Kapittel 2

Menneskets dobbeltnatur

Spørsmålet er da: Hva vil gi det rikeste liv – å forkjæle vår fysiske natur eller utvikle vårt åndelige jeg? Er ikke dette det egentlige problemet?¹

Innledning

I en generalkonferansetale i 1949 fortalte president McKay følgende historie:

«Det finnes en gammel historie … om en stor kunstner som ble ansatt for å lage et veggmaleri i en katedral i en liten by på Sicilia. Emnet var Kristi liv. Kunstneren arbeidet flittig i mange år, og endelig var maleriet ferdig med unntak av de to viktigste personene, Kristus-barnet og Judas Iskariot. Han lette vidt og bredt etter modeller til disse to.

En dag da han gikk i en gammel del av byen, kom han over noen barn som lekte i gaten. Blant dem var det en 12 år gammel gutt med et ansikt som grep kunstnerens hjerte. Det var en engels ansikt – kanskje svært skittent, men det ansiktet han trengte.

Kunstneren tok barnet med seg hjem, og dag etter dag satt gutten tålmodig til Kristus-barnets ansikt var ferdig.

Men kunstneren fant ikke noen modell til Judas. I årevis fortsatte han å lete og fryktet at hans mesterverk skulle forbli uferdig.

En ettermiddag så kunstneren en mager og fillet skikkelse som vaklet over terskelen i et vertshus og falt på gulvet og ba om et glass vin. Kunstneren løftet ham opp og så inn i et ansikt som gjorde ham forskrekket. Det så ut som det var merket av enhver synd begått av mennesker.

“Kom med meg,” sa maleren, “jeg skal gi deg vin, mat og klær.”

Endelig hadde han funnet modell til Judas. I mange dager og deler av mange netter arbeidet maleren febrilsk for å fullføre sitt mesterverk.

Mens arbeidet pågikk, fant det sted en forandring hos modellen. En underlig anspenthet erstattet sløvheten, og hans blodskutte øyne stirret med gru på maleriet av ham selv. En dag tok maleren, som fornemmet modellens opphisselse, en pause i arbeidet og sa: “Gutten min, jeg vil gjerne hjelpe deg. Hva er det som plager deg?”

Mannen hulket og begravde ansiktet i hendene. Etter en lang stund så han med bedende øyne opp i den gamle malerens ansikt.

“Husker du meg ikke? For mange år siden var jeg din modell for Kristus-barnet!”»

Etter å ha fortalt historien sa president McKay: «Historien kan være virkelig eller oppdiktet, men det den lærer oss, er sant. Den tankeløse mannen hadde truffet et galt valg i sin ungdom, og ved å søke tilfredsstillelse i fornøyelser sank han stadig dypere ned, helt til han veltet seg i sølen.»²

David O. McKays læresetninger

Vi har alle to motsatte naturer: den fysiske og den åndelige

Mennesket er tosidig, og dets liv er en Guds plan. Dette er det første grunnleggende faktum vi må huske. Mennesket har et naturlig legeme og et åndelig legeme. Dette faktum blir tydelig erklært i Skriftene:

«Og Gudene formet mannen av jordens støv og tok hans ånd (det vil si mannens ånd) og satte den i ham, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.» [Abraham 5:7.]

Menneskets legeme er derfor det tabernakel hvor ånden bor. For mange, ja, altfor mange, er tilbøyelige til å betrakte legemet som mennesket, og følgelig konsentrerer de seg om å tilfredsstille det som er legemet til behag, dets lyster, ønsker og lidenskaper. Altfor få innser at det virkelige menneske er en udødelig ånd, som [er] «intelligens, eller sannhetens lys» [se L&p 93:29], som ble gitt liv som et selvstendig vesen før legemet ble unnfanget, og at dette åndelige vesen med alle sine særpreg fortsatt vil bestå etter at legemet ikke lenger kan leve i sine jordiske omgivelser. Frelseren sa:

«Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen» (Johannes 16:28).

På samme måte som Kristi ånd fra foruttilværelsen bragte liv til et legeme av kjøtt og ben, bringer en ånd fra foruttilværelsen liv til ethvert menneske som blir født inn i denne verden. Vil dere huske at dette er livets første grunnleggende sannhet?

Spørsmålet er da: Hva vil gi det rikeste liv – å forkjæle vår fysiske natur eller utvikle vårt åndelige jeg? Er ikke dette det egentlige problemet?³

Å gi etter for det fysiske menneskes lyster og ønsker tilfredsstiller bare midlertidig og kan føre til sorg, elendighet og mulig fornedrelse. Åndelige oppnåelser gir «glede som ingen angrer».

I sitt brev til galaterne regner Paulus opp «kjødets gjerninger», som han kaller dem, og «Åndens frukt». Legg merke til denne inndelingen. Kjødets gjerninger innbefatter disse:

«… utukt, urenhet, skamløshet,

avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier,

misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.

Mot slike er loven ikke.

De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!» (Galaterbrevet 5:19-25).⁴

Det finnes noe høyere enn å leve som dyr, nemlig det åndelige rike hvor det finnes kjærlighet, menneskesjelens mest guddommelige egenskap. Det finnes også medfølelse, vennlighet og andre egenskaper.⁵

Det er noe i [menneskets] indre som driver det til å heve seg over seg selv, kontrollere sine omgivelser, mestre legemet og alt fysisk og leve i en høyere og vakrere verden.⁶

Mennesket har en større fremtid enn bare å leve som et dyr. Det er ånden som gjør seg gjeldende! Enhver mann som har følt dette, har selv et vitnesbyrd, og enhver kvinne har også selv et vitnesbyrd om at mennesket er tosidig. Mennesket har et legeme, slik alle andre dyr har. Men det har noe som kun kommer fra dets Fader i himmelen, det er berettiget til, det er mottakelig for hvisken, og mottakelig for tilskyndelser fra en guddommelig Fader, gjennom Den hellige ånd, som er mellommannen mellom oss og Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.⁷

Livet er en prøve for å se hvilken av våre to naturer vi vil følge og utvikle

Menneskenes jordeliv er bare en prøve for å se om de vil konsentrere sin innsats, sitt sinn, sin sjel om det som bidrar til å styrke og tilfredsstille deres fysiske natur, eller om de vil gjøre ervervelse av åndelige egenskaper til livets oppgave.

«Enhver edel innskytelse, ethvert uselvisk uttrykk for kjærlighet, enhver tapper lidelse for det som er riktig, enhver overgivelse av seg selv til fordel for noe høyere, enhver lojalitet mot et ideal, enhver uselvisk hengivenhet overfor et prinsipp, enhver hjelpsomhet mot menneskeheten, enhver form for selvbeherskelse; alt som viser sjelens tapperhet uten at den lar seg beseire av påskudd eller retningslinjer, men er, gjør og lever opp til det gode for det godes egen skyld – det er åndelighet.»⁸

Generelt sett har mennesket i seg noe guddommelig som arbeider med å puffe det opp og frem. Vi tror at denne indre kraft er ånden som kommer fra Gud. Mennesket levde før det kom til jorden, og det er her nå for å arbeide med å fullkommengjøre ånden i seg. En eller annen gang i sitt liv er ethvert menneske oppmerksom på et ønske om å komme i kontakt med Gud. Dets ånd strekker seg ut etter Gud. Denne følelsen er universell, og alle mennesker burde, i den videste betydning, være opptatt av det samme store verk – søken etter og utvikling av åndelig fred og frihet.⁹

Valget er vårt – enten lever vi i den fysiske verden som dyr, eller vi bruker det som jorden tilbyr oss, som et middel til å leve i den åndelige verden som vil føre oss tilbake til Guds nærhet.

Dette betyr rent konkret:

Enten velger vi selviskhet, eller vi gir avkall på noe til beste for andre.

Enten vil vi elske å gi etter for lyster [og] lidenskaper, eller vi vil utvikle selvbeherskelse og selvkontroll.

Enten velger vi tøylesløshet eller kyskhet,

vi vil fremme hat eller utvikle kjærlighet,

være grusomme eller vennlige,

være kyniske eller optimistiske – håpefulle.

Enten er vi forræderske – illojale mot dem som elsker oss, mot vårt land, Kirken eller Gud – eller vi vil være lojale.

Enten er vi svikefulle eller ærlige, vårt ord er bindende.

Enten [har vi] en sladderaktig eller en kontrollert tunge.¹⁰

Om et menneske vil være tilfreds med det vi kaller dyreverdenen, tilfreds med det dyreverdenen vil gi ham, og uten å anstrenge seg gir etter for alle sine lyster og lidenskaper og gir mer og mer etter for overdreven nytelse, eller om det ved selvbeherskelse hever seg til intellektuelle, moralske og åndelige gleder, avhenger av de valg det gjør hver dag, nei, hver time av livet.¹¹

Hvilket vrengebilde av menneskets natur det er når en person eller en gruppe personer som er begavet med en bevissthet om at de er i stand til å heve seg i menneskelig verdighet til riker som lavere skapninger ikke kan skjelne, likevel er tilfreds med å følge dyrets instinkter, uten å anstrenge seg for å oppleve gleden ved godhet, renhet, selvbeherskelse og tro som har sitt utspring i overholdelse av moralske regler! Hvor tragisk det er når et menneske, som er skapt «lite ringere enn Gud, [kronet] med ære og herlighet» (Salme 8:5), vil være tilfreds med å kravle rundt på dyrenes nivå.¹²

Jorden i all sin storhet og herlighet er ikke skapelsens sluttprodukt og hensikt. «… Min herlighet,» sier Herren selv, «(er) å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.» (Moses 1:39.) Og når menneskene bruker den guddommelige gave handlefrihet, skulle de føle seg moralsk forpliktet til å hjelpe Skaperen i å oppnå denne guddommelige hensikt.

Livets egentlige mål er ikke bare å eksistere, ikke fornøyelse, berømmelse eller rikdom. Livets egentlige hensikt er at menneskeheten skal bli fullkommen gjennom individuelle anstrengelser og under veiledning av Guds inspirasjon.

Virkelig liv er respons på det beste i oss. Å bare ha sans for lyster, fornøyelse, stolthet og penger og ikke for godhet og vennlighet, renhet og kjærlighet, poesi, musikk, blomster, stjerner, Gud og evige håp er å berøve seg selv for den virkelige gleden ved å leve.¹³

Åndelighet krever selvbeherskelse og samfunn med Gud

Åndelighet, vårt sanne mål, er bevisstheten om å ha vunnet over seg selv og at man kommuniserer med Den allmektige.¹⁴

Åndelighet driver en til å overvinne vanskeligheter og tilegne seg mer og mer styrke. Å føle at ens evne øker og at sannhet utvider sjelen, er en av livets største opplevelser. Å være sann mot seg selv og lojal mot høye idealer utvikler åndelighet. Den virkelige prøve på enhver religion er mennesket den skaper. Å være «ærlige, trofaste, kyske, kjærlige, dydige, og … gjøre godt mot alle mennesker» [se 13. trosartikkel] er dyder som bidrar til det beste sjelen kan nå. Det er det «guddommelige i mennesket, den største gave, kronen på verket, som gjør ham til konge over alt som er skapt».¹⁵

Det mennesket som … [har] i sinne å forbedre den verden han lever i, som ønsker å bidra til sin families og sine medmenneskers lykke, og som gjør alt til Guds herlighet, vil i den grad han fornekter seg selv for disse idealene, utvikle sin åndelighet. Ja, bare i den grad han gjør dette, vil han heve seg over nivået i dyrenes verden.¹⁶

Åndelighet og moral er, slik de siste-dagers-hellige forkynner det, fast forankret i fundamentale prinsipper, prinsipper som verden aldri kan unnslippe selv om den ønsket det, og det første er tro på – for siste-dagers-helliges vedkommende kunnskap om – en personlig Gud som virkelig eksisterer. Siste-dagers-hellige barn har blitt lært å anerkjenne ham og be til ham som en som kan lytte og høre og føle slik en jordisk far kan lytte, høre og føle, og fra sine mødre og fedre har de tilegnet seg et virkelig vitnesbyrd om at denne personlige Gud har talt i denne evangelieutdeling. Dette er virkelighet.¹⁷

Jeg bærer vitnesbyrd om at kommunikasjonskanalen er åpen, og Herren er rede til å rettlede sitt folk, noe han virkelig også gjør. Gjør ikke dette det verdt å motstå en fristelse til å søke anledning til å tilfredsstille sine lyster eller sin forfengelighet som noen andre gjør, og ved det bli utelukket fra Kirken, bare for å tilfredsstille et innfall eller en lidenskap? Det står åpent for deg – to veier er åpne. Den ene leder til ånden, Den hellige ånds vitnesbyrd som er i harmoni med skapelsens ånd, Den hellige ånd. Herrens ånd gir liv til enhver ånd, i Kirken eller utenfor. Ved ham lever vi og beveger oss og er til, men Den hellige ånds vitnesbyrd er et spesielt privilegium. Det er som å innstille radioen og høre en stemme fra den andre siden av verden. Mennesker som ikke er innen dens rekkevidde, kan ikke høre stemmen, men du hører den, du hører denne røsten og er berettiget til den og dens veiledning, og den vil komme til deg hvis du gjør din del. Men hvis du gir etter for dine egne instinkter, dine egne ønsker, dine egne lidenskaper og du tenker og planlegger og tror at du vil slippe unna, vil det bli mørkt for deg. Du har tilfredsstilt dine lidenskaper og lyster, men du fornekter ånden. Du bryter kommunikasjonen mellom din ånd og Den hellige ånd.¹⁸

Jeg kan ikke tenke meg noe høyere og edlere ideal enn å leve slik i Ånden at vi kan ha samfunn med Den evige.¹⁹

Når Gud blir det sentrale i vårt liv, blir vi våkne for et nytt mål i livet – åndelig oppnåelse. Fysiske eiendeler er ikke lenger det viktigste mål i livet. Å gi etter for legemet, pleie og glede det slik et dyr kan gjøre, er ikke lenger det viktigste mål i jordelivet. Gud blir ikke betraktet ut fra hva vi kan få fra ham, men heller ut fra hva vi kan gi ham.

Det er kun ved en fullstendig overgivelse av vårt indre liv at vi kan heve oss over naturens egoistiske, skitne dragning. Det ånden er for legemet, er Gud for ånden. Når ånden forlater legemet, blir det livløst, og når vi eliminerer Gud fra vårt liv, vansmekter åndeligheten…

… La oss beslutte at vi fra nå av skal være menn og kvinner med høyere og edlere karakter, mer bevisst våre svakheter, vennligere og mer overbærende overfor andres feil. La oss bestemme oss for at vi skal øve mer selvkontroll i vårt hjem, at vi skal kontrollere vårt temperament, våre følelser og vår tunge slik at de ikke går utover grensene for det som er rett og rent, at vi skal søke mer å utvikle den åndelige side av vårt liv og innse hvor avhengige vi er av Gud for å lykkes i dette livet.²⁰

At Gud Faderen og Jesus Kristus, den oppstandne Herre, virkelig er til er en sannhet som skulle fylle enhver menneskelig sjel. Gud er sentrum i det menneskelige sinn like sikkert som solen er sentrum i dette univers, og straks vi føler at han er vår Fader og føler hans nærhet og Frelserens guddommelighet, følger sannhetene i Jesu Kristi evangelium like naturlig som dag følger natt og som natt følger dag.²¹

Forslag til studium og drøftelse

Hvorfor er det nødvendig at vi har både en fysisk og en åndelig natur? Hvordan kan våre lyster og lidenskaper brukes til godt eller ondt?
President McKay forkynte at livet er en prøve på hvilken natur vi vil følge (se side 14-16). På hvilke måter opplever vi konflikt mellom vår fysiske og åndelige natur? Hvilke valg kan vi gjøre hver dag for å nyte godt av slike store åndelige gaver som kjærlighet, glede og fred? (Se side 13-18.)
Hva er det «naturlige menneske»? (Mosiah 3:19). Hvorfor er det naturlige menneske en fiende av Gud? Hva må vi gjøre for å «avlegge» det naturlige menneske? (Se side 16-18.)
Hvilke påvirkninger gjør at mange bare fokuserer på å tilfredsstille sin fysiske natur? Hvorfor er det noen ganger vanskelig å fokusere på det som er åndelig?
Hvilke tilsynelatende småfeil kan hindre vår åndelighet? Hvordan kan det å utvikle selvbeherskelse øke vår åndelighet? (Se side 16-18.)
Hvordan påvirker ditt forhold til Gud din åndelighet? (Se side 16-18.) Hva kan du gjøre for å ha Gud Faderen og Jesus Kristus som midtpunkt i livet?

Aktuelle skriftsteder: Job 32:8, 2. Nephi 2:27-29, Mosiah 16:1-5, Abraham 3:24-25