Kapittel 5
Enhetens velsignelser
Enighet og dens synonymer – harmoni, velvilje, fred, samhold, gjensidig forståelse – er uttrykk for en tilstand som menneskehjertet alltid lengter etter.1
Innledning
Fra oktober 1934 til april 1951 virket presidentene J. Reuben Clark jr. og David O. McKay sammen som rådgivere i Det første presidentskap, først for president Heber J. Grant og deretter for president George Albert Smith. I denne tiden var president Clark førsterådgiver og president McKay annenrådgiver.
Den 9. april 1951, fem dager etter president Smiths død, kom de siste-dagers-hellige sammen til generalkonferanse og oppholdt president David O. McKay som Kirkens president. Der fikk de vite at president Clark, som trofast hadde vært førsterådgiver i nesten 17 år, var blitt kalt til annenrådgiver. President Stephen L Richards hadde blitt kalt til førsterådgiver.
President McKay ventet at Kirkens medlemmer ville undres over denne forandringen, og tok seg derfor tid under generalkonferansen til å forklare kallet av sine to rådgivere. Han sa at president Richards var blitt kalt til førsterådgiver fordi han hadde vært apostel lenger enn president Clark. President McKay understreket at dette ikke var noen «etablert retningslinje», men sa ganske enkelt at «det syntes formålstjenlig» da presidentene Richards og Clark ble kalt.
Da president McKay fortsatte med sin tale, omtalte han den enheten han følte med sine rådgivere: «Vi ønsker ikke at noe medlem av denne kirke, eller noen mann eller kvinne som lytter, for et øyeblikk skal tro at det har vært noen splid mellom de to rådgiverne som støttet president Smith i Det første presidentskaps quorum, og president Grant de årene vi var sammen med den inspirerte lederen. Heller ikke skulle dere mene at det er noen degradering. President Clark er en fantastisk tjener…
Videre skulle dere forstå at disse to menn som er rådgivere i Det første presidentskaps quorum, står likt med hensyn til myndighet, kjærlighet, tillit, frihet til å komme med forslag og anbefalinger og når det gjelder deres ansvar ikke bare overfor quorumet, men også overfor vår Herre Jesus Kristus og folket generelt.
De er to store menn. Jeg elsker dem begge og sier Gud velsigne dem, og forsikrer dere om at det vil herske harmoni og kjærlighet og tillit i Det første presidentskaps quorum som dere har oppholdt i dag.»2
Like etter at president McKay hadde kommet med denne uttalelsen, talte president Clark til de hellige og ga uttrykk for sitt ønske om et harmonisk samarbeid med sine medtjenere: «I Herrens tjeneste er det ikke viktig hvor du tjener, bare hvordan. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tar man den stillingen som man behørig blir kalt til, en stilling man hverken søker eller avslår. Jeg lover president McKay og president Richards høytidelig at jeg vil være fullstendig lojal og hengiven i min tjeneste i de oppgaver som vil bli pålagt meg. Jeg vil gjøre alt jeg makter og evner i den grad mine krefter tillater meg, hvor utilstrekkelig jeg enn måtte være.»3
Under en generalkonferanse tre år senere talte president McKay igjen om den enighet som eksisterte mellom ham og andre ledere i Kirken: «Jeg skulle ønske at alle som hører min røst i denne stund, alle som huser noen fordommer i sitt indre, kunne ha fått et glimt av generalautoritetene i Herrens hus sist torsdag morgen da de kom sammen i faste og bønn for å forberede seg åndelig til ansvaret som ventet i forbindelse med denne store konferansen. Dere ville ha fått et glimt av enheten som hersker i Det første presidentskap, og av denne kommunikasjon fra hjerte til hjerte, sjel til sjel, ville dere ha forstått hvilken kjærlighet jeg har til [mine] to rådgivere, for deres klare syn og sunne dømmekraft og deres tålmodighet med sin leder når det er nødvendig. Dere ville ha fått et glimt av enigheten og kjærligheten som råder blant disse tolv menn [De tolv apostlers quorum], … De sytti … og Det presiderende biskopsråd. Vi ber om at den kjærlighet og enighet som fantes på det møtet, kan nå ut til hvert stavspresidentskap, misjonspresidentskap, biskopsråd, prestedømsquorum og hver hjelpeorganisasjon i hele Kirken. Med en slik enighet og kjærlighet er det ingen makt på jorden som kan hindre dette Guds verk i dets fremgang.»4
David O. McKays læresetninger
Herren ønsker enhet blant sine tilhengere
«Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Johannes 17:11, 20-21).
Så i en av de edleste bønner som noensinne er uttalt blant mennesker, gjør Jesus det å være ett til det viktigste blant sine tilhengere.
Enighet og dens synonymer – harmoni, velvilje, fred, samhold, gjensidig forståelse – er uttrykk for en tilstand som menneskehjertet alltid lengter etter. Det motsatte er uenighet, strid, ufred, forvirring…
Måtte vår Herres appell i hans store forbønn om enhet bli realisert i våre hjem, menigheter og staver og i vår støtte av de grunnleggende prinsipper for frihet.5
Enhet i hensikt, med alle som arbeider i harmoni, er nødvendig for å utføre Guds verk. I en åpenbaring som ble gitt profeten Joseph Smith omkring ett år etter at Kirken var organisert, gjør Herren det klart hvorfor hans store verk som skal utføres, har blitt gjengitt til menneskenes beste og for å berede veien for hans annet komme. Han sa:
«Og slik har jeg sendt min evige pakt til verden for å være et lys for verden, og for å være et banner for mitt folk som hedningefolkene kan søke hen til, og for å være et sendebud for mitt åsyn for å berede veien for meg» (L&p 45:9).
Her lærer vi hvilken stor forpliktelse som hviler på dette folk til å hjelpe Herren å realisere dette blant menneskene. Det krever enighet og hengivenhet når det gjelder hensikter. Herren har gitt følgende advarsel angående dette behovet:
«… Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående» (Matteus 12:25).6
Vi må unngå holdninger og handlinger som fører til uenighet
En av de første tilstander som vil føre til uenighet, vil være egoisme. En annen vil være misunnelse: «Bror Så-og-så gikk forbi meg og sa ingenting til meg om saken.» «Biskopsrådet valgte søster Så-og-så til organist, og hun spiller ikke halvparten så godt som jeg gjør.» «Jeg vil ikke gå på prestedømsmøtet mer, for biskopsrådet utpekte en viss mann til veileder for prestene.» «Søndagsskolen valgte Så-og-så til lærer.» … «Stavens presidentskap har aldri gitt meg anerkjennelse, og jeg føler meg støtt.» «Generalautoritetene er ikke alltid av samme mening.» Å, hundrevis av slike småting kan komme frem – småting, ubetydelige i seg selv når vi sammenligner dem med det som er større og mer virkelig i livet. Likevel vet jeg av erfaring at Satan kan forstørre dem slik at de blir til fjell i vårt liv, og vi blir krenket, og vår åndelighet lider fordi vi gir næring til slike følelser.
Det er et annet element som er forbundet med slik misunnelse, nemlig å finne feil. Vi finner feil hos en nabo. Vi snakker stygt om hverandre. Når denne følelsen melder seg, er det godt bare å synge denne lille salmen [vi har i Kirken]: «Nei, tal ei ondt».
«La aldri onde ord bli sagt,
de volder sorg og sjelekval.
«Et vennlig ord» er kristnes bud,
la aldri svik fra din munn gå ut.
Men la oss så den gode sæd
med kjærlig ord til hver især,
for aldri da vi skade vil,
et navn vi kjenner lite til.
Tal aldri ondt, barmhjertig vær,
husk på hvor skrøp’lig selv du er.
Hvis du da ser din nestes feil,
så styrk og hjelp ham, nevn dem ei.
For livet svinner hastig bort,
vær du forsiktig, døm ei fort.
I denne korte stund på jord
tal om enhver med kjærlig ord.»
[Salmer og sanger, nr. 48.]7
Måtte vi gå frem med større besluttsomhet om å støtte hverandre når det gjelder å leve rettferdig, forsvare Kirken, ikke tale imot vår neste, heller ikke imot Kirkens myndigheter på lokalt plan, stavs- eller generalplan. La oss unngå å tale ondt, la oss unngå baktalelse og sladder. Dette er gift for sjelen for dem som befatter seg med slikt. Ondskapsfull tale skader ryktemakeren mer enn den som blir baksnakket.8
Det finnes termitter som ødelegger hjem og hus, og noen av dem er baktalelse, det å tale ondt om noen og det å finne feil, enten fra foreldrenes eller barnas side. Bakvaskelse er gift for sjelen. «De som farer med baktalelse, er som fluer som flyr forbi menneskenes friske deler, men slår seg ned på deres sår.» I det ideelle hjem finnes ingen bakvaskelse og sladder om … skolelærere, om offentlige embedsmenn eller embedsmenn i Kirken. Jeg er mer takknemlig nå, etter så mange år, overfor min far, som med løftede hender sa: «Jeg vil ikke høre noe om feil hos din lærer eller noen annen.»9
Enhet i familien gjør hjemmet til et tilfluktssted og en trygg havn
Et barn har rett til å føle at hjemmet er et tilfluktssted, et sted der det blir beskyttet mot utenomverdenens farer og onder. Familieenhet og integritet er nødvendig for å dekke dette behovet.10
Jeg kan forestille meg få ting, om noen i det hele tatt, som er mer forkastelige enn fravær av enhet og harmoni i hjemmet. På den annen side vet jeg at et hjem hvor enhet, gjensidig hjelpsomhet og kjærlighet dveler, er som et stykke himmel på jorden. Jeg formoder at dere nesten alle kan vitne om hvor godt livet er i et hjem hvor disse dyder er fremherskende. Med stor takknemlighet og ydmykhet skatter jeg minnet om at jeg som gutt i mitt barndomshjem aldri så et eneste tilfelle av disharmoni mellom far og mor, og at velvilje og gjensidig forståelse har vært et bånd som har holdt en heldig gruppe av brødre og søstre sammen. Enhet, harmoni og velvilje er dyder som bør utvikles og verdsettes i ethvert hjem.11
Svært ofte oppstår disharmoni i hjemmet fordi ektemenn ønsker å bevare sin verdighet og få sin vilje gjennom, få gjennomført det de ønsker. Hustruer ønsker det samme. Noen hevder sin rett til å ha det siste ordet. Ektemenn er noen ganger enda ivrigere etter å få det avgjørende ord enn hustruer. Begge prøver virkelig å redde seg selv, og istedenfor å oppnå harmoni og fred i hjemmet oppstår det disharmoni. Istedenfor å redde harmonien i hjemmet taper man den, bare fordi man egoistisk søker å redde seg selv eller få viljen sin. Det er bedre å gi slipp på dette ønsket. Si ingenting, og når du gir slipp på ditt ønske, din motvilje og ønsket om å styre og herske, sier du ingenting, og du blir velsignet i familielivet.12
Måtte Gud velsigne dere alle og veilede og hjelpe dere, slik at rettferdighet, harmoni og gjensidig kjærlighet kan råde i ethvert hjem.13
Enhet i Kirken fører til fremgang og åndelighet
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges misjon er å opprette fred. Den levende Kristus er dens overhode. Under ham er titusener av menn i Kirken guddommelig bemyndiget til å representere ham i forskjellige tildelte stillinger. Det er disse representanters plikt å vise søskenkjærlighet – først overfor hverandre, så overfor alle mennesker – å søke enhet, harmoni og fred i organisasjoner innen Kirken, og deretter ved forskrift og eksempel spre disse dyder til hele verden.14
I Kirkens grener og menigheter er det ingen dyd som bidrar til større fremgang og åndelighet enn at dette prinsippet anvendes. Når misunnelse, bakvaskelse [og] sladder erstatter gjensidig tillit, enhet og harmoni, stagnerer organisasjonens fremgang…
Indre svakhet er farligere og mer fatal enn ytre motstand. Kirken skades lite, om den skades i det hele tatt, av forfølgelse og bakvaskelser [eller falske anklager] fra uvitende, feilinformerte og ondsinnede fiender. En større hindring for dens fremgang er de som finner feil, som unndrar seg sine plikter og bryter budene, og frafalne grupper.15
Det er prinsippet enhet som har gjort Kirkens menigheter, staver, grener og misjoner i stand til å ha fremgang og oppfylle formålene som Kirken ble opprettet for. Det kunne ikke ha blitt gjort ved uenighet og hat. Det har vært vanskeligheter. Hvert medlem av Kirken har sine egne ideer. Noen ganger faller de ikke sammen med biskopsrådets tanker og er ikke de samme som stavspresidentskapets og ikke de samme som Kirkens presidentskaps. Men alle har måttet gi slipp på sine egne ideer til fordel for helheten, og i denne forente hensikt har vi oppnådd noe fantastisk.
Når jeg tenker på denne kirkens fremtid og på de unge menns og kvinners velferd, så vel som mødrenes og fedrenes velferd, føler jeg at det ikke er noe viktigere budskap å gi enn «å være ett» og unngå alt som kan føre til splid blant medlemmer. Jeg vet at Satan ikke har noe sterkere våpen mot noen gruppe menn eller kvinner i denne kirke enn å slå inn en kile av uenighet, tvil og fiendskap…
Utfordringen venter oss. Vi kan ikke svikte i de guddommelige forpliktelser som er gitt oss som et folk. Enhet i hensikt, med alle som arbeider i harmoni innen organisasjonsstrukturen i Kirken slik Herren har åpenbart den, skal være vårt mål. La hvert medlem, hver lærer og leder føle betydningen av den stillingen hver enkelt har. Alle er viktige for å lykkes med å fullføre Guds verk, som er vårt verk.16
Vår viktigste garanti for enhet og styrke i Kirken finnes i prestedømmet, ved å hedre og respektere det. Å, mine brødre – stavspresidenter, biskoper og alle som bærer prestedømmet – Gud velsigne dere i deres lederskap, i deres ansvar for å veilede, velsigne og trøste folket dere har blitt utvalgt til å presidere over og betjene. Før dem til Herren og til å søke inspirasjon til å leve slik at de kan heve seg over det lave og det usle, og leve på et åndelig plan.
Anerkjenn de som presiderer over deg, og søk deres råd når det er påkrevd.17
Måtte [organisasjonene i] Kirken bli velsignet med enhetens og harmoniens ånd. Måtte tendensen til fiendskap, baktalelse og ondsinnet tale bannlyses fra deres hjerter, og måtte de bevare i sitt indre den sannhet Jesus uttrykte slik: «… hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine» (L&p 38:27).18
La den ånd av enhet og samhold som vår Herre og Frelser ba om den natten han ble forrådt, være et kjennetegn på denne hans kirke: Fader, la dem være ett, likesom du og jeg er ett [se Johannes 17:11].19
Plikttroskap overfor evangeliets idealer er den sikreste vei til enhet
En kjent forfatter … [har uttalt]: «I verden er det mange gode mennesker i dag, flere som er rede til å tro enn noensinne før, men disse har ingen samlende idealer, ingen grunnleggende prinsipper, intet samstemt syn på livet, intet felles handlingsprogram. Samfunnet er i ferd med å bli bevisst hva som skjer med det, og begynner å legge merke til sine problemer og behov, men det har ingen klar oppfatning av retning, ingen motivasjon, ingen altomfattende idealer, ingen drivkraft… Finnes det noe som vår natur kan oppnå sin enhet ved, vår rase erkjenne søskenfellesskap, menneskeheten organisere seg som et hele?»
Vi svarer ja – en slik samlende styrke, et slikt ideal, er Jesu Kristi evangelium slik det er gjengitt gjennom profeten Joseph Smith. Det forklarer menneskets liv og dets hensikt og inneholder de nødvendige frelsende elementer, de edle idealer og den åndelige oppløftelse som menneskehjertet higer etter i dag.20
«En stor glede» [Lukas 2:10] – Jesu Kristi evangelium er denne store glede. Ordet «evangelium» betyr bokstavelig «godt nytt», og nyhetene som strømmer ut fra oven, er gode… Det har alltid vært – i alle evangelieutdelinger – anledninger for mennesker til å motta dette gode budskapet, og disse profetene som var i harmoni med Den allmektige og som først og direkte hørte dette gode budskapet, har blitt pålagt ansvaret for å formidle dette til sine medmennesker, slik at de som er opptatt av det som hører verden til, kan motta det glade budskap og bli bragt tilbake til omgivelsene der fred, harmoni og velvilje råder.21
Enten det er på øyene i havet, i Japan, i Syria, i de skandinaviske land, i England, Tyskland, Frankrike, Holland – overalt hvor vi møter en gruppe siste-dagers-hellige hvis tro på Jesu Kristi evangelium er urokkelig – der finner vi enhetens ånd, kjærlighetens ånd og villighet til å ofre for menneskehetens beste. Gud velsigne de siste-dagers-hellige over hele verden slik at de kan fortsette i den samme ånd.22
Forslag til studium og drøftelse
-
Hvordan er Gud Faderen og Jesus Kristus ett? På hvilke konkrete måter kan vi bli forenet som en kirke? Som familier? Som samfunnsborgere? (Se side 44-46.) Hvilke fordeler kan høstes fra slik enhet?
-
Hvilke holdninger og handlinger fører til disharmoni i hjem og menigheter? (Se side 42-46.) Hva kan vi gjøre for å styrke harmoni og enhet? Hvordan kan vi anvende president Clarks uttalelse («I Herrens tjeneste er det ikke viktig hvor du tjener, bare hvordan») når vi prøver å styrke enheten i våre hjem og menigheter?
-
Hvordan kan barn bli påvirket når deres foreldre snakker negativt om ledere og lærere? Hvorfor skader ondsinnet tale «ryktemakeren mer enn den som blir baksnakket»? (Se side 43.)
-
På hvilke måter kan evangeliet stille folks lengsel etter enhet og harmoni? (Se side 46-47.) Hvorfor er enhet nødvendig for at Herrens evige hensikter skal oppfylles på jorden?
Aktuelle skriftsteder: 1. Korinterbrev 1:9-10, Mosiah 18:21, 3. Nephi 11:29-30, 4. Nephi 1:2, 15-17, L&p 38:23-27, 105:3-5, Moses 7:18