Kapittel 4

Elementer i tilbedelse

Jeg ber om at vi må ha styrke til å leve slik at vi kan fortjene guddommelig veiledning og inspirasjon, at vi gjennom tilbedelse, meditasjon, fellesskap og ærbødighet kan føle at vi virkelig er i stand til å ha et nært forhold til vår Fader i himmelen. Jeg bærer mitt vitnesbyrd for dere om at det er reelt, at vi kan ha samfunn med vår himmelske Fader.¹

Innledning

Tidlig i sitt liv opplevde David O. McKay den fred som kommer ved samfunn med Gud. «Jeg husker at jeg lå [i sengen] en natt,» mintes han, «og skalv av frykt. Som barn var jeg normalt, eller unormalt, redd for mørket, og jeg lå ofte og fantaserte om innbruddstyver, busemenn og usynlige krefter. Slik lå jeg en natt fullstendig lammet av redsel. Men jeg hadde lært at Gud besvarer bønn. Jeg samlet styrke og gikk ut av sengen, knelte ned i mørket og ba Gud fjerne redselen. Da hørte jeg like tydelig som dere hører røsten min i ettermiddag: “Ikke vær redd. Ingenting vil skade deg.” Å ja, noen sier kanskje: “Rett og slett innbilning.” Si hva dere vil, jeg vet at jeg kjente den gode fred som ledsager et barns bønn som blir besvart. Det er en slik tro som blir innpodet i [barnas] sinn i ethvert siste-dagers-hellig hjem over hele landet. Jeg hevder at i det hjemmet hvor barn blir oppdratt til å ha et nært forhold til vår evige Fader, kan det ikke forekomme mye synd eller ondskap.»²

I tillegg til å søke å «kommunisere med Den allmektige»³ når han var alene, frydet president McKay seg over å tilbe sammen med andre siste-dagers-hellige. Han fortalte om en minneverdig opplevelse han hadde en gang på et møte i Kirken:

«Et av de mest gripende møter jeg noen gang har vært tilstede på, var i en gruppe på mer enn åtte hundre personer som nadverden ble utdelt til, og mens denne ble utdelt, hørtes ikke en lyd unntatt klokkens tikking – åtte hundre sjeler, som alle i det minste hadde anledning til å føle samfunn med Herren. Det var ingen forstyrrelse, ikke noe orkester, ingen sang, ingen tale. Hver enkelt hadde anledning til å se inn i seg selv og overveie sin verdighet eller uverdighet til å ta del i nadverden. Alle hadde det privilegium å komme nærmere sin Fader i himmelen. Det er idealet!»⁴

President McKay oppfordret alle siste-dagers-hellige til å strebe etter dette idealet i sine gudstjenester og sitt personlige liv. Han sa: «Å ha samfunn med Gud, gjennom hans hellige Ånd, er noe av det edleste man kan hige etter i livet.»⁵

David O. McKays læresetninger

Ærbødighet er dyp respekt blandet med kjærlighet

Uadskillelig forbundet med at vi godtar at Gud virkelig er til, er en ærbødig holdning, som jeg nå i den største oppriktighet ønsker å gjøre hele Kirken oppmerksom på. Den største tilkjennegivelse av åndelighet er ærbødighet, ja, ærbødighet er åndelighet. Ærbødighet er dyp respekt blandet med kjærlighet. Den er «sammensatt av sjelens blandede følelser». [En skribent] sier den er «den høyeste av de menneskelige følelser». Jeg har sagt annetsteds at hvis ærbødighet er den høyeste, da er uærbødighet den laveste tilstand som menneskene kan leve i i verden…

Ærbødighet omfatter hensynsfullhet, respekt, ære og aktelse. Uten noen grad av den ville det derfor ikke forekomme høflighet, elskverdighet, hensyn til andres følelser eller andres rettigheter. Ærbødighet er den grunnleggende dyd i religion. Den er «et av tegnene på styrke, mens uærbødighet er en av de sikreste indikasjoner på svakhet. Ingen vil rage høyt,» har en sagt, «som håner det som er hellig. Det som er godt og edelt i livet,» fortsetter han, «må behandles med ærbødighet, ellers vil det bli forkastet i prøvelsens stund.»

Foreldre, i likhet med kjærlighet begynner ærbødighet i hjemmet. Tidlig i barndommen skulle barn lære å vise respekt og være hensynsfulle – vise respekt for hverandre, for fremmede og besøkende – være hensynsfulle overfor eldre og svake – ærbødige overfor det som er hellig, overfor foreldre og foreldres kjærlighet.

Det er tre innflytelser i hjemmet som vekker ærbødighet hos barn og bidrar til at den utvikles i deres sjel. Dette er: for det første, fast, men vennlig veiledning, for det annet, at foreldrene er høflige mot hverandre og mot barna, og for det tredje, bønn der barna deltar. I hvert hjem i denne kirken skulle foreldre strebe etter å handle klokt for å innprente disse tre grunnleggende ting i barna.⁶

Ærbødighet retter våre tanker mot Gud. Uten ærbødighet er det ingen religion.⁷

Jeg betrakter ærbødighet som en av sjelens høyeste egenskaper. En uærbødig mann er en vantro mann…

Ærbødighet er et tegn på høy kultur, sann tro på Gud og hans rettferdighet.⁸

Jeg blir tilskyndet til å sette ærbødighet ved siden av kjærlighet. Jesus nevnte det først i Herrens bønn: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn…» [Matteus 6:9.] Helliget – å holde hellig – å ha ærbødighet for.⁹

Hvis det fantes mer ærbødighet i menneskenes hjerter, ville det være mindre rom for synd og sorg og større kapasitet for glede og lykke. Å gjøre denne perlen blant de strålende dyder mer skattet, mer anvendelig og mer attraktiv er et prosjekt som er verdt alle funksjonærers, foreldres og alle Kirkens medlemmers mest forente og ydmyke anstrengelser.¹⁰

Meditasjon fører til åndelig fellesskap med Gud gjennom Den hellige ånd

Vi vier verdien av meditasjon, som er hengivenhetens prinsipp, for liten oppmerksomhet. I vår gudsdyrkelse er det to elementer – det ene er åndelig fellesskap som følge av meditasjon, det andre er å bli belært av andre, spesielt av dem som har myndighet til å veilede og instruere oss. Av de to er meditasjon det mest nyttige når det gjelder å granske sitt indre. Meditasjon er sjelens språk. Den defineres som «en form for personlig andakt, eller åndelig øvelse, som består i dyp, vedvarende overveielse av et religiøst emne». Meditasjon er en form for bønn…

Meditasjon er en av de mest lønnlige, hellige dører vi går gjennom for å komme inn i Herrens nærhet. Jesus var et forbilde for oss. Så snart han var blitt døpt og hadde mottatt Faderens godkjenning: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag» [Matteus 3:17], [gikk] Jesus til et høyt fjell, hvor han ble fristet. Jeg liker å tenke på det som meditasjonens berg, hvor han fastet i 40 dager, var alene og kommuniserte med sin Fader og overveiet ansvaret som var forbundet med hans store misjon. Ett resultat av denne åndelige fordypelse var en styrke som gjorde ham i stand til å si til fristeren:

«… Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene» (Matteus 4:10).

Før han holdt … den vakre bergprekenen, søkte han ensomhet og åndelig fordypelse. Han gjorde det samme etter en travel sabbatsdag, da han sto tidlig opp om morgenen etter å ha vært Peters gjest. Peter fant utvilsomt gjesteværelset tomt, og da de lette etter [Jesus], fant de ham alene. Det var denne morgenen Peter sa:

«… Alle leter etter deg!» (Markus 1:37).

Videre, etter at Jesus hadde mettet de fem tusen, ba han De tolv sende folkemengden bort, men Jesus gikk opp i fjellet for å være alene. Historikeren sier: «Da kvelden kom, var han der alene» (Matteus 14:23). Meditasjon! Bønn!¹¹

La oss gjøre Gud til midtpunktet i vårt liv… Å ha samfunn med Gud, gjennom hans hellige Ånd, er noe av det edleste man kan hige etter i livet. Det er når fred og kjærlighet til Gud har trengt inn i vår sjel, at det å tjene ham blir den motiverende faktor i vårt liv og vår tilværelse.¹²

Vi går til Herrens hus for å ha åndelig fellesskap med ham

Vi går inn i en kirkesal for å tilbe Herren. Vi ønsker å ha del i hans Ånd, og ved å ha del i hans Ånd bygger vi opp vår egen åndelige styrke.¹³

Kirker er innviet og beskikket som hus for tilbedelse. Dette betyr naturligvis at alle som kommer dit, gjør dette, eller i det minste later som, og har til hensikt å komme nærmere Herren enn de kan på gaten eller midt blant hverdagens bekymringer. Vi går med andre ord til Herrens hus for å møte ham og ha åndelig fellesskap med ham. Et slikt møtested skulle derfor først og fremst være pent og passende på alle måter, enten Gud blir betraktet som den inviterte gjest eller forsamlingen som hans gjester.

Enten møtestedet er en enkel kirkesal eller et «arkitektonisk dikt» bygget av hvit marmor innlagt med kostbare stener, spiller liten eller ingen rolle for vår holdning når vi nærmer oss Den allmektige. Å vite at Gud er der, skulle være tilstrekkelig til å tilskynde oss til å oppføre oss rolig og ærbødig.

I så henseende er det for oss som medlemmer av Kirken stort rom for forbedring av våre gudstjenester. Presiderende autoriteter i stav, menighet og quorumsmøter, og spesielt lærere i klasser, skulle anstrenge seg spesielt for å opprettholde bedre orden og større ærbødighet den tiden tilbedelse og studium pågår. Mindre prat bak talerstolen vil ha en gunstig virkning på dem som har ansiktet vendt dit. Ved eksempel og forskrift skulle det innprentes i barna hvor upassende det er med uro og uorden når man er samlet til gudstjeneste. Det skulle innprentes i dem i barndommen og vektlegges i ungdommen at det viser mangel på respekt å snakke eller endog hviske under en tale, og at det er det mest uhøflige som tenkes kan, unntatt i en nødssituasjon, å forlate forsamlingen før møtet er slutt.¹⁴

Enhver kirkebygning bygges for to formål – for det første, at den kan være et sted hvor alle kan få opplæring i Guds veier, og for det annet, at alle der kan lovprise vår Fader i himmelen, som ikke ber sine barn om annet enn at de må være menn og kvinner med slik edel karakter at de kan komme tilbake til hans nærhet.¹⁵

Når dere går inn i en av Kirkens bygninger, kommer dere inn i vår himmelske Faders nærhet, og den tanken skulle være tilstrekkelig tilskyndelse for dere til å forberede deres hjerte, deres sinn og selv deres klær, så dere på passende og riktig måte kan sitte i hans nærhet.¹⁶

La oss ikke gjøre søndag til en fridag. Det er en hellig dag, og på den dagen skulle vi gå til bønnens hus og søke vår Gud. Hvis vi søker ham på sabbatsdagen, går inn til hans nærhet på den dagen, vil vi finne det mindre vanskelig å være i hans nærhet de andre dagene i uken.¹⁷

Nadverden er en anledning til å ha fellesskap med Herren

Den største trøst i dette liv er forsikringen om et nært forhold til Gud… Deltagelse i nadverden skulle være en faktor som får oss til å føle dette forholdet.

«… den natt da han ble forrådt, tok [Herren Jesus] et brød,

takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!

Likeså tok han også kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg!

For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.

Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod.

La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken.» [1. Korinterbrev 11:23-28.]

Ingen mer hellig ordinans forrettes i Kristi kirke enn nadverden…

Det er tre fundamentalt viktige ting forbundet med forrettelsen av nadverden. Den første er selverkjennelse. Det er selvfordypelse. «Gjør dette til minne om meg», men vi skulle ta del verdig, hver enkelt skulle granske seg selv med hensyn til verdighet.

For det annet blir det inngått en pakt – en pakt enda mer enn et løfte… Det er ikke noe viktigere i livet enn dette… En pakt, et løfte, skulle være like hellig som livet. Dette prinsippet kommer til anvendelse hver søndag når vi tar del i nadverden.

For det tredje er det en annen velsignelse, og det er at vi føler et nært forhold til Herren. Det er en anledning til å ha samfunn med seg selv og ha samfunn med Herren. Vi kommer sammen i et hus som er innviet til ham. Vi har overlevert det til ham, og vi kaller det hans hus. Dere kan føle dere trygge på at han vil være der for å inspirere oss hvis vi kommer med riktig innstilling til å møte ham. Vi er ikke beredt til å møte ham hvis vi kommer hit med våre tanker kretsende om vårt arbeid, og spesielt ikke hvis vi, når vi kommer til bønnens hus, nærer hat til vår neste eller fiendskap og misunnelse overfor Kirkens autoriteter. Det er helt sikkert at ingen kan håpe å ha samfunn med Faderen hvis man har noen slike følelser. De er så upassende for tilbedelse, og spesielt så upassende for å ta del i nadverden…

Jeg tror at den korte stunden nadverden forrettes, er en av de beste anledninger vi har til … meditasjon, og i denne hellige stunden skulle det ikke være noe som leder vår oppmerksomhet bort fra ordinansens formål…

… Vi [må] omgi denne hellige ordinans med større ærbødighet, med fullkommen orden, så alle som kommer til Guds hus, kan meditere over hans godhet, og stille og ærbødig gi uttrykk for takknemlighet for Guds godhet. La nadverdsstunden være dagens høydepunkt da den som tilber, i det minste forsøker å forstå at det er mulig for ham å ha samfunn med sin Gud.

Store hendelser har funnet sted i denne kirke på grunn av et slikt fellesskap, på grunn av at sjelen er mottagelig for Den allmektiges inspirasjon. Jeg vet at dette er virkelighet. President Wilford Woodruff hadde denne gave i stor grad. Han var mottagelig. Han kjente den «milde, lave røsten» som noen fremdeles er fremmede for. Du vil oppdage at når du opplever disse mest inspirerende øyeblikk, er du alene med deg selv og din Gud. Du opplever dem trolig når du gjennomgår en stor prøvelse, når du møter veggen og det virker som en uoverstigelig hindring står foran deg, eller når ditt hjerte er tungt på grunn av en tragedie som har rammet deg. Jeg gjentar, den største trøst i dette liv er å føle at vi har et nært forhold til Gud. I slike stunder har sterke vitnesbyrd oppstått…

… Når vi stopper opp og tenker over saken, innser vi at det under forrettelsen av nadverden ikke er noe av det som tilhører verden utenfor, som er så viktig som å minnes vår Herre og Frelser, ingenting som er så verdig vår oppmerksomhet som å overveie hvor verdifullt løftet er som vi gir. Hvorfor skulle noe forstyrre oss? Er det noe som er mer opphøyet? Vi vitner der i hverandres nærvær og for ham, vår Fader, at vi er villige til å påta oss Kristi navn, at vi alltid vil minnes ham, alltid, og at vi vil holde hans bud som han har gitt oss. Kan du, kan noen på denne jord som tenker seg litt om, gi oss noe mer hellig eller mer vidtrekkende i livet? Hvis vi deltar helt mekanisk, er vi ikke ærlige, eller la oss si at vi tillater våre tanker å avspores fra en svært hellig ordinans…

… La oss gjøre nadverdsstunden til et av de mektigste midler til å komme i kontakt med Guds ånd. La Den hellige ånd, som vi er berettiget til, føre oss inn i hans nærhet, og måtte vi føle denne nærhet og oppsende en stille bønn som han vil høre.¹⁸

Forslag til studium og drøftelse

Hva vil det si å ha «en ærbødig holdning»? (Se side 30-31.) På hvilke måter er ærbødighet mer enn bare å være stille? Hvordan kan vi utvikle denne «dype respekt blandet med kjærlighet»?
Hvordan kan vi undervise om prinsippet ærbødighet i vårt hjem og i kirken? (Se side 31, 33.)
Hvorfor er det noen ganger vanskelig å finne tid til å meditere over det som hører Gud til? Hva kan vi gjøre for å finne tid til meditasjon? Hvilke velsignelser kan vi motta som følge av vår meditasjon? (Se side 31-32, 35-36.)
Hva kan vi gjøre for å forberede oss til å gå «til Herrens hus … og ha åndelig fellesskap med ham»? (Se side 32-36.) Hvordan kan vi forberede oss til å ta del i nadverden? (Se side 32-36.)
Hvordan kan vi hjelpe våre barn og andre til å være mer ærbødige i templet, under nadverdsmøtet og på andre møter i Kirken? (Se side 31, 33.) Hvordan forstyrres ærbødigheten hvis vi kommer for sent til et møte eller går for tidlig?
Hvilken betydning har nadverden i ditt liv?

Aktuelle skriftsteder: Salme 89:6-8, L&p 20:75-79, 63:64, 76:19-24, 109:21, 138:1-11