David O. McKays liv og virke
I april 1951 ble David Oman McKay i en alder av 77 år Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges niende president. I de nesten 20 årene han var president, ble han av Kirkens medlemmer og mange andre over hele verden aktet som en Guds profet. Han oppfordret sterkt Kirkens medlemmer til å utvikle en Kristus-lignende karakter og forkynne evangeliet både ved undervisning og eksempel, og Kirken opplevde en rask vekst over hele verden. I tillegg til hans læresetninger gjorde hans utseende et mektig inntrykk. Når de møtte ham, var det mange som bemerket at han ikke bare talte og handlet som en profet, men at han så ut som en. Selv i sine senere år var han høy og imponerende med tykt, bølget hvitt hår. Hans ansikt utstrålte det rettskafne liv han levde.
En arv og barndom med høye idealer
I sine læresetninger som generalautoritet omtalte David O. McKay ofte takknemlig den arv og det eksempel hans foreldre ga ham. Farens, David McKays, familie hadde sluttet seg til Kirken i Thurso i Skottland i 1850. I 1856 reiste familien til Amerika, og etter at de hadde arbeidet og spart penger i tre år, krysset de slettene til Utah og kom til Salt Lake City i august 1859.1
Samme året som familien McKay sluttet seg til Kirken i Skottland (1850), aksepterte familien til David O. McKays mor, Jennette Evans, det gjengitte evangelium i nærheten av Merthyr Tydfil i Syd-Wales. I likhet med familien McKay reiste familien Evans til Amerika i 1856 og kom til Utah i 1859. Begge familiene slo seg snart ned i Ogden i Utah, hvor David McKay og Jennette Evans traff hverandre og ble forelsket. De ble viet 9. april 1867 i Endowment House av eldste Wilford Woodruff.2
Den 8. september 1873 ble David O. McKay født i den lille byen Huntsville i Utah – det tredje barnet og den første sønnen til David og Jennette Evans McKay. Han hadde en lykkelig barndom, men den var ikke uten prøvelser. I 1880 satte en rekke hendelser familiens tro på prøve og gjorde at den unge David O. McKay ble tidlig voksen. Hans to eldre søstre, Margaret og Ellena, døde med få dagers mellomrom, den ene av giktfeber og den andre av lungebetennelse. Ca. et år senere ble hans far kalt på misjon til Skottland. David McKay var noe bekymret for å akseptere kallet, for det ville bety at han måtte forlate sin hustru (som ventet barn) alene med ansvaret for familien og gården. Men da Jennette hørte om kallet, var hun bestemt: «Selvfølgelig må du si ja. Du trenger ikke å bekymre deg for meg. David O. og jeg greier dette fint!»3 Med denne oppmuntringen og løfte om hjelp fra naboer og slektninger aksepterte David McKay kallet. Hans avskjedsord til syv år gamle David O. var: «Pass på mamma.»4
Takket være Jennette McKays kloke ledelse, hardt arbeid av mange og Herrens velsignelser gikk det fremover med McKays gård til tross for at David McKay var borte i to år. I denne tiden – og i sannhet gjennom hele sitt liv – var Jennette McKay like påpasselig med hensyn til barnas åndelige velferd: «Familiebønn var en fast prosedyre i McKays hjem, og da Jennette ble værende alene med sin lille familie syntes den å være en stadig viktigere del av dagens gjøremål. David [O.] fikk lære å ta sin tur ved morgen- og aftenbønnen, og han lærte hvor viktig det er med himmelens velsignelser i hjemmet.»5
President McKay omtalte ofte sin mor som et forbilde til etterfølgelse. Ved en anledning sa han: «Jeg kan ikke komme på en kvinnelig dyd som min mor ikke var i besittelse av… For sine barn og alle andre som kjente henne godt, var hun vakker og edel. Selv om hun var ivrig, var hun avbalansert og behersket. Hennes mørk brune øyne uttrykte straks eventuelle følelser som ble vekket, men som hun alltid hadde under full kontroll… Med sin ømhet, årvåkne omsorg, kjærlige tålmodighet, lojalitet overfor hjem og det som var rett, syntes jeg i guttedagene at hun var helt uforlignelig, og slik er det fremdeles etter alle disse årene.»6
Når David O. McKay ble bedt om å nevne den største mannen han hadde møtt, svarte han uten å nøle: «Min far.»7 Da faren kom hjem fra sin misjon, virket han som biskop i Eden og Huntsville menigheter fra 1883 til 1905.8 David McKay sen. delte mange opplevelser og sitt vitnesbyrd med sin unge sønn. President McKay mintes: «Som gutt satt jeg og hørte dette vitnesbyrdet fra en som jeg verdsatte og respekterte, som dere skal vite, mer enn noen annen mann i verden, og denne sikkerheten festet seg i min unge sjel.»9 Styrken i farens eksempel og vitnesbyrd var en støtte for ham mens han vokste i kunnskap om sannheten.
I hverdagslivet ga president McKays far ham lærdom som styrket ham og ble en del av hans læresetninger som apostel. Han fortalte om en gang da han kjørte inn høy sammen med sine brødre. Det tiende lasset skulle gis som tiende til Kirken. David O. McKays far ba guttene hente det tiende lasset fra et bedre sted enn der de hadde arbeidet. Faren sa: «Det er det tiende lasset, og bare beste er godt nok for Gud.» Mange år senere sa David O. McKay at dette var den «mest effektive tale om tiende jeg har hørt i hele mitt liv».10 Hans far lærte ham også å respektere kvinner. President McKay sa til de unge: «Jeg mintes min fars formaning da jeg i tenårene begynte å gå ut med en ung pike: “David, du må behandle denne unge damen slik du vil at en ung gutt skal behandle din søster.”»11
Da han senere i livet var Kirkens president, hyllet han sine foreldre på følgende måte: «Jeg er takknemlig for mine edle foreldres kloke og omsorgsfulle beskyttelse og undervisning, … en beskyttelse som hindret meg i å slå inn på veier som ville ha ført til et helt annet slags liv! For hvert år styrkes min takknemlighet og kjærlighet til en alltid påpasselig, elsket mor og en edel far.»12
Ungdom
Som ung gutt ble David O. McKay kalt til presidentskapet for diakonenes quorum. På den tiden hadde diakonene ansvar for å holde kirkebygningen ren, hugge ved til ovnene og se til at enkene i menigheten alltid hadde brensel.13 Han fortalte quorumsmedlemmene at han «følte seg utilstrekkelig til å fylle denne stillingen når han kunne se andre som var bedre i stand til det enn han var, … [men at] han skulle stå på med Herrens hjelp».14 Denne holdningen var typisk for den ydmykhet han aksepterte kall med gjennom hele livet.
Som biskopens sønn fikk han anledning til å møte ledere i Kirken som besøkte familien. Ved en anledning, i juli 1887, kom patriark John Smith på besøk og ga ham hans patriarkalske velsignelse (David O. var 13 år da). Etter velsignelsen la patriark Smith hendene på den unge guttens skuldre og sa: «Du har noe mer å utrette enn bare å spille klinkekuler, gutten min.» Siden gikk David ut på kjøkkenet og sa til sin mor: «Hvis han tror jeg vil slutte å spille klinkekuler, tar han feil.» Moren la fra seg arbeidet og prøvde å forklare hva bror Smith hadde ment. Selv om hverken David O. McKay eller hans mor visste nøyaktig hva fremtiden ville bringe, viste denne episoden at Herren hadde større oppgaver i vente for den unge gutten.15
Gjennom tenårene tok han aktivt del i Kirken og fortsatte å høste kunnskap og erfaring. I 1889, da han var 15, ble han kalt til sekretær i Søndagsskolen i Huntsville menighet, en stilling han hadde til 1893, da han ble kalt til Søndagsskole-lærer.16 Hans store kjærlighet til Søndagsskolen og til undervisning kom til å vedvare gjennom hele hans liv.
Utdannelse, misjonærtjeneste og ekteskap
David O. McKay skrev en gang: «Det er tre store epoker i et menneskes liv på jorden, og dets lykke her og i evigheten kan avhenge av disse, [nemlig] fødsel, ekteskap og valg av yrke.»17 Han var allerede velsignet ved fødselen og ved å vokse opp i en rettferdig familie, og fortsatte å nyte godt av kloke avgjørelser i forbindelse med utdannelse, yrke og til slutt ekteskap.
Etter at han hadde avsluttet åttende klasse i Huntsville, gikk han på Weber Stake Academy i Ogden i to år. I skoleåret 1893-94, da han var 20 år, vendte han så tilbake til Huntsville og arbeidet som lærer ved skolens barneskole. Omtrent på denne tiden forærte hans bestemor Evans 2500 dollar til hvert av sine levende barn. Penger var mangelvare for familien McKay, og naboer foreslo at David O. McKays mor, Jennette, skulle plassere pengene i aksjer. Men hun sa bestemt: «Hver cent av dette skal gå til våre barns utdannelse.»18 Høsten 1894 reiste derfor han og tre av hans søsken (Thomas E., Jeanette og Annie) med vogn til Salt Lake City for å studere ved University of Utah. Vognen var full av mel og krukker med frukt, og en melkeku var bundet til den.19
David O. McKays sønn Llewelyn skrev om farens tid ved universitetet: «Skolen var viktig. Kjærligheten til lærdom vokste med kjempeskritt, sterke vennskapsbånd ble knyttet, og hans fine sans for verdier ble styrket. Han ble klassepresident og ble valgt til å holde avskjedstalen under avslutningshøytideligheten… Han deltok i idrett med stor begeistring og ble «right guard» på universitetets første fotballag. Det største som hendte i denne tiden, var at han ble kjent med Emma Ray Riggs.»20
Det andre året av universitetsutdannelsen leide McKay-studentene et hus av Emma Robbins Riggs, Emma Ray Riggs mor. En dag sto mor og datter ved vinduet og så David O. og Thomas E. McKay komme sammen med sin mor. Emma Rays mor bemerket: «Det er to unge menn som vil bli gode menn for noen heldige piker. Se hvor omtenksomme de er overfor sin mor.» Emma Ray sa så: «Jeg liker den mørke,» som var David O. McKay. Selv om han og Emma Ray Riggs traff på hverandre av og til, innledet de ikke noe alvorlig forhold før noen år senere.21
Da David O. McKay var ferdig med universitetsstudiene våren 1897, ble han tilbudt en stilling som lærer i Salt Lake County. Han var glad for stillingen og ønsket å begynne å tjene penger for å hjelpe resten av familien. Men omtrent på samme tid mottok og aksepterte han et misjonskall til Storbritannia.
Den 1. august 1897 ble han beskikket av president Seymour B. Young som misjonær i Storbritannia. Den første tiden av misjonen tilbragte han i Stirling i Skottland, hvor arbeidet gikk tregt og det var vanskelig. Han utførte sitt arbeid flittig, og 9. juni 1898 ble kan kalt til å presidere over misjonærene i Skottland. Da han mottok kallet, vendte han seg til Herren for hjelp. Hans ansvar i dette kallet ga ham modenhet og erfaring utover det hans år skulle tilsi, og forberedte ham til fremtidig tjeneste.
En annen betydningsfull hendelse fant sted bare tre måneder før han skulle reise hjem. Som ung hadde han ofte bedt om åndelig bekreftelse på sitt vitnesbyrd. Den 29. mai 1899 var han tilstede på et minneverdig misjonærmøte. Han fortalte: «Jeg husker som om det var i går den sterke inspirasjonen som føltes. Alle følte Herrens ånd i stor grad. Alle som var tilstede, var i sannhet av ett hjerte og ett sinn. Jeg hadde aldri tidligere følt noe slikt. Det var en tilkjennegivelse som jeg som en tvilende ungdom i hemmelighet og i all oppriktighet hadde bedt om oppe i en ås og ute på en eng. Det var en forsikring til meg om at oppriktig bønn blir besvart “en gang, et sted”. Møtet skred frem, og en eldste reiste seg på eget initiativ og sa: “Brødre, det er engler i dette rommet.” Hvor underlig det enn kan høres, kom ikke denne kunngjøringen overraskende. Den virket faktisk helt på sin plass, selv om jeg ikke hadde kommet på at det var guddommelige personer tilstede. Jeg visste bare at jeg var fylt av takknemlighet for Den hellige ånds tilstedeværelse.»22 Eldste McKay fullførte sin misjon med heder og ble avløst i august 1899.
Under misjonen hadde han korrespondert med Emma Ray Riggs, eller «Ray», som han kjærlig kalte henne (foreldrene hennes hadde kalt henne opp etter en solstråle). Deres forhold begynte å blomstre via brevene mellom Skottland og Salt Lake City. Han fant i henne en person som var jevnbyrdig med ham på alle måter, innbefattet intelligens, sosial omgjengelighet og åndelige egenskaper.
Hun hadde fortsatt sin utdannelse mens David O. McKay var på misjon, og etter å ha tatt en lavere universitetsgrad i pedagogikk begynte hun å arbeide ved Madison School i Ogden i Utah.23 På samme tid, høsten 1899, ble han lærer ved Weber Stake Academy. I løpet av det skoleåret møttes de to ofte i en park som lå mellom skolene. Det var der han i desember 1900 spurte om hun ville gifte seg med ham. Hun spurte: «Er du sikker på at jeg er den rette?» Han sa at han var sikker.24 Den 2. januar 1901 ble Emma Ray Riggs og David O. McKay det første paret i det 20. århundre som ble viet i Salt Lake tempel.
En legendarisk pedagog
I 1902, da han var 28, ble han rektor ved Weber Stake Academy. Til tross for mange administrative oppgaver fortsatte han å ta aktivt del i undervisningen. Han hadde stor forkjærlighet for utdannelse hele sitt liv og mente at «sann utdannelse søker å gjøre menn og kvinner ikke bare til gode matematikere, dyktige lingvister, grundige vitenskapsmenn eller briljante litterære lys, men også til hederlige mennesker med dyd, måtehold og broderlig kjærlighet. Den søker å skape menn og kvinner som verdsetter sannhet, rettferdighet, visdom, velgjørenhet og selvbeherskelse som det beste man kan erverve seg i et vellykket liv».25
Han mente at utdannelse var viktig for alle. Han var rektor i en tid da svært få kvinner fikk høyere utdannelse. I en drøftelse av kvinners viktige rolle skrev han følgende: «Det har ikke vært lagt mye vekt på den rolle kvinnene spilte i bosettingen av den vestlige delen av USA. I dette følger vi menneskenes generelle praksis gjennom tidene. Kvinner bærer byrdene av husholdningen, har det meste av ansvaret for å oppdra barn og inspirere sine menn og sønner til å gjøre det godt. Og mens de sistnevnte høster offentlig bifall, forblir hustruene og mødrene som virkelig fortjener anerkjennelse og ros, smilende tilfredse med sine oppnåelser som det ikke gjøres noe nummer av.»26 Mens han arbeidet ved Weber Stake Academy, vektla han betydningen av utdannelse for begge kjønn, og det var stor økning av kvinnelige studenter i hans tid ved skolen.
I de årene han arbeidet som lærer og administrator ved Weber Stake Academy, var han også med i Søndagsskole-presidentskapet for Weber stav, hvor han utviklet nye programmer. På den tiden han ble kalt til Søndagsskolens presidentskap, mottok organisasjonen liten formell rettledning fra Kirkens ledere på generalplan. Som annenassistent – med ansvar for klassearbeid – begynte David O. McKay straks å arbeide for å forbedre klasseundervisningen og læringen ved å bruke metodene han hadde lært som pedagog. En Søndagsskole-leder beskrev hans arbeid som følger:
«Først innførte han ukentlige møter for stavsutvalgets medlemmer. Han trente medlemmene i å utarbeide leksjoner og velge en målsetning (nå kalt formål) for hver leksjon. Han trente dem i å organisere og illustrere målsetningen. Han la vekt på presentasjonen av leksjonene og anvendelse av målsetningen i hvert barns liv. Dette ble etterfulgt av et månedlig … møte som alle Søndagsskolens lærere og funksjonærer i menighetene ble bedt om å komme til, etter at de på forhånd hadde leste leksjonene som skulle gjennomgås… Som følge av disse … møtene dro lærerne hjem med en samling notater for hver av de fire leksjonene for kommende måned… [Disse] møtene ble svært populære med 90 til 100 prosents tilstedeværelse på hvert.»27
Nyheten om den store suksess som Søndagsskolen i Weber stav hadde, spredte seg raskt. President Joseph F. Smith, som også var Søndagsskolens bestyrer på generalplan, ble imponert over David O. McKays kreative ideer om undervisning og ba ham skrive en artikkel for Juvenile Instructor, et Søndagsskole-tidsskrift.28
Herrens apostel
Vekt på undervisning og læring
Etter at han hadde virket i seks år i Søndagsskolen i Weber stav, ble han 9. april 1906 ordinert til apostel i en alder av 32 år. Kort tid etterpå ble han også oppholdt som annenassistent i Søndagsskolens bestyrelse på generalplan. Deretter ble han førsteassistent i 1909 og bestyrer på generalplan fra 1918 til 1934. De samme fornyende ideene han brukte i Søndagsskolen i Weber stav, ble raskt tatt i bruk av hele Kirken. Han så behovet for ensartede leksjoner og skrev boken Ancient Apostles (Oldtidens apostler), som ble utarbeidet som en av de første leksjonsbøker for Søndagsskolen.
Eldste McKays navn ble synonymt med Søndagsskolen i de årene han var medlem av De tolvs quorum, og han skrev fremdeles leksjoner for Søndagsskolen da han ble Kirkens president. I sitt arbeid med å forbedre undervisningen i evangeliet fokuserte han ofte på barn. Sagt med hans ord, kommer barn «fra Faderen rene og uplettet, uten medfødte defekter eller svakheter… Deres sjeler er så plettfrie som hvitt papir, hvor det skal skrives et helt livs håp eller oppnåelser».29 Han mente at Søndagsskolen kunne spille en hovedrolle i undervisning og karakterbygging hos barn og unge.
Verdenstur og misjonspresident i Europa
Andre erfaringer forberedte David O. McKay til å lede en verdensomspennende kirke til slutt. I desember 1920 ble han og eldste Hugh J. Cannon, redaktør av Improvement Era, beskikket av president Heber J. Grant og hans førsterådgiver, president Anthon H. Lund, til å reise til alle Kirkens misjoner og skoler over hele verden. I løpet av turen, som varte et år, reiste de ca. 100 000 kilometer (over det dobbelte av jordens omkrets) og underviste og velsignet Kirkens medlemmer over hele verden. Til tross for vanskeligheter som sjøsyke, hjemlengsel og andre utfordringer knyttet til reise, hadde de en vellykket misjon og kom hjem julaften 1921. I dagene etter hjemkomsten avla de en fullstendig rapport for president Grant og ble avløst med heder.30 Under den første generalkonferansen etter deres hjemkomst erklærte president Grant:
«Jeg gleder meg over det faktum at bror McKay er sammen med oss i dag. Bror McKay har reist rundt jorden siden han sist var på en konferanse – har besøkt våre misjoner i nesten alle deler av verden og har kommet tilbake, slik enhver misjonær som drar ut for å forkynne dette evangelium og kommer i kontakt med verdens mennesker og med alle de forskjellige trosretninger i verden, kommer tilbake med større lys, kunnskap og vitnesbyrd om guddommeligheten av det verk vi er engasjert i.»31
Da det ble eldste McKays tur til å tale på konferansen, oppsummerte han sine reiser med et sterkt vitnesbyrd: «Da vi reiste hjemmefra, … hadde vi store bekymringer og stor engstelse for reisen som lå foran oss… Den sterke bevisstheten om vårt ansvar, å skulle oppfylle i tilstrekkelig grad president Grants og hans rådgiveres og De tolvs ønsker – de som hadde æret oss med dette kallet – fikk oss til å søke Herren som jeg aldri før hadde søkt ham. Og jeg vil si her i ettermiddag at det løfte Moses ga Israels barn like før de krysset Jordan inn til Det lovede land, har blitt oppfylt med våre opplevelser. Når vi søkte Herren av hele vår sjel, ga han oss veiledning og hjelp.»32
Kort tid etter at han kom tilbake fra verdensturen, ble kan kalt til president for Den europeiske misjon. Han reiste til Liverpool i november 1922. Det var i dette kallet han begynte å undervise om begrepet «ethvert medlem en misjonær», noe han senere fortsatte med som Kirkens president. Som misjonspresident reorganiserte han misjonærer i grupper, med noen misjonærer som omreisende eldster som skulle hjelpe til med å lære de andre misjonærene bedre undervisningsmetoder. En av hans største utfordringer var å ta til motmæle mot negativ presseomtale. Hans metode gikk ut på å ta personlig kontakt med utgiverne, snakke med dem og be om anledning til å presentere sannheten om Kirken. Noen utgivere avslo hans anmodninger, men mange var svært imøtekommende.33 Hans dyktighet når det gjaldt samfunnskontakt, viste seg å være en stor velsignelse for Kirken mens han var misjonspresident og i hele hans tjenestetid.
Oppholdt til Det første presidentskap
Høsten 1934 ble han oppholdt som annenrådgiver for president Heber J. Grant. President J. Reuben Clark jr., som hadde vært president Grants annenrådgiver, ble førsterådgiver. Selv om president McKay hadde en solid bakgrunn i Kirken da han ble medlem av Det første presidentskap, følte han stor ydmykhet overfor kallet den dagen han ble oppholdt. Han sa: «Det er unødvendig å si at jeg er overveldet. De siste dagene har jeg hatt vanskelig for å ha kontroll på mine tanker og følelser. Den glede, den gode følelse som skulle ledsage den høye utnevnelse som har blitt meg til del, har blitt noe oppveiet av en byrde som skyldes at jeg innser hvilket stort ansvar det er å bli kalt til Det første presidentskap.»34 Selv etter å ha vært generalautoritet i mange år innrømmet han at det «alltid var mer eller mindre en ildprøve for meg å stå foran en forsamling» og vite hvor stort hans ansvar var.35
I president McKays første år i Det første presidentskap opplevde Kirkens medlemmer den store depresjonen. I 1936 kunngjorde det første presidentskap offentlig Kirkens sikkerhetsprogram, som senere ble Kirkens velferdsprogram. President McKay var en sterk tilhenger av velferd og la vekt på at åndelighet og velferd var synonyme begreper: «Det er viktig å skaffe klær til dem som er dårlig kledd, å sørge for nok mat til dem som har for lite, å finne sysselsetting til dem som kjemper fortvilet på grunn av påtvunget lediggang, men når alt kommer til alt, er de største velsignelser ved Kirkens sikkerhetsplan åndelige. Mer åndelighet kommer til uttrykk ved å gi enn ved å motta. Den største åndelige velsignelse kommer ved å hjelpe en annen.»36
Etter president Grants død i 1945 ble George Albert Smith Kirkens president, og han kalte president McKay som sin annenrådgiver. Hans plikter var omtrent som før, med nye anledninger og utfordringer som stadig meldte seg. Ett av de mest krevende prosjekter han påtok seg, var utnevnelsen til formann for Utahs 100-årsjubileum, noe som innebar mange måneders planlegging i tillegg til hans allerede tunge arbeidsbyrde. Markeringen i hele delstaten, som ble avsluttet i juli 1947, ble lovprist som en stor suksess. En lokal avis hadde følgende omtale:
«Rodney C. Richardson, koordinator for Californias 100-årsmarkering, kom til Salt Lake City for å studere Utahs 100-årsjubileum. Han sa at dette ble ansett som “det best planlagte i nasjonen. Fravær av det kommersielle er ett av de iøynefallende trekk ved Utahs markering. Det har vært en ekte historisk markering”.» I tillegg til rosen fra California kom det flere forespørsler fra andre delstater om planer og annen litteratur i forbindelse med markeringen.37
Da president George Albert Smiths helse begynte å skrante, fikk hans to rådgivere mer ansvar. Våren 1951 bestemte president McKay og hans hustru, Emma Ray, seg for å kjøre fra Salt Lake City til California på en sårt tiltrengt ferie. De stoppet i St. George i Utah den første kvelden. President McKay våknet om natten med en sterk følelse av at han skulle kjøre tilbake til Salt Lake City. Noen dager senere ble president George Albert Smith rammet av slag og døde 4. april 1951.
Profet for en verdensomspennende kirke
Misjonærarbeid og Kirkens vekst
Etter å ha vært apostel i 45 år ble David O. McKay Kirkens niende president 9. april 1951, med Stephen L Richards og J. Reuben Clark jr. som rådgivere. I 1952 innførte Det første presidentskap den første offisielle proselytteringsplan for heltidsmisjonærer. Programmet skulle gjøre heltidsmisjonærene mer effektive ved å gi dem en fast undervisningsplan som skulle brukes når de underviste undersøkere. Denne inneholdt fem diskusjoner med titlene «Mormons bok», «Historisk grunnlag for gjenopprettelsen», «Karakteristiske læresetninger i Kirken», «Ansvar forbundet med medlemskap i Kirken» og «Hvordan bli medlem av Kirken».38
Ni år senere, i 1961, sammenkalte han til det første seminar for alle misjonspresidenter, som ble bedt om å oppmuntre familier til å drive fellesskapsfremmende arbeid med sine venner og naboer, og så la misjonærer undervise disse personene i deres hjem.39 Han la vekt på begrepet «hvert medlem en misjonær» og oppfordret sterkt ethvert medlem til å forplikte seg til å bringe minst ett nytt medlem inn i Kirken hvert år. Et språkopplæringsinstitutt for nykalte misjonærer ble også opprettet samme år. Med disse nye tiltakene økte Kirkens medlemsantall og antall heltidsmisjonærer raskt. Under hans ledelse ble antall staver mer enn fordoblet (til omkring 500) idet nye staver ble dannet rundt omkring i verden i land som Argentina, Australia, Brasil, England, Tyskland, Guatemala, Mexico, Nederland, Samoa, Skottland, Sveits, Tonga og Uruguay. For å tilpasse seg den veldige veksten ble dessuten medlemmer av De syttis første quorum i 1961 ordinert til høyprester, slik at de kunne presidere ved stavskonferanser, og den nye stillingen som regionalrepresentanter for De tolv ble opprettet i 1967.
Reiser som president
President McKay reiste flere mil enn alle sine forgjengere til sammen. I 1952 tok han fatt på den første av flere viktige turer – en ni ukers tur til Europa, hvor han besøkte ni land og flere misjoner. På det første stedet han besøkte i Skottland, innviet han landets første kirkebygning, som lå i Glasgow. I løpet av resten av turen holdt han ca. 50 møter med Kirkens medlemmer, ga tallrike intervjuer og besøkte rangspersoner fra mange land.40 I 1954 reiste han til den isolerte misjonen i Syd-Afrika og var derved den første generalautoritet som besøkte det området. Under andre del av reisen besøkte han Kirkens medlemmer i Syd-Amerika. I 1955 besøkte han de sydlige Stillehavsøyene, og senere på sommeren samme år reiste han tilbake til Europa sammen med Tabernakelkoret.
Han følte at hans reiser ga «Kirkens medlemmer en klarere forståelse av at de ikke er separate enheter, men virkelig en del av Kirken som helhet».41 For første gang var Kirken virkelig i ferd med å bli global. President McKay uttalte: «Gud velsigne Kirken. Den er verdensomspennende. Alle nasjoner skulle merke dens innflytelse. Måtte hans ånd påvirke mennesker overalt og få deres hjerter til å føle godvilje og fred.»42
Flere templer
Mens han var i Europa i 1952, inngikk han avtaler om å oppføre nye templer, de første som ville bli bygget utenfor USA og Canada. Bern Sveits tempel ble innviet i 1955 og London England tempel i 1958. Los Angeles California tempel (1956), Hamilton New Zealand tempel (1958) og Oakland California tempel (1964) ble også innviet mens han var president. Under hans ledelse ble filmer brukt til tempelbegavelsen, noe som gjorde at ordinansen kunne mottas på forskjellige språk.
Koordinasjon og konsolidering
I 1960 ga Det første presidentskap eldste Harold B. Lee i oppdrag å etablere Kirkens korrelasjon, i den hensikt å koordinere og konsolidere Kirkens programmer, redusere overlapping og øke effektiviteten. Eldste Lee sa i en generalkonferansetale hvor dette tiltaket ble kunngjort: «Dette er et tiltak som … har ligget president McKay sterkt på sinnet, og nå som Kirkens president instruerer han oss og ber oss gå fremover og samle oss om å gjøre prestedømmets, hjelpeorganisasjonenes og de øvrige enheters arbeid mer effektivt, slik at vi kan spare tid, krefter og anstrengelse til den primære hensikt som Kirken ble organisert for.»43
Ambassadør for Kirken
Blant personer av annen tro ble president McKay betraktet som en viktig åndelig leder. Han var regelmessig sammen med verdensledere og lokale myndighetsrepresentanter. Han fikk også besøk av presidenter i USA, bl.a. Harry S Truman, John F. Kennedy og Dwight D. Eisenhower. USAs president Lyndon B. Johnson ringte ofte til president McKay, og ved en anledning inviterte han ham til Washington, D.C. for å drøfte med ham personlig noen saker som foruroliget ham. Under besøket sa president McKay til ham: «La din samvittighet veilede deg. La folket vite at du er oppriktig, og de vil følge deg.»44
En elsket taler og leder
Helt fra ungdommen av og gjennom hele livet studerte president McKay store forfatteres ord, og han underviste ofte ved hjelp av tekster han hadde lært utenat. Han fortalte for eksempel Kirkens medlemmer: «Wordsworths hjerte hoppet av glede når han så en regnbue på himmelen. Burns’ hjerte gråt når hans plogskjær kjørte over en prestekrave. Tennyson kunne plukke en blomst fra en sprekk i en mur for å se om han kunne lese mysteriet, “alt som Gud og mennesket er”, i den. Alle disse og andre store menn har vist oss Guds håndverk i naturen.»45
Kirkens medlemmer elsket å høre president McKay tale. Hans taler inneholdt ofte inspirerende historier fra hans mange opplevelser, og han verdsatte alltid god humor. Han likte å fortelle historien om et avisbud som håndhilste på ham før han gikk inn i en heis. Deretter løp gutten opp trappen for å hilse på den aldrende profeten idet han kom ut i etasjen over. Gutten sa: «Jeg hadde bare lyst til å håndhilse på deg en gang til før du dør.»46
Hans generalkonferansetaler understreket betydningen av hjemmet og familien som kilden til lykke og den sikreste beskyttelse mot prøvelser og fristelser. Han gjentok ofte utsagnet «ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet» når han oppfordret foreldre til å tilbringe mer tid sammen med sine barn og undervise dem om karakter og integritet. Han forkynte: «Rene hjerter i et rent hjem er alltid i hviskeavstand fra himmelen.»47 Han kalte hjemmet «samfunnets celleenhet» og erklærte at «foreldrerollen er nest etter Guds rolle»48.
Han talte om ekteskapets hellighet og omtalte ofte den kjærlighet han hadde til sin familie og sin hustru, Emma Ray. Deres mer enn 60 år lange ekteskap ble et eksempel for fremtidige generasjoner av siste-dagers-hellige. Han ga følgende formaning: «La oss lære våre unge at ekteskapet er en av de helligste forpliktelser mennesker kjenner til eller som mennesker kan påta seg.»49
Da hans helse begynte å skrante midt på 1960-tallet, tilbragte han snart mye av sin tid i en rullestol, og han kalte flere rådgivere til Det første presidentskap. Til tross for sin stadig svakere helse fortsatte han å lede Kirkens saker og å undervise, lede og inspirere. Ikke lenge før sin død talte han på et møte i Salt Lake tempel for Kirkens generalautoriteter. Eldste Boyd K. Packer, som var tilstede på møtet, mintes opplevelsen slik:
«[President McKay] talte om tempelordinansene og siterte utførlig fra seremoniene. Han forklarte dem for oss. (Det var ikke upassende siden vi var i templet.) Da han hadde talt en stund, tidde han en stund og stirret svært tankefullt opp i taket.
Jeg husker at han holdt sine store hender foldet foran seg. Han sto og stirret slik mennesker stundom gjør når de overveier et dypt spørsmål. Så talte han: “Brødre, jeg tror at jeg endelig begynner å forstå.”
Her sto han, profeten, som hadde vært apostel i mer enn et halvt århundre, og fremdeles lærte han, fremdeles vokste han. Hans utsagn “Jeg tror at jeg endelig begynner å forstå” var en stor trøst for meg.»50 Selv med sin inngående forståelse av evangeliet og sin erfaring i Kirken var president McKay ydmyk nok til å innse at han fremdeles kunne lære og oppdage dypere betydninger.
Etter at president David O. McKay hadde vært Herrens profet i nesten 20 år, gikk han bort 18. januar 1970 i Salt Lake City mens hans hustru, Emma Ray, og fem av hans barn satt ved hans dødsleie. I en hyllest til ham sa president Harold B. Lee at han hadde «gjort verden rikere og himmelen herligere ved de rike skatter han har bragt hver av dem».51 Hans etterfølger, president Joseph Fielding Smith, sa om David O. McKays arv: «Han var en mann med stor åndelig styrke, en naturlig leder for mennesker og en mann som var elsket av sitt folk og respektert av verden. I all fremtid vil mennesker stå opp og prise hans navn.»52