Jesu Kristi forsoning

Jesu Kristi forsoning er frelsens grunnprinsipp og hovedkilden til håp for hele menneskeheten.

Fra Wilford Woodruffs liv

Da eldste Wilford Woodruff begynte å virke som apostel, arbeidet han og hans brødre i USA og England blant folk som æret Jesus Kristus som Guds Sønn og menneskenes Forløser. Siden de visste at deres tilhørere allerede hadde en grunnleggende tro på Jesu Kristi forsoning, gikk de inn for å forkynne om emner som profeten Joseph Smiths kall, Mormons boks fremkomst og prestedømmets gjengivelse.¹ Men når noen dro læren om forsoningen i tvil, imøtegikk eldste Woodruff dem kraftfullt og tydelig. Han vitnet om at «hensikten med Kristi misjon på jorden var å gi seg selv som et offer for å forløse menneskene fra evig død».²

I 1845 utga et medlem av Kirken i Storbritannia en brosjyre i et forsøk på å bevise at det ikke var nødvendig for Jesus Kristus å lide og dø for at menneskene skulle bli forløst. Eldste Woodruff, som da var Kirkens presiderende autoritet i Storbritannia, imøtegikk denne påstanden offentlig i en artikkel med tittelen «Rationality of the Atonement». Han håpet med dette «at [Kirkens] syn på emnet kan bli riktig forstått av alle, og at Guds hellige kan være beredt til å stå imot angrepene fra den store fiende av menneskenes frelse, og også å besvare en gang for alle dette spørsmålet for alle dem som tror på Guds åpenbaringer».³ Hans ord, som både fordømte den falske forkynnelsen og som priste Frelseren, viste hans vedvarende kjærlighet til Herren og hans store takknemlighet for forløsningsplanen.

Han ga uttrykk for sin sorg over at mannen som hadde skrevet brosjyren, «hadde fått sitt sinn så overmannet av mørkets krefter at han var kommet så langt bort fra Guds rikes orden og veiledning». Han sa: «Det ville ha vært langt bedre å være fullstendig blottet for talenter enn å bruke dem i et forsøk på å bevise at Kristi forsoning var unødvendig, og gå til angrep på frelsens grunnprinsipp slik han har gjort.»⁴

Eldste Woodruff viet det meste av artikkelen til sitater fra Skriftene og en «mengde vitnesbyrd» fra oldtidens profeter og fra Herren selv.⁵ Han sa at læren om forsoningen ikke bare var «et emne som oldtidens profeter og Guds tjenere frydet seg over å dvele ved, men det var hovedkilden til alt deres håp og kilden som de hentet styrke og kraft fra».⁶

Wilford Woodruffs læresetninger

I henhold til sin Faders vilje kom Jesus Kristus til jorden for å forløse oss fra fallets virkninger

Jeg tror at Den allmektige visste hva han skulle gjøre med denne verden før han skapte den. Han visste hva slags ånder som skulle bebo den, og hva slags arbeid som måtte utføres for å frelse hans sønner og døtre som skulle komme til jorden. Og når vi leser historien om Guds handlemåte med menneskene, fra verdens skapelse av og til denne evangelieutdeling, ser vi at Faderen har arbeidet for å velsigne sine sønner og døtre. Han ga sin enbårne Sønn og lot ham dø for å forløse verden – et offer som bare Gud selv kunne gi. Og i disse siste dager har han innledet organiseringen av den store og siste evangelieutdeling – den største av alle utdelinger.⁷

Frelseren har selv fortalt oss hvilken hensikt hans Fader hadde med å la ham komme til verden. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» [Johannes 3:16-17.]

Åpenbaringene som Gud har gitt menneskene, viser med tydelighet at Gud og de evige verdener styres ved en celestial lov, og for at menneskene skal kunne tåle den samme herlighet, var det nødvendig at de skulle holde den samme lov, «det som styres ved lov, blir også bevart ved lov og blir fullkommengjort og helliggjort ved den» [L&P 88:34]. Men menneskene, som hadde overtrådt Guds lov, bragte selv ulydighetens forbannelse over seg, og de var ikke i stand til å befri seg fra denne. Heller ikke kunne noe mindre enn et altomfattende offer sone for menneskets fall.

Det er velkjent at virkningen av menneskets ulydighet var døden, og denne forbannelsen har gått i arv til alle Adams etterkommere. La det være klart at når menneskene underkaster seg denne straffen, gjør de det uten noen iboende, selvstendig kraft i seg selv til å oppstå og til igjen å komme i Guds nærhet og hans herlighet. De er nå underlagt dødens myndighet og herredømme, og for å seire over døden var det nødvendig at en som var mer hellig og ren enn den som hadde begått overtredelsen, skulle tre inn i dødens rike for derved å kunne tilintetgjøre dette. Med mindre dette ble gjort, måtte den kontroll som døden har over menneskene, være evig. Det krever ikke stor argumentasjon for å bevise at Guds Sønn på alle måter var kvalifisert til denne oppgaven. Han var ren, hellig og uplettet. At han var den som var utpekt til dette, blir fullt ut underbygget av Johannes’ vitnesbyrd om ham: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd» [se Johannes 1:29] – for «likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus» [1. Korinterbrev 15:22]…

… Det [er] fullstendig fastslått og hevet over all tvil – på grunnlag av en overflod av vitnesbyrd … fra Guds åpenbaringer som er gitt i forskjellige evangelieutdelinger og tidsaldre og på forskjellige deler av kloden – at hensikten med Kristi misjon på jorden var at han skulle gi seg selv som et offer for å forløse menneskene fra evig død, og at det var fullt ut i overensstemmelse med Faderens vilje at et slikt offer skulle finne sted. Han handlet i streng lydighet mot Faderens vilje i alle ting fra begynnelsen av og drakk ut den bitre kalk som ble gitt ham. I dette finnes lys, herlighet, ære, udødelighet og evig liv, med den kjærlighet som er større enn tro eller håp, for Guds lam har derved utført det for menneskene som [menneskene] ikke kunne utføre for seg selv.⁸

Vi kan kun motta opphøyelse gjennom Jesu Kristi forsoning og vår lydighet mot evangeliets lover og ordinanser

Som et folk skulle vi være klar over det faktum at vår Fader i himmelen har gjort alt han kunne for å frelse den menneskelige familie. Han har gjort kjent de lover som er nødvendige for menneskets opphøyelse og herlighet, og har gjort alt som kan gjøres ved loven… Jesus har dødd for å forløse alle mennesker. Men for å kunne ha nytte av hans død og for at hans blod kan rense dem fra all faktisk synd som er begått i kjødet, må de rette seg etter evangeliets lov. Vi har blitt forløst fra Adams synder ved Kristi blod, og for å oppnå frelse må vi være lydige og trofaste mot evangeliets forskrifter.⁹

Hvis jeg noensinne oppnår full frelse, vil det være fordi jeg har holdt Guds lover.¹⁰

Rettferdigheten har for det første blitt oppfylt, og Guds ord har blitt bekreftet – «den dag du eter av det, skal du visselig dø» [se 1. Mosebok 2:17]. På den annen side har det blitt vist barmhjertighet, og Guds kjærlighet er tilkjennegitt ved at dødens bånd er brutt, hvorved menneskenes ånder og legemer blir gjenforenet. De rettferdiges ånder oppnår opphøyelse i Guds og Lammets nærhet –i de samme tabernakler [fysiske legemer] som de strevet, arbeidet og led i mens de var på jorden. Uten denne forening er det umulig for menneskenes sjeler å motta en fylde av herlighet. Det er en herlighet forbundet med dette som vil være en evig kilde til glede for alle som får bo i det celestiale rike. På den annen side må åndene til dem som forkaster Kristi evangelium og ringeakter den barmhjertighet han tilbyr dem, vende tilbake til sine legemer i den siste oppstandelse for å motta en fylde av sin straff i de samme tabernakler som de hadde da de stred imot Gud. Herved vil vi advare alle mennesker som hører disse ord, og be dem omvende seg fra sine synder og adlyde Guds Sønns evangelium.¹¹

Hva er evangeliet som Jesus selv forkynte? Det aller første prinsipp var tro på Messias. Dette var det første prinsipp som noensinne ble forkynt for mennesker. Da Adam, etter å ha blitt drevet ut fra Edens have, gikk til Adam-ondi-Ahman for å ofre et offer, spurte Herrens engel ham hvorfor han gjorde dette. Adam svarte at han visste ikke, men at Herren hadde befalt ham å gjøre det. Han ble deretter fortalt at det skulle utøses blod fra okser og geiter, bukker og lam på alteret som et symbol på det store og siste offer som skulle ofres for verdens synder. [Se Moses 5:4-7.] Så det aller første prinsipp som ble forkynt for fader Adam, var tro på Messias, som skulle komme i tidens midte og nedlegge sitt liv for å forløse menneskene. Det annet prinsipp var omvendelse. Hva er så omvendelse? Å forsake synd. Hvis den mannen som omvender seg, pleier å banne, banner han ikke mer. Eller hvis han er tyv, stjeler han ikke lenger, men vender seg bort fra alle tidligere synder og begår dem ikke lenger. Omvendelse er ikke å si: Jeg omvender meg i dag, for så å stjele i morgen. Det er verdens omvendelse, og Gud finner ikke behag i den. Omvendelse er det annet prinsipp.

Jeg har hørt mange si at ordinanser ikke er nødvendige, men at kun tro på Herren Jesus Kristus er nødvendig for å bli frelst. Dette har ikke jeg lært av noen åpenbaring fra Gud til mennesker, hverken i gammel eller ny tid. Derimot ble tro på Kristus, omvendelse og dåp til syndenes forlatelse forkynt av patriarker og profeter og av Jesus Kristus og hans apostler. Dåp til syndenes forlatelse er en av evangeliets ordinanser. Noen sier at dåp ikke er nødvendig for frelse. Jesus ikke bare underviste om den, men viste selv lydighet mot dette kravet. Han ble ikke døpt til syndenes forlatelse, men som han sa – for «å fullføre all rettferdighet». Slik var han ved dette, som ved alt annet, et forbilde for alle som følger ham [se Matteus 3:15]. Når man retter seg etter disse prinsippene i evangeliet, er man verdig til å motta Den hellige ånd. Og denne hellige gave skjenkes i dag slik det ble gjort i gammel tid, ved håndspåleggelse av menn som har myndighet til å forrette evangeliets ordinanser. Dette er evangeliets første prinsipper som vi siste-dagers-hellige tror på og forkynner for våre medmennesker.¹²

Når mennesker blir oppfordret til å omvende seg fra sine synder, gjelder dette deres egne synder, ikke Adams overtredelser. Det som kalles den opprinnelige synd (arvesynden), ble sonet for ved Kristi død uavhengig av hva mennesker foretar seg. Dette samme offer sonet også for menneskenes personlige synd, men på betingelse av omvendelse til evangeliets frelsesplan når den blir forkynt for dem.¹³

Alle menneskenes barn som [har nådd] ansvarsalderen, gjør seg skyldig i synd, for alle er like tilbøyelige til å gjøre ondt som gnister til å fyke opp i luften. «Hva skal vi gjøre» lød folkets rop som hørte Peter forkynne på pinsefestens dag [se Apostlenes gjerninger 2:37], og det samme kan sies å gjelde for mennesker i enhver generasjon. Svaret vil være å adlyde evangeliets lov. Dette er det sikre middel som er gitt for den menneskelige families frelse.¹⁴

Jeg mener at vi som et folk burde juble, og vi skulle verdsette disse gaver og velsignelser som Gud har lagt i våre hender, og vi skulle søke å foredle våre kall og som et folk oppfylle vår himmelske Faders forventning og forventingen til dem som har gått foran oss…

Kristi evangelium er en av de største velsignelser som kan skjenkes mennesker. Evig liv, sier Herren, er Guds største gave [se L&P 14:7]. Vi kan kun oppnå det gjennom lydighet mot dette evangelium. Dette, brødre og søstre, er vår velsignelse.¹⁵

Det er min inderlige bønn at Guds velsignelser må være med oss her i livet, slik at vi når vi har fullført dette liv og skal gå gjennom sløret, har gjort alt som ble krevet av oss og er beredt til å bo sammen med dem som er helliggjort og fullkommengjort ved Lammets blod.¹⁶

Takket være forsoningen kan vi bli fullkommengjort ved Kristus

Det finnes ingen annen som har kraft til å frelse menneskers sjeler og gi dem evig liv, enn Herren Jesus Kristus, på hans Faders befaling.¹⁷

Det skulle være vår viktigste oppgave å samle livets ord så vi kan vokse i nåde og kunnskap om Gud og bli fullkommengjort i Kristus Jesus, så vi kan motta en fylde og bli Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger. [Se Romerbrevet 8:16-17.]¹⁸

Brødre og søstre, er vi ikke Guds sønner og døtre, og når han viser seg, skal vi da ikke bli ham lik hvis vi er trofaste? [Se 1. Johannes 3:2.] Jo, og når den strålende dag kommer, skal vi igjen få det privilegium å stå på denne jord og i glede og takksigelse møte … tusenvis av andre som har vasket sine klær rene i Lammets blod, og som takket være hans forsoning er salvet til konger og prester for Gud og regjerer med ham opphøyet i hans rike. Måtte vi alle finnes verdige til denne belønning, og måtte vi nå mens vi reiser gjennom denne skiftende og sorgfulle verden, ta etter de verdiges liv … og fremfor alt følge i all rettferdighets store Forbilde, vår Herre Jesu Kristi fotspor, han hvis nåde for alltid må være med dere alle.¹⁹

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Hva forteller historien på s. 63-64 om president Woodruffs følelser for Jesus Kristus?
Se gjennom læresetningene på s. 63-65. Hva forkynte president Woodruff om vårt behov for Frelserens forsoning?
Les kapitlet, og studer noen av skriftstedene som er oppført nederst på denne siden. Når du gjør det, kan du se etter uttrykk som beskriver hva Jesus Kristus gjennomgikk for å frelse oss alle fra fysisk død og tilby oss frelse fra våre synder. Hva føler du når du tenker over hva Frelseren har gjort for deg?
Hva kan du si til noen som hevder at «ordinanser ikke er nødvendige, men at kun tro på Herren Jesus Kristus er nødvendig for å bli frelst»? (Se s. 68-70.)
Les den siste delen av kapitlet (s. 71), og legg spesielt merke til uttrykket «takket være hans forsoning». Studer deretter 2. Nephi 2:6-8 og Alma 22:14. Hvordan styrker disse læresetningene din forståelse av forsoningen?
Hvordan har ditt vitnesbyrd om Frelserens forsoning påvirket ditt liv?

Aktuelle skriftsteder: I artikkelen som nevnes på s. 63-65, siterte eller henviste eldste Woodruff til følgende skriftsteder om Jesu Kristi forsoning: Job 19:25; Matteus 26:28; 27:52; Johannes 1:29; 3:16-17; Apostlenes gjerninger 2:23; 4:12; 20:28; Romerbrevet 3:24-25; 1. Korinterbrev 15:22; Galaterbrevet 3:17-24; Efeserbrevet 1:7; Kolosserbrevet 1:19-20; Hebreerbrevet 9:28; 10:7-10, 29; 11:26, 35; 1. Peter 1:18-21; 1. Johannes 2:2; Johannes’ åpenbaring 1:5; 5:9-10; 13:8; 1. Nephi 10:5-6; 11:32-33; 2. Nephi 2:26; 9:3-14; 26:23-24; Jakobs bok 6:8-9; Mosiah 3:11, 16-18; 15:19-20; 18:2; Alma 7:12; 11:42; 21:9; 34:8-15; 42:13-17; 3. Nephi 11:9-11; 27:14; Mormon 9:13; Ether 3:14; Moroni 10:33; L&P 18:10-11; 19:16-19; 35:2; 38:4; 45:3-4; 88:34