Forstå døden og oppstandelsen

Når våre kjære dør og når vi tenker over vår egen dødelighet, kan vi finne trøst og sikkerhet i Jesu Kristi gjengitte evangelium og i oppstandelsens evige realitet.

Fra Wilford Woodruffs liv

I begynnelsen av august i 1839 forlot eldste Wilford Woodruff sitt hjem i Montrose i Iowa i lydighet mot Herrens kall om å reise på misjon til Storbritannia. Han tok avskjed med sin hustru, Phoebe, og sitt eneste barn, ett år gamle Sarah Emma. Phoebe var da gravid med Wilford jr., som ble født 22. mars 1840.

Noen måneder etter at eldste Woodruff hadde forlatt Montrose, befant han seg i det østlige USA og forkynte evangeliet mens han forberedte seg til å reise til Storbritannia. Under dette oppholdet skrev han i dagboken sin om tre forskjellige drømmer der han så sin hustru. Etter den første drømmen skrev han følgende i dagboken: «Jeg drømte at jeg så fru Woodruff i Montrose. Hun hadde det svært vondt. Jeg så ikke Sarah Emma.»¹Han skrev også kort om den andre drømmen: «I natt drømte jeg at jeg snakket med fru Woodruff, men jeg så ikke Sarah Emma.»²Den tredje drømmen var mer detaljert: «Vi frydet oss svært over å snakke med hverandre, men våre omfavnelser var blandet med sorg, for etter å ha snakket sammen en stund om hennes huslige sysler, spurte jeg hvor Sarah Emma var… Hun gråt: … “Hun er død.” Vi sørget en stund, så våknet jeg… Er drømmen sann? Det vil tiden vise.» ³

Den 14. juli 1840 skrev eldste Woodruff, som nå var i Storbritannia, følgende i dagboken sin idet han mintes en viktig dag for familien: «Sarah Emma er to år gammel i dag. Måtte Herren bevare min hustru og mine barn fra sykdom og død inntil jeg kommer hjem igjen.» Han anerkjente alltid Herrens vilje og tilføyde: «O Herre, jeg overlater dem i dine hender. Måtte du gi dem mat, klær og trøst, og æren er din.»⁴ Tre dager senere døde lille Sarah Emma.

Eldste Woodruff hørte ikke om datterens død før 22. oktober 1840. Da leste han om den i et brev til en av hans brødre i De tolvs quorum.⁵ Fire dager senere fikk han endelig nyheten fra Phoebe, i et brev som var datert 18. juli. Han skrev av deler av brevet i dagboken sin:

«Min kjære Wilford, hva vil du føle når jeg forteller at jeg i går måtte være vitne til at vår lille Sarah Emma gikk bort fra denne verden? Ja, hun er borte. Dødens nådeløse hånd har snappet henne ut av min favn… Når jeg har sett på henne, har jeg ofte tenkt på hva jeg ville føle hvis vi måtte skilles. Jeg mente at jeg ikke kunne leve uten henne, spesielt ikke i min livsledsagers fravær. Men hun er borte. Herren har tatt henne hjem til seg i en vis hensikt.

Det er en prøvelse for meg, men Herren har stått meg bi på en strålende måte. Jeg kan se og føle at han har tatt henne hjem, og han vil ta bedre vare på henne enn jeg hadde mulighet til. Dette vil være slik en liten stund til jeg skal gå og møte henne. Ja, Wilford, vi har en liten engel i himmelen, og jeg finner det sannsynlig at hennes ånd har besøkt deg allerede.

Det er hardt å leve uten henne… Hun ga meg et kyss til sin pappa like før hun døde… Eldstene la sine hender på henne og salvet henne flere ganger, men neste dag tok hennes ånd avskjed og fløy uten en lyd til en annen verden.

I dag dro Wilford [jr.] og jeg, sammen med et anselig antall venner, til Commerce [Illinois] for å vise vår lille pike den siste ære og se at hun fikk en pen begravelse. Ingen andre slektninger fulgte henne til graven eller felte en tåre enn hennes mamma og lille Wilford… Jeg har nettopp tatt en behagelig, melankolsk spasertur til Sarahs grav. Hun hviler i ensomhet og fred. Jeg kan si at Herren ga og Herren tok, og Herrens navn være lovet [se Job 1:21].»⁶

Utenom å kopiere Phoebes brev skrev eldste Woodruff svært lite om datterens død. Han sa bare at Sarah Emma var «tatt bort» og at hun var «gått bort og kunne ikke treffes mer i dette liv».⁷

I løpet av sine 91 år opplevde Wilford Woodruff å se mange av sine kjære dø, deriblant flere familiemedlemmer og alle apostlene som han virket sammen med under profeten Joseph Smiths ledelse. Ved disse tunge anledningene fant han trøst i sitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium og i oppstandelsens «evige realitet».⁸ Han forkynte ofte at en rettferdig siste-dagers-helligs død både er en tung tid og en tid for å fryde seg. Da han nærmet seg livets slutt, skrev han faktisk følgende instruksjoner for sin egen begravelse: «Jeg vil ikke at min familie eller mine venner skal bære noe tegn på sorg over meg ved min begravelse eller etterpå, for hvis jeg er sann og trofast inntil døden, vil det ikke være nødvendig for noen å sørge over meg.»⁹

Wilford Woodruffs læresetninger

Ved døden går ethvert menneskes ånd til åndeverdenen, hvor de rettferdige fryder seg sammen og fortsetter i Herrens verk

Mange [mennesker] tror at når et menneske dør, er det slutten, at det ikke er noe liv etter dette. Kan noe fornuftig menneske tro at Gud i himmelen har skapt to eller tre hundre tusen millioner ånder og gitt dem tabernakler [fysiske legemer] bare for å komme og bo på jorden og så forsvinne i glemselen eller bli utslettet? Jeg mener at intet tenkende menneske kan nære en slik tro. Den strider imot sunn fornuft og seriøs overveielse.¹⁰

Når vi sørger over tapet av våre venner som har gått bort, kan jeg ikke annet enn å tro at ved hvert dødsfall finner en fødsel sted. Ånden legger legemet dødt og går levende til den andre side av sløret til den store og edle skare som også arbeider for å oppfylle Guds hensikter, nemlig å forløse og frelse en fallen verden.¹¹

Det er glede når et av den levende Guds trofaste åndebarn kommer til åndeverdenen og møter de hellige som har gått foran.¹²

Noen arbeider på denne side av sløret, andre på den andre side av sløret. Hvis vi blir værende her, forventer vi å arbeide for frelsens sak, og hvis vi går dit, venter vi å fortsette vårt arbeid inntil Menneskesønnens komme.¹³

Takket være Jesu Kristi forsoning vil alle mennesker oppstå og deres ånder bli gjenforenet med deres udødelige legemer

Vi erkjenner at alle har dødd på grunn av Adam, at døden kom til hele den menneskelige familie på grunn av fallet, også til dyrene på marken, fiskene i havet og fuglene i luften og alt som Gud har skapt hva denne jord angår. Det er en lov som er uforanderlig og ugjenkallelig… Frelseren selv smakte døden. Han døde for å forløse verden. Hans legeme ble lagt i graven, men det ble ikke tilintetgjort. Etter tre dager steg det ut av graven og iførte seg udødelighet. Han var oppstandelsens førstegrøde.¹⁴

Jeg er sikker – og har alltid vært det – angående oppstandelsen. Jeg fryder meg over den. Veien ble åpnet for oss ved Guds Sønns blod.¹⁵

Når oppstandelsen kommer, skal vi komme frem ikledd udødelige legemer. Og forfølgelse, lidelse, sorg, smerte og død, som ledsager jordelivet, vil opphøre for bestandig.¹⁶

Denne læren om de dødes oppstandelse er storslått. Det er en trøst, i hvert fall for min ånd, å vite at min ånd på oppstandelsens morgen vil få anledning til å bo i nøyaktig det samme legeme som den bebodde her. Som Israels eldster har vi reist mange tusen kilometer og vært trette og utmattet. Vi har strevet for å forkynne Jesu Kristi evangelium til menneskenes barn. Jeg vil være svært glad for å få det samme legeme i oppstandelsen som jeg vasset gjennom sumper med, svømte i elver og reiste og arbeidet med for å bygge opp Guds rike her på jorden.¹⁷

Evangeliet gir trøst når våre kjære dør

Uten Kristi evangelium er adskillelsen ved døden et av de dystreste emner som tenkes kan. Men så snart vi mottar evangeliet og lærer om oppstandelsens prinsipp, blir dysterheten, sorgen og lidelsen som døden forårsaker, i stor grad fjernet. Jeg har ofte tenkt at å se et dødt legeme og se dette legeme bli lagt i graven og dekket med jord, er noe av det dystreste på jorden. Uten evangeliet er det som å hoppe ut i mørket. Men så snart vi har mottatt evangeliet, så snart menneskets ånd blir opplyst av Den allmektiges inspirasjon, kan han utbryte sammen med en som levde i oldtiden: «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd? Dødens brodd er synd, og Guds gave er evig liv gjennom vår Herre Jesus Kristus» [se 1. Korinterbrev 15:55-57]. De dødes oppstandelse fremkommer i menneskers opplyste sinn, og de får en grunnvoll ånden kan hvile på. Dette er de siste-dagers-helliges standpunkt i dag. Vi vet ved oss selv, vi er ikke i mørket hva denne sak angår. Gud har åpenbart dette for oss, og vi forstår prinsippet de dødes oppstandelse og at evangeliet bringer liv og udødelighet frem i lyset [se 2. Timoteus 1:10].¹⁸

Det er naturligvis hardt å skilles fra våre venner… Det er naturlig for oss å gi uttrykk for våre følelser med tårer når våre kjære venners legemer blir begravet, og det er godt og riktig at vi til en viss grad viser vår sorg. Men ofte går noen til ytterligheter, og det er hverken godt eller riktig at siste-dagers-hellige tar etter dette.¹⁹

Av en eller annen grunn som er ukjent for meg, har jeg levd lenge nok til å være med i mange begravelser og følge et stort antall profeter og apostler og mange hellige som har arbeidet i denne kirke på sin tid og i sin generasjon, til graven… Jeg har aldri sørget i min ånd når jeg har fulgt en av den levende Guds profeter, apostler eller hellige til graven som har vært sann og trofast mot Gud, som har vært sann og trofast mot sine pakter, som har mottatt Jesu Kristi evangelium og dets ordinanser og det hellige prestedømme. Slike menn og kvinner har oppfylt sin misjon her på jorden med ære, med arbeid og med kjærlighet til de har blitt kalt hjem. De har dødd i troen, og de vil motta en herlighetens krone.

Slik har jeg følt ved bortgangen til president [Brigham] Young, bror [Heber C.] Kimball, bror [John] Taylor, De tolv apostler og alle mennesker som har mottatt Kristi evangelium og som har vært sanne og trofaste i sitt oppdrag. Livet er en evig realitet – noe hele verden vil finne ut. Døden er en evig realitet. Oppstandelsen og fremtidens dom og Guds handlemåte med alle mennesker når han i fremtiden skal dømme dem etter de gjerninger de har gjort i legemet, er en evig realitet. Når så en mann eller kvinne som har inngått pakter med Herren og har mottatt evangeliet og dets ordinanser og har vært sann og trofast i sin tid og generasjon, har blitt kalt hjem til åndeverdenen, hvor er da den mann som forstår disse prinsipper, som kan sørge over denne bror eller søster?²⁰

Takket være Jesu Kristi forsoning vil alle barn som dør før de når ansvarsalderen, arve celestial herlighet

Hvert spedbarn eller barn som dør før de når ansvarsalderen, vil bli forløst, og de er derfor helt utenfor rekkevidde av helvetes piner… Jeg vil utfordre hvem som helst til å prøve å finne noen ordinans som er innstiftet til frelse for små, uskyldige barn, i opptegnelsene med guddommelig sannhet. Man vil straks innse at det er unødvendig. Det eneste som kan finnes, er at Jesus tok de små i sine armer og velsignet dem, noe som er og som vil være fullkomment riktig å gjøre ifølge Guds orden. Men å bestenke spedbarn eller læren om at spedbarn under noen omstendigheter går til helvete, er en lære som er innført av mennesker og ikke av Gud, og den har derfor ingen verdi og er fullstendig gal og vekker mishag hos Gud. Så meget om små barn… De blir forløst ved Jesu Kristi blod.²¹

Barn er uskyldige for Herren. Når det gjelder deres død og årsaken til denne, ligger dette i Guds hender, og vi skulle ikke klage noe mer over Herren eller hans handlemåte enn Job gjorde… Vi har denne trøst – de er uskyldige, de er ikke i overtredelse. De har lidd døden ifølge loven som Gud ga til Adam og alle hans etterkommere. Men da deres ånd forlot legemet og kom til åndeverdenen, var alle deres vanskeligheter og plager over… De vil komme ut av sine graver på oppstandelsens morgen, … ikledd herlighet, udødelighet og evig liv, i evig skjønnhet og livskraft, og de vil bli gitt til sine foreldre, som vil motta dem i familieorganisasjonen i den celestiale verden, og foreldrene vil ha dem hos seg for evig. De vil leve like lenge som deres Gud lever. For siste-dagers-hellige som tror på oppstandelsen, skulle dette være en kilde til stor trøst.

… Spørsmålet kan melde seg for meg og for deg: «Hvorfor har Herren tatt bort mine barn?» Men det kan jeg ikke si, for jeg vet det ikke. Det er opp til Herren, og slik har det vært helt fra verdens skapelse og til i dag. Barn blir tatt bort mens de er spedbarn, og de går til åndeverdenen. De kommer hit og oppfyller hensikten med sitt komme, det vil si at de lever i kjødet. De kommer for å motta en prøvestand og en arv på jorden. De mottar et legeme, eller et tabernakel, og dette tabernakel vil bli bevart for dem, og på oppstandelsens morgen vil deres ånd og legeme bli gjenforenet, og på samme måte som vi her finner barn i forskjellig alder i en familie – fra barnet ved morens bryst til voksen alder – slik vil det også være i familieorganisasjonen i den celestiale verden. Våre barn vil bli gitt tilbake til oss slik de var da de ble lagt i graven, hvis vi, deres foreldre, bevarer troen og viser oss verdige til å oppnå evig liv. Hvis vi ikke viser oss verdige, vil våre barn likevel bli bevart og vil arve celestial herlighet. Dette er mitt syn på alle små barn som dør, enten de blir født av jøde eller hedning, rettferdig eller urettferdig. De kommer fra sin evige far og sin evige mor, og ble født i den evige verden, og de vil bli gitt tilbake til sine evige foreldre. Alle foreldre som har fått barn her ifølge Guds og det hellige prestedømmes orden, uansett i hvilken tid de har levd, vil gjøre krav på disse barna på oppstandelsens morgen, og de vil bli gitt dem og vil være en velsignelse for sin familieorganisasjon i den celestiale verden…

Jeg vil si til våre sørgende venner: Deres barn er tatt bort, og det er ikke deres skyld. Ingen av oss kan lastes for det. Ingen foreldre kan lastes når de gjør det beste de kan. En mor skulle ikke lastes, for hun kan ikke redde sitt syke barn, og vi må overlate disse ting i Guds hånd. Det vil bare gå en kort tid før de vil bli gitt tilbake til oss…

Med hensyn til barns vekst, herlighet eller opphøyelse i det neste liv har ikke Gud åpenbart noe om dette emnet for meg, hverken om deres barn, mine eller noen annens, annet enn at vi vet de blir frelst. Og jeg mener at vi må sette vår lit til Herren når det gjelder disse prøvelser, vi må støtte oss til hans arm og se hen til ham for å finne trøst og lindring. I disse prøvelsene sørger vi ikke slik som de som ikke har noe håp. Vi sørger ikke over tapet av våre barn som om vi aldri skulle se dem igjen, for vi vet bedre. Herren har undervist oss bedre, og det har også evangeliet. Jesu Kristi åpenbaringer har vist oss at de vil bli gitt oss tilbake i de rettferdiges oppstandelse…

Jeg ber min himmelske Fader om å velsigne bror og søster Wheeler [et par som nylig hadde mistet sine sønner på fire og seks år] i deres sorg og gi dem sin hellige Ånd, slik at de når de legger seg om kvelden og står opp om morgenen og savner sine barn, kan overgi seg i Herrens hender og innse at deres adskillelse fra de små ikke varer evig, men at barna om en liten stund vil bli gitt tilbake til dem. Dette gjelder alle oss som har mistet våre barn. Vi legger dem i graven, men de vil komme frem på oppstandelsens morgen, og hvis vi er trofaste mot sannheten, skal vi motta dem og fryde oss sammen med dem.²²

Vi skulle leve slik at vi vil være beredt til å motta de velsignelser Gud har til oss når vi dør

Vår fremtid er på den andre siden av sløret. Når jeg dør, ønsker jeg å få gå dit hvor Gud, min himmelske Fader, er og dit Jesus Kristus, verdens Frelser, er.²³

Vi skulle prøve å gjøre bedre bruk av tiden, våre talenter og muligheter mens vi er her på jorden. Jeg innser at denne verden ikke er vårt permanente sted. Vi ser tegn på dette hver dag i livet. Vi må begrave våre profeter, apostler, eldster, fedre, mødre, hustruer og barn. Alt dette viser at vi ikke har noen leieavtale for livet. Derfor skulle vi gjøre bedre bruk av tiden i dag.²⁴

Følgende formaning rettes kraftfullt til dem som lever: «Vær derfor beredt, dere også!» [Matteus 24:44]. Og den gjelder oss alle. Og vi som foreldre og Israels eldster må arbeide for Guds sak mens vi får leve her, og leve ifølge det lys og den kunnskap som vi har blitt velsignet med. For det er en tid gitt til alle mennesker, og han tar bort mange ifølge sitt eget råd og sin egen vilje. Han tar den han vil ta, og sparer den han vil spare i en for ham vis hensikt.²⁵

Når vi har vært gjennom jordelivets sorger og får del i det celestiale rikes glede og herlighet, skal vi forstå at jordelivets plager har beredt oss til og gjort oss i stand til å verdsette Guds velsignelser som venter de trofaste.²⁶

Det er min bønn at dette folk vil omvende seg fra alle sine synder og våkne opp og ha kraft til å vende seg til Gud så deres bønner kan bli hørt, være beredt til å forsvare riket og aldri svikte sine pakter og sine brødre eller evangeliet, men overvinne verden og være beredt til å bli Kristi medarvinger til den første oppstandelses fylde som er beredt for dem som holder Guds bud. ²⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Les beretningen om Sarah Emma Woodruffs død (s. 75, 77-78). Hvilke læresetninger trøstet og styrket eldste og søster Woodruff? Hva kan vi lære av denne beretningen?
Hvilke erfaringer kan vi se frem til i åndeverdenen, ifølge president Woodruff? (Se s. 78.) Hvordan hjelper denne kunnskapen deg?
Hvilke prinsipper oppdager du når du leser president Woodruffs råd med hensyn til å sørge når våre kjære går bort? (Se s. 81-82.) Hvordan har du funnet fred når noen av dine kjære har gått bort? Hvordan kan vi hjelpe andre som sørger over døde?
Hvordan fjerner Jesu Kristi forsoning dødens brodd? (Se s. 78-79, se også 1. Korinterbrev 15, 55-57, Mosiah 16:6-9.)
Hva lærer du av det president Woodruff sier om små barn som dør? (Se s. 79-81.)
Les s. 82. Prøv å minnes familiemedlemmer eller venner som så ut til å være rede til å dø da tiden var inne. Hva kan vi lære av disse? Hva må vi gjøre for å forberede oss til livet etter døden, ifølge president Woodruff? (Se s. 82.)
Hvordan gir president Woodruffs læresetninger deg bedre forståelse av døden og oppstandelsen?

Aktuelle skriftsteder: 1. Korinterbrev 15; Alma 11:42-45; 28:12; 34:32-41; Moroni 8:12-19; L&P 42:45-47; 76:50-70; 138:57