Forkynn evangeliet

Vi skulle flittig og trofast hjelpe andre å motta det gjengitte evangeliums velsignelser.

Fra Wilford Woodruffs liv

Kort tid etter at Wilford Woodruff var blitt døpt og bekreftet som medlem av Kirken, fikk han «et sterkt ønske om å forkynne evangeliet». Han mintes: «En søndag kveld gikk jeg alene ut i skogen og anropte Herren i oppriktig bønn og ba ham gi meg anledning til å gå ut og forkynne evangeliet for jordens innbyggere. Herrens ånd bar vitnesbyrd om at min bønn var hørt og ville bli besvart. Jeg reiste meg lykkelig opp fra mine knær og gikk et par hundre meter. Da så jeg Elias Higbee, en høyprest, som jeg hadde bodd hos noen måneder. Da jeg gikk mot ham, sa han: “Bror Wilford, Herrens ånd sier meg at du skulle bli ordinert og reise på misjon.” Jeg svarte: “Jeg er klar.”»¹

Under biskopens ledelse ble Wilford Woodruff ordinert til prest 5. november 1834, og han ble kalt til å reise på misjon til det sydlige USA. Han virket med tro og flid og innledet en livslang misjonærtjeneste, der han bidro til at mange tusen aksepterte det gjengitte evangelium. President Heber J. Grant sa om ham: «Jeg tror ikke at noen annen mann som noensinne har vandret på jordens overflate, har omvendt flere sjeler til Jesu Kristi evangelium.»²

I januar 1840, like etter at eldste Wilford Woodruff var blitt ordinert til apostel, kom han til England som misjonær. Han begynte sitt arbeid i Staffordshire og hadde stor fremgang. «40 personer ble døpt inn i Kirken,» rapporterte han, «og mange nye dører ble åpnet. Mens vi hadde stor fremgang, tilkjennega Herren for meg den første dag i mars, da jeg reiste meg for å tale til en stor forsamling i Hanly, at det ville være siste gang på lang tid jeg skulle advare folket her. Da jeg reiste meg og fortalte at det ville være siste gang på lang tid de skulle høre min røst, undret de seg, for i likhet med meg selv ventet de, da jeg kom inn i huset, at jeg skulle tilbringe noen måneder iblant dem. Men Guds veier og tanker er ikke som våre veier og tanker i enhver henseende.»

Neste dag søkte eldste Woodruff Herren i bønn og spurte hvor han skulle dra. Han fortalte: «Jeg trodde det var mitt privilegium og min plikt å få vite Herrens vilje angående denne sak. Derfor ba jeg min himmelske Fader i Jesu Kristi navn om å la meg vite hans vilje i dette, og da jeg spurte, svarte Herren og viste meg at det var hans vilje at jeg straks skulle reise til det sydlige England. Jeg snakket med bror William Benbow om saken. Han hadde bodd i Herefordshire og hadde fremdeles venner der. Han ønsket sterkt at jeg skulle besøke den delen av landet, og tilbød seg generøst å følge meg til sin brors hus og betale reisen for meg, noe jeg med glede tok imot.»³

Den 4. mars 1840 ankom eldste Woodruff og William Benbow hjemmet til Williams bror John. «I løpet av en time etter vår ankomst,» mintes president Woodruff, «fant jeg ut hvorfor Herren hadde sendt meg dit… Jeg fant en gruppe menn og kvinner, omkring seks hundre, som hadde gått sammen under navnet De forente Brødre, og som søkte å opprette den gamle orden. De ønsket å finne det evangelium som profetene og apostlene hadde forkynt, slik jeg ønsket i min ungdom.»⁴

Familien Benbow aksepterte raskt gjenopprettelsens budskap, og William vendte tilbake til Staffordshire «etter å ha fått det gledelige privilegium å se sin bror John Benbow og hele hans hus … bli døpt inn i den nye og evige pakt».⁵ Eldste Woodruff oppholdt seg i området i omkring åtte måneder. Han fortalte senere: «De første 30 dager etter at jeg kom til Herefordshire, døpte jeg 45 predikanter og flere hundre medlemmer… Vi bragte to tusen inn i Kirken etter omkring åtte måneders misjonærarbeid.»⁶

President Woodruff skrev om denne erfaringen: «Hele denne historien om misjonen i Herefordshire viser hvor viktig det er å lytte til Guds stille, lave røst og Den hellige ånds åpenbaringer. Herren hadde et folk der som var forberedt til å ta imot evangeliet. De ba om lys og sannhet, og Herren sendte meg til dem.»⁷

Omkring to år før eldste Woodruff reiste til England på misjon, ledet Ånden ham til å forkynne evangeliet for en mindre gruppe – hans egen familie. I sin patriarkalske velsignelse, som ble gitt ham gjennom Joseph Smith sen., var han blitt lovet at han skulle «bringe [sin] fars husstand inn i Guds rike».⁸ I 1838, da han var på misjon i et område i nærheten av sin hjemby, følte han at tiden var inne og at denne profetien nå skulle bli oppfylt. Han skrev:

«Jeg tilbragte … atten dager i Farmington og Avon. Der besøkte jeg min fars husstand, mine onkler, tanter, søskenbarn, naboer og venner, og jeg forkynte Jesu Kristi evangelium for dem og forsøkte å bringe dem inn i Guds rike… Med Guds hjelp forkynte jeg trofast evangeliet for min fars hus og for alle som var hos ham, så vel som for mine andre slektninger.»

Den 1. juli 1838 døpte eldste Woodruff seks personer, inkludert alle som bodde i hans fars hus, akkurat slik han var blitt lovet i sin patriarkalske velsignelse. «Det var i sannhet en gledens dag for min sjel,» sa han. «Min far, stemor og søster var blant dem som ble døpt. Etterpå døpte jeg flere slektninger. Jeg følte at denne dagens arbeid alene ga meg rikelig belønning for alt mitt arbeid i Herrens tjeneste.

Hvem kan fatte hvilken glede, herlighet, lykke og oppmuntring det er for en Israels eldste å være et redskap i Guds hender til å bringe sin far, mor, søster, bror eller andre av Adams etterkommere gjennom døren som fører til liv og frelse? Ingen mann kan det med mindre han har erfart dette og er i besittelse av et vitnesbyrd om Jesus Kristus og Den allmektige Guds inspirasjon.»⁹

Wilford Woodruffs læresetninger

Gud holder oss ansvarlig for å dele evangeliet med andre

Menneskene har til alle tider søkt etter lykke. De ønsker fred i sin omgang med andre og i sitt hjem. Og når de tenker på den vidtrekkende fremtid, ønsker de å få del i de velsignelser som er uttalt om denne tilværelsen. Men de vet ikke hvordan de kan oppnå dem med mindre en Guds tjener kommer og peker ut livets vei.¹⁰

Vi er det eneste folk som dette hellige evangelium, prestedømmet og paktene har blitt betrodd i vår tid, og vi vil bli holdt ansvarlig for hvordan vi bruker dette. Derfor skulle vi flittig og trofast tilby menneskenes barn denne store frelse og bygge opp Sion og vår Guds rike.¹¹

Hvor ubetydelig dette folk enn kan fortone seg i verdens øyne, holder himmelens Gud oss ansvarlig for å forkynne dette evangelium for enhver nasjon under himmelen, og det må vi gjøre, ellers vil vi bli fordømt. Vi kan ikke unngå dette. Hvorfor? Fordi, som Paulus sier: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» [1. Korinterbrev 9:16.] Det finnes bare ett evangelium. Det har aldri vært mer enn ett og vil aldri være det. Og Paulus sier: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» [Galaterne 1:8]. Dette evangelium, dere den levende Guds hellige, … er i våre hender, sendt oss ved englers betjening – det samme evangelium som ble forkynt fra Adam til Kristus og fra Kristus ned til vår tid og generasjon, når Gud har hatt et folk på jorden.¹²

Det har aldri vært noen gruppe menn siden Gud skapte verden, med et større ansvar for å advare denne generasjon, heve sin røst lenge og høyt, dag og natt så sant vi har anledning, og forkynne Guds ord til denne generasjon. Det kreves av oss at vi gjør dette. Dette er vårt kall. Det er vår plikt. Det er vår sak.¹³

Jeg har vasset gjennom sumper og svømt over elver og har gått fra dør til dør og bedt om brød, og jeg har viet nesten femti år til denne tjenesten. Hvorfor? Fantes det nok gull i California til å betale meg for å gjøre det? Nei, visselig ikke. Det jeg har gjort og det mine brødre har gjort, har vi gjort fordi Gud befalte oss å gjøre det. Og dette er det kall vi har i dag. Vi har forkynt og arbeidet hjemme og utenlands, og vi har til hensikt å fortsette vårt arbeid, med Guds hjelp, så lenge vi har frihet til å gjøre det.¹⁴

Mange ganger tror jeg at vi, som Israels eldster og som siste-dagers-hellige, ikke helt forstår vår stilling overfor Herren. Det arbeid som kreves av oss, er stort og mektig. Det er Den allmektige Guds verk. Det er vårt ansvar å forkynne Kristi evangelium for alle jordens nasjoner… Vi stilles til ansvar for alt dette og for å bygge templer til Den aller høyeste, hvor vi kan tre inn og utføre ordinanser til frelse for våre døde.¹⁵

Dessuten er det mange rundt oss hjemme som det er vår plikt å forkynne for, for det er like nødvendig å forkynne hjemme som utenlands.¹⁶

Vi finner stor glede i å hjelpe andre å komme til Kristus og gå fremover mot opphøyelse

Når du gir en sjel livets og frelsens prinsipper og forretter disse ordinanser for ham, blir du et redskap i Guds hender til å frelse denne sjelen. Menneskenes barn har ikke mottatt noe annet som kan måle seg med dette…

Herren [sa]: «Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!» [L&P 18:15]. … Vi har forkynt evangeliet for alle nasjoner, stammer, tungemål og folk i den grad Herren har åpnet dører for oss og vi har fått anledning til å reise dit. Fremdeles er verden i dag full av mennesker som ikke har hørt Jesu Kristi evangelium, og mens prestedømmet hviler på våre skuldre, er vi fremdeles forpliktet til og holdes fremdeles ansvarlig for menneskenes barns frelse, i den utstrekning vi får anledning til å skjenke disse gaver til Adams sønner og døtre. Tenk bare på at vi ved å akseptere Kristi evangelium kan bli Guds arvinger og Jesu Kristi medarvinger, at vi kan få del i den første oppstandelse og komme ut av våre graver og bli ikledd herlighet, udødelighet og evig liv, og komme inn i Guds og Lammets nærhet og bo hos dem i himlene for evig! Hvem fatter dette? Fatter jordens innbyggere det? Det gjør de ikke… Jeg innser selv at vi er avhengige av Herren i alle ting. Herren er den som bevarer oss. Han er vår frelses opphav. Jesus Kristus har lagt ned sitt liv for å forløse oss ved sitt blod, og derved skjenkes vi disse velsignelser…

En mann kan ikke motta noe større kall enn å få denne rett og anledning til å gå ut og frelse menneskesjeler – frelse dem ved å forkynne evangeliet for dem, ved å forrette ordinansene som henhører til Guds hus, for dem, slik at de kan bli beredt til å komme inn i himmelens rike og inn i celestial herlighet…

Jeg tror at vi selv mange ganger ikke verdsetter velsignelsene vi nyter godt av, og som er innen vår rekkevidde. Vi skulle være oppsatt på å bygge opp Guds rike, Guds Sion og Guds verk mens vi er her og er i stand til å utføre disse ting. Det er vår plikt som presidentskap og apostler å ikke bare selv arbeide, men å sende ut Israels eldster til jordens nasjoner for å forkynne evangeliet. Dører er i dag blitt åpnet blant mange nasjoner så Kristi evangelium kan utbres og folket bringes til Kristus, slik at de kan motta disse velsignelser.¹⁷

Jeg har tilbragt nesten hele mitt liv i denne kirken. Helt fra jeg kom inn i Kirken, har jeg reist på misjon mange ganger og har aldri helt opphørt med det til denne dag. Jeg har alltid frydet meg over dette og gjør så i dag. Når jeg dør og legger ned mitt legeme, ønsker jeg ikke at noen skal reise seg og si at jeg har forsømt min plikt med hensyn til å prøve etter beste evne å gi ham frelse. Jeg har alltid frydet meg over å forkynne evangeliet. Jeg har frydet meg over å forrette livets og frelsens ordinanser hjemme og ute, for jeg har visst at dette var Guds verk, og jeg vet at det er det også i dag.¹⁸

Istedenfor å kritisere andres religion skulle vi leve slik at vi viser vår egen religions sannhet og godhet

Når du går inn i et boligområde for å forkynne evangeliet, må du aldri prøve å rive ned en manns hus, for å si det slik, før du bygger et bedre til ham. Du må faktisk aldri angripe noens religion, hvor du enn går. Vær villig til å la enhver glede seg over sin egen religion. Det er deres rett. Hvis menneskene ikke aksepterer ditt vitnesbyrd om Kristi evangelium, er det deres sak, og ikke din. Bruk ikke tid på å kritisere andre sekter og religiøse grupper. Vi har ikke tid til det. Det er aldri riktig å gjøre det.¹⁹

Søk ved tro, bønn og ydmykhet å oppnå visdom og Guds ånd til å rettlede deg i alt du gjør. Visdom er en av Guds største gaver, og visdommens røst vil ikke be oss bruke tid på å krangle med dagens sekter, å opponere mot menneskers meninger og latterliggjøre religionene rundt oss og derved få våre tilhørere til å lukke ørene og stenge hjertene for lys og sannhet. Andre menneskers meninger og religioner er like kjære for dem som våre er for oss… La frelse være ditt tema, i saktmodighet og ydmykhet, med den kraft av evig sannhet, visdom, lys og kunnskap som er skjult i de første prinsippene i Guds Sønns evangelium. Du kan være et middel til å frelse menneskesjeler, og de vil fryde seg sammen med deg over at de nå har sett evangeliets lys. Vi skulle aldri gå utenom evangeliet eller forlate det for å forkynne noe som er fremmed for vårt kall, eller stride om ord til ingen nytte. Ethvert tre kjennes på sin frukt. Hvis vi er trofaste mot Herren og følger en vis og fornuftig kurs, vil vårt arbeid visselig bringe god frukt.²⁰

Det skulle være alle Kirkens medlemmers mål å praktisere evangeliets prinsipper. Det er ingen bedre måte å overbevise verden på om deres sannhet enn ved å vise ved våre gjerninger og vår handlemåte med hverandre og med menneskeheten hvilken opphøyende virkning de har på oss. Vi kommer med store uttalelser, og vi skulle ha en så høy standard for ren livsførsel at den stemmer overens med disse uttalelsene.²¹

Den hellige ånd rettleder dem som forkynner evangeliet og dem som mottar det

Hele hemmeligheten bak vår suksess med hensyn til å omvende mennesker, er at vi forkynner det samme evangelium i all dets enkelhet og klarhet som Jesus forkynte, og at Den hellige ånd hviler på dem som mottar det, og fyller deres hjerte med lykke og usigelig glede og gjør dem til ett. Da vet de selv om læren er av Gud eller av mennesker.²²

Hvordan hadde disse hundrevis og tusenvis av Israels eldster … kraft til å gå ut … og forkynne evangeliet og overbevise Adams sønner og døtre? Det er blitt gjort ved Guds kraft. Ingen eldste i denne kirke har hatt kraft til å gå ut og gjøre Guds vilje [uten] ved Guds kraft. Hvis vi har noen kraft, er den fra Gud, og vi skulle stole på ham i alle ting.²³

Når han som har myndighet, forkynner evangeliet, lover han, i Jesu Kristi navn, alle som tror og er lydige, at Den hellige ånd skal bli gitt dem. I henhold til dette løftet kan alle disse selv vite om evangeliet er fra Gud eller fra mennesker. Hvis en mann som ikke har myndighet, går ut og foregir å forkynne det samme evangelium – og det spiller ingen rolle hvor dyktig og talentfull han enn er – kan hans lære bli avslørt, for løftene som skulle følge de troende, blir ikke innfridd, Den hellige ånd som gir sine gaver til menneskene, [blir] ikke mottatt, og derfor blir menneskers læresetninger avslørt som falske, og ingen trenger å bli bedratt.²⁴

Hvis du ikke har Den hellige ånd med deg når du går ut for å forkynne evangeliet, kan du ikke gjøre din plikt. Men når du har den, er du trygg uansett hvor du går, og dine ord vil påvirke jordens hederlige og ydmyke mennesker.²⁵

Det spiller ingen rolle hvilken alder en mann er i når han forkynner evangeliet, enten han er 25, 90 eller 500 år gammel, hvis han bare er inspirert av Ånden og Guds kraft.²⁶

Måtte Herren gå foran oss og berede veien og la oss trenge inn i folkets hjerter, slik at det gode kan seire og Guds rike rulle frem.²⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Les beretningen om eldste Wilford Woodruff som dro hjem til John Benbow (s. 86-88). Hvordan ble eldste Woodruff ledet til Benbows gård? Hva lærer du av William Benbows eksempel når du leser denne beretningen?
På s. 87-88 ser du etter ord eller uttrykk som viser hva William Benbow og Wilford Woodruff følte da deres familiemedlemmer tok imot evangeliet. Hva har du følt når dine kjære har sluttet seg til Kirken eller vendt tilbake til aktivitet i Kirken?
Les president Woodruffs ord om vårt ansvar for å dele evangeliet med andre (s. 88-90). Hva kan vi helt konkret gjøre for å dele evangeliet med familiemedlemmer og venner? Hvordan kan vi arbeide sammen med heltidsmisjonærer i denne innsatsen?
Hvordan kan vi fylle vårt ansvar for å forkynne evangeliet «for alle jordens nasjoner»? (s. 89-90).
Hvorfor nøler vi noen ganger med å dele evangeliet med andre? Hvordan kan vi overvinne vår frykt?
Hvorfor er misjonærarbeid en så gledelig erfaring? (Se s. 90-91.) Hvilke opplevelser har du hatt med å føle gleden ved å dele evangeliet med andre?
Hvorfor er det viktig å unngå å kritisere andres religion? (Se s. 91-92.) Hvordan kan vi vitne om at Kirken er sann uten å kritisere andre kirker?
Les annet avsnitt på s. 92. Hvordan påvirker våre handlinger folks syn på Kirken?
Hva lærer du når du leser president Woodruffs ord om Den hellige ånd og misjonærtjeneste? (Se s. 92-93.) Hva må vi gjøre for å kvalifisere oss til å bli ledsaget av Ånden?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 28:19-20; L&P 4; 18:10-16; 42:11-14; 50:13-22; 60:2-3; 84:88; 88:81