Tro, adlyd og hold ut

Mine kjære unge søstre, ansvaret for å tale til dere gjør meg ydmyk. Jeg ber om guddommelig hjelp til å benytte en slik anledning godt.

For bare 20 år siden hadde dere ennå ikke startet reisen gjennom jordelivet. Dere var fortsatt i deres himmelske hjem. Der var dere blant dem som elsket dere og var opptatt av deres evige velvære. Til slutt ble jordelivet avgjørende for deres fremgang. Avskjedsord ble utvilsomt uttalt og uttrykk for tillit gitt. Dere fikk et legeme og ble dødelige, avskåret fra deres himmelske Faders nærhet.

En gledelig velkomst ventet dere imidlertid her på jorden. De første årene var dyrebare, spesielle år. Satan hadde ingen makt til å friste dere, for dere hadde ennå ikke blitt ansvarlige. Dere var uskyldige for Gud.

Snart kom dere inn i den perioden noen har kalt “de fryktelige tenårene”. Jeg foretrekker “de fantastiske tenårene”. For en tid av muligheter, en periode med vekst, et semester med utvikling – preget av tilegnelse av kunnskap og søken etter sannhet.

Ingen har beskrevet tenårene som lette. Det er ofte år med usikkerhet, med å føle at du ganske enkelt ikke holder mål, med å forsøke å finne din plass blant dine jevnaldrende, med å prøve å passe inn. Dette er en tid hvor dere blir mer selvstendige – og kanskje ønsker mer frihet enn foreldrene deres er villige til å gi dere akkurat nå. Det er også de primære årene hvor Satan vil friste dere og vil gjøre sitt ytterste for å lokke dere bort fra veien som vil føre dere tilbake til det himmelske hjem, som dere kom fra, og tilbake til deres kjære der og tilbake til deres himmelske Fader.

Verden rundt dere er ikke i stand til å gi den hjelpen dere trenger for å klare dere gjennom denne ofte farefulle reisen. Så mange i vårt samfunn i dag synes å ha forlatt de trygge fortøyninger og drevet bort fra fredens havn.

Overbærenhet, umoral, pornografi, narkotika og virkningen av gruppepress – alt dette og mer til – fører til at mange blir kastet omkring på syndens hav og smadret mot tapte muligheters, forspilte velsignelsers og knuste drømmers forrevne klipper.

Finnes det en vei til sikkerhet? Er det mulig å unnslippe den truende ødeleggelse? Svaret er et rungende ja! Jeg råder dere til å se på Herrens fyrtårn. Jeg har sagt det før, og jeg vil si det igjen: Det finnes ingen tåke så tett, ingen natt så mørk, ingen storm så sterk, ingen sjømann så bortkommet at ikke Herrens fyrtårn kan redde. Det lyser gjennom livets stormer. Det kaller: “Dette er veien til sikkerhet. Dette er veien hjem.” Det sender ut signaler av lys som er lett synlige og aldri svikter. Hvis de følges, vil disse signalene lede dere tilbake til deres himmelske hjem.

I kveld ønsker jeg å snakke med dere om tre viktige signaler fra Herrens fyrtårn som vil hjelpe dere å vende tilbake til den Far som ivrig venter på deres triumferende hjemkomst. Disse tre signalene er tro, adlyd og hold ut.

Først nevner jeg et signal som er grunnleggende og viktig: tro. Tro at du er en datter av vår himmelske Fader, at han elsker deg og at du er her i en strålende hensikt – å oppnå din evige frelse. Tro at å holde seg sterk og trofast mot evangeliets sannheter er av største betydning. Jeg vitner om at det er det!

Mine unge venner, tro på ordene dere uttaler hver uke når deres fremsier Unge kvinners tema. Tenk på hva disse ordene betyr. Det finnes sannhet der. Streb alltid etter å leve i samsvar med verdinormene som fremsettes. Tro, som deres tema sier, at hvis dere godtar og handler i samsvar med disse verdinormene, vil dere bli forberedt til å styrke deres hjem og deres familie, til å inngå og holde hellige pakter, til å motta templets ordinanser og til slutt nyte opphøyelsens velsignelser. Dette er vakre sannheter i evangeliet, og ved å følge dem vil dere bli lykkeligere gjennom hele livet her og heretter enn dere vil være hvis dere ser bort fra dem.

De fleste av dere har blitt undervist i evangeliets sannheter siden dere var små. Dere ble undervist av kjærlige foreldre og omsorgsfulle lærere. De sannheter de formidlet til dere, hjalp dere å få et vitnesbyrd. Dere trodde på det dere lærte. Selv om dette vitnesbyrdet fortsatt kan få åndelig næring og vokse når dere studerer, når dere ber om veiledning og når dere deltar på Kirkens møter hver uke, er det opp til dere å holde dette vitnesbyrdet levende. Satan vil prøve med all sin velde å ødelegge det. Gjennom hele livet må dere gi det næring. Som med flammen av et bål som brenner sterkt, vil deres vitnesbyrd – uten kontinuerlig næring – slukne til ulmende glør og deretter avkjøles helt. Dere må ikke la dette skje.

Hvis dere har sjansen til å delta i Seminar, enten tidlig på morgenen eller i skoleintegrerte klasser, dra nytte av denne muligheten, i tillegg til å delta på deres søndagsmøter og deres ukeaktiviteter. Mange av dere går på Seminar nå. Som med alt i livet, avhenger mye av hva dere får ut av deres Seminar-opplevelse, av deres holdning og deres villighet til å bli undervist. Måtte deres holdning bære preg av ydmykhet og et ønske om å lære. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg hadde som tenåring til å delta i morgen-Seminar, for det spilte en avgjørende rolle i min utvikling og utviklingen av mitt vitnesbyrd. Seminar kan forandre liv.

For noen år siden satt jeg i et styre sammen med en god mann som hadde vært svært fremgangsrik i livet. Jeg ble imponert over hans integritet og hans lojalitet til Kirken. Jeg fant ut at han hadde fått et vitnesbyrd og hadde sluttet seg til Kirken på grunn av Seminar. Da han giftet seg, hadde hans hustru vært medlem av Kirken hele sitt liv. Han tilhørte ingen kirke. År etter år og til tross for hennes anstrengelser viste han ingen interesse for å gå i kirken sammen med sin hustru og sine barn. Men så begynte han å kjøre to av sine døtre til morgen-Seminar. Han ventet i bilen mens de hadde sin klasse, og så kjørte han dem til skolen. En dag regnet det, og en av hans døtre sa: “Bli med inn, pappa. Du kan sitte i gangen.” Han tok imot invitasjonen. Døren til klasserommet var åpen, og han begynte å lytte. Dette gjorde inntrykk på ham. Resten av det skoleåret gikk han på Seminar sammen med sine døtre, og dette førte til slutt til at han ble medlem og til et liv med aktivitet i Kirken. La Seminar bidra til å bygge og styrke deres vitnesbyrd.

Til tider vil dere møte utfordringer som kan utgjøre en fare for deres vitnesbyrd, eller dere vil kanskje neglisjere det fordi dere er opptatt av andre ting. Jeg ber dere innstendig om å holde det sterkt. Det er deres ansvar, og deres alene, å holde dets flamme brennende. Innsats er nødvendig, men det er en innsats dere aldri, aldri vil angre på. Jeg minnes ordene i en sang skrevet av Julie de Azevedo Hanks. Med henvisning til sitt vitnesbyrd skrev hun:

Måtte dere tro, og måtte dere så holde flammen av deres vitnesbyrd brennende, uansett hva som skjer.

Dernest, unge kvinner, måtte dere adlyde. Adlyd deres foreldre. Adlyd Guds lover. De er gitt oss av en kjærlig himmelsk Fader. Når vi adlyder dem, vil vårt liv være mer tilfredsstillende, mindre komplisert. Våre utfordringer og problemer vil være lettere å bære. Vi vil motta Herrens lovede velsignelser. Han har sagt: “Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.”²

Dere har bare ett liv å leve. Hold det så problemfritt som dere kan. Dere vil bli fristet, noen ganger av personer dere trodde var venner.

For noen år siden snakket jeg med en ungpikeveileder som fortalte meg om en opplevelse hun hadde hatt med en av de unge kvinnene i sin klasse. Denne unge kvinnen hadde blitt fristet gang på gang til å forlate sannhetens vei og følge syndens omkjøring. Gjennom konstant overtalelse fra noen av sine venner på skolen, hadde hun til slutt gått med på å følge en slik omvei. Planen ble lagt: Hun skulle fortelle foreldrene at hun skulle på Unge kvinners aktivitetskveld. Hun planla imidlertid å være der bare lenge nok til at hennes venninner og deres kavalerer kunne hente henne. De skulle så gå på en fest der alkoholholdige drikkevarer skulle inntas og hvor adferden ville være stikk i strid med hva denne unge kvinnen visste var rett.

Læreren hadde bedt om inspirasjon til å hjelpe alle jentene sine, men spesielt denne unge kvinnen som virket så usikker på sitt engasjement for evangeliet. Læreren hadde fått inspirasjon den kvelden til å gå bort fra det hun tidligere hadde planlagt, og til å snakke med jentene om å holde seg moralsk ren. Da hun begynte å dele sine tanker og følelser, sjekket den aktuelle unge kvinnen klokken sin ofte for å sørge for at hun ikke gikk glipp av sitt møte med sine venner. Men etter som diskusjonen utviklet seg, ble hennes hjerte rørt, hennes samvittighet vekket og hennes besluttsomhet fornyet. Da den kom, ignorerte hun den gjentatte lyden av bilhornet som kalte på henne. Hun var sammen med læreren og de andre jentene i klassen hele kvelden. Fristelsen til å ta en avstikker fra Guds godkjente vei hadde blitt avverget. Satan hadde blitt skuffet. Den unge kvinnen ble igjen etter at de andre hadde gått, for å takke sin lærer for undervisningen og for å la henne vite at det hadde hjulpet henne å unngå det som kunne ha blitt et tragisk utfall. En lærers bønn hadde blitt besvart.

Jeg fant senere ut at fordi hun hadde tatt sin beslutning om ikke å bli med vennene sine den kvelden – noen av de mest populære jentene og guttene på skolen – ble den unge kvinnen utstøtt av dem, og i mange måneder hadde hun ingen venner på skolen. De kunne ikke akseptere at hun ikke ville gjøre de tingene de gjorde. Det var en ekstremt vanskelig og ensom periode for henne, men hun forble trofast og fikk til slutt venner med samme normer som henne. Nå, flere år senere, har hun et tempelekteskap og fire flotte barn. Hvor annerledes hennes liv kunne ha vært. Våre avgjørelser bestemmer vår fremtid.

Dyrebare unge kvinner, la hver avgjørelse dere vurderer, bestå denne prøven: “Hva gjør det med meg? Hva gjør det for meg?” La ikke deres leveregler legge vekt på: “Hva vil andre synes?” men heller på: “Hva vil jeg synes om meg selv?” La dere påvirke av den stille, lave røsten. Husk at en med myndighet la sine hender på deres hode da dere ble bekreftet, og sa: “Motta Den hellige ånd.” Åpne deres hjerte, ja, deres sjel, for lyden av den spesielle røsten som vitner om sannhet. Som profeten Jesaja lovet: “Dine ører [skal] høre et ord lyde … : Dette er veien, gå på den!”³

I vår tid er ettergivenheten fremtredende. Tidsskrifter og TV-programmer skildrer idolene fra filmlerretet, heltene fra idrettsbanen – de som mange unge så gjerne vil etterligne – som ignorerer Guds lover og rasjonaliserer bort syndige handlinger, tilsynelatende uten skadevirkninger. Tro det ikke! Regnskapets time kommer – da alt skal gjøres opp. Hver Askepott har sin midnatt – om ikke i dette liv, så i det neste. Dommens dag vil komme for alle. Er dere forberedt? Er dere fornøyd med deres egne prestasjoner?

Hvis noen har snublet på sin reise, lover jeg at det finnes en vei tilbake. Prosessen kalles omvendelse. Vår Frelser døde for å gi dere og meg denne velsignede gave. Selv om veien er vanskelig, er løftet reelt. Herren sa: “Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.”⁴ “For jeg … kommer dem ikke mer i hu.”⁵

Mine kjære unge søstre, dere har handlefrihetens dyrebare gave. Jeg ber dere innstendig om å velge å adlyde.

Til slutt, måtte dere holde ut. Hva vil det si å holde ut? Jeg elsker denne definisjonen: å tåle med mot. Mot kan være nødvendig for at dere skal tro. Det vil til tider være nødvendig når dere adlyder. Det vil helt sikkert være nødvendig for å holde ut til den dagen dere vil forlate denne jordiske tilværelse.

Jeg har i årenes løp snakket med mange som har fortalt meg: “Jeg har så mange problemer, så reelle bekymringer. Jeg er overveldet av livets utfordringer. Hva kan jeg gjøre?” Jeg har gitt dem, og jeg gir nå dere, dette konkrete forslag: Søk himmelsk veiledning en dag av gangen. Bevar tanken enkel når livet er vanskelig. Vi kan alle være trofaste bare én dag – og deretter en til og så enda en – inntil vi har levd et liv ledet av Ånden, et liv nær til Herren, et liv med gode gjerninger og rettferdighet. Frelseren lovet: “Se hen til meg og hold ut til enden, og dere skal leve, for den som holder ut til enden, vil jeg gi evig liv.”⁶

I denne hensikt har dere kommet inn i jordelivet, mine unge venner. Ingenting er viktigere enn det mål dere streber etter å oppnå – det evige liv i deres Faders rike.

Dere er dyrebare, dyrebare døtre av vår himmelske Fader, sendt til jorden på denne dag og tid i en hensikt. Dere har blitt holdt tilbake for nettopp denne tid. Storartede, strålende ting er i vente for dere hvis dere bare vil tro, adlyde og holde ut. Måtte dette være deres velsignelse. Det ber jeg om i vår Frelser Jesu Kristi navn. Amen.