En sommer med grandtante Rose
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Når dere går på deres egen lyse vei til disippelskap, ber jeg om at tro vil styrke hvert eneste skritt på veien.
Mine kjære søstre og kjære venner, det er en glede å være sammen med dere i dag, og jeg er takknemlig for å få være sammen med vår kjære profet, president Thomas S. Monson. President, vi er glad i deg. Vi er bedrøvet over tapet av våre tre dyrebare venner og Herrens sanne apostler. Vi savner president Packer, eldste Perry og eldste Scott. Vi er glad i dem. Vi ber for deres familier og venner.
Jeg gleder meg alltid til dette møtet av konferansen – den vakre musikken og rådene fra våre inspirerte søstre innbyr Ånden i rikelig monn. Jeg er et bedre menneske etter å ha vært sammen med dere.
Mens jeg grunnet på hva jeg skulle si til dere i dag, gikk tankene til hvordan Frelseren underviste. Det er interessant hvordan han var i stand til å undervise de mest opphøyde sannheter ved hjelp av enkle historier. Lignelsene hans oppmuntret disiplene til å motta sannheter ikke bare med forstanden, men også med hjertet, og til å forbinde evige prinsipper med sitt daglige liv.1 Vår kjære president Monson er også en mester i å undervise med egne erfaringer som beveger oss.2
I dag vil jeg også gi mitt budskap ved å uttrykke mine tanker og følelser i form av en historie. Jeg oppfordrer dere til å lytte med Ånden. Den hellige ånd vil hjelpe dere å finne budskapet til dere i denne lignelsen.
Grandtante Rose
Historien handler om en jente som heter Eva. Det er to viktige ting dere bør vite om Eva. Den ene er at hun var 11 år gammel i denne historien. Og den andre er at hun absolutt ikke ønsket å bo hos sin grandtante Rose. Ikke i det hele tatt. Ikke snakk om.
Men Evas mor skulle gjennom en operasjonen som krevde lang rekonvalesenstid. Så Evas foreldre sendte henne for å tilbringe sommeren hos grandtante Rose.
Slik Eva så det, var det tusen grunner til at dette var en dårlig idé. For det første innebar det at hun måtte være borte fra sin mor. Det ville også innebære å forlate familie og venner. Og dessuten kjente hun ikke engang grandtante Rose. Hun hadde det helt fint der hun var, ellers takk.
Men all verdens himling med øynene kunne ikke forandre avgjørelsen. Så Eva pakket en koffert og ble med på den lange kjøreturen til grandtante Rose sammen med sin far.
Fra det øyeblikk Eva kom inn i huset, kunne hun ikke fordra det.
Alt var så gammelt! Overalt var det gamle bøker, merkelige fargede flasker og plastbokser proppfulle av glassperler, sløyfer og knapper.
Grandtante Rose bodde der alene. Hun hadde aldri giftet seg. Den eneste andre beboeren var en grå katt som likte å finne det høyeste punktet i hvert rom og sitte der og stirre på alt nedenfor som en sulten tiger.
Til og med huset virket ensomt. Det var ute på landsbygden, hvor husene er langt fra hverandre. Ingen på Evas alder bodde mindre enn en kilometer unna. Det fikk også Eva til å føle seg ensom.
Til å begynne med brydde hun seg ikke noe særlig om grandtante Rose. Hun tenkte mest på moren sin. Noen ganger var hun våken om natten, og ba av hele sin sjel om at mor måtte bli bra. Og selv om det ikke skjedde med en gang, begynte Eva å føle at Gud våket over moren hennes.
Til slutt kom beskjeden om at operasjonen var vellykket, og nå gjaldt det bare for Eva å holde ut til slutten av sommeren. Men som hun hatet å holde ut!
Nå som hun var rolig med hensyn til sin mor, begynte Eva å legge litt mer merke til grandtante Rose. Hun var en stor kvinne – alt ved henne var stort – stemmen, smilet og personligheten. Det var ikke lett for henne å komme seg rundt, men hun sang og lo alltid mens hun arbeidet, og lyden av latter fylte huset. Hver kveld satte hun seg på sin overfylte sofa, fant frem Skriftene og leste høyt. Og når hun leste, kom hun noen ganger med kommentarer som: “Å, det skulle han ikke ha gjort!” eller “Tenk om jeg kunne ha vært der!” eller “Er ikke det det vakreste du noen gang har hørt?” Og hver kveld når de to knelte ved Evas seng for å be, holdt grandtante Rose de vakreste bønner og takket sin himmelske Fader for blånøtteskrikene og grantrærne, solnedgangene og stjernene, og “det vidunderlige livet”. For Eva hørtes det ut som Rose kjente Gud som en venn.
Med tiden oppdaget Eva noe overraskende: Grandtante Rose var kanskje den lykkeligste person hun noensinne hadde kjent!
Men hvordan kunne det ha seg?
Hva hadde hun å være lykkelig for?
Hun hadde aldri giftet seg, hun hadde ingen barn, hun hadde ingen til å holde seg med selskap bortsett fra den skumle katten, og hun hadde vanskelig for å gjøre enkle ting som å knytte skoene og gå opp trappen.
Når hun dro til byen, gikk hun med pinlig store, fargerike hatter. Men det var ingen som lo av henne. I stedet samlet de seg rundt henne og ønsket å snakke med henne. Rose hadde vært skolelærer, og det var ikke uvanlig at tidligere elever – som nå var voksne og hadde egne barn – stoppet for å slå av en prat. De takket henne for den gode innflytelsen hun hadde hatt på dem. De lo ofte. Noen ganger gråt de.
Etter hvert som sommeren gikk, tilbragte Eva mer og mer tid sammen med Rose. De gikk lange turer, og Eva lærte forskjellen på spurver og finker. Hun plukket ville hyllebær og laget marmelade av appelsiner. Hun fikk høre om sin tipp-oldemor som forlot sitt elskede hjemland, seilte over havet, og gikk over slettene for å være sammen med de hellige.
Snart gjorde Eva en annen oppsiktsvekkende oppdagelse: Ikke bare var grandtante Rose en av de lykkeligste personene hun kjente, men Eva var også lykkeligere når hun var sammen med henne.
Sommerdagene gikk fortere nå. Før Eva visste ordet av det, sa grandtante Rose at tiden snart var inne for Eva til å dra hjem. Selv om Eva hadde gledet seg til dette øyeblikket siden hun kom, var hun ikke helt sikker på hva hun syntes om det nå. Hun innså at hun faktisk ville savne dette underlige gamle huset med forfølger-katten og hennes kjære grandtante Rose.
Dagen før hennes far kom for å hente henne, stilte Eva spørsmålet hun hadde lurt på i flere uker: “Tante Rose, hvorfor er du så lykkelig?”
Tante Rose så nøye på henne, og ledet henne så til et maleri som hang i dagligstuen. Det hadde vært en gave fra en begavet og kjær venn.
“Hva ser du der?” spurte hun.
Eva hadde lagt merke til maleriet før, men hun hadde ikke egentlig sett så nøye på det. En jente i pionerkjole hoppet og spratt langs en lyseblå sti. Gresset og trærne hadde en sterk grønnfarge. Eva sa: “Det er et maleri av en jente. Det ser ut som hun hopper.”
“Ja, det er en pionerjente som hopper lykkelig i vei,” sa tante Rose. “Jeg antar at det var mange mørke og dystre dager for pionerene. Livet var så vanskelig. Vi kan ikke engang forestille oss det. Men på dette maleriet er alt lyst og håpefullt. Denne jenta har spenst i stegene, og hun beveger seg fremover og oppover.”
Eva var taus, så grandtante Rose fortsatte: “Det finnes nok av ting som ikke går bra i livet, så enhver kan grave seg ned i pessimisme og melankoli. Men jeg kjenner mange som har valgt å fokusere på livets undere og mirakler, selv om ting ikke har gått bra. Dette er de lykkeligste menneskene jeg vet om.”
“Men,” sa Eva, “man kan ikke bare skru på en bryter og gå fra trist til lykkelig.”
“Nei, kanskje ikke,” smilte tante Rose mildt, “men Gud ville ikke at vi skulle være triste. Han skapte oss for å ha glede!3 Så hvis vi stoler på ham, vil han hjelpe oss å legge merke til de gode, lyse og håpefulle tingene i livet. Og da vil verden bli lysere. Nei, det skjer ikke umiddelbart, men hvor mange gode ting gjør egentlig det? Jeg tror at de beste tingene, som hjemmebakt brød eller appelsinmarmelade, krever tålmodighet og arbeid.”
Eva tenkte på det et øyeblikk og sa: “Kanskje det ikke er så enkelt for dem som ikke alt er perfekt for.”
“Kjære Eva, tror du virkelig at livet mitt er perfekt?” Tante Rose satte seg ned med Eva på den overfylte sofaen. “Det var en periode da jeg var så motløs at jeg ikke ønsket å fortsette.”
“Du?” spurte Eva.
Tante Rose nikket. “Det var så mange ting jeg ønsket i livet mitt.” Mens hun snakket, kom det en sorg i stemmen hennes som Eva aldri hadde hørt før. “De fleste av dem ble aldri noe av. Det var den ene hjertesorgen etter den andre. En dag innså jeg at det aldri ville bli slik jeg hadde håpet. Det var en deprimerende dag. Jeg var klar for å gi opp og være ulykkelig.”
“Hva gjorde du da?”
“En stund gjorde jeg ingenting. Jeg var bare sint. Jeg var grusom å være sammen med.” Så lo hun litt, men det var ikke den vanlige store latteren som fylte rommet. “‘Det er ikke rettferdig,’ var refrenget som gikk om og om igjen i hodet mitt. Men til slutt oppdaget jeg noe som snudde opp ned på livet mitt.”
Hva var det?”
“Tro,” smilte tante Rose. “Jeg oppdaget tro. Og troen førte til håp. Og troen og håpet ga meg tillit til at alt sammen en dag ville gi mening, at på grunn av Frelseren ville all urett bli rettet. Etter det så jeg at veien foran meg ikke var så dyster og støvete som jeg hadde trodd. Jeg begynte å se de sterke blåfargene, de levende grønnfargene og de glødende rødfargene, og jeg skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne henge med hodet og subbe med føttene langs den støvete veien til selvmedlidenhet, eller jeg kunne ha litt tro, ta på en lys kjole og dansesko, og hoppe og sprette langs livets vei, og synge underveis.” Nå hoppet og spratt stemmen hennes akkurat som jenta på maleriet.
Tante Rose strakte seg over til hjørnebordet, tok de velbrukte Skriftene og la dem på fanget. “Jeg tror ikke jeg var klinisk deprimert. Det vet jeg ikke om man kan snakke seg ut av. Men jeg hadde i hvert fall snakket meg til å bli ulykkelig! Ja, jeg hadde hatt noen mørke dager, men all min grubling og bekymring kunne ikke gjøre noe med det – det gjorde det bare enda verre. Tro på Frelseren lærte meg at uansett hva som hadde skjedd før, kunne historien min få en lykkelig slutt.”
“Hvordan vet du det?” spurte Eva.
Tante Rose bladde om i Bibelen og sa: “Det står her:
“‘Gud … skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.’”4
Grandtante Rose så på Eva. Hun smilte bredt mens hun hvisket med litt skjelvende stemme: “Er ikke det det fineste du noen gang har hørt?”
Det var virkelig fint, syntes Eva.
Tante Rose bladde litt, og pekte på et vers hun ville at Eva skulle lese: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”5
“Med slik en strålende fremtid,” sa tante Rose, “hvorfor skulle vi bli oppslukt i tidligere eller nåværende ting som ikke går akkurat slik vi planla?”
Eva rynket pannen. “Men vent nå litt,” sa hun. “Mener du at det å være lykkelig bare betyr å se frem til lykke i fremtiden? Er all vår lykke i evigheten? Kan ikke noe av den finne sted nå?”
“Klart den kan!” utbrøt tante Rose. “Kjære barn, nå er en del av evigheten. Den begynner ikke bare etter døden! Tro og håp vil åpne øynene dine for den lykke som er lagt foran deg.
“Jeg vet et dikt som lyder: ‘Evigheten består av mange nå.’6 Jeg ønsket ikke at min evighet skulle bestå av mørke og engstelige ‘nå’. Og jeg ønsket ikke å leve i en dyster bunker, bite tennene sammen, lukke øynene og bittert holde ut til enden. Tro ga meg det håp jeg trengte for å leve lykkelig nå!”
“Hva gjorde du da?” spurte Eva.
“Jeg utøvde tro på Guds løfter ved å fylle livet med det som betyr noe. Jeg gikk på skole. Jeg skaffet meg utdannelse. Det førte til en karriere jeg elsket.”
Eva tenkte over dette et øyeblikk og sa: “Men du ble vel ikke lykkelig av å ha det travelt? Det er massevis av travle mennesker som ikke er lykkelige.”
“Hvordan kan du som er så ung, være så klok?” spurte tante Rose. “Du har helt rett. Og de fleste av disse travle, ulykkelige menneskene har glemt den ene tingen som betyr mest i hele verden – det Jesus sa er det sentrale i hans evangelium.”
“Og hva er det?” spurte Eva.
“Det er kjærlighet – Kristi rene kjærlighet,” sa Rose. “Du skjønner, alt annet i evangeliet – alle bør og må og du skal – fører til kjærlighet. Når vi elsker Gud, ønsker vi å tjene ham. Vi ønsker å være som ham. Når vi elsker vår neste, slutter vi å tenke så mye på våre egne problemer, og hjelper andre å løse sine.”7
“Og det er det som gjør oss lykkelige?” spurte Eva.
Grandtante Rose nikket og smilte med tårer øynene. “Ja, vennen min. Det er det som gjør oss lykkelige.”
Aldri den samme
Dagen etter klemte Eva sin grandtante Rose, og takket henne for alt hun hadde gjort. Hun kom hjem til familien og vennene sine, og huset og nabolaget.
Men hun ble aldri helt den samme.
Etter hvert som Eva ble eldre, tenkte hun ofte på det hennes grandtante Rose hadde sagt. Til slutt giftet Eva seg, oppdro barn og levde et langt og godt liv.
Og én dag, da hun sto i sitt eget hjem og beundret et maleri av en jente i pionerkjole som hoppet og spratt langs en lyseblå vei, gikk det opp for henne at hun nå var på samme alder som hennes grandtante Rose var den bemerkelsesverdige sommeren.
Da hun tenkte på dette, følte hun en spesiell bønn svulme i hjertet. Eva var takknemlig for sitt liv, sin familie, for Jesu Kristi gjengitte evangelium, og for den sommerdagen for så lenge siden, da grandtante Rose8 lærte henne om tro, håp og kjærlighet.9
En velsignelse
Mine kjære søstre, mine kjære venner i Kristus, jeg håper og ber om at noe i denne historien har rørt ved deres hjerte og inspirert deres sjel. Jeg vet at Gud lever og at han elsker hver og en av dere.
Når dere går på deres egen lyse vei til disippelskap, ber jeg om at tro vil styrke hvert eneste skritt på veien, at håp vil åpne deres øyne for den herlighet som vår himmelske Fader har i vente for dere, og at kjærlighet til Gud og alle hans barn vil fylle deres hjerte. Som en Herrens apostel gir jeg dere dette som mitt vitnesbyrd og min velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen.