Vi må huske hvem vi har satt vår lit til

Av eldste Allen D. Haynie

i De sytti

Vårt håp om igjen å få bo sammen med Faderen er avhengig av Jesu Kristi forsoning.

Da jeg var ni år gammel, kom min hvithårede, halvannen meter høye mormor for å tilbringe noen uker hos oss. En ettermiddag mens hun var der, bestemte jeg og mine to eldre brødre oss for å grave et hull i et jorde over gaten fra huset vårt. Jeg vet ikke hvorfor vi gjorde det – noen ganger graver bare gutter hull. Vi ble litt skitne, men ikke noe som ville skape altfor mye trøbbel for oss. Andre gutter i nabolaget så hvor spennende det var å grave hull, og begynte å hjelpe til. Da ble vi alle møkkete sammen. Jorda var hard, så vi slepte med oss en hageslange og sprutet litt vann i bunnen av hullet for å myke opp jorda. Vi fikk litt søle på oss mens vi gravde, men hullet ble dypere.

Noen i gruppen fant ut at vi skulle gjøre hullet vårt til svømmebasseng, så vi fylte det opp med vann. Siden jeg var den yngste og ønsket å passe inn, ble jeg overtalt til å hoppe uti og prøve det. Nå var jeg virkelig skitten. Jeg planla ikke i utgangspunktet å bli full av søle, men det var det jeg endte opp med å bli.

Da det begynte å bli kaldt, gikk jeg over gaten for å gå inn i huset. Mormor møtte meg i døren, og nektet å slippe meg inn. Hun sa at hvis hun slapp meg inn, ville jeg lage gjørmespor rundt i huset som hun nettopp hadde rengjort. Så jeg gjorde det enhver niåring ville gjøre under de gjeldende omstendigheter, og løp til bakdøren, men hun var raskere enn jeg trodde. Jeg ble sint, trampet med føttene og forlangte å få komme inn. Men døren var stengt.

Jeg var våt, sølete, kald, og i min barnslige fantasi trodde jeg at jeg kanskje kom til å dø i min egen bakgård. Til slutt spurte jeg henne hva jeg måtte gjøre for å komme inn i huset. Før jeg visste ordet av det, sto jeg i bakgården mens mormor spylte av meg med en slange. Etter det som virket som en evighet, erklærte mormor meg for ren og slapp meg inn i huset. Det var varmt i huset, og jeg fikk på meg tørre, rene klær.

Med denne virkelige lignelsen i tankene, ber jeg dere tenke på følgende ord av Jesus Kristus: “Og intet urent kan komme inn i hans rike. Derfor inngår intet til hans hvile unntatt de som har tvettet sine klær i mitt blod på grunn av sin tro og har omvendt seg fra alle sine synder og har vært trofaste til enden.”¹

Å stå utenfor huset og bli spylt av mormor var ubehagelig. Å bli nektet anledningen til å vende tilbake og være sammen med vår himmelske Fader fordi vi valgte å holde oss i eller være tilgriset av et gjørmehull av synd, ville være tragisk for evig. Vi skulle ikke narre oss selv med hensyn til hva som trengs for å vende tilbake og få bli i vår himmelske Faders nærhet. Vi må være rene.

Før vi kom til denne jord, deltok vi som Guds åndesønner og -døtre i et stort råd.² Alle fulgte med, og ingen av oss sovnet. I dette rådet fremla vår himmelske Fader en plan. Fordi planen bevarte vår handlefrihet og krevde at vi lærer av egen erfaring og ikke bare av hans, visste han at vi ville synde. Han visste også at synd ville gjøre oss urene og ute av stand til å vende tilbake til hans nærhet, for der han bor, er det enda renere enn et hus som er rengjort av min mormor.

Fordi vår himmelske Fader elsker oss og har som sin hensikt “å tilveiebringe [oss] udødelighet og evig liv”,³ omfattet planen en Frelser – en som kunne hjelpe oss å bli rene uansett hvor skitne vi har blitt. Da vår himmelske Fader bekjentgjorde behovet for en frelser, tror jeg alle snudde seg og så på Jesus Kristus, den førstefødte i ånden, den eneste som hadde utviklet seg til å bli som Faderen.⁴ Jeg tror vi alle visste at det måtte være ham, at ingen av oss andre kunne gjøre det, men at han kunne og ville.

I Getsemane og på korset på Golgata led Jesus Kristus både legemlig og åndelig, skalv av smerte, blødde fra hver pore og bønnfalt sin Fader om å ta fra ham den bitre kalk,⁵ og likevel drakk han.⁶ Hvorfor gjorde han det? Ifølge hans egne ord ønsket han å prise sin Fader og fullføre sine “forberedelser for menneskenes barn”.⁷ Han ønsket å holde sin pakt og gjøre det mulig for oss å komme hjem. Hva ber han oss gjøre til gjengjeld? Han ber oss ganske enkelt om å bekjenne våre synder og omvende oss slik at vi ikke behøver å lide slik han gjorde.⁸ Han innbyr oss til å bli rene slik at vi ikke blir stående utenfor vår himmelske Faders hus.

Selv om det er best å unngå synd, virker Jesu Kristi forsoning like fullt, uansett hvilke synder vi har begått eller hvor dypt vi har sunket ned i den velkjente avgrunnen. Det betyr ikke noe at vi er skamfulle eller forlegne på grunn av de synder som profeten Nephi sa “henger så fast ved” oss.⁹ Det betyr ikke noe at vi én gang byttet bort vår fødselsrett for en gryte velling.¹⁰

Det som betyr noe, er at Jesus Kristus, Guds Sønn, led “smerter og lidelser og fristelser av alle slag” slik at “han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk”.¹¹ Det som betyr noe, er at han var villig til å nedlate seg til¹² å komme til jorden og stige ned “under alt”¹³ for å oppleve “sterkere motsetninger enn noe menneske” noensinne kunne.¹⁴ Det som betyr noe, er at Kristus taler vår sak for Faderen og sier: “Fader, se, hans lidelser og død, han som ikke syndet og i hvem du hadde velbehag… Derfor, Fader, spar disse mine brødre som tror på mitt navn, så de kan komme til meg og få evig liv.”¹⁵ Det er det som virkelig teller, og det som skulle gi oss alle fornyet håp og en beslutning om å prøve en gang til, at han ikke har glemt oss.¹⁶

Jeg vitner om at Frelseren aldri vil vende seg bort fra oss når vi ydmykt søker ham for å omvende oss, aldri vil anse oss som en tapt sak, aldri vil si: “Å nei, ikke deg igjen,” og aldri vil forkaste oss på grunn av manglende evne til å forstå hvor vanskelig det er å unngå synd. Han forstår det hele fullkomment, herunder følelsen av sorg, skam og frustrasjon som er den uunngåelige konsekvensen av synd.

Omvendelse er reell, og den fungerer. Det er ikke en oppdiktet opplevelse eller et produkt “av et forvirret sinn”.¹⁷ Den har kraft til å løfte byrder og erstatte dem med håp. Den kan gi en mektig forandring i hjertet som fører til at vi “ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt”.¹⁸ Omvendelse er av nødvendighet ikke lett. Ting av evig betydning er sjeldent det. Men resultatet er verdt det. Som president Boyd K. Packer vitnet om i sin siste tale til De sytti i Kirken: “Tanken er at forsoningen ikke etterlater seg noen spor. Det som er reparert, er reparert… Forsoningen etterlater ingen spor. Den bare helbreder, og det den helbreder, forblir helbredet.”¹⁹

Derfor er vårt håp om igjen å få bo sammen med Faderen avhengig av Jesu Kristi forsoning, av den eneste syndfrie persons villighet til å påta seg, til tross for at rettferdigheten ikke hadde noe krav på ham, den samlede byrde av hele menneskehetens overtredelser, innbefattet de synder som noen av Guds sønner og døtre unødig velger å lide for alene.

Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tilskriver vi Frelserens forsoning større kraft enn de fleste andre, fordi vi vet at hvis vi inngår pakter, stadig omvender oss og holder ut til enden, vil han gjøre oss til sine medarvinger,²⁰ og i likhet med ham vil vi motta alt som Faderen har.²¹ Dette er en banebrytende lære, men den er like fullt sann. Jesu Kristi forsoning gjør Frelserens oppfordring: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen,”²² fullt mulig, istedenfor frustrerende og utenfor rekkevidde.

Skriftene lærer oss at enhver må “dømmes ifølge Guds hellige dom”.²³ På den dagen vil det ikke være mulig å skjule seg blant en større gruppe eller peke på andre som en unnskyldning for vår urenhet. Heldigvis lærer også Skriftene oss at Jesus Kristus, han som led for våre synder, som er vår Talsmann hos Faderen, som kaller oss sine venner, som elsker oss inntil enden, til slutt også vil være vår dommer. En av velsignelsene ved Jesu Kristi forsoning som ofte blir oversett, er at “Faderen … har overgitt hele dommen til Sønnen”.²⁴

Brødre og søstre, hvis dere er motløse eller lurer på om dere noen gang kan komme ut av det åndelige hullet dere har gravd, husk hvem som står “mellom [oss] og rettferdigheten”, som er “fylt av medlidenhet mot menneskenes barn”, og som har påtatt seg våre synder og overtredelser, og har “tilfredsstilt rettferdighetens krav”.²⁵ Med andre ord, slik Nephi gjorde da han tvilte på seg selv, husk ganske enkelt “hvem [dere] har satt [deres] lit til”,²⁶ ja, Jesus Kristus, og omvend dere så dere igjen kan oppleve “et fullkomment, klart håp”.²⁷ I Jesu Kristi navn. Amen.