Tydelige og viktige sannheter

Av eldste Gary E. Stevenson

i De tolv apostlers quorum

Vår himmelske Faders generøse kompensasjon for å leve i vanskelige tider er at vi også lever i tidenes fylde.

Kjære brødre og søstre, det er flere tiår siden en generalkonferanse hvor ikke enten president Boyd K. Packer, eldste L. Tom Perry eller eldste Richard G. Scott har sittet rett bak talerstolen og talt på et av disse møtene. Våre minner om dem er gripende, og jeg ønsker å hedre dem, så enestående forskjellige, men likevel så samstemte i sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans forsoning.

I likhet med dere, finner også jeg styrke i og oppholder president Thomas S. Monson som profet, seer og åpenbarer, og jeg undrer meg over hans trofaste og pliktoppfyllende apostoliske tjeneste i 50 bemerkelsesverdige år.

Det var på tirsdag formiddag denne uken, like etter klokken 09.00, idet biskopsrådet startet et møte med presidentskapet for området Asia, som er her på konferansen, at jeg ble bedt om å møte president Monson og hans rådgivere. Et øyeblikk senere, da jeg kom inn på møterommet ved kontoret hans, må jeg ha virket nervøs, for han snakket vennlig for å berolige meg. Han sa at jeg virket ganske ung, og til og med så yngre ut enn jeg egentlig var.

Så, etter en liten stund, forklarte president Monson at han, ifølge Herrens vilje, ville kalle meg til De tolv apostlers quorum. Han spurte om jeg ville ta imot dette kallet, og etter det jeg er sikker på var et svært uverdig, hørbart gisp i fullstendig sjokk, svarte jeg bekreftende. Og så, før jeg kunne sette ord på en tsunami av ubeskrivelige følelser, som først og fremst var følelsen av utilstrekkelighet, kom president Monson meg vennlig i møte, og beskrev hvordan han ble kalt som apostel for mange år siden av president David O. McKay, da han også følte seg uskikket. Han sa rolig: “Biskop Stevenson, Herren vil kvalifisere dem han kaller.” Disse beroligende ordene fra en profet har vært en kilde til fred, en ro midt i en storm av smertefull selvransakelse og sarte følelser i påfølgende opprivende timer som har gått dag og natt siden da.

Jeg nevnte det jeg nettopp har beskrevet for dere, for min kjære livsledsager Lesa senere på dagen, mens vi satt i et fredelig hjørne av Temple Square med en nydelig utsikt til templet og det historiske tabernaklet. Mens vi prøvde å forstå og bearbeide dagens hendelser, fant vi vårt anker i vår tro på Jesus Kristus og vår kunnskap om lykkens store plan. Dette fører meg til et uttrykk for min dypeste kjærlighet til Lesa. Hun er solskinnet i og av mitt liv og en enestående datter av Gud. Hennes liv er preget av uselvisk tjeneste og ubetinget kjærlighet til alle. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å være verdig til velsignelsen av vår evige forening.

Jeg uttrykker min dypeste kjærlighet til våre fire sønner og deres familier. Tre av dem er her sammen med sine vakre hustruer, mødrene til våre seks barnebarn. Den fjerde, som er misjonær, har spesiell tillatelse til å være oppe senere enn vanlig for å se dette møtet direkte sammen med sin misjonspresident og misjonspresidentens hustru fra misjonshjemmet i Taiwan. Jeg er glad i hver av dem og er så glad for at de elsker Frelseren og evangeliet.

Jeg uttrykker min kjærlighet til alle medlemmer av min familie – min kjære mor og far, som døde i fjor, som innpodet i meg et vitnesbyrd som synes å ha vært med meg så lenge jeg kan huske. Jeg vil også takke min bror og mine søstre og deres trofaste ektefeller, samt Lesas familie, hvorav mange faktisk er her i dag. Jeg vil også takke min tallrike storfamilie, venner, misjonærer, ledere og lærere på veien.

Jeg har blitt velsignet med et nært samarbeid med medlemmene av Det første presidentskap, De tolv, De sytti og hjelpeorganisasjonenes øverste presidentskaper. Jeg uttrykker min kjærlighet og aktelse for hver av dere søstre og brødre, og vil prøve å være verdig til vårt fortsatte vennskap. Det presiderende biskopsråd nyter et nesten himmelsk samhold. Jeg vil savne mitt daglige samarbeid med biskop Gérald Caussé, biskop Dean M. Davies og personalet.

Jeg står foran dere som bevis på Herrens ord i det første kapittel av Lære og pakter: “For at fylden av [evangeliet] kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender og for konger og regenter.”¹ Før disse ordene står Herrens erklæring som viser en Fars kjærlighet til sine barn: “Derfor kalte jeg, Herren, som kjenner til den ulykke som skal komme over jordens innbyggere, på min tjener, Joseph Smith jr., og talte til ham fra himmelen og ga ham bud.”²

Vår kjærlige himmelske Fader og hans Sønn, Jehova, med kunnskap om enden fra begynnelsen,³ åpnet himmelen og en ny evangelieutdeling for å oppveie de ulykker som de visste ville komme. Apostelen Paulus beskrev de kommende katastrofer som “vanskelige tider”.⁴ For meg viser dette at vår himmelske Faders generøse kompensasjon for at vi må leve i vanskelige tider, er at vi også lever i tidenes fylde.

Mens jeg kjempet med min utilstrekkelighet denne uken, fikk jeg en klar tilskyndelse som både refset og trøstet meg: At jeg ikke skulle fokusere på det jeg ikke kan, men heller på det jeg kan. Jeg kan vitne om evangeliets klare og verdifulle sannheter.

Dette er ord som jeg har delt hundrevis av ganger, både med dem som tilhører Kirken, og med mange som ikke er medlem: “Gud er vår kjærlige himmelske Fader. Vi er hans barn… Han gråter sammen med oss når vi lider, og fryder seg når vi gjør det rette. Han ønsker å kommunisere med oss, og vi kan kommunisere med ham i oppriktig bønn…

Vår himmelske Fader har gjort det mulig for oss, hans barn … å vende tilbake for å bo i hans nærhet. Sentralt i vår himmelske Faders plan står Jesu Kristi forsoning.”⁵

Vår himmelske Fader sendte sin Sønn til jorden for å sone for hele menneskehetens synder. Jeg bærer vitnesbyrd om disse klare og verdifulle sannheter, og jeg gjør det i Jesu Kristi navn. Amen.