Velg lyset
Av eldste Vern P. Stanfill
i De sytti
Vi må velge å gi akt på profetisk rettledning, oppfatte og følge åndelige tilskyndelser, være lydige mot Guds bud og søke personlig åpenbaring.
For ikke lenge siden bestemte min hustru og jeg oss for at vi i større grad skulle oppleve mer av skjønnheten i et område nær hjemmet vårt i Nordvest-Montana. Vi bestemte oss for å sykle til Hiawatha-stien, en omgjort jernbanelinje som krysser de vakre Rocky Mountains-fjellene mellom Montana og Idaho. Vi forventet en morsom dag sammen med gode venner og å nyte den naturlige skjønnheten i området.
Vi visste at turen langs den storartede 24 km lange stien ville innbefatte jernbanebroer over dype kløfter og lange tunneler gjennom forrevne fjell. Så vi forberedte oss med lykter festet til hjelmene og syklene våre.
De som hadde vært der før, minnet oss på at tunnelene var mørke, og at vi trengte virkelig kraftige lykter. Da vi samlet oss foran den massive steinåpningen til Taft-tunnelen, forklarte en oppsynsmann noen av farene langs stien, blant annet dype grøfter langs kantene, ujevne vegger og stummende mørke. Utålmodig fortsatte vi inn i tunnelen. Etter å ha syklet i bare noen få minutter, omsluttet det forutsagte mørket oss. Lyktene jeg hadde kjøpt, viste seg å være for svake, og mørket overveldet oss snart. Plutselig begynte jeg å føle meg engstelig, forvirret og desorientert.
Det var pinlig å innrømme min engstelse overfor venner og familie. Selv om jeg var en erfaren syklist, følte jeg meg nå som om jeg aldri hadde syklet før. Jeg strevde med å holde meg oppreist, idet forvirringen økte. Til slutt, etter at jeg hadde uttrykt mitt ubehag til de andre, kunne jeg komme nærmere det sterkere lyset fra en venns lykt. Alle i gruppen begynte å danne en tett sirkel rundt ham. Ved å holde oss nær til ham og stole på hans lys og gruppens samlede lys en stund, fortsatte vi stadig lenger inn i den mørke tunnelen.
Etter det som virket som timer, så jeg et lite lyspunkt. Nesten øyeblikkelig begynte jeg å føle meg trygg på at alt ville gå bra. Jeg fortsatte videre, idet jeg stolte på både mine venners lys og det voksende lyspunktet. Selvtilliten kom gradvis tilbake etter hvert som lyset vokste i størrelse og intensitet. Lenge før vi nådde enden av tunnelen, behøvde jeg ikke lenger mine venners hjelp. All engstelse forsvant mens vi syklet fort mot lyset. Jeg følte meg rolig og trygg til og med før vi syklet ut i den varme og praktfulle morgenen.
Vi lever i en verden hvor vi vil oppleve utfordringer mot vår tro. Vi kan føle oss trygge på at vi er klare til å møte disse utfordringene – bare for å oppdage at våre forberedelser har vært utilstrekkelige. Og akkurat slik min venn hadde advart meg mot mørket, blir vi advart i dag. Apostoliske røster oppfordrer oss til å forberede oss med sterke lykter av åndelig styrke.
Samtidig kan vi føle oss forlegne, utilpass eller åndelig forvirret når vår tro utfordres. Som regel vil disse følelsenes intensitet og varighet avhenge av vår reaksjon på dem. Hvis vi ikke gjør noe, kan tvil, stolthet og til slutt frafall drive oss bort fra evangeliets lys.
Jeg fikk noen viktige lærdommer av min erfaring i tunnelen. Jeg skal dele noen av dem med dere.
For det første: Uansett hvor intenst tvilens mørke måtte være, velger vi hvor lenge og i hvilken grad vi lar det påvirke oss. Vi må huske hvor høyt vår himmelske Fader og hans Sønn elsker oss. De vil hverken svikte oss eller la oss bli overvunnet hvis vi søker deres hjelp. Husk Peters opplevelse i de skremmende bølgene på Gennesaretsjøen. Da Peter følte det kalde mørket rundt seg, så han øyeblikkelig sitt dilemma og valgte i samme stund å rope om hjelp. Han tvilte ikke på Frelserens evne til å redde ham. Han ropte bare: “Herre, Frels meg!”1
I vårt liv kan Frelserens utstrakte hånd komme i form av hjelp fra en betrodd venn, en leder eller en kjærlig far eller mor. Mens vi strever i mørket, er det ingenting i veien for midlertidig å stole på lyset til dem som elsker oss og ønsker vårt beste.
Når vi tenker oss om, hvorfor skulle vi lytte til de ansiktsløse, kyniske stemmene til dem som er i den store og rommelige bygningen i vår tid, og ignorere oppfordringene fra dem som er oppriktig glad i oss? Disse alltid tilstedeværende skeptikerne foretrekker å rive ned istedenfor å løfte, og å latterliggjøre istedenfor å oppbygge. Deres spottende ord kan infiltrere vårt liv, ofte gjennom elektroniske forvrengninger i brøkdelen av et sekund, nøye uttenkt for å ødelegge vår tro. Er det klokt å legge vårt evige velbefinnende i hendene på fremmede? Er det klokt å gjøre krav på opplysning fra dem som ikke har lys å gi, eller som har egne planer som er skjult for oss? Disse anonyme personene, om de ble ærlig presentert for oss, ville aldri få et øyeblikk av vår tid, men fordi de utnytter sosiale medier som mangler ettersyn, får de ufortjent troverdighet.
Vårt valg om å gi akt på dem som spotter hellige ting, distanserer oss fra Frelserens frelsende og livgivende lys. Johannes skrev: “Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”2 Husk at de som virkelig er glad i oss, kan hjelpe oss å utvikle vår tro.
Akkurat slik jeg ble forlegen i tunnelen, kan vi også føle oss forlegne over å be om hjelp når vi tviler. Kanskje er vi en som andre har søkt styrke hos, og nå trenger vi hjelp. Når vi innser at lyset og tryggheten som Frelseren kan gi oss, er altfor dyrebart å miste til stolthet, kan inspirerte ledere i Kirken, foreldre og betrodde venner hjelpe. De står klar til å hjelpe oss å oppnå åndelig visshet som vil styrke oss når vår tro utfordres.
For det annet må vi stole på Herren for å utvikle åndelig styrke i oss selv. Vi kan ikke alltid være avhengig av andres lys. Jeg visste at mørket i tunnelen ikke ville vare hvis jeg fortsatte å sykle ved siden av min venn, og i gruppens trygghet. Jeg forventet imidlertid å være i stand til å fortsette på egen hånd straks jeg kunne se lyset. Herren lærer oss: “Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere. Søk meg flittig, og dere skal finne meg, be og dere skal få, bank på, og det skal lukkes opp for dere.”3 Vi må handle, og forvente at Herren vil oppfylle sitt løfte om å hjelpe oss ut av mørket hvis vi holder oss nær til ham. Motstanderen vil imidlertid prøve å overbevise oss om at vi aldri har følt Åndens innflytelse, og at det er lettere om vi bare slutter å prøve.
President Dieter F. Uchtdorf har sagt: “Tvil på deres tvil før dere tviler på deres tro.”4 I min hjemmemenighet sa en ung mann nylig: “Jeg har følt ting som ikke kan forklares på noen annen måte enn at de er fra Gud.” Dette er åndelig integritet.
Når vi står overfor spørsmål eller blir fristet til å tvile, skulle vi huske de åndelige velsignelsene og følelsene som har trengt inn i vårt hjerte og vårt liv før, og sette vår lit til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus. Jeg blir påminnet om råd som finnes i en kjent salme: “Vi stoler på deg og din nåde, vi prøver så ofte ditt ord.”5 Å ignorere eller se bort fra tidligere åndelige opplevelser vil distansere oss fra Gud.
Vår søken etter lys vil bli styrket av vår villighet til å verdsette det når det skinner i vårt liv. Nyere hellig skrift definerer lys, og gir et løfte til dem som tar imot det: “Det som er av Gud, er lys, og den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys, og dette lys blir klarere og klarere inntil som ved høylys dag.”6 Akkurat som da vi fortsatte å sykle mot lyset, jo mer vi holder ut, dess sterkere blir hans innflytelse i vårt liv. Som lyset i enden av tunnelen, vil hans innflytelse gi oss selvtillit, besluttsomhet, trøst og – ikke minst – styrke til å vite at han lever.
For det tredje finnes det intet mørke så tett, så truende eller så vanskelig at det ikke kan overvinnes av lys. Eldste Neil L. Andersen sa nylig: “Etter hvert som det onde vokser i verden, gis en kompenserende åndelig kraft til de rettferdige. Mens verden driver bort fra sine åndelige fortøyninger, bereder Herren veien for dem som søker ham, og tilbyr dem større trygghet, sterkere bekreftelse og større tillit til den åndelige retningen de beveger seg i. Den hellige ånds gave blir et sterkere lys i den gryende skumringen.”7
Brødre og søstre, vi har ikke blitt overlatt til oss selv for å bli påvirket av ethvert innfall og enhver forandring i verdens holdning, men vi har evnen til å velge tro fremfor tvil. For å få tilgang til den lovede kompenserende åndelig kraft, må vi velge å gi akt på profetisk rettledning, oppfatte og følge åndelige tilskyndelser, være lydige mot Guds bud og søke personlig åpenbaring. Vi må velge. Måtte vi velge Frelserens lys. I Jesu Kristi navn. Amen.