Prøvet og fristet – men hjulpet
Av eldste Hugo Montoya
i De sytti
Som barn av vår himmelske Fader kan vi hjelpe hverandre i våre prøvelser og fristelser.
I løpet av livet blir vi prøvet og fristet. Vi har også anledning til å utøve handlefrihet og hjelpe hverandre. Disse sannhetene er en del av vår himmelske Faders strålende og fullkomne plan.
President John Taylor sa: “Ved en anledning da profeten Joseph talte til De tolv, hørte jeg ham si: ‘Dere vil få alle slags prøvelser. Og det er like nødvendig for dere å bli prøvet som det var for Abraham og andre Guds menn, og (sa han) Gud vil prøve dere, han vil gripe fatt i dere og prøve dere til det ytterste.’”1
Når vi har nådd ansvarsalderen, er prøvelser og fristelser universelle. Noen ganger blir de tunge byrder, men de gir oss også styrke og vekst når vi lykkes med å overvinne dem.
Heldigvis behøver vi ikke å bære disse byrdene alene. Alma sa: “Og nå, ettersom dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette.”2 Disse ordene forteller oss at vi har ansvar for å hjelpe hverandre. Dette ansvaret kan komme fra et kall i Kirken, en oppgave eller et vennskap, eller som en del av vår guddommelige plikt som foreldre, ektefeller eller familiemedlemmer – eller ganske enkelt ved å være en del av Guds familie.
Jeg vil illustrere fire måter våre byrder blir lettere på når vi hjelper hverandre.
1. Frelseren sa: “Om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!”3 Vi blir for eksempel bedt om å gå i templet regelmessig, slik våre personlige omstendigheter tillater. Å dra til templet krever ofre av tid og ressurser, spesielt for dem som må reise langt. Men dette offeret kan bare anses som en del av den første milen.
Vi begynner å gå den annen mil når vi forstår ordene “finne, ta med og undervise”,4 når vi søker etter og klargjør navnene på våre forfedre for tempelordinanser, når vi hjelper med kartotekføring, når vi utfører tjeneste som tempelarbeidere, og når vi prøver å hjelpe andre å ha meningsfylte opplevelser i templet.
Mens jeg var områdesytti, deltok en av stavene i koordinasjonsrådet mitt i en stor tempelutflukt. Templet som medlemmene dro til, er lite, og dessverre var det noen medlemmer som, til tross for å ha foretatt den 12 timer lange reisen, ikke fikk komme inn i templet fordi den daglige kapasiteten var sprengt.
Noen dager etter denne turen besøkte jeg denne staven, og spurte presidenten om jeg kunne snakke med noen av medlemmene som ikke fikk komme inn i templet den dagen. En av brødrene jeg snakket med, sa: “Eldste, ta det helt med ro. Jeg var ved Herrens hus. Jeg satt på en benk i hagen og grunnet på ordinansene. Så fikk jeg anledning til å komme inn, men jeg lot en annen bror, som hadde kommet til templet for første gang for å bli beseglet til sin hustru, få ta min plass. De fikk anledning til å delta på to sesjoner den dagen. Herren kjenner meg, og han har velsignet meg, og vi har det bra.”
2. Smil. Denne lille handlingen kan hjelpe dem som er overveldet eller nedtynget. Under prestedømsmøtet på generalkonferansen i april satt jeg på forhøyningen som en av de fem nylig kalte generalautoritetene. Vi satt der søstrene i hjelpeorganisasjonenes presidentskaper nå sitter. Jeg følte meg veldig nervøs og overveldet på grunn av mitt nye kall.
Da vi sang mellomsalmen, følte jeg en sterk tilskyndelse om at noen så på meg. Jeg tenkte: “Det er mer enn 20 000 mennesker i denne bygningen, og de fleste av dem er vendt denne veien. Selvfølgelig er det noen som ser på deg.”
Mens jeg fortsatte å synge, følte jeg igjen den sterke tilskyndelsen om at noen så på meg. Jeg så ned på raden hvor De tolv apostler satt, og så at president Russell M. Nelson hadde snudd seg helt rundt i stolen sin, og så opp mot oss. Blikket mitt møtte hans, og han ga meg et stort smil. Det smilet ga fred til mitt overveldede hjerte.
Etter sin oppstandelse besøkte Jesus Kristus sine andre får. Han kalte og ordinerte tolv disipler, og med denne myndigheten betjente de folket. Herren Jesus Kristus selv sto blant dem. Herren ba dem om å knele og be. Jeg vet ikke om de nylig kalte og ordinerte tolv disipler var overveldet av sitt kall, men skriftstedet lyder: “Det skjedde at Jesus velsignet dem mens de ba til ham. Og han smilte til dem, og lyset fra hans ansikt skinte på dem.”5 Under forrige generalkonferanse lettet et smil mine byrder på en umiddelbar og eiendommelig måte.
3. Uttrykk medfølelse for andre. Hvis du er prestedømsbærer, kan du bruke din kraft på vegne av Guds barn ved å gi dem velsignelser. Gi uttrykk for trøst og oppmuntring til mennesker som har det vondt eller gjennomgår lidelser.
4. Hjørnestenen i Guds plan er vår Herre Jesu Kristi forsoning. Minst en gang i uken skulle vi meditere slik president Joseph F. Smith gjorde, på “den store og vidunderlige kjærlighet Faderen og Sønnen viste ved å la Forløseren komme inn i verden.”6 Ved å invitere andre til å komme til kirken og ta verdig del i nadverden, vil flere av vår himmelske Faders barn få anledning til å reflektere over forsoningen. Og hvis vi ikke er verdige, kan vi omvende oss. Husk at Den Høyestes Sønn steg ned under alt og påtok seg våre overtredelser, synder, sykdommer, smerter, lidelser og vår ensomhet. Skriftene lærer oss at Kristus “fór opp til det høye[, slik han] også steg ned under alt og derved fattet alt.”7
Det spiller ingen rolle hva våre personlige kamper er – enten det er sykdom eller langvarig ensomhet eller motstanderens fristelser og prøvelser – den gode hyrde er der. Han kaller oss ved navn og sier: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!”8
La meg sammenfatte de fire punktene:
For det første: Gå den annen mil.
For det annet: Vær så snill å smile. Smilet ditt vil hjelpe andre.
For det tredje: Uttrykk medfølelse.
For det fjerde: Inviter andre til kirken.
Jeg bærer vitnesbyrd om Frelseren. Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, og han lever. Jeg vet at han støtter Faderens plan av all sin styrke og kraft. Jeg vet at president Thomas S. Monson er en levende profet. Han innehar alle nøkler til å utføre Guds arbeid på jorden. Jeg vet at vi som barn av vår himmelske Fader kan hjelpe hverandre i våre prøvelser og fristelser. I Jesu Kristi navn. Amen.