Den største blant dere
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Guds største belønning går til dem som tjener uten forventning om belønning.
Mine kjære brødre, kjære venner, hvor takknemlig jeg er for å være sammen med dere på dette inspirerende verdensomspennende prestedømsmøtet. President Monson, takk for ditt budskap og din velsignelse. Vi vil alltid ta til oss din veiledning, dine råd og din visdom. Vi elsker og oppholder deg, og vi ber alltid for deg. Du er virkelig Herrens profet. Du er vår president. Vi oppholder deg, og vi er glad i deg.
For nesten 20 år siden ble Madrid Spania tempel innviet, og begynte sin tjeneste som Herrens hellige hus. Harriet og jeg husker det godt fordi jeg virket i presidentskapet for området Europa den gangen. Sammen med mange andre, brukte vi utallige timer på å gjennomgå detaljene i planleggingen og organiseringen av arrangementene forut for innvielsen.
Da datoen for innvielsen nærmet seg, la jeg merke til at jeg ennå ikke hadde mottatt en invitasjon til å delta. Dette var litt uventet. I mitt ansvar som områdepresident hadde jeg tross alt vært sterkt involvert i dette tempelprosjektet og hadde et aldri så lite eierforhold til det.
Jeg spurte Harriet om hun hadde sett noen invitasjon. Det hadde hun ikke.
Dagene gikk, og jeg ble stadig mer engstelig. Jeg lurte på om invitasjonen vår hadde kommet bort – kanskje den lå begravd mellom sofaputene. Kanskje den hadde blitt blandet med reklamen og kastet. Naboene hadde en nysgjerrig katt, og jeg begynte til og med å se mistenksomt på den.
Til slutt ble jeg tvunget til å innse faktum: Jeg hadde ikke blitt invitert.
Men hvordan var det mulig? Hadde jeg gjort noe som fornærmet noen? Var det noen som bare antok at det var for langt for oss å reise? Hadde jeg blitt glemt?
Etter hvert skjønte jeg at denne tankegangen førte til et sted jeg ikke ønsket å være.
Harriet og jeg minnet oss selv på at tempelinnvielsen ikke handlet om oss. Den handlet ikke om hvem som fortjente å bli invitert, eller hvem som ikke gjorde det. Og den handlet ikke om våre følelser eller vår følelse av berettigelse.
Den handlet om å innvie en hellig bygning, et tempel for Den Høyeste Gud. Det var en gledens dag for Kirkens medlemmer i Spania.
Hadde jeg blitt invitert til å delta, ville jeg ha gjort det med glede. Men om jeg ikke ble invitert, ville ikke min glede bli noe mindre. Harriet og jeg ville glede oss sammen med våre venner, våre kjære brødre og søstre, på avstand. Vi ville prise Gud for denne fantastiske velsignelsen, like entusiastisk fra vårt hjem i Frankfurt som vi ville ha gjort fra Madrid.
Tordensønner
Blant De tolv som Jesus kalte og ordinerte, var det to brødre, Jakob og Johannes. Husker dere kallenavnet han ga dem?
Tordensønner (Boanerges).1
Man får ikke et slikt kallenavn uten en spennende bakgrunnshistorie. Dessverre gir ikke Skriftene mye forklaring på kallenavnets opprinnelse. Vi får imidlertid korte glimt inn i Jakobs og Johannes’ karakter. Dette var de samme brødrene som foreslo å nedkalle ild fra himmelen over en landsby i Samaria fordi de ikke ble invitert inn i byen.2
Jakob og Johannes var fiskere – trolig litt uslepne – men jeg antar at de visste mye om naturkreftene. De var utvilsomt handlingens menn.
Ved én anledning, da Frelseren forberedte seg til sin siste reise til Jerusalem, kom Jakob og Johannes til ham med en spesiell anmodning – en som kanskje sto til kallenavnet.
“Vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om”, sa de.
Jeg kan forestille meg at Jesus smilte til dem da han svarte: “Hva ønsker dere?”
“Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!”
Frelseren utfordret dem nå til å tenke litt dypere på hva de spurte om, og sa: “Å sitte ved min høyre eller venstre side, det står ikke til meg å gi, men det gis til dem det er beredt for.”3
Med andre ord kan man ikke få ære i himmelriket ved å drive valgkamp for det. Man oppnår heller ikke evig herlighet ved hjelp av sine bekjentskaper.
Da de andre ti apostlene hørte om denne anmodningen fra tordensønnene, syntes de ikke det var særlig morsomt. Jesus visste at hans tid var kort, og det må ha plaget ham å se konflikter blant dem som skulle videreføre arbeidet hans.
Han snakket med De tolv om hva makt er og hvordan den påvirker dem som søker og innehar den. “Innflytelsesrike mennesker i verden,” sa han, “bruker sin stilling til å utøve makt over andre.”
Jeg kan nesten se Frelseren, som med uendelig kjærlighet ser inn i ansiktene til de trofaste og troende disiplene. Jeg kan nesten høre hans bedende stemme: “Det er ikke slik det skal være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell.”4
I Guds rike betyr storhet og lederskap å se andre slik de virkelig er – slik Gud ser dem – og deretter strekke seg ut for å tjene dem. Det betyr å glede seg med dem som er glade, og gråte med dem som sørger, løfte opp dem som er i nød, og å elske vår neste slik Kristus elsker oss. Frelseren elsker alle Guds barn, uavhengig av deres sosioøkonomiske omstendigheter, rase, religion, språk, politisk orientering, nasjonalitet eller hvilken som helst annen gruppering. Og det samme skulle vi!
Guds største belønning går til dem som tjener uten forventning om belønning. Den går til dem som tjener uten store fakter, dem som i stillhet forsøker å hjelpe andre, dem som tjener andre ganske enkelt fordi de elsker Gud og Guds barn.5
Aldri inhalere det
Kort tid etter at jeg ble kalt som generalautoritet, hadde jeg det privilegium å ledsage president James E. Faust for å omorganisere en stav. Mens jeg kjørte bilen til vårt oppdrag i det vakre Sør-Utah, var president Faust så vennlig å bruke tiden til å undervise meg. Én lærdom vil jeg aldri glemme. Han sa: “Kirkens medlemmer er imøtekommende med generalautoritetene. De vil behandle deg vennlig og si fine ting om deg.” Så tenkte han seg litt om før han sa: “Dieter, du må alltid være takknemlig for dette, men du må aldri inhalere det.”
Denne viktige lærdommen om tjeneste i Kirken gjelder alle prestedømsbærere i alle quorumer i Kirken. Den gjelder oss alle i denne kirken.
Da president J. Reuben Clark jr. ga råd til dem som var kalt til høyere stillinger i Kirken, pleide han å be dem om ikke å glemme regel nummer seks.
Uunngåelig spurte vedkommende: “Hva er regel nummer seks?”
“Ikke ta deg selv så fryktelig høytidelig”, sa han.
Dette førte naturligvis til et oppfølgingsspørsmål: “Hva er de andre fem reglene?”
Med glimt i øyet pleide president Clark å svare: “Det er ingen.”6
For å være effektive ledere i Kirken, må vi lære dette viktige poenget: Lederskap i Kirken handler ikke så mye om å lede andre som om vår villighet til å bli ledet av Gud.
Kall som anledninger til tjeneste
Som Den Høyeste Guds hellige, skulle vi “kom[me] ihu, i alle ting, de fattige og trengende, de syke og lidende, for den som ikke gjør disse ting, er ikke min disippel”.7 Det finnes ubegrensede muligheter til å gå omkring og gjøre godt og utføre tjeneste for andre. Vi finner dem i våre lokalsamfunn, i våre menigheter og grener, og i hvert fall i våre hjem.
I tillegg mottar alle medlemmer av Kirken bestemte formelle anledninger til å tjene. Vi kaller disse anledningene for “kall” – et begrep som skulle minne oss på hvem det er som kaller oss til å tjene. Hvis vi ser på våre kall som anledninger til å tjene Gud og tjene andre med tro og ydmykhet, vil enhver tjenestegjerning være et skritt på disippelens vei. På denne måten bygger Gud opp ikke bare sin kirke, men også sine tjenere. Kirken er til for å hjelpe oss å bli sanne og trofaste Kristi disipler, gode og edle sønner og døtre av Gud. Dette skjer ikke bare når vi går på møter og hører på taler, men også når vi glemmer oss selv og utfører tjeneste. Det er slik vi blir “store” i Guds rike.
Vi tar imot kall med velvilje, ydmykhet og takknemlighet. Når vi blir avløst fra disse kallene, tar vi imot endringen med samme velvilje, ydmykhet og takknemlighet.
I Guds øyne er det ingen kall i riket som er viktigere enn andre. Vår tjeneste – enten den er stor eller liten – lutrer vår ånd, åpner himmelens sluser og frigjør Guds velsignelser ikke bare over dem vi tjener, men også over oss. Når vi strekker oss ut til andre, kan vi vite med ydmyk frimodighet at Gud anerkjenner og godkjenner vår tjeneste. Han smiler til oss når vi utfører disse dyptfølte barmhjertighetshandlingene, spesielt handlinger som ikke ses, og går ubemerket hen blant andre.8
Hver gang vi gir av oss selv til andre, tar vi et skritt nærmere å bli gode og sanne disipler av Den ene som ga sitt alt for oss – vår Frelser.
Fra presidium til parade
Under 150-årsjubileet for pionerenes ankomst til Saltsjødalen var bror Myron Richins stavspresident i Henefer i Utah. Feiringen omfattet en rekonstruksjon av pionerenes gjennomreise gjennom byen hans.
President Richins var tungt involvert i planene for feiringen, og han deltok på mange møter med generalautoriteter og andre for å drøfte arrangementene. Han var fullt ut engasjert.
Like før selve feiringen ble president Richins stav omorganisert, og han ble avløst som president. På en påfølgende søndag deltok han på menighetens prestedømsmøte da lederne ba om frivillige til å hjelpe til med feiringen. Sammen med andre rakte president Richins opp hånden, og fikk beskjed om å kle seg i arbeidsklær og ta med pickupen sin og en spade.
Endelig kom morgenen for den store begivenheten, og president Richins meldte seg til frivillig tjeneste.
Bare noen uker før hadde han vært en innflytelsesrik bidragsyter til planleggingen og oppfølgingen av denne store begivenheten. Den dagen var imidlertid oppgaven hans å følge etter hestene i paraden og gjøre rent etter dem.
President Richins gjorde det med glede.
Han forsto at én form for tjeneste ikke er mer verdt enn en annen.
Han kjente og omsatte i handling Frelserens ord: “Den største blant dere skal være tjener for de andre.”9
Gjør disippelskap riktig
Noen ganger ønsker vi fremtredende stillinger, i likhet med tordensønnene. Vi søker anerkjennelse. Vi ønsker å lede og å yte et minneverdig bidrag.
Det er ikke noe galt i å ønske å tjene Herren, men når vi søker innflytelse i Kirken for vår egen skyld – for å motta menneskers ros og beundring – har vi fått vår belønning. Når vi “inhalerer” andres anerkjennelse, blir den vår godtgjørelse.
Hva er det viktigste kallet i Kirken? Det er det dere har akkurat nå. Uansett hvor beskjedent eller fremtredende det kan virke, er kallet dere har akkurat nå, det som vil gjøre dere i stand til ikke bare å løfte andre, men også å bli den Guds mann dere ble skapt til å være.
Mine kjære venner og brødre i prestedømmet, løft der dere står!
Paulus underviste filipperne: “Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.”10
Tjeneste med ære
Å søke heder og berømmelse i Kirken på bekostning av ekte og ydmyk tjeneste, er samme byttehandel som Esau gjorde.11 Vi kan få en jordisk belønning, men til en høy pris – tap av himmelens anerkjennelse.
La oss følge vår Frelsers eksempel, han som var saktmodig og ydmyk, som ikke søkte menneskers ros, men å gjøre sin Faders vilje.12
La oss tjene andre ydmykt – med energi, takknemlighet og ære. Selv om vår tjeneste kan virke uanselig, beskjeden eller av liten verdi, vil de som strekker seg ut i godhet og medfølelse med andre, en dag få vite verdien av sin tjeneste ved den allmektige Guds evige og salige nåde.13
Mine kjære brødre, kjære venner, måtte vi meditere over, forstå og etterleve denne avgjørende lærdommen om lederskap i Kirken og utøvelse av prestedømmet: “Den største blant dere skal være tjener for de andre.” Dette er min bønn og velsignelse i vår Herres, vår Forløsers og i Jesu Kristi hellige navn. Amen.