Reis deg opp innvendig og vær helt med
Av eldste Gary B. Sabin
i De sytti
Måtte vi rekalkulere vår rute om nødvendig og se fremover med stort håp og tro. Måtte vi “reise oss opp innvendig” ved å være tapre og “helt med”.
For flere år siden løp vår unge datterdatter mot meg og annonserte ivrig: “Bestefar, bestefar, jeg scoret alle tre målene i fotballkampen min i dag!”
Jeg svarte entusiastisk: “Det er kjempefint, Sarah!”
Moren hennes så på meg med glimt i øyet og sa: “Resultatet var to-en.”
Jeg våget ikke å spørre om hvem som hadde vunnet!
Konferanser er en tid for refleksjon, åpenbaring og noen ganger omdirigering.
Det finnes et bilutleiefirma som har et GPS-system som heter NeverLost. Dersom du svinger feil vei etter at du har tastet inn ønsket bestemmelsessted sier ikke stemmen: “Din dåre!” Den sier isteden, en svært vennlig stemme: “Rekalkulerer – ta en u-sving når det er mulig.”
I Esekiel leser vi dette vidunderlige løftet:
“Når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort, og holder alle mine bud og gjør rett og rettferdighet, da skal han visselig leve – han skal ikke dø.
Ingen av de overtredelser han har gjort, skal tilregnes ham.”1
Hvilket fantastisk løfte, men det krever to alle for å motta løftet. Vende om fra alle, holde alle, da skal ingen overtredelser tilregnes oss. Dette krever at vi er “helt med”!
Vi burde ikke være som mannen som, ifølge Wall Street Journal, sendte en konvolutt med penger sammen med et anonymt brev til skattemyndighetene der det stod, “Kjære kemner: Vedlagt er de pengene jeg skylder i skatt. P.S. Hvis samvittigheten fortsetter å plage meg etter dette skal jeg sende resten.”2
Det er ikke slik vi gjør det! Vi holder ikke tilbake for å se hvor lite vi kan komme unna med. Herren krever hjertet og et villig sinn.3 Hele hjertet vårt! Når vi blir døpt, blir vi fullstendig nedsenket som et symbol på vårt løfte om å fullt ut følge Frelseren, ikke halvhjertet. Når vi er helt og fullt forpliktet og “helt med”, vil himmelen rystes til vårt gavn.4 Når vi er lunkne eller bare delvis forpliktet, går vi glipp av noen av himmelens mest utsøkte velsignelser.5
For mange år siden tok jeg med speiderne på leir ut i ørkenen. Guttene sov ved et stort bål de hadde laget, og som enhver god speiderleder sov jeg bak i bilen min. Om morgenen, da jeg satte meg opp og så ut over leiren, så jeg en av speiderne, som jeg vil kalle Paul, som så helt utslitt ut. Jeg spurte om han hadde sovet godt, og han svarte: “Ikke noe særlig.”
Da jeg spurte hvorfor, sa han: “Jeg frøs, for bålet døde ut.”
Jeg svarte: “Vel, bål pleier å gjøre det. Var ikke soveposen din varm nok?”
Det kom ikke noe svar.
Da kom det et høyt svar fra en annen av speiderne: “Han brukte ikke soveposen sin.”
Jeg spurte forbauset: “Hvorfor ikke, Paul?”
Stillhet – så til slutt det flaue svaret: “Jeg tenkte at hvis jeg ikke rullet ut soveposen min, så slapp jeg å rulle den sammen igjen.”
Det er helt sant, han frøs i flere timer fordi han prøvde å spare seg fem minutters arbeid. Vi tenker kanskje, “Så dumt! Hvem er det som gjør noe sånt?” Vel, vi gjør det hele tiden på mye mer farlige måter. Vi nekter i praksis å rulle ut våre åndelige soveposer når vi ikke tar oss tid til å oppriktig be, studere, og oppriktig etterleve evangeliet hver dag; ikke bare vil bålet dø ut, men vi vil være ubeskyttet og bli åndelig kalde.
Når vi er likeglade med våre pakter, medvirker vi til konsekvensene. Herren har rådet oss til å “ta dere i vare og gi flittig akt på det evige livs ord”.6 Og han har videre erklært: “Mitt blod skal ikke rense dem hvis de ikke hører meg.”7
I virkeligheten er det mye lettere å være “helt med” enn bare delvis. Når vi er delvis med eller ikke med i det hele tatt, blir det som det sies i Star Wars: “En forstyrrelse i Kraften.” Vi blir usynkronisert med Guds vilje og derfor usynkronisert med lykkens natur.8 Jesaja sa:
“De ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.
Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud.”9
Heldigvis er det slik at uansett hvor vi er eller hvor vi har vært, er vi aldri utenfor rekkevidde av Frelseren, som sa: “Derfor, den som omvender seg og kommer til meg som et lite barn, ham vil jeg ta imot, for slike hører Guds rike til. Se, for slike har jeg satt mitt liv til og har tatt det igjen.”10
Når vi fortsetter å omvende oss og sette vår lit til Herren, får vi styrke når ringen er sluttet og vi blir ydmyke og har tro som et lite barn,11 beriket med visdom som kommer fra et liv med erfaringer. Job forkynte: “Men den rettferdige holder fast ved sin vei. Den som har rene hender, får enda mer kraft.”12 Det var Tennysons som skrev: “Min styrke er som styrken av ti, fordi mitt hjerte er rent.”13 Herren har sagt: “Stå på hellige steder og vær urokkelige.”14
Vår sønn Justin døde i en alder av 19 år, etter å ha sloss mot en livslang sykdom. I en tale på et nadverdsmøte ikke lenge før han forlot oss, delte han en historie som må ha gjort inntrykk på ham om en far og hans unge sønn som dro til en leketøysbutikk der det var en oppblåsbar boksesekk formet som en mann. Gutten slo til den oppblåsbare mannen som tippet over og umiddelbart reiste seg opp igjen etter hvert slag. Faren spurte sin unge sønn om hvorfor mannen reiste seg opp hele tiden. Gutten tenkte på det et øyeblikk og sa: “Jeg vet ikke. Jeg antar det er fordi han reiser seg opp innvendig.” For å kunne være “helt med”, må vi “reise oss opp innvendig”, “uansett hva som kommer.”15
Vi reiser oss opp innvendig når vi tålmodig venter på at Herren skal ta bort eller gi oss styrke til å utholde våre torner i kjødet.16 Slike torner kan være sykdom, funksjonshemming, psykiske lidelser, dødsfall av en av dine kjære, og så mange andre ting.
Vi reiser oss opp innvendig når vi løfter de hengende hender. Vi reiser oss opp innvendig når vi forsvarer sannheten i en ugudelig og sekulær verden som blir stadig mer ukomfortabel med lys, idet den kaller ondt for godt og godt for ondt17 og “[fordømmer] de rettferdige på grunn av deres rettferdighet.”18
Å reise seg opp innvendig til tross for vanskeligheter er mulig på grunn av en god samvittighet og Den hellige ånds styrkende og trøstende bekreftelse og et evig perspektiv som går langt forbi en jordisk forståelse.19 I vårt førjordiske liv ropte vi av glede over anledningen til å få oppleve dødeligheten.20 Vi var “helt med” da vi spent tok avgjørelsen om å være tapre forsvarere av vår himmelske Faders plan. Det er på tide å reise seg opp og forsvare Hans plan igjen!
Min 97 år gamle far gikk nettopp bort. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, var svaret alltid: “På en skala fra 1-10, er jeg omtrent på 25!” Selv når denne kjære mannen ikke lenger kunne stå eller sitte og hadde vanskeligheter med å snakke, var svaret hans fortsatt det samme. Han var alltid oppreist innvendig.
Da far var 90, var vi på en flyplass og jeg spurte om jeg skulle skaffe ham en rullestol. Han sa: “Nei Gary – kanskje når jeg blir gammel.” Og så la han til: “Hvis jeg blir sliten av å gå kan jeg jo alltids løpe.” Hvis vi ikke er i stand til å være “helt med” på den veien vi går akkurat nå, må vi kanskje løpe, kanskje vi må rekalkulere ruten. Vi må kanskje til og med ta en u-sving. Vi må kanskje studere mer oppmerksomt, be mer oppriktig, eller gi slipp på noe, slik at vi kan holde fast på de ting som virkelig betyr noe. Vi må kanskje gi slipp på verden slik at vi kan holde fast på evigheten. Min far forsto dette.
Da han var i marinen under andre verdenskrig, var det noen i den store og rommelige bygningen21 som gjorde narr av prinsippene hans, men to av hans skipskamerater, Dale Maddox og Don Davidson, merket seg dette og var ikke med på det. De spurte: “Sabin, hvorfor er du så forskjellig fra alle de andre? Du har høy moral og drikker ikke, røyker ikke eller banner, men du virker rolig og lykkelig.”
Deres positive inntrykk av min far stemte ikke med det de hadde lært om mormonene, og han fikk undervise og døpe begge skipskameratene. Dales foreldre var veldig opprørt og advarte ham om at hvis han sluttet seg til Kirken ville han miste sin kjæreste, Mary Olive, men hun etterkom hans ønske og møtte misjonærene og ble også døpt.
Mot slutten av krigen kalte president Heber J. Grant på misjonærer, også noen gifte menn. I 1946 avgjorde Dale og hans hustru Mary Olive at Dale skulle reise selv om de ventet sitt første barn. De fikk til slutt ni barn – tre gutter og seks piker. Alle ni reiste på misjon, etterfulgt av Dale og Mary Olive som selv dro på tre misjoner. Dusinvis av barnebarn har også vært på misjon. To av deres sønner, John og Matthew Maddox, er for tiden medlemmer av Mormon Tabernacle Choir, og det er også Matthews svigersønn Ryan. Familien Maddox består nå av 144 personer og er et vidunderlig eksempel på å være “helt med”.
Da vi gikk gjennom min fars papirer, kom vi over et brev fra Jennifer Richards, en av de fem døtrene til den andre skipskameraten, Don Davidson. Hun skrev: “Din rettferdighet forandret vårt liv. Det er vanskelig å forstå hvordan livet vårt ville vært uten Kirken. Min far døde med kjærlighet til evangeliet og han forsøkte å etterleve det helt til enden.”22
Det er vanskelig å måle den gode innflytelsen hver enkelt kan ha ved å reise seg opp innvendig. Min far og hans to skipskamerater nektet å høre på dem som var i den store og rommelige bygningen og som pekte fingre i forakt.23 De visste at det er langt bedre å følge Skaperen enn folkemengden.
Apostelen Paulus kunne ha beskrevet vår tid da han sa til Timoteus at “noen [har] faret vill og vendt seg bort til tomt snakk.”24 Det er mye “tomt snakk” i verden i dag. Det er samtalen mellom dem som er i den store og rommelige bygningen.25 Det dukker ofte opp som en slags rasjonalisering for å rettferdiggjøre ugudelighet, eller gir seg til kjenne når mennesker vandrer bort fra stien og blir borte. Det kommer noen ganger fra dem som ikke har betalt prisen for å være “helt med” og foretrekker å følge det naturlige mennesket i motsetning til profeten.
Heldigvis vet vi hvordan det ender for de trofaste. Når vi er “helt med”, har vi den altomfattende forsikring om at “alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud.”26 Som eldste Neal A. Maxwell sa, “Ikke frykt, bare lev rett.”27
Min svigerfar underviste på BYU og elsket BYU fotball men kunne ikke få seg til å se på kampene deres fordi han var så nervøs for hva resultatet skulle bli. Så skjedde det noe vidunderlig – videospilleren ble oppfunnet, noe som gjorde det mulig for ham å ta opp kampene. Hvis BYU vant, så han opptaket med fullkommen frimodighet, helt sikker på sluttresultatet! Hvis de ble dømt urettferdig, skadet eller så ut til å tape på slutten av kampen, ble han ikke opprørt fordi han visste at de kom til å vinne! Man kan kanskje si at han hadde “et fullkomment klart håp”!28
Slik er det også med oss. Når vi er trofaste, kan vi ha den samme sikkerhet om at det vil gå bra for oss til slutt. Herrens løfter er sikre. Dette betyr ikke at dette jordiske universitetet vil være enkelt eller uten mange tårer, men som Paulus skrev: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”29
Brødre og søstre, det er ingen som har syndet i morgen. Måtte vi rekalkulere vår rute om nødvendig og se fremover med stort håp og tro. Måtte vi “reise oss opp innvendig” ved å være tapre og “helt med”. Måtte vi være rene og modige i å forsvare vår himmelske Faders plan og hans Sønn, vår Frelsers misjon. Jeg bærer mitt vitnesbyrd om at vår Fader lever, at Jesus er Kristus og at lykkens store plan er en realitet. Jeg ber om at Herrens utsøkte velsignelser må være med dere, og jeg gjør dette i Jesu Kristi navn. Amen.