Advarselsrøsten

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

Selv om plikten til å advare ligger profetene spesielt på hjertet, er det en plikt som andre også tar del i.

Profeten Esekiel ble født omtrent to tiår før Lehi og hans familie forlot Jerusalem. I 597 f.Kr., 25 år gammel, ble Esekiel en av de mange som ble ført bort til fangenskap i Babylon av Nebukadnesar, og så vidt vi vet levde han resten av livet sitt der.¹ Han var av den aronske prestedømsætten, og da han var 30 år gammel ble han en profet.²

Da han kalte Esekiel, brukte Jehova metaforen om en vekter.

Dersom “han ser sverdet komme over landet og blåser i basunen og advarer folket,

men den som hører basunens lyd, ikke lar seg advare, og sverdet kommer og tar ham bort, da skal hans blod komme over hans eget hode.”³

“Men”, på den annen side, “når vekteren ser sverdet komme og ikke blåser i basunen, og folket ikke blir advart, og sverdet kommer og tar bort noen av dem… hans blod vil jeg kreve av vekterens hånd.”⁴

Så, mens han talte direkte til Esekiel, erklærte Jehova: “Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem [for] meg.”⁵ Advarselen var å vende seg bort fra synd.

“Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø! – og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel…

Og når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! – og han vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet, …

Ingen av de synder som han har gjort, skal tilregnes ham. Rett og rettferdighet har han gjort, han skal visselig leve.”⁶

Det er interessant at denne advarselen også gjelder den rettferdige. “Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve! – og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø.”⁷

Gud ber inntrengende sine barn om å lytte gjennom denne befalingen til Esekiel: “Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?”⁸

Vår himmelske Fader og vår Frelser ønsker langt fra å fordømme oss. De ønsker at vi skal være lykkelige og oppfordrer oss inderlig om å omvende oss, for de vet utmerket godt at “ugudelighet har aldri vært [og vil aldri være] lykke.”⁹ Slik har Esekiel og hver profet både før og siden, helhjertet talt Guds ord og advart alle som ville høre om å vende seg bort fra Satan, deres sjelers fiende, og “velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann.”¹⁰

Selv om plikten til å advare ligger profetene spesielt på hjertet, er det en plikt som andre også tar del i. “Det tilkommer” faktisk “enhver som er advart, å advare sin neste.”¹¹ Vi som har mottatt kunnskap om lykkens store plan – og budene som iverksetter den – burde ønske å dele denne kunnskapen siden den utgjør all verdens forskjell, både her og i evigheten. Og spør vi, “Hvem er min neste som jeg skal advare” finner vi helt sikkert svaret i en lignelse som begynner med “En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere,”¹² og så videre.

Når vi tenker på lignelsen om den barmhjertige samaritan i denne sammenhengen, minner det oss på at spørsmålet “hvem er min neste?” var forbundet med de to store bud: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!”¹³ Motivasjonen til å heve advarselsrøsten er kjærlighet – kjærlighet til Gud og kjærlighet til medmennesker. Å advare er å bry seg om noen. Herren gir instruksjonen at dette skal gjøres “ved mildhet og saktmodighet”¹⁴ og “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet… og ved oppriktig kjærlighet.”¹⁵ Den kan være innstendig, som når vi advarer et barn mot å stikke hånden sin i et bål. Den må være tydelig og noen ganger streng. Til tider kan advarselen være formet som en irettesettelse “når Den Hellige Ånd tilskynder”,¹⁶ men den er alltid basert på kjærlighet. Se, for eksempel, den kjærlighet som motiverer våre misjonærers tjeneste og offer.

Kjærlighet vil helt sikkert drive foreldre til å advare sine nærmeste “neste”, deres egne barn. Det betyr å undervise og vitne om evangeliets sannheter. Det betyr å undervise barn Kristi lære: tro, omvendelse, dåp og Den hellige ånds gave.¹⁷ Herren påminner foreldre: “Men jeg har befalt dere å oppdra deres barn i lys og sannhet.”¹⁸

En avgjørende bestanddel av foreldres plikt til å advare er å ikke bare beskrive de demoraliserende konsekvensene synd har, men også gleden forbundet med å vandre i lydighet mot budene. Husk Enos’ ord om hva som ledet ham til å søke Gud, få tilgivelse for sine synder og bli omvendt:

“Se, jeg gikk på jakt etter dyr i skogene, og de ord som jeg ofte hadde hørt min far uttale om evig liv og de helliges glede, sank dypt i mitt hjerte.

Og min sjel hungret, og jeg knelte ned for min Skaper og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel.”¹⁹

På grunn av sin uforlignelige kjærlighet og omsorg for andre og deres glede, nølte ikke Jesus med å advare. Helt på begynnelsen av sin tjenestegjerning “begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!”²⁰ Fordi han vet at ikke alle stier leder til himmelen, befalte han:

“Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.

Fordi den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.”²¹

Han brukte tid på syndere og sa: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.”²²

Hva de skriftlærde, fariseerne og saddukeerne angår, var Jesus kompromissløs i sin fordømmelse av deres hykleri. Hans advarsler og befalinger var direkte: “Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.”²³ Ingen ville vel anklage Frelseren for å ikke elske disse skriftlærde og fariseerne – tross alt led og døde han for å frelse dem også. Men siden han elsket dem kunne han ikke la dem vedvare i synd uten å tydelig irettesette dem. En forfatter bemerket, “Jesus lærte sine etterfølgere å gjøre som han gjorde: Å ønske alle velkommen men også å undervise om synd, siden kjærlighet krever at vi advarer mennesker mot det som kan skade dem.”²⁴

Noen ganger blir de som hever advarselsrøsten avfeid som dømmende.Men på paradoksalt vis er det slik at de som hevder at sannheten er relativ og at moralnormer er et spørsmål om personlig preferanse, ofte er de samme som kommer med den strengeste kritikken mot mennesker som ikke aksepterer dagens norm for “korrekt tenkning.” En skribent kalte dette for “skamkulturen”:

“I en skyldkultur vet du at du er god eller ond basert på hva din samvittighet sier. I en skamkultur vet du at du er god eller ond basert på hva lokalsamfunnet sier om deg og om det anerkjenner eller ekskluderer deg… [I en skamkultur] er moralsk livsførsel ikke bygget på skalaen mellom riktig og galt, den er bygget på skalaen mellom inkludering og ekskludering…

I et moralsk system basert på inkludering og ekskludering er alle sammen usikre hele tiden. Det finnes ingen fastlagte normer, bare folkemengdens stadig skiftende vurdering. I denne kulturen finner man overfølsomhet, overreaksjon og hyppig moralsk panikk, der alle føler seg tvunget til å følge strømmen…

Skyldkulturen kunne være streng, men ihvertfall kunne en hate synden og elske synderen. Den moderne skamkulturen skal angivelig verdsette inkludering og toleranse, men den kan være besynderlig ubarmhjertig mot dem som er uenige og dem som ikke passer inn.”²⁵

I motsetning til dette står “vår Forløsers klippe”,²⁶ et stabilt og varig grunnlag for rettferdighet og dyd. Hvor mye bedre er det ikke å ha Guds uforanderlige lov, der vi kan handle for å velge vår fremtid, enn å være underlagt den sosiale mediemobbens uforutsigbare regler og vrede. Hvor mye bedre er det ikke å kjenne sannheten enn å la oss “kaste og drive omkring av hver lærdoms vind.”²⁷ Hvor mye bedre er det ikke å omvende seg og leve opp til evangeliets normer enn å late som om det ikke finnes rett eller galt og vansmekte i synd og anger.

Herren har erklært: “Og advarselsrøsten skal lyde til alle mennesker ved mine disiplers munn, disipler jeg har utvalgt i disse siste dager.”²⁸ Som vektere og disipler kan vi ikke være nøytrale angående “den vei som er den aller beste”.²⁹ Som Esekiel, kan vi ikke se sverdet komme over landet “og ikke [blåse] i basunen”.³⁰ Det betyr ikke at vi burde hamre på døren til naboen vår eller stå på torget og rope: “Omvend dere!” Hvis du tenker på det så har vi i det gjengitte evangelium sannelig det mennesker innerst inne virkelig ønsker å ha. Så advarselsrøsten er vanligvis ikke bare høflig, men som salmisten skriver, en “fryd[ens]” lyd.³¹

Redaktør for debattspalten i Deseret News, Hal Boyd, skrev om ett eksempel på bjørnetjenesten det er å tie. Han bemerket at selv om ideen om ekteskap fortsatt er gjenstand for “intellektuell debatt” blant eliten i det amerikanske samfunn, er ekteskap i seg selv ikke diskuterbart for dem i praksis. “Eliteklassen blir og forblir gift og passer på at barna deres nyter godene av et stabilt ekteskap… Men problemet er at [de] vanligvis ikke lærer det de selv lever.” De vil ikke “tvinge” sitt moralske lederskap på dem som virkelig kunne trenge det mest, men “det er kanskje på tide at de som har utdannelse og solide familier slutter å late som om de er nøytrale og begynner å lære det de lever når det gjelder ekteskap og oppdragelse…[og] hjelper deres medborgere å følge de samme prinsippene.”³²

Vi stoler på at spesielt dere i den oppvoksende generasjon, ungdom og unge voksne som Herren må stole på for at hans verk skal lykkes i årene framover, vil oppholde evangeliets læresetninger og Kirkens normer offentlig så vel som privat. Ikke forlat dem som ville ønsket sannhet velkommen for å la dem kave og feile i uvitenhet. Ikke fall for de falske forestillingene om toleranse eller for frykt – frykt for ubehag, misbilligelse eller til og med lidelse. Husk Frelserens løfte:

“Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.”³³

Til syvende og sist er vi alle ansvarlig overfor Gud for våre valg og livet vi velger å leve. Frelseren erklærte: “Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg slik at likesom jeg er blitt løftet opp av mennesker, slik skulle mennesker løftes opp ved Faderen for å stå for meg for å bli dømt etter sine gjerninger, enten de er gode eller de er onde.”³⁴

Mens jeg anerkjenner Guds herredømme, ber jeg med Almas ord:

“Og nå, mine brødre [og søstre], ønsker jeg fra dypet av mitt hjerte – ja, med så stor engstelse at det volder meg smerte – at dere vil… legge bort deres synder og ikke utsette deres omvendelsesdag,

men at dere vil ydmyke dere for Herren og påkalle hans hellige navn og alltid våke og be, så dere ikke blir fristet mer enn dere kan tåle og således være ledet av Den Hellige Ånd…

ha tro på Herren, ha et håp om at dere skal motta evig liv, og alltid ha Guds kjærlighet i deres hjerter, så dere kan bli løftet opp på den siste dag og gå inn til hans hvile.”³⁵

Måtte vi alle kunne si til Herren med David, “Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte, jeg har kunngjort din trofasthet og din frelse. Jeg skjulte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling. Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg.”³⁶ I Jesu Kristi navn. Amen.