Sanger som synges og ikke synges
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Jeg ber hver og en av oss inntrengende om for alltid å holde oss trofast i koret.
“Det er solskinn i min sjel i dag,” skrev Eliza Hewitt, “mer herlig enn den prakt som møter meg i solens glans, for Jesus lys har bragt.”1 Med utstråling i hver tone er denne fantastiske gamle kristne salmen praktisk talt umulig å synge uten å smile. Men i dag ønsker jeg å ta bare én strofe fra den ut av sammenheng, noe som kan hjelpe på dager da vi finner det vanskelig å synge eller smile, og “salig fred og fryd” ikke synes å være “[vår] del”. Hvis du en stund ikke klarer å synge med i de frydefulle melodiene du hører fra andre, ber jeg deg holde svært godt fast ved strofen i denne salmen som forsikrer: “Fra hjertet stiger [og Jesus hører] toner fler enn jeg kan synge ut.”2
Som Guds barn som lever i en fallen verden, møter vi blant annet den virkelighet at noen dager er vanskelige, dager da vår tro og vår tapperhet blir satt på prøve. Disse utfordringene kan skyldes en mangel i oss, en mangel i andre, eller rett og slett en mangel i livet, men uansett grunn oppdager vi at de kan frarøve oss sangene vi så inderlig ønsker å synge, og formørke løftet om “vårtid i [vår] sjel”,3 som Eliza Hewitt hyller i et av sine vers.
Hva gjør vi så i slike stunder? For det første tar vi til oss apostelen Paulus’ råd, og “håper på det vi ikke ser [og] lengter… etter det med tålmodighet”.4 I de øyeblikkene da vi ikke lenger klarer å uttrykke gledens melodi, må vi kanskje stå i stillhet en stund og bare lytte til andre for å hente styrke fra den praktfulle musikken rundt oss. Mange av oss som er “musikalsk handikappet”, har fått vår selvtillit styrket og vår sang betydelig forbedret ved å stille oss ved siden av noen med en sterkere og sikrere stemme. Sikkert er det at når vi synger evighetens lovsanger, skulle vi stå så nær verdens Frelser og Forløser som det lar seg gjøre – han som har absolutt gehør. Vi kan da finne mot i hans evne til å høre vår taushet, og håp på grunn av hans melodiøse messianske forbønn på våre vegne. Det er i sannhet når “Jesus er meg nær” at “fredens due kurrer glad [og] min Frelser er meg kjær”.5
På dager når vi føler oss litt ute av harmoni, litt mindre enn det vi syns vi ser eller hører i andre, vil jeg be oss, og særlig Kirkens ungdom, om å huske at det er etter guddommelig forordning at ikke alle stemmer i Guds kor er like. Det trengs variasjon – sopraner og alter, barytoner og basser – for å skape fyldig musikk. For å låne en linje fra den gladlynte korrespondansen mellom to bemerkelsesverdige siste-dagers-hellige kvinner: “Alle Guds skapninger fikk plass i koret.”6 Når vi nedvurderer vår særegenhet eller prøver å rette oss etter fiktive stereotypier – stereotypier som drives av en umettelig forbrukskultur og idealiseres til det uoppnåelige på sosiale medier – mister vi tone- og klangfylden som Gud ønsket da han skapte en verden full av mangfold.
Jeg mener ikke dermed at alle i dette guddommelige koret bare kan begynne å rope ut sitt eget personlige oratorium! Mangfold er ikke kakofoni, og kor trenger disiplin – i denne forbindelse, eldste Hales, vil jeg kalle det disippelskap – men når vi har godtatt guddommelig åpenbarte tekster og harmoniske arrangementer komponert før verden ble til, gleder vår himmelske Fader seg over at vi synger med vår egen stemme, ikke en annens. Tro på deg selv, og tro på ham. Ikke snakk nedsettende om din verdi eller nedvurder ditt bidrag. Og forlat fremfor alt ikke din plass i koret. Hvorfor? Fordi du er unik, du er uerstattelig. Å miste en eneste stemme reduserer alle andre sangere i jordelivets store kor, herunder tapet av dem som føler seg på siden av samfunnet eller på siden av Kirken.
Men selv om jeg oppfordrer alle dere til å ha tro med hensyn til sanger som kan være vanskelige å synge, erkjenner jeg villig at jeg av forskjellige grunner strever med andre typer sanger som burde synges, men som ennå ikke blir det.
Når jeg ser de svimlende økonomiske ulikhetene i verden, har jeg dårlig samvittighet når jeg synger med fru Hewitt om “all velsignelse [Gud] gir, og gledens paradis”.7 Dette refrenget kan ikke fullt ut og trofast synges før vi har vist hederlig omsorg for de fattige. Økonomisk knapphet er en forbannelse som fortsetter å forbanne, år etter år og generasjon etter generasjon. Det ødelegger kroppen, kvester ånden, skader familien og ødelegger drømmer. Hvis vi kunne gjøre mer for å avhjelpe fattigdom, slik Jesus gjentatte ganger befaler oss å gjøre, kunne kanskje noen av de mindre heldigstilte i verden nynne noen toner av “Det er solskinn i min sjel i dag”, kanskje for første gang i sitt liv.
Jeg synes også det er vanskelig å synge solrike, muntre tekster når så mange rundt oss lider av psykisk og emosjonell sykdom eller andre svekkende helsebegrensninger. Dessverre vedvarer disse byrdene noen ganger til tross for mange omsorgspersoners tapre innsats, blant dem familiemedlemmer. Jeg ber om at vi ikke må la disse Guds barn lide i stillhet, og at vi må bli begavet med hans evne til å høre sangene som de nå ikke kan synge.
Og én dag håper jeg et stort verdensomspennende kor vil harmonisere på tvers av rasemessige og etniske skillelinjer, og erklære at våpen, fornærmelser og krasshet ikke er måten å takle konflikter på. Erklæringene fra himmelen roper til oss at den eneste måten komplekse samfunnsproblemer kan bli tilfredsstillende løst på, er ved å elske Gud og holde hans bud, og dermed åpne døren til en varig, frelsende måte å elske hverandre som medmennesker på. Profeten Ether sa at vi skulle “ha et… håp om en bedre verden”. Da den krigs- og voldstrette Moroni leste denne tanken tusen år senere, erklærte han at “en enda bedre vei” til denne verdenen alltid vil være Jesu Kristi evangelium.8
Hvor takknemlige vi er for at midt i slike utfordringer kommer det fra tid til annen en annen type sang som vi ikke er i stand til å synge, men av en annen grunn. Dette er når følelsene er så dype og personlige, til og med så hellige at de enten ikke kan eller bør uttrykkes – i likhet med Cordelias kjærlighet til sin far. Om ham sa hun: “Min kjærlighet er… større enn min tunge… Jeg kan ikke uttrykke mitt hjertes følelser.”9 Disse følelsene, som kommer til oss som noe hellig, er ganske enkelt ubeskrivelige – åndelig usigelige – som bønnen Jesus holdt for nephittenes barn. De som var vitne til denne begivenheten, skrev:
“Aldri før har noe øye sett eller noe øre hørt så store og vidunderlige ting som vi så og hørte Jesus tale til Faderen
…Ingen tunge kan uttale, heller ikke kan noe menneske skrive eller noe menneskehjerte fatte så store og vidunderlige ting som vi både så og hørte Jesus uttale.”10
Slike helliggjorte øyeblikk omtales ikke, for selv om det var mulig å beskrive dem, kunne det virke som vanhelligelse.
Brødre og søstre, vi lever i en jordisk verden med mange sanger vi ikke kan synge eller ennå ikke synger. Men jeg bønnfaller hver og en av oss om for alltid og trofast å bli i koret, der vi vil kunne nyte denne mest verdifulle hymnen av dem alle – “den forløsende kjærlighets sang”.11 Heldigvis er det ubegrenset med plasser under akkurat dette nummeret. Det er plass til dem som snakker andre språk, feirer mangfoldige kulturer og bor på utallige steder. Det er plass til de enslige, til de gifte, til store familier og til de barnløse. Det er plass til dem som én gang hadde spørsmål om sin tro, og plass til dem som fortsatt har det. Det er plass til dem med forskjellig seksuell tiltrekning. Kort sagt, det er plass til alle som elsker Gud og ærer hans bud som den ukrenkelige målestokken for personlig adferd, for hvis kjærligheten til Gud er melodien i vår felles sang, må ganske sikkert vårt felles ønske om å adlyde ham være den uunnværlige harmonien i den. Med guddommelige befalinger om kjærlighet og tro, omvendelse og medfølelse, ærlighet og tilgivelse, er det plass i dette koret til alle som ønsker å være der.12 “Kom som du er”, sier en kjærlig far til hver av oss, men han legger til: “Ikke planlegg å forbli som du er.” Vi smiler og husker at Gud er fast bestemt på å gjøre oss til mer enn vi trodde vi kunne være.
I dette store oratorium som er hans plan for vår opphøyelse, måtte vi ydmykt følge hans taktstokk og fortsette å arbeide med sangene vi ikke kan synge, til vi kan fremføre dette “strengespill for Gud”.13 Én dag vil vi da som vår kjære salme sier,
[synge] en lovsang med himmelens hære:
Hosianna, hosianna, for Gud og hans Sønn!
…og Jesus skal komme fra himmelens bo.”14
Jeg vitner om at timen vil komme da Gud vår evige Fader igjen vil sende sin enbårne Sønn til jorden, denne gangen for å lede og regjere som kongers Konge for evig. Jeg vitner om at dette er hans gjenopprettede Kirke, som er redskapet for å bringe hans evangeliums læresetninger og frelsende ordinanser til hele menneskeheten. Når hans budskap “har gjennomsyret ethvert kontinent [og] gjestet ethvert himmelstrøk”,15 vil Jesus virkelig smile til oss.16 Det vil være rikelig med evig solskinn for sjelen på den dagen. Jeg ber lengselsfullt om at denne lovede timen må komme, i Jesu Kristi navn. Amen.