Sett din lit til Herren og stol ikke på din forstand
Av Bonnie H. Cordon
Annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap
Vi kan sentrere vårt liv rundt Frelseren ved å bli kjent med ham, og han vil gjøre våre stier rette.
Da jeg var på reise i Asia kom en kjær søster bort til meg. Hun slo armene rundt meg og spurte, “Tror du virkelig at dette evangeliet er sant?” Kjære søster, jeg vet at det er sant. Jeg stoler på Herren.
I Ordspråkene 3:5-6, får vi dette rådet:
“Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”
Dette skriftstedet inneholder to formaninger, en advarsel og et vidunderlig løfte. De to formaningene: “Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte” og “Kjenn ham på alle dine veier!” Advarselen: “Stol ikke på din forstand.” Og det vidunderlige løftet: “Så skal han gjøre dine stier rette.”
La oss først snakke om advarselen. Det visuelle bildet gir oss mye å grunne på. Advarselen er å ikke stole på. Å stole på kan sammenlignes med å fysisk lene seg mot eller støtte seg til noe. På engelsk betyr ordet lean, at noe fysisk krenger eller beveger seg til en side. Når vi fysisk lener oss til den ene eller andre siden, beveger vi oss bort fra midtpunktet, kommer ut av balanse og går overende. Når vi åndelig støtter oss på vår egen forstand, lener vi oss bort fra vår Frelser. Hvis vi lener oss, er vi ikke sentrert, vi er ikke i balanse, vi er ikke fokusert på Kristus.
Søstre, husk at i vårt førjordiske liv sto vi sammen med Frelseren. Vi satte vår lit til ham. Vi ga vår støtte, entusiasme og glede til den store planen for lykke som ble fremlagt av vår himmelske Fader. Vi lente oss ikke unna. Vi kjempet med våre vitnesbyrd og “stilte oss på linje med Guds styrker, og disse seiret”.1 Denne kampen mellom godt og ondt er flyttet til jorden. På ny har vi det hellige ansvar å stå som et vitne og sette vår lit til Herren.
Vi må alle spørre oss selv: Hvordan kan jeg være sentrert og ikke lene meg på min egen forstand? Hvordan gjenkjenner jeg og følger Frelserens røst når verdens stemmer uttrykker seg så overbevisende? Hvordan bygger jeg opp tillit til Frelseren?
La meg foreslå tre måter vi kan øke vår kunnskap og tillit til Frelseren på. Dere vil oppdage at disse prinsippene ikke er nye, men de er grunnleggende. De blir sunget om over alt i Primær, gjentatt i Unge kvinners leksjoner og de er svar på mange av spørsmålene i Hjelpeforeningen. De er sentrerende – ikke lenende – prinsipper.
For det første, vi kan bli kjent med Herren og sette vår lit til ham når vi “nyt[er] Kristi ord, for se, Kristi ord vil fortelle dere alt dere skal gjøre.”2
For noen måneder siden studerte familien vår Skriftene sammen. Mitt to år gamle barnebarn satt på fanget mitt mens vi leste. Jeg var i ordentlig bestemorstemning, og gledet meg over å ha min sønns familie på besøk.
Da vi var ferdige med skriftstudiet, lukket jeg boken min. Barnebarnet mitt visste at det snart var leggetid. Han kikket opp på meg med sine ivrige blå øyne og uttalte en evig sannhet: “Flere skriftsteder, bestemor.”
Min sønn, en god og konsekvent far, advarte meg: “Mor, ikke gi etter. Han vil bare å slippe å legge seg.”
Men når barnebarnet mitt ber om flere skriftsteder, da leser vi flere skriftsteder! Mer skriftlesing opplyser vårt sinn, gir næring til vår ånd, besvarer våre spørsmål, øker vår tillit til Herren og hjelper oss å sentrere vårt liv rundt ham. “[Husk] å granske dem med flid så dere kan ha utbytte av det.”3
For det annet, vi kan bli kjent med Herren og sette vår lit til ham gjennom bønn. Hvilken velsignelse er det ikke å kunne be til vår Gud! “Be til Faderen med all hjertets iver.”4
Jeg har et fint minne om en bønn som jeg verdsetter høyt. I en sommerferie da jeg gikk på universitetet, takket jeg ja til en jobb i Texas. Jeg måtte kjøre hundrevis av kilometer fra Idaho til Texas i min gamle bil, som jeg med stor hengivenhet hadde døpt Vern. Vern var lastet med bagasje helt opp til taket, og jeg var klar for det nye eventyret.
På vei ut døren ga jeg moren min en klem, og hun sa: “La oss holde en bønn før du drar”.
Vi knelte ned og min mor begynte å be. Hun tryglet min himmelske Fader om at jeg måtte være trygg. Hun ba for bilen min som ikke hadde klimaanlegg, at den måtte fungere slik jeg hadde behov for. Hun ba om at engler måtte være med meg hele sommeren. Hun ba og ba og ba.
Freden som kom fra den bønnen ga meg mot til å sette min lit til Herren og ikke stole på min egen forstand. Herren var med meg i de mange avgjørelsene jeg tok den sommeren.
Når vi gjør det til en vane å komme til vår himmelske Fader i bønn, vil vi lære Frelseren å kjenne. Vi vil komme til å sette vår lit til ham. Våre ønsker vil bli mer som hans. Vi vil bli i stand til å sikre oss selv og andre de velsignelser som vår himmelske Fader ønsker å gi om vi bare ber om dem i tro.5
For det tredje, vi kan bli kjent med Herren og sette vår lit til ham når vi tjener andre. Jeg vil dele følgende historie med tillatelse fra Amy Wright, som lærte å forstå prinsippet å yte tjeneste til tross for at hun selv befant seg i en situasjon med en skremmende og livstruende sykdom. Amy skrev:
“Den 29. oktober 2015 fant jeg ut at jeg hadde kreft. Det var 17 prosent sjanse for overlevelse. Sjansen for å overleve var ikke stor. Jeg visste at jeg sto overfor en kamp for livet. Jeg var fast bestemt på å gi alt jeg hadde, ikke bare for min egen del, men først og fremst for min familie. I desember begynte jeg med cellegift. Jeg var kjent med mange av bivirkningene med kreftmedisiner, men jeg visste ikke at det var mulig å være så syk og fortsatt være i live.
På ett tidspunkt erklærte jeg at cellegiftbehandling var et brudd på menneskerettighetene. Jeg sa til mannen min at jeg var ferdig. Jeg gir opp! Jeg skulle ikke tilbake til sykehuset. I sin visdom lyttet min kjære tålmodig, og så svarte han, ‘Da må vi å finne noen å yte tjeneste for.’
Hva? Hadde han ikke fått med seg det faktum at hans kone hadde kreft og ikke orket én kvalmebølge til eller ett øyeblikk til med uutholdelig smerte?”
Amy forklarte videre: “Mine symptomer ble gradvis verre slik at jeg vanligvis hadde en eller to gode dager i måneden der jeg kunne fungere som et levende menneske på et vis. Det var på slike dager vår familie fant muligheter til å tjene.”
På en av disse dagene ga Amys familie bort cellegiftpakker til andre pasienter, pakker som var fylt med gjenstander som skulle gi oppmuntring og bidra til å lette symptomer. Når Amy ikke fikk sove, ville hun finne måter hun kunne gjøre dagen lysere for andre på. Noen ganger var det store ting, men ofte var det bare små lapper eller tekstmeldinger som uttrykte kjærlighet og oppmuntring. På disse nettene, når smertene var så sterke at hun ikke fikk sove, lå hun i sengen med nettbrettet sitt og søkte etter ordinanser som trengte å fullføres på vegne av avdøde forfedre. På mirakuløst vis avtok da smertene, og hun ble i stand til å holde ut.
“Tjeneste”, vitner Amy, “reddet livet mitt. Jeg fant til syvende og sist styrken til å fortsette framover i den gleden jeg oppdaget da jeg prøvde å lette lidelsene til folk rundt meg. Jeg så frem til våre tjenesteprosjekt med stor glede og forventning. Den dag i dag virker det ennå som et merkelig paradoks. Man skulle tro at en som var skallet, forgiftet og som sloss for sitt eget liv ville være rettferdiggjort når hun tenkte ‘akkurat nå handler det bare om meg’. Men når jeg tenkte på meg selv, min situasjon, min lidelse og smerte, ble verden svært mørk og deprimerende. Når jeg fokuserte på andre, ble det lys, håp, styrke, mot og glede. Jeg vet at dette er mulig på grunn av Jesu Kristi forsonings oppholdende, helbredende og styrkende kraft.”
Amy lærte å sette sin lit til Herren etterhvert som hun ble kjent med ham. Hvis hun hadde stolt bare litt på sin egen forstand, ville hun kanskje ha avvist tanken på at hun skulle tjene andre. Tjeneste gjorde henne i stand til å utholde smertene og lidelsene og til å etterleve dette skriftstedet: “Når dere er i deres medmenneskers tjeneste, er dere jo i deres Guds tjeneste.”6
Jesus Kristus har overvunnet verden. Og på grunn av ham, på grunn av hans altomfattende forsoning, har vi alle stor grunn til å sette vår lit til ham, med kunnskap om at til syvende og sist vil alt bli vel.
Søstre, hver enkelt av oss kan sette vår lit til Herren og ikke stole på vår forstand. Vi kan sentrere vårt liv rundt Frelseren ved å bli kjent med ham, og han vil gjøre våre stier rette.
Vi er på jorden for å vise den samme tillit til Ham som gjorde oss i stand til å stå sammen med Jesus Kristus da han erklærte, “Her er jeg, send meg”.7
Mine kjære søstre, president Thomas S. Monson vitnet at “våre lovede velsignelser ikke kan måles. Selv om stormskyer kan samle seg, om regnet måtte øse ned over oss, vil vår kunnskap om evangeliet og vår kjærlighet til vår himmelske Fader og vår Frelser trøste og holde oss oppe… når vi vandrer rettskaffent… Det vil ikke være noe i denne verden som kan overvinne oss.”8
Jeg tilføyer mitt eget vitnesbyrd til vår kjære profets vitnesbyrd. Hvis vi setter vår lit til vår himmelske Fader og vår Frelser og ikke stoler på vår egen forstand, vil de lede oss og rekke ut nådens arm til oss. I Jesu Kristi navn. Amen.