Da så Jesus på ham og fikk ham kjær

Av eldste S. Mark Palmer

i De sytti

Når du føler at du blir bedt om å gjøre noe vanskelig, tenk på Herren som ser på deg, har deg kjær, og innbyr deg å følge Ham.

For noen år siden ble jeg, sammen med min hustru Jacqui, kalt til å presidere over Washington Spokane misjon. Vi ankom misjonsmarken med en blanding av frykt og spenning over ansvaret å skulle arbeide sammen med så mange bemerkelsesverdige unge misjonærer. De kom fra mange forskjellige bakgrunner og ble raskt som våre egne sønner og døtre.

Selv om det gikk veldig bra med de fleste, var det noen som strevde med de høye forventningene kallet innebar. Jeg husker at en misjonær sa til meg: “President, jeg liker rett og slett ikke mennesker.” Flere fortalte meg at de manglet ønsket om å overholde de strenge misjonærreglene. Jeg var bekymret og undret meg over hva vi kunne gjøre for å forandre hjertene til de få misjonærene som ennå ikke hadde lært gleden ved lydighet.

En dag, mens jeg kjørte gjennom de vakre bølgende hveteåkrene på grensen mellom Washington og Idaho, lyttet jeg til et opptak av Det nye testamente. Mens jeg lyttet til den kjente beretningen om den rike unge mannen som kom til Frelseren og spurte hva han kunne gjøre for å få evig liv, fikk jeg en uventet men tydelig personlig åpenbaring som nå er et hellig minne.

Etter å ha hørt Jesus sitere budene og den unge mannen svare at han hadde holdt alle disse siden han var ung, lyttet jeg til Frelserens vennlige rettledning: “Én ting mangler du:… selg alt du eier, og… kom, …følg meg.”¹ Men til min forbløffelse hørte jeg istedenfor ni ord før den delen av verset som jeg syntes å ikke ha hørt eller lest før. Det var som om de hadde blitt lagt til Skriftene. Jeg undret meg over den inspirerte forståelsen som så åpenbarte seg.

Hva var disse ni ordene som hadde en slik dyptgripende effekt? Se om du kan gjenkjenne disse tilsynelatende vanlige ordene som ikke finnes i de andre evangeliene, men bare i Markus.

“[Det] kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Men Jesus sa til ham:…

Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor.

Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.

Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!”²

“Da så Jesus på ham og fikk ham kjær.”

Da jeg hørte disse ordene, ble mitt sinn fylt av et livaktig bilde av at Herren tok en pause og så på denne unge mannen. Så på – som i å se dypt og gjennomtrengende inn i hans sjel, gjenkjenne hans godhet og også hans potensial, så vel som å finne ut hva hans største behov var.

Så de enkle ordene – Jesus fikk ham kjær. Han følte en overveldende kjærlighet til og medfølelse med denne unge mannen, og på grunn av denne kjærligheten og med denne kjærligheten, ba Jesus ham gi enda mer. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det må ha føltes for denne unge mannen å bli omsluttet av en slik kjærlighet selv da han ble bedt om å gjøre noe så i høyeste grad vanskelig som å selge alt han eide og gi det til de fattige.

I det øyeblikket visste jeg at det ikke bare var hjertet til noen av våre misjonærer som trengte forandring. Det var også mitt hjerte. Spørsmålet var ikke lenger “hvordan får en frustrert misjonspresident en misjonær som har vanskeligheter til å oppføre seg bedre?” Istedenfor var spørsmålet “hvordan kan jeg bli fylt med Kristus-lignende kjærlighet slik at misjonæren kan føle Guds kjærlighet gjennom meg og få et ønske om å forandre seg?” Hvordan kan jeg se på ham eller henne på samme måte som Herren så på den rike unge mannen, og se hvem de egentlig er og hvem de kan bli, heller enn bare hva de gjør eller ikke gjør? Hvordan kan jeg være mer lik Frelseren?

“Da så Jesus på ham og fikk ham kjær.”

Fra den tid av, hver gang jeg satt ansikt til ansikt med en ung misjonær som strevde med lydighet, så jeg nå i mitt hjerte en trofast ung mann eller ung kvinne som hadde handlet ut fra et ønske om å komme på misjon. Da kunne jeg si med samme følelse som omsorgsfulle foreldre:³ “Eldste eller søster, hvis jeg ikke var glad i deg, ville jeg ikke brydd meg om hva som skjer med deg på misjonen din. Men jeg er glad i deg, og fordi jeg er glad i deg bryr jeg meg om hvem du skal bli. Derfor innbyr jeg deg til å endre på de tingene som er vanskelig for deg og bli den som Herren vil at du skal bli.”

Hver gang jeg dro for å intervjue misjonærer, ba jeg først om nestekjærlighetens gave og at jeg måtte kunne se hver eldste og søster slik Herren ser ham eller henne.

Før sonekonferanser, mens søster Palmer og jeg hilste på misjonærene én etter én, stoppet jeg opp et øyeblikk og så dem dypt inn i øynene, så på dem – et intervju uten ord – og da, uten unntak, ble jeg fylt med stor kjærlighet for disse dyrebare sønner og døtre av Gud.

Jeg har lært mange livsendrende lekser fra denne dype personlige opplevelsen med Markus kapittel 10. Her er fire av disse leksene jeg tror vil hjelpe hver og en av oss:

Når vi lærer å se andre slik som Herren ser dem heller enn med våre egne øyne, vil vår kjærlighet for dem vokse og det samme vil vårt ønske om å hjelpe dem. Vi vil se potensialet i andre som de sannsynligvis ikke ser selv. Med Kristus-lignende kjærlighet kommer vi ikke til å være redde for å snakke med frimodighet, for “den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.”⁴ Og vi vil aldri gi opp, idet vi husker at det er de som det er vanskeligst å elske som trenger det mest.
Ingen sann undervisning eller læring vil noen gang finne sted hvis det gjøres i frustrasjon eller sinne, og hjerter vil ikke forandres hvis det ikke finnes kjærlighet. Enten vi opptrer i vår rolle som foreldre, lærere eller ledere, vil sann læring skje bare i en atmosfære preget av tillit heller enn fordømmelse. Vårt hjem skulle alltid være en trygg havn for våre barn – ikke fiendtlige omgivelser.
Kjærlighet skulle aldri holdes tilbake når et barn, en venn eller et familiemedlem ikke lever opp til våre forventninger. Vi vet ikke hva som skjedde med den rike unge mannen etter at han gikk bedrøvet bort, men jeg er sikker på at Jesus elsket ham fullkomment selv om han valgte en lettere vei. Kanskje senere i livet, når de betydelige eiendelene bare ga ham tomhet, husket han, og handlet ifølge den enestående opplevelsen der Herren så på ham, fikk ham kjær og innbød ham til å følge Ham.
Fordi han elsker oss, forventer Herren mye av oss. Hvis vi er ydmyke, vil vi ønske Herrens innbydelse om å omvende oss velkommen, og ofre og tjene som et tegn på Hans fullkomne kjærlighet til oss. Til syvende og sist er en innbydelse til å omvende seg også en innbydelse til å motta tilgivelsens vidunderlige gave, og fred. Derfor, “forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han.”⁵

Mine kjære brødre og søstre, når du føler at du bli bedt om å gjøre noe vanskelig – gi slipp på en dårlig vane eller en avhengighet, sett til side verdslig jag, ofre en yndlingsaktivitet fordi det er sabbatsdagen, tilgi noen som har såret deg – tenk på at Herren ser på deg, har deg kjær, og inviterer deg til å gi slipp på det og følge Ham. Og takk ham for å elske deg nok til å invitere deg til å gjøre mer.

Jeg bærer vitnesbyrd om vår Frelser, Jesus Kristus, og ser frem til den dag da han vil legge sine armer rundt hver og en av oss, se på oss og omslutte oss med sin fullkomne kjærlighet. I Jesu Kristi navn. Amen.