La oss ledes av Guds ånd
Av eldste Ronald A. Rasband
i De tolv apostlers quorum
Etter guddommelig oppdrag inspirerer, vitner, underviser og tilskynder Den hellige ånd oss til å vandre i Herrens lys.
Brødre og søstre, i likhet med dere alle, vet jeg at vi ser Herrens verk bli fremskyndet gjennom president Thomas S. Monson og hans budskap i formiddag. President Monson, vi er glad i deg, vi oppholder deg, og vi ber til Gud for deg, “profeten vår”.1
Vi har følt en utgytelse av Ånden denne helgen. Enten dere er her i denne store salen eller ser på fra deres hjem eller er forsamlet i møtehus langt borte, har dere hatt anledning til å føle Herrens ånd. Denne Ånden bekrefter for deres hjerte og sinn de sannheter som blir undervist på denne konferansen.
Tenk på ordene i denne kjente salmen:
La oss ledes av Guds ånd,
så vi lærer sannhets ord.
Han vil vitne om Guds Sønn
som kom ned til denne jord.2
Av nyere åpenbaring vet vi at Guddommen består av tre adskilte og forskjellige personer: Vår himmelske Fader, hans enbårne Sønn Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi vet at “Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså – men Den Hellige Ånd har ikke et legeme av kjøtt og ben, men er en Ånd i persons skikkelse. Var det ikke slik, kunne Den Hellige Ånd ikke bo i oss.”3
Mitt budskap i dag fokuserer på hvor viktig Den hellige ånd er i vårt liv. Vår himmelske Fader visste at i jordelivet ville vi oppleve utfordringer, prøvelser og uro. Han visste at vi ville kjempe med spørsmål, skuffelser, fristelser og svakheter. For å gi oss jordisk styrke og guddommelig veiledning, ga han oss Den hellige ånd.
Den hellige ånd knytter oss til Herren. Etter guddommelig oppdrag inspirerer, vitner, underviser og tilskynder han oss til å vandre i Herrens lys. Vi har det hellige ansvar å lære å gjenkjenne hans innflytelse i vårt liv og handle deretter.
Husk Herrens løfte: “Jeg vil gi deg av min Ånd, som skal opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel med glede.”4 Jeg elsker denne forsikringen. Glede som fyller vår sjel, bringer med seg et evig perspektiv til forskjell fra hverdagen. Denne gleden kommer som fred midt i motgang eller hjertesorg. Den gir trøst og mot, utfolder evangeliets sannheter og øker vår kjærlighet til Herren og alle Guds barn. Selv om behovet for slike velsignelser er så stort, har verden på mange måter glemt og gitt avkall på dem.
Hver uke når vi tar del i den hellige nadverden, inngår vi en pakt om å “alltid minnes ham”, vår Herre Jesus Kristus og hans sonoffer. Når vi holder denne hellige pakten, blir vi lovet at “hans Ånd alltid kan være hos [oss]”.5
Hvordan gjør vi det?
For det første prøver vi å leve verdig til Ånden.
Den hellige ånd ledsager dem som er “nøye med å huske Herren sin Gud fra dag til dag”.6 Ifølge Herrens råd må vi “legge til side de ting som er av denne verden, og søke etter de ting som tilhører en bedre verden”,7 “fordi Herrens Ånd ikke bor i vanhellige templer.”8 Vi må alltid prøve å adlyde Guds lover, studere Skriftene, be, gå i templet og leve trofast mot den trettende trosartikkel, å “være ærlige, pålitelige, kyske, kjærlige, dydige og… gjøre godt mot alle mennesker”.
For det andre må vi være villige til å motta Ånden.
Herren har lovet: “Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den Hellige Ånd som skal komme over deg og som skal bo i ditt hjerte.”9 Jeg begynte å forstå dette som ung misjonær i Scotch Plains i New Jersey. En varm julimorgen følte min ledsager og jeg oss tilskyndet til å følge opp en henvisning fra Temple Square. Vi banket på døren til Elwood Schaffer. Fru Schaffer avviste oss høflig.
Da hun begynte å lukke døren, følte jeg for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før, og som jeg aldri har gjort siden! Jeg stakk foten i dørsprekken og spurte: “Er det noen andre som kan være interessert i budskapet vårt?” Hennes 16 år gamle datter Marti var interessert, og hadde bedt inderlig om veiledning dagen før. Marti møtte oss, og etter hvert begynte også moren å delta i leksjonene. Begge sluttet seg til Kirken.
Som følge av Martis dåp har 136 personer, deriblant mange i hennes egen familie, blitt døpt og inngått evangeliets pakter. Jeg er så takknemlig for at jeg lyttet til Ånden og stakk foten i dørsprekken den varme julidagen. Marti og mange av hennes kjære familiemedlemmer er her i dag.
For det tredje må vi gjenkjenne Ånden når den kommer.
Min erfaring er at Ånden som oftest kommuniserer som en følelse. Du føler det med ord som er kjente for deg, som gir mening for deg, og som tilskynder deg. Overvei nephittenes reaksjon da de hørte Herren be for seg: “Og forsamlingen hørte og bærer vitnesbyrd om det, og deres hjerter var åpne, og de forsto med sine hjerter ordene i hans bønn.”10 De følte bønnens ord i sitt hjerte. Åndens røst er mild og lav.
I Det gamle testamente gikk Elias i rette med Baals prester. Prestene forventet at Baals “røst” skulle komme ned som torden og antenne deres offer med ild. Men det kom ingen røst, og det kom ingen ild.11
Ved en senere anledning ba Elias. “Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen.”12
Kjenner dere denne røsten?
President Monson har sagt: “La oss lære Åndens språk på vår reise gjennom livet.”13 Ånden taler ord som vi føler. Disse følelsene er milde, et forsiktig puff til å handle, til å gjøre noe, til å si noe, til å reagere på en bestemt måte. Hvis vi er halvhjertet eller likeglade i vår tilbedelse, eller distraherte og ufølsomme på grunn av verdslige sysler, oppdager vi at vår evne til å føle blir svekket. Nephi sa til Laman og Lemuel: “Dere har hørt hans røst fra tid til annen, og han har talt til dere med en mild, lav røst, men dere var følelsesløse så dere ikke kunne føle hans ord.”14
I juni i fjor var jeg på et oppdrag i Sør-Amerika. Vi fulgte en stram 10-dagersplan for å besøke Colombia, Peru og Ecuador. Et enormt jordskjelv hadde drept flere hundre, skadet titusener, rasert og ødelagt boliger og lokalsamfunn i byene Portoviejo og Manta i Ecuador. Jeg følte meg tilskyndet til å legge inn et besøk til medlemmene i disse byene i planen vår. Med skader på veiene var vi usikre på om vi kunne komme oss dit. Vi hadde faktisk blitt fortalt at vi ikke kunne det, men tilskyndelsen ville ikke gi seg. Følgelig ble vi velsignet, og var i stand til å besøke begge byene.
På så kort varsel forventet jeg at bare noen få lokale prestedømsledere kom til å delta på møtene som ble organisert i all hast. Men da vi kom til hvert stavssenter, fant vi kirkesalen fylt helt bak til scenen. Noen av de fremmøtte var trofaste medlemmer i området, pionerene som hadde holdt fast ved Kirken og oppfordret andre til å bli med dem i gudsdyrkelse og å føle Ånden i sitt liv. På de fremste radene satt medlemmer som hadde mistet sine kjære og naboer i jordskjelvet. Jeg følte meg tilskyndet til å gi alle som var tilstede, en apostolisk velsignelse, en av de første jeg har gitt. Selv om jeg sto foran i rommet, var det som om hendene mine lå på alles hode, og jeg følte Herrens ord komme strømmende.
Det endte ikke der. Jeg følte meg tilskyndet til å tale til dem på samme måte som Jesus Kristus hadde gjort da han besøkte innbyggerne på det amerikanske kontinent. “Han tok deres små barn… og velsignet dem og ba til Faderen for dem.”15 Vi var i Ecuador, vi utførte vår Faders arbeid, og dette var hans barn.
For det fjerde må vi følge den første tilskyndelsen.
Husk Nephis ord: “Jeg ble ledet av Ånden, for jeg visste ikke på forhånd hva jeg skulle gjøre. Likevel”, sa han, “gikk jeg videre.”16
Og det samme må vi. Vi må være trygge på våre første tilskyndelser. Noen ganger rasjonaliserer vi og lurer på om vi føler en åndelig tilskyndelse eller om det bare er våre egne tanker. Når vi begynner å tvile på våre følelser, både en og to ganger – og det har vi alle gjort – avviser vi Ånden. Vi setter spørsmålstegn ved guddommelig veiledning. Profeten Joseph Smith sa at hvis vi vil lytte til de første tilskyndelser, vil det bli riktig ni av ti ganger.17
Så en advarsel: Forvent ikke fyrverkeri fordi dere har fulgt Den hellige ånd. Husk at dere følger den milde, lave røsten.
Da jeg var misjonspresident i New York City, var jeg sammen med noen av våre misjonærer på en restaurant i Bronx. En ung familie kom inn og satte seg i nærheten av oss. De lot til å være forberedt til å motta evangeliet. Jeg fulgte med på våre misjonærer mens de fortsatte å snakke med meg, og la så merke til at familien avsluttet sitt måltid og forsvant ut døren. Da sa jeg: “Eldster, det er en lærdom her i dag. Dere så en nydelig familie komme inn i denne restauranten. Hva skulle vi ha gjort?”
En av eldstene sa da: “Jeg tenkte på å reise meg og gå bort og snakke med dem. Jeg følte puffet, men jeg reagerte ikke.”
“Eldster”, sa jeg: “vi må alltid følge vår første tilskyndelse. Puffet du følte, var Den hellige ånd!”
Første-tilskyndelser er ren inspirasjon fra himmelen. Når de bekrefter eller vitner for oss, må vi oppfatte dem som det de er, og aldri la dem glippe. Så ofte er det Ånden som inspirerer oss til å nå ut til noen i nød, særlig familie og venner. “Den milde, lave røst som hvisker og gjennomtrenger alle ting”,18 viser oss muligheter til å undervise evangeliet, til å bære vitnesbyrd om gjenopprettelsen og Jesus Kristus, til å vise støtte og omtanke, og til å redde et av Guds dyrebare barn.
Tenk på det som å være det som kalles en førstehjelper. I de fleste samfunn er førstehjelperne ved en tragedie, en katastrofe eller en ulykke, brannmenn, politi og ambulansepersonell. De kommer med blålys, og la meg tilføye at vi er så utrolig takknemlige for dem. Herrens måte er mindre opplagt, men krever en like umiddelbar reaksjon. Herren kjenner behovene til alle sine barn – og han vet hvem som er beredt til å hjelpe. Hvis vi lar Herren vite i våre morgenbønner at vi er beredt, vil han kalle oss til å gripe inn. Hvis vi gjør det, vil han kalle på oss gang på gang, og vi vil oppleve at vi går det president Monson kaller “Herrens ærend”.19 Vi vil bli åndelige førstehjelpere som kommer med hjelp fra det høye.
Hvis vi tar hensyn til de tilskyndelser som kommer til oss, vil vi vokse i åpenbaringens ånd og få mer og mer innsikt og veiledning fra Ånden. Herren har sagt: “Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt.”20
Måtte vi alltid ta på alvor Herrens oppfordring om å være “ved godt mot, for jeg vil lede dere”.21 Han leder oss ved Den hellige ånd. Måtte vi leve nær til Ånden og handle raskt ifølge våre første tilskyndelser, fordi vi vet at de kommer fra Gud. Jeg bærer vitnesbyrd om Den hellige ånds evne til å veilede oss, beskytte oss og alltid være med oss, i Jesu Kristi navn. Amen.