Et mer hellig mønster for tjeneste

Av eldste Patrick Kearon

i De syttis presidentskap

Fra en verdensomspennende andakt for unge voksne: “A Hallmark of the Lord’s True and Living Church” [Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende kirke], holdt ved Brigham Young University – ldaho 6. mai 2018.

Måtte vi følge den levende Kristus mer villig, mer effektivt, når vi streber etter å bli hans sanne disipler gjennom omsorgstjeneste på hans måte.

Da jeg var 15 eller 16 år, var jeg svært selvopptatt og, som mange av oss i vår ungdomstid, urolig og usikker og sårbar. Jeg følte meg fortapt, usikker og klosset. Det hjalp ikke at mine foreldre bodde langt borte i Saudi-Arabia mens jeg oppholdt meg på en kostskole på et øde sted på kysten i England. Når det gjelder skolen, ville Galtvort med Slur vært mer innbydende.

Det var vanlig med dårlig vær langs kysten, men én vinter kom det inn en spesielt kraftig storm over Irskesjøen med orkan styrke i vindkastene. Omtrent 5 000 hjem ble oversvømt, og folk gikk tomme for mat og ble isolert uten elektrisitet eller andre kilder til oppvarming og lys i hjemmene sine.

Da flommen begynte å trekke seg tilbake, ble vi utsendt fra skolen for å hjelpe til med å rydde opp. Jeg ble overveldet over å oppleve en slik naturkatastrofe på nært hold. Det var vann og gjørme over alt. De som hadde vært utsatt for flommen var avmagret og askegrå i ansiktet. De hadde ikke sovet på flere dager. Mine skolekamerater og jeg begynte å arbeide, vi flyttet vannskadede eiendeler til etasjer lenger opp og fjernet ødelagte tepper.

Men det som overrasket meg mest var den enhetsfølelsen som utviklet seg. Det bare oppsto en vidunderlig god følelse mellom mennesker som var knyttet sammen for en verdig sak under utfordrende omstendigheter. Jeg tenkte senere over at alle de følelsene av usikkerhet som vanligvis opptok så mye av tenåringstankene mine forsvant mens jeg var involvert i denne store innsatsen for å hjelpe naboene våre.

Denne oppdagelsen om at det å hjelpe andre var en motgift mot min dystre, selvopptatte tilstand, burde bevirket forandring. Men det gjorde den ikke, fordi oppdagelsen ikke sank dypt nok inn, og jeg reflekterte ikke nok over det som hadde funnet sted. Den forståelsen kom senere.

Innbydelsen til å yte omsorgstjeneste

Jeg overveide dette under generalkonferansen i april 2018 mens jeg lyttet til det gjentagende kallet om å yte omsorgstjeneste på Frelserens måte – og gjøre det av kjærlighet, i erkjennelsen av at alle dem som er rundt oss er vår himmelske Faders barn.

Vi vil tjene, ikke fordi vår tjeneste blir tellet og målt, men fordi vi elsker vår Fader i himmelen og er motivert av et høyere og edlere mål – å hjelpe våre venner til å finne og forbli på stien som leder hjem til Ham. Vi viser kjærlighet og yter tjeneste for vår neste slik Jesus ville ha gjort hvis han var i vårt sted, ved å virkelig søke å forbedre menneskers liv og lette deres byrder. Det er derfra glede og varig tilfredsstillelse kommer, for både giveren og mottageren, når vi deler fruktene av å kjenne og føle vår evige verdi og Guds evige kjærlighet til hver enkelt av oss.

“Et karakteristisk trekk ved Herrens sanne og levende Kirke vil alltid være en organisert, rettet innsats for å tjene det enkelte av Guds barn og deres familie,” sa president Russell M. Nelson. “Fordi det er hans kirke, skal vi som hans tjenere yte tjeneste til den ene, akkurat som han gjorde. Vi skal tjene i hans navn, med hans kraft og myndighet, og med hans kjærlige vennlighet.”¹

Jeg vet at hvis vi gir akt på kallet om å yte omsorgstjeneste, kan vi heve oss over oss selv, vokse i tro, selvtillit og lykke, og overvinne vår selvsentrering og følelsen av tomhet og dysterhet som kommer med den.

Omsorgstjeneste forandrer oss

Det vakre i denne form for tjeneste er at den hjelper andre, men den forvandler også oss ved å ta oss bort fra vår bekymring, frykt, engstelse og tvil. Til å begynne med distraherer ganske enkelt tjeneste til andre oss fra våre egne problemer, men det forandrer seg raskt til noe mye høyere og vakrere. Vi begynner å oppleve lys og fred, nesten uten å innse det. Vi blir beroliget, varmet og trøstet. Og vi føler en glede som vi ikke kan få på noen annen måte.

Som president Spencer W. Kimball (1895–1985) forklarte: “Skriftens betydning av et liv i overflod er den åndelige sum vi får når vi flerdobler vår tjeneste for andre og investerer våre talenter i tjeneste for Gud og mennesker.” Han la til: “Vi blir mer betydningsfulle når vi tjener andre – det blir i sannhet lettere å ‘finne’ seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne!”²

Et kall fra Mesteren

Da Frelseren kalte Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å følge ham, forandret deres retning og fokus seg umiddelbart: “De forlot da straks sine garn og fulgte ham” (Matteus 4:20).

Etter at Frelseren var blitt tatt fra dem på den grusomste måte, vendte de tilbake til fiskingen sin, til det de følte at de kunne. Ved én anledning kom den oppstandne Frelseren til dem mens de fisket forgjeves.

“Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det” (Johannes 21:6).

Dette var ikke bare en demonstrasjon av at han ikke hadde mistet noe av sin kraft, men også et svært virkningsfullt bilde på at de så på feil sted og fokuserte på feil ting. Mens de spiste fisk sammen på bredden, spurte Frelseren Peter tre ganger om han elsket ham. Hver gang, med voksende engstelse, svarte Peter at det gjorde han. Etter hvert av Peters svar, ba Jesus ham fø hans får. (Se Johannes 21:15–17.)

Hvorfor spurte Frelseren Peter tre ganger om han elsket ham? Peter hadde tidligere blitt kalt til å følge Jesus, og han hadde reagert umiddelbart, og lagt fiskingen bak seg. Men da Jesus ble tatt fra dem, sørget Peter. Han følte seg bortkommen. Han vendte tilbake til den ene tingen han følte at han kunne – å fiske. Nå ville Jesus at Peter virkelig skulle høre ham og denne gangen virkelig forstå alvoret i hans innbydelse. Han måtte få Peter til å forstå hva det betydde å være en disippel av den oppstandne Kristus, nå da han ikke lenger fysisk kunne være ved deres side.

Hva ønsket Herren av Peter? Han ville at Peter skulle fø hans får, hans lam. Dette var den jobben som trengte å gjøres. Peter gjenkjente dette milde, direkte kallet fra sin Mester, og seniorapostelen responderte tappert og fryktløst ved å gi resten av sitt liv til den tjeneste han hadde blitt kalt til.

Begynn med bønn

Vi har en annen ledende apostel på jorden i dag. President Nelson gir innbydelsen om å fø Jesu får til dere og meg. Med alle distraksjonene som er rundt oss og så mange mindre betydningsfulle ting som krever vår oppmerksomhet, er utfordringen å besvare denne innbydelsen og handle – faktisk gjøre noe, virkelig gjøre en forandring og leve annerledes.

Spørsmålet ditt nå kan være: “Hvor skal jeg begynne?”

Begynn med bønn. President Nelson har oppfordret oss til å “overgå [vår] nåværende åndelige evne til å motta personlig åpenbaring.”³ Spør din Fader i himmelen om hva du kan gjøre, og for hvem. Handle ifølge ethvert inntrykk du får, uansett hvor ubetydelig det kan synes. Handle ifølge det. Enhver liten vennlig handling får oss til å se utover og fører til sine egne velsignelser. Det kan være en vennlig, uventet tekstmelding til noen. Kanskje det er en blomst, noen småkaker eller et vennlig ord. Kanskje det er å rydde i en hage eller i en bakgård, gjøre en klesvask, vaske en bil, klippe gress, måke snø eller bare lytte.

Som søster Jean B. Bingham, Hjelpeforeningens generalpresident, har sagt: “Noen ganger tror vi at vi må gjøre noe stort og heroisk for at det skal ‘telle’ som å tjene vår neste. Men enkle tjenestegjerninger kan ha dyptgripende innflytelse på andre – så vel som oss selv.”⁴

Du vil kanskje nøle med å ta det første skrittet, overbevist om at du ikke har tid, eller at du ikke egentlig vil utgjøre noen forskjell, men du vil bli forundret over hva selv en liten ting kan gjøre. President Nelson har fremlagt et høyere og mer hellig mønster for tjeneste for dere og meg. Når vi responderer, vil vi oppdage hvor tilfredsstillende, frigjørende og beroligende det er for oss, og hvordan vi kan være en som bringer forandring og trøst i andres liv.

Noen ganger, for eksempel etter å ha fullført en misjon, kan vi bli fristet til å si: “Jeg har gjort det. La noen andre tjene. Jeg vil ha en pause.” Men det er ingen pause fra sann omsorgstjeneste. Det er en livsstil. Vi kan ta pauser fra våre vanlige aktiviteter og ferier for å hvile og samle krefter, men det er ingen pause fra vårt paktsansvar om å elske hverandre som han har elsket oss og å fø hans får.

Den verdensomspennende Kirkens tjenestegjerning

Jeg er så stolt over å tilhøre en kirke som setter omsorgstjeneste ut i praksis. Bare i 2017 ga våre medlemmer over 7 millioner frivillige timer til dyrking, innhøsting og distribusjon av mat til de fattige og trengende. Kirken skaffet rent vann til en halv million mennesker og rullestoler til 49 000 personer i 41 land. Frivillige skaffet briller og oftalmologiske tjenester, og ga opplæring til 97 000 omsorgspersoner for personer med synshemminger i 40 land. Tretti-tre tusen omsorgspersoner fikk opplæring i stell av nyfødte i 38 land. For ikke å nevne Helping Hands [Hjelpende hender] der hundretusener av vårt folk har gitt millioner av timer de senere år. Medlemmer av Jesu Kristi Kirke løper til for å hjelpe dem som er rammet av små og store katastrofer, så vel som å forbedre sine nabolag og lokalsamfunn.

Kirkens nye JustServe-initiativ, som gir en oversikt over tjenestemuligheter, har allerede over 350 000 registrerte frivillige som har bidratt med millioner av timer for å hjelpe til i sine lokalsamfunn.⁵

Dette er en kirke i handling. Dette er det vi gjør. Det er dette dere gjør. La dette være et avgjørende karaktertrekk ved hvem du er.

Tre typer tjeneste

Jeg vil gjerne fremheve tre typer omfattende tjeneste som hver enkelt av oss har muligheten til å engasjere oss i.

1. Den slags tjeneste som vi blir tildelt eller innbudt til å utføre som en ansvarsoppgave i Kirken. Vi vil strebe etter den slags omsorgstjeneste som er verdsatt, ikke målt, når vi tenker på, ber for og hjelper dem vi er blitt gitt ansvaret for å ta vare på.

2. Den slags tjeneste vi velger å gjøre av egen vilje. Dette er en utvidelse av den første, som vil strømme inn i alle våre daglige handlinger og samhandlinger når vi mer bevisst søker å glemme oss selv og vende oss utover mot andre. Det finnes ikke noe formelt oppdrag, men vi er motivert av et ønske om å følge Kristus, og begynner med å være mer vennlig og oppmerksom mot dem vi omgås.

3. Offentlig tjeneste. Når det er passende, involver dere i politikk med fokus på tjeneste og på å bygge opp enkeltpersoner og lokalsamfunn. Unngå den politiske stammekulturen som har blitt så polarisert, stridende og ødeleggende på tvers av samfunn, land og kontinenter. Slå dere sammen med andre politikere som arbeider for å gi helbredelse til urolige liv i sin egen jurisdiksjon og utover. Dere kan være en stemme som gir balanse og mening, og oppfordre til rettferdighet i alle deler av samfunnet. Det er et voksende behov for at dere bidrar med deres krefter til denne slags verdig samfunnsengasjement.

Vi kan forandre vår egen verden

Når vi leser nyhetene føler vi kanskje at verden bare blir verre og verre. Hvis hver enkelt av oss handler på små og store måter hver dag, kan vi endre vår egen verden og den til dem vi omgås. Når du tjener din neste og tjener sammen med din neste i lokalsamfunnet, vil du få venner som deler ditt ønske om å hjelpe. Disse vil bli sterke vennskap, og bygge broer på tvers av kulturer og trosretninger.

Hvis dere vil ta imot innbydelsen om å tjene slik Jesus gjør, vil dere bli forandret, og bli stadig mer uselviske. Dere vil oppdage den glede som kommer ved å yte omsorgstjeneste på Frelserens måte, og legge bak dere engstelse og usikkerhet og den dysterhet som kommer fra deres opplevde utilstrekkelighet.

Kanskje det har kommet et navn eller en sak til deres sinn. Dette er sannsynligvis en innbydelse fra Ånden, og kanskje dere har fått den før. Rekk ut en hånd, se ut og løft opp. Velg å respondere på denne innbydelsen og be i dag for å finne ut hva du kan gjøre. Når dere ser og føler de velsignelser dette gir dere og dem dere yter tjeneste til, vil dere ønske å gjøre dette til et daglig mønster.

Vårt høyeste og beste forsøk er å dele lyset, håpet, gleden og hensikten med Jesu Kristi evangelium med alle Guds barn og hjelpe dem å finne veien hjem. Å hjelpe, tjene og yte omsorg til dem er tilkjennegivelser av evangeliet i handling. Når vi gjør dette til en livsstil, vil vi oppdage at det tilfredsstiller oss på en unik måte, og det er slik vi kan finne den fred og glede som vi kan ha gått glipp av.

Dette er slik Frelseren levde, og dette er hvorfor han levde – for å gi den fullkomne lindring og fullstendige helbredelse gjennom sin store, uendelige forsoningsgave for dere og for meg. Måtte vi følge den levende Kristus mer villig, mer effektivt, når vi streber etter å bli hans sanne disipler gjennom omsorgstjeneste på hans måte.