“Du må dra bort herfra”
Artikkelforfatteren bor i Antofagasta i Chile.
Til tross for min frykt for å flytte til det nordlige Chile sammen med familien min, viste det seg at ørkenen ble vårt lovede land.
Foto: Concepción, Chile, fra Getty Images
Da jeg leste i Mormons bok om hvordan Nephi alltid støttet sin far som hadde syner, konkluderte jeg med at de fleste ungdommene i Kirken antagelig var som Nephi. Men da familien min bestemte seg for at vi måtte flytte til ørkenen, følte jeg meg mer som Laman og Lemuel. Jeg ønsket ikke å forlate hjemmet mitt.
I likhet med Nephi og hans brødre, ble jeg “født av gode foreldre” (1 Nephi 1:1). Begge ble medlem at Kirken da de var tenåringer, og min mor ventet på min far mens han var på misjon. De var aktive, hardt arbeidende medlemmer av Kirken.
Da jeg gikk på videregående skole, ble det økonomiske nedgangstider i vår del av Concepción i Chile. Jobbene forsvant, og min far begynte å få vanskeligheter med å finne arbeid. Til slutt begynte han å lete etter arbeid utenbys.
Hans jobbsøking førte ham nordover til byen Calama, i Chiles gruvedistrikt. Han var bygningsingeniør, og han fant en god jobb der. Men han var alene og langt borte. Vi traff ham bare når han hadde råd til den 32 timer lange bussturen hjem.
Etter noen år med å treffe faren min bare to eller tre ganger i året, følte min mor at det var på tide med en forandring. Foreldrene mine bestemte at resten av familien måtte flytte nordover.
Vi trenger å være sammen med faren vår
Min yngre bror hadde ingen problemer med å flytte. Og min eldre søster, som gikk på høyskolen, var et godt eksempel for meg.
“Jeg ofrer studiene mine,” sa hun. “Vi trenger å være sammen med faren vår.”
Alle støttet beslutningen om å flytte unntatt meg. Jeg ønsket å være sammen med faren min også, men motsatte meg forandringer og personlig offer. Jeg hadde mine venner, jeg var kjent i byen min, jeg likte livsstilen min og jeg ønsket å gå på høyskolen i Concepción. Jeg gjorde alt jeg kunne for å overbevise min mor om at vi ikke skulle dra.
Til slutt sa hun: “Sønn, faren din er alene. Han ønsker at vi skal være sammen med ham. Jeg skulle ønske du forsto, men du er for fokusert på deg selv.” Så forsikret hun meg: “Vi kommer til å få muligheter der.”
Innerst inne visste jeg at hun hadde rett – selv om hodet mitt ikke var overbevist. Jeg hadde ikke et sterkt vitnesbyrd på den tiden, men jeg bestemte meg for å be om jeg skulle dra sammen med familien eller ikke. Jeg fikk et tydelig svar: “Du må dra bort herfra.” Jeg ble lei meg, men jeg fortalte foreldrene mine at jeg ville dra.
Hvor er trærne?
Concepción er et grønt sted med mange trær. Det kommer 1270 mm med regn hvert år. Antofagasta, byen nær Calama som vi skulle flytte til, får bare 2,5 mm hvert år.
Det som sjokkerte meg mest med flyttingen var reisen dit. Mens vi dro nordover med bussen, så vi overgangen fra grønt til brunt, og det bekymret meg. Jeg undret: “Hvor er trærne? Hvor er kuene på landsbygda?” Alt jeg så var grus, stener og bakker.
Men det nordlige Chile er faktisk en ørken, så hva annet kunne jeg forvente? Jeg ble påminnet hva Laman og Lemuel følte da Lehis familie forlot sitt arveland og dro inn i villmarken.
Jeg var bekymret for mange ting da vi kom til Antofagasta. Hva ville skje hvis jeg ikke fikk noen venner? Hva ville skje hvis jeg ikke vennet meg til området? Hva ville skje hvis mine håp for fremtiden ikke ble oppfylt?
Til slutt fant jeg ut at jeg ikke hadde trengt å bekymre meg. Min mor hadde rett angående mulighetene som ventet oss – særlig de åndelige mulighetene.
Før vi flyttet prioriterte jeg ikke evangeliet. Jeg hadde ikke fokus på Herren. Men i Antofagasta ble jeg kjent med mennesker som hjalp meg til å se evangeliets skjønnhet. Jeg fikk hjelp fra spesielle prestedømsledere. Jeg fikk venner som jeg fortsatt verdsetter høyt. Mitt åndelige liv forandret seg fullstendig.
Sergio sammen med venner på Institutt.
Jeg er takknemlig for at jeg lyttet til min mor. Jeg er takknemlig for at Herren besvarte min bønn. Jeg er takknemlig for at jeg hadde mot til å flytte nordover sammen med familien min.
Det var her i ørkenen at jeg gjorde de forandringene som hjalp meg å bli den jeg er i dag. Det var her jeg forpliktet meg til å ta imot evangeliet med glede, dra på misjon, gifte meg i tempelet og innvie mitt liv til Herren. Det var her jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger ville være som Laman og Lemuel.
For min familie og meg ble villmarken vårt lovede land.