Vi er vitner: De tolv apostler i vår tid

Juli 2019

Vi er vitner: De tolv apostler i vår tid

Av Sarah Jane Weaver og Jason Swensen

Nytt fra Kirken

Apostler i vår tid deler sine tanker om sitt hellig kall.

Bilde

members of the Quorum of the Twelve Apostles

Foto: Busath Photography

I løpet av de 189 år siden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert, har 102 menn blitt kalt til å virke som medlemmer av De tolv apostlers quorum. Selv om Herren har iverksatt mange forandringer i Kirken siden den tid, er en apostels grunnleggende plikter de samme.

Fra sitt kontor nær Temple Square talte president M. Russell Ballard, fungerende president for De tolv apostlers quorum, om det åndelige ansvar som er gitt til apostlene for å vitne om Frelseren rundt om i hele verden, om den spesielle forbindelsen de har til misjonærer, samt noen vanlige misoppfatninger om det å være “en apostel, seer og åpenbarer.” Da han ble spurt om det var andre medlemmer av De tolv apostlers quorum han ville anbefale fortalte om sitt hellige kall som en del av denne artikkelen, svarte president Ballard raskt: “Ja. Alle sammen.”

Lytt og forstå

Store utfordringer møter dagens apostler. De yter tjeneste til verdensomspennende forsamlinger som blir prøvet ved politisk uro, nedbrytning av familien, nådeløst press i sosiale medier og økonomisk utrygghet. Det er viktig for apostlene å forstå utfordringene og omstendighetene som medlemmene står overfor.

Som Kirkens ledere må apostlene bli kjent med folket og deres omstendigheter for å kunne yte dem bedre tjeneste.

“Vi må lære om de ting som påvirker menneskenes liv,” sa eldste Ulisses Soares. “Apostlene må være i en konstant læringsprosess der de stiller spørsmål og mottar inspirasjon og åpenbaring.”

Så viktig det enn er å forstå hva medlemmene opplever, er det enda viktigere at apostlene lytter nøye til Guds veiledende røst og forstår Herrens vilje, sa president Ballard. “Dette er Herrens kirke, og vår største utfordring er å være sikker på at vi vet hva han vil at vi skal utføre i hans rike her på jord,” sa president Ballard.

Spesielle vitner

Når hver apostel snakker om sitt kall, blir det snart tydelig at administrative saker ikke er det viktigste de tar hånd om. Deres viktigste ansvar er nøyaktig det samme som det alltid har vært – de skal være “spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (Lære og pakter 107:23).

Frelserens siste befaling til sine apostler (se Matteus 28:19–20) var å gå ut og “undervise, vitne, døpe og bygge opp og styrke hans kirke,” sa president Ballard.

Apostlenes ansvar i vår tid har ikke endret seg. “Det viktigste av alt er at vi alltid er vitner om at Jesus Kristus virkelig lever,” sa eldste David A. Bednar. “Vi er ikke administratorer, vi er tjenere for Jesu Kristi evangelium.”

Apostlenes ansvarsoppgave er “å være reisende vitner” som går ut til “alle folkeslag,” sa eldste Jeffrey R. Holland. “Vi ønsker at selv den enhet i denne kirken som er lengst borte, geografisk sett, skal føle at de er nært knyttet til Herrens profet,” sa han. “Det sies ofte: ‘Kirken gjør at verden ikke føles så stor.’ Når det gjelder apostolisk kontakt, håper vi at det alltid vil være slik.”

Bilde

Christ appearing to His Apostles

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, av Harry Anderson

Nå ut til hver stav

Eldste Quentin L. Cook forklarte at over en fireårsperiode kommer et medlem av De tolv og besøker og har opplæring i profetiske prioriteter for ledere i hver eneste stav og menighet, distrikt og gren i Kirken.

“Lederskapskonferanser har gitt oss mulighet til å oppfylle vårt doktrinære mandat til å ‘bygge opp kirken og ordne alle dens anliggender i alle nasjoner’ [Lære og pakter 107:34] under ledelse av Det første presidentskap,” sa han.

Samlet bidrar disse rike og dypt instruktive opplevelsene med De tolv apostlers quorum til å veilede disse lokale lederne når de tar viktige avgjørelser for å oppmuntre og støtte medlemmer gjennom deres utfordringer, sa eldste Bednar.

“Når vi drar til de forskjellige stedene, føler vi medlemmenes godhet,” sa eldste Gerrit W. Gong. “Vi lytter til erfaringene og vi lærer ting som hjelper oss å forstå, når vi sitter i råd som et quorum, hva som skjer i de forskjellige delene av verden og i forskjellige grupperinger i Kirken.”

Det å reise på lederskapskonferanser “gir oss muligheten til å treffe vidunderlige, hyggelige mennesker,” sa eldste Cook. “Vi drar hjem til dem, og vi får muligheten til å yte tjeneste til dem … Det er det å yte tjeneste til de hellige som påvirker oss mest følelsesmessig. Vi gjør det med veiledning fra Den hellige ånd og Frelseren og med kunnskapen vi har fått ved erfaring, noen av disse opplevelsene er for hellig til å dele,” sa han.

Til den ene

Etter 43 år som generalautoritet og nå i sitt fjerde tiår med tjeneste i De tolv apostlers quorum, har president Ballards plikter ført ham til de fleste land i verden, og gitt ham mulighet til å tjene ansikt til ansikt med utallige medlemmer og misjonærer. Millioner har lyttet til hans generalkonferansetaler og andakter. Men selv om han har et globalt ansvar, lar Den hellige ånd ham knytte seg til og velsigne enkeltpersoner. Dette tilsynelatende paradokset er Frelserens måte, sa han. “Jeg får noen ganger brev fra noen som skriver: ‘Jeg var på et møte, og du sa noe som forandret livet mitt.’ Det er Den hellige ånds kraft. Herren styrer hver minste detalj i sin kirke.”

“Utallige enkle og rørende opplevelser med medlemmer av Kirken over hele verden” definerer den apostoliske tjeneste, sa eldste Bednar. “Herren sender et medlem av De tolvs quorum til konkrete steder til bestemte tider der vi møter trofaste siste-dagers-hellige og andre som ofte strever eller trenger trøst og oppmuntring. Gud tilrettelegger disse møtene,” sa eldste Bednar.

Eldste Ronald A. Rasband sa at etter at han ble kalt til apostelembedet, lærte han at han måttet legge til ekstra tid til hver aktivitet i livet sitt slik at han kunne hilse på Kirkens medlemmer og andre. “Det handler ikke om meg,” sa han. “Det handler om den aktelse og ære medlemmene av denne Kirken har for apostelembedet.”

Eldste Rasband sa at under hans ordinasjon til apostelembedet ble han fortalt: “‘Vi gir deg en stilling der du skal være et spesielt vitne om Kristi navn i hele verden … til alle tider og i enhver omstendighet.’ Disse ordene ble tatt med i min ordinasjon: ‘til alle tider og i enhver omstendighet.’”

President Ballard i Spania

Eldste Holland i England

Eldste Uchtdorf i Russland

Eldste Bednar i Peru

En viktig relasjon

Apostlene og Kirkens mer enn 70 000 heltidsmisjonærer deler et hellig og sågar gjensidig avhengighetsforhold.

Ordet apostel kommer fra et gresk ord som betyr “en som er utsendt,” forklarte eldste Dale G. Renlund. Overvei Frelserens tydelige instruks til sine apostler i fordums tid: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst” (Markus 16:15–16).

Når de følger denne befalingen er De tolv “rettferdig engasjert” i misjonærarbeidet og i å bringe ut evangeliets budskap, sa president Ballard.

Som Paulus i fordums tid, delegerer apostlene med bønnens hjelp sine plikter til å dele evangeliet med andre. Og, i likhet med apostlene, blir misjonærene sendt over hele jorden for å undervise i Kristi evangelium. “Det er De tolv som tildeler dem til misjonene, ved at de bruker de nøklene som de har,” sa eldste Bednar. “Så vi sender dem dit.”

Herren forblir lederen av misjonærarbeidet. Han bemyndiger sine levende apostler, som gis i oppdrag å virke i det utøvende råd for misjonærer i forskjellige perioder, til å kommunisere sine ønsker til heltidsmisjonærene som arbeider på misjonsmarken. Slike administrative plikter går utover å bare “administrere organisasjonen,” sa eldste Bednar. Apostlene har prestedømsnøklene til Israels innsamling. “Vi gir åndelig overblikk og rettledning slik at arbeidet utføres på den måten som Herren ønsker,” sa han.

Eldste Dieter F. Uchtdorf leder Kirkens utøvende råd for misjonærer. På skrivebordet sitt har han en liten bronseskulptur av et misjonærledsagerpar fremstilt som om de tråkker ivrig på sykler, kanskje på vei til en undervisningsavtale. Når han ser på denne bronseskulpturen blir han minnet om den ubrytelige forbindelsen mellom apostlene og misjonærene. “Hver og en av de 70 000 misjonærene utfører en hellig tjeneste og er kalt av Herren med et brev fra Guds profet til å være Frelserens representant. De er De tolvs forlengede arm.”

“Når som helst vi har tid, møter vi med dem,” sa president Ballard. “Vi lar dem stille spørsmål. Vi prøver å hjelpe dem å finne, undervise, døpe og styrke vår himmelske Faders barn.”

I samarbeid sendes begge gruppene for å dele evangeliets gode nyheter over hele verden. “Vi ser på heltidsmisjonærene som våre ledsagere,” sa eldste D. Todd Christofferson.

Misoppfatninger

Noen utenforstående kan tro at Kirken ledes som en bedrift, men apostelembedet “er ikke som å være en bedriftsleder, det er ganske annerledes,” sa eldste Gary E. Stevenson. “Rollen som en Jesu Kristi apostel er egentlig en tjenesteytende, pastoral rolle.” Rollen som et vitne om Jesus Kristus til verden “utdanner og kjennetegner oss.”

Eldste Neil L. Andersen sa at i De tolv apostlers quorum finnes det ingen grupperinger, lobbyvirksomhet eller maktsentre. Der er “meningsforskjeller,” men “der er ingen egoer.”

Herren setter mange mennesker fra forskjellige yrker og bakgrunner sammen, sa eldste Andersen. Men “de er like i sitt vitnesbyrd om Frelseren og i sin ydmykhet. De søker ikke etter posisjoner, de prøver ikke å være den smarteste personen i rommet. Herren kan arbeide med det. Jeg har aldri sett noen [av De tolv] vise sinne, og jeg har aldri sett noen være nedlatende mot noen.”

Ydmykhet kjennetegner apostelembedet, sa eldste Uchtdorf. Kallet deres gjør dem gjenkjennelig nesten uansett hvor de reiser, “men vi vet at det ikke handler om oss – det handler om Ham. Vi representerer Ham … Det handler om Hans storhet.”

Eldste Cook i Argentina

Eldste Christofferson i Mexico

Eldste Andersen i Brasil

Vi er alle kalt til å tjene

Etter Frelserens død og oppstandelse, underviste han sine disipler i 40 dager, og fór så opp til himmelen. På grunn av den ledige plassen i De tolv apostlers quorum – skapt av Judas Iskariots forræderi og død – samlet quorumet seg og ba til Herren.

To menn, Mattias and Barsabbas, ble funnet, og apostlene ba om at Herren måtte vise dem “hvem av disse to du har utvalgt … Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve” (se Apostlenes gjerninger 1:23–26).

Da som nå er “det å bli kalt som apostel ikke noe man presterer eller oppnår,” forklarte eldste Renlund. “Det er ikke et kall man gjør seg fortjent til. Mattias, i Apostlenes gjerninger kapittel 1, ble valgt av Gud istedenfor Barsabbas. Gud fortalte oss ikke hvorfor. Men det vi skulle forstå er at Barsabbas’ vitnesbyrd som æret Frelseren og hans oppstandelse, var likestilt med Mattias’.”

Gud valgte, forklarte han. “Hvis Barsabbas oppfylte det kallet han hadde, ble hans belønning ikke noe annerledes enn den Mattias ville motta, dersom han foredlet sitt kall.

Akkurat som Barsabbas’ vitnesbyrd var likestilt med Mattias’ vitnesbyrd, er hvert medlem av Kirken berettiget til og kan “utvikle en apostel-lignende relasjon til Herren,” sa president Ballard.

Tjeneste for Herren og for Kirken er “et privilegium og en velsignelse. Det er en ære,” sa eldste Uchtdorf. “Herren viser sin kjærlighet til oss, og vi kan vise vår kjærlighet til Herren ved å gjøre hva det enn er han ber oss om å gjøre.”

En hellig opplevelse

Det å være en del av et reisende høyråd er en hellig opplevelse, sa eldste Andersen. “Når vi bærer vitnesbyrd, påvirker dette vitnesbyrdet mennesker sterkt, dels på grunn av vår ordinasjon.”

Eldste Christofferson sa at tidlig i hans virke som apostel, følte han seg overveldet av de forventningene han opplevde. Men han fikk et enkelt budskap fra Herren: “Glem deg selv og hva folk måtte synes om deg, enten de er imponert eller skuffet eller hva som helst annet. Bare fokuser på det jeg ønsker å gi dem gjennom deg. Fokuser på det jeg ønsker at de skal høre gjennom deg.”

For flere år siden besøkte eldste Christofferson Mérida i Venezuela, der en liten gutt, kanskje 7 år gammel, fikk øye på ham gjennom et vindu og ropte: “El Apostol, el Apostol!” (“Apostelen, apostelen!”).

“Det er en veldig enkel hendelse, men den illustrerer for meg dybden av den takknemlighet til og med barn føler for kallet,” sa han. “Det handler ikke om personen som har kallet. Dette barnet hadde lært denne takknemligheten for kallet og hva det representerer.