Samle sammen et kompani

Tusenvis av siste-dagers-hellige ble stille da Lucy Mack Smiths stemme gjenlød i den store forsamlingssalen i første etasje av det nesten ferdige tempelet i Nauvoo.

Det var om morgenen 8. oktober 1845, den tredje og siste dagen av høstkonferansen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I visshet om at hun ikke ville få så mange flere muligheter til å tale til de hellige – særlig nå som de planla å forlate Nauvoo og dra til et nytt hjem langt borte i vest – talte Lucy med en kraft som var langt utenfor det hennes skrøpelige sytti år gamle kropp skulle tilsi.

“Den 22. september var det atten år siden Joseph tok platene opp av jorden”, vitnet hun, “og det var atten år forrige mandag siden Joseph Smith, Guds profet –”¹

Hun stoppet opp, og mintes Joseph, sin sønn, som led martyrdøden. De hellige i rommet visste allerede hvordan en Herrens engel hadde ledet ham til et sett med gullplater som var begravet på en høyde som het Cumorah. De visste at Joseph hadde oversatt platene med Guds gave og kraft og utgitt opptegnelsen som Mormons bok. Men hvor mange av de hellige i forsamlingssalen hadde virkelig kjent ham?

Lucy kunne ennå huske da Joseph, som da bare var tjueen år gammel, først hadde fortalt henne at Gud hadde betrodd ham platene. Hun hadde vært spent hele morgenen, redd for at han skulle komme tomhendt tilbake fra høyden, slik han hadde gjort de fire foregående årene. Men da han kom hjem hadde han raskt beroliget nervene hennes. “Ikke vær engstelig”, sa han. “Alt er vel.” Han hadde deretter gitt henne uttyderne som Herren hadde frembragt til oversettelsen av platene, pakket inn i et lommetørkle, som bevis på at han hadde lyktes med å få tak i opptegnelsen.

Det hadde bare vært en håndfull troende da, de fleste medlemmer av familien Smith. Nå bodde det mer enn elleve tusen hellige fra Nord-Amerika og Europa i Nauvoo i Illinois, der Kirkens medlemmer hadde samlet seg de seks siste årene. Noen av dem var nye i Kirken og hadde ikke hatt mulighet til å møte Joseph eller hans bror Hyrum før en pøbelgjeng skjøt og drepte de to mennene i juni 1844.² Det var derfor Lucy nå ønsket å tale om de døde. Hun ønsket å vitne om Josephs profetiske kall og sin egen families rolle i gjengivelsen av evangeliet, før de hellige flyttet.

I mer enn en måned hadde voldelige pøbelgjenger satt fyr på de helliges hjem og forretninger i bosetningene i nærheten. I frykt for sitt liv hadde mange familier flyktet til det relativt trygge Nauvoo. Men pøbelgjengene hadde bare vokst seg sterkere og blitt mer organisert ettersom ukene gikk, og snart hadde bevæpnede sammenstøt funnet sted mellom dem og de hellige. Delstaten og de nasjonale myndighetene gjorde imellomtiden ingenting for å beskytte de helliges rettigheter.³

I tro på at det bare var et spørsmål om tid før pøbelgjengene angrep Nauvoo, hadde Kirkens ledere forhandlet frem en midlertidig, skjør fred ved å gå med på å evakuere de hellige fra området før våren kom.⁴

Ledet av guddommelig åpenbaring planla Brigham Young og de andre medlemmene av De tolv apostlers quorum å flytte de hellige mer enn 1 600 kilometer vestover, til den andre siden av Rocky Mountains, like utenfor De forente staters grenser. Som Kirkens presiderende quorum hadde De tolv bekjentgjort denne avgjørelsen til de hellige på den første dagen av høstkonferansen.

“Herren planlegger å lede oss til et sted der vi kan ha større frihet”, erklærte apostelen Parley Pratt, “der vi kan nyte rettighetene frihet og likestilling.”⁵

Lucy visste at de hellige ville hjelpe henne på denne reisen hvis hun valgte å dra. Åpenbaringer hadde befalt de hellige å samle seg på ett sted, og De tolv var fast bestemt på å utføre Herrens vilje. Men Lucy var gammel og trodde ikke at hun kom til å leve særlig mye lenger. Når hun døde ønsket hun å bli gravlagt i Nauvoo i nærheten av Joseph, Hyrum og andre familiemedlemmer som hadde gått bort, også hennes ektemann, Joseph Smith sr.

Dessuten skulle mange av hennes nålevende familiemedlemmer bli værende i Nauvoo. Hennes eneste gjenlevende sønn, William, hadde vært et medlem av De tolvs quorum, men han hadde avvist deres lederskap og nektet å dra vestover. Hennes tre døtre – Sophronia, Katharine og Lucy – skulle også være igjen. Det skulle hennes svigerdatter Emma, profetens enke, også.

Da Lucy talte til forsamlingen, ba hun tilhørerne om å ikke engste seg for reisen som lå foran dem. “Ikke bli motløse og si at dere ikke kan få tak i vogner og saker og ting”, sa hun. Til tross for fattigdom og forfølgelse hadde hennes egen familie oppfylt Herrens bud om å utgi Mormons bok. Hun oppfordret dem til å lytte til sine ledere og behandle hverandre godt.

“Som Brigham sier, må dere alle være ærlige, ellers vil dere ikke komme frem dit”, sa hun. “Hvis dere føler sinne eller blir fornærmet, vil dere få problemer.”

Lucy talte mer om familien sin, den forferdelige forfølgelsen de hadde opplevd i Missouri og Illinois, og prøvelsene som lå foran de hellige. “Jeg ber om at Herren må velsigne Kirkens ledere, bror Brigham og alle de andre”, sa hun. “Når jeg drar til en annen verden, ønsker jeg å møte dere alle.”⁶

I januar 1846 møtte Brigham ofte med De tolvs quorum og et råd bestående av femti medlemmer, en organisasjon som hadde tilsyn med Guds rikes timelige anliggender på jorden, som skulle planlegge den beste og raskeste måten å evakuere Nauvoo på og etablere et nytt samlingssted for de hellige. Heber Kimball, hans medapostel, anbefalte at de sendte et lite kompani med hellige vestover så snart som mulig.

“Samle sammen et kompani som kan forberede seg selv”, rådet han, “til å være klar på kort varsel når de blir kallet på til å gå fremover og forberede et sted for sine familier og de fattige.”

“Hvis et fremskutt kompani skal dra og plante denne våren”, påpekte Orson Pratt, “vil det være nødvendig å starte den første februar.” Han undret på om det ville være klokere å slå seg ned litt nærmere, noe som ville gi dem mulighet til å plante tidligere.

Brigham mislikte forslaget. Herren hadde allerede rettledet de hellige til å slå seg ned nær Great Salt Lake. Innsjøen var en del av Great Basin, et stort bassengformet område omgitt av fjell. En stor del av området var tørt land og en utfordring å dyrke, noe som gjorde det uønsket for mange amerikanere som flyttet vestover.

“Hvis vi drar mellom fjellene til det stedet som er utpekt”, resonnerte Brigham, “vil det ikke bli noe misunnelse fra noen nasjon.” Brigham forsto at området allerede var bebygd av urbefolkningen. Allikevel håpet han at de hellige skulle kunne bosette seg fredelig blant dem.⁷