Å bruke Kirkens fulle navn var upraktisk, men verdt det

Av Lauri Ahola

Det virket enkelt å følge profetens instruksjon, men det viste seg å kreve større innsats enn jeg hadde forventet.

Da president Nelson under generalkonferansen i oktober 2018 talte om å bruke Kirkens riktige navn, var budskapet hans veldig tydelig for meg: “Det er Herrens befaling …

Å fjerne Herrens navn fra Herrens kirke er en stor seier for Satan” (“Kirkens riktige navn”, Liahona, nov. 2018, 87, 88).

Jeg innså at jeg igjen måtte tenke igjennom hvordan jeg gikk inn i samtaler med dem som omgir meg, og blant dem særlig noen kunder på jobben som var blitt vant til å omtale meg som “mormon” og et medlem av “mormonkirken”.

Forpliktet til å bruke Kirkens fulle navn ventet jeg på neste mulighet til å påberope meg medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Sant nok, muligheten kom, også denne gang i jobbsammenheng. “Dere mormoner er så vennlige mennesker,” fortalte en potensiell kunde meg. “Vel, tusen takk,” svarte jeg. “Som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tror vi at vi alle er brødre og søstre.” Så fortsatte samtalen med at han og alle de andre snakket om “mormonenes” vennlighet.

Selv om jeg hadde gjort mitt ved å uttrykke Kirkens fulle navn, følte jeg at noe ikke stemte. Mine venner og bekjente anså meg fremdeles som del av “mormonkirken”, og ikke nødvendigvis som en Kristi etterfølger, langt mindre et medlem av Kristi gjenopprettede kirke.

Var det verdt bryderiet?

I de påfølgende samtalene om troen min merket jeg at jeg var mismodig siden det var så upraktisk å bruke hele det lange navnet på Kirken flere ganger i samme samtale. Det virket som om alle jeg snakket med så rart på meg. Og samtalen hadde fremdeles alltid “mormonene” i fokus.

Jeg prøvde å få samtalene mine til å oppleves naturligere. Men dette viste seg å være langt vanskeligere enn jeg hadde trodd, spesielt med personer som jeg ikke ønsket å fornærme. Jeg ønsket ikke å skamme meg over eller ta lett på det å etterleve troen min, men ønsket heller ikke å oppfattes som skarp, siden mange av disse menneskene tidligere hadde omtalt meg som “mormon” og jeg hadde gått god for det. Jeg hørte også at mange medlemmer av Kirken fremdeles omtalte seg selv og andre medlemmer som “mormon” på forskjellige møter og i andre sammenhenger.

Jeg oppdaget at jeg stilte meg selv spørsmålet om det å bruke Kirkens fulle navn virkelig var så viktig i det store og hele. Varemerket “mormon” er, tross alt, ganske positivt etter mange menneskers oppfatning – å være “mormon” hadde ofte vært et pluss for meg. Men ved ny gjennomlesning av president Nelsons tale fikk jeg en tilskyndelse om at dette virkelig er så viktig, selv om det forårsaket noen småvansker i samtaler. Så jeg forpliktet meg igjen.

En mulighet til å vitne om Kristus

Neste gang jeg måtte bruke Krikens fulle navn, besøkte jeg en venn i en kirke i et annet trossamfunn. Noen kom bort til meg og med et vennlig smil spurte meg om jeg var mormon. “Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ja,” sa jeg. Han begynte å stille meg flere spørsmål, og hvert begynte med: “Tror mormonkirken at …?” Og hver gang innledet jeg svaret med: “I Jesu Kristi gjenopprettede kirke tror vi …”

Slik gikk samtalen frem og tilbake fire eller fem ganger. Da han merket at jeg ikke godtok merkelappen “mormon”, spurte han rett ut: “Er du ikke mormon?”

Da spurte jeg ham om han visste hvem Mormon var. Det gjorde han ikke. Jeg fortalte ham at Mormon var en profet, en historiker, en militær befalsmann og en politisk figur i fordums Amerika. Jeg er beæret over å være forbundet med en mann som var så hengiven i tjeneste for Gud og sine medmennesker.

“Men,” fortsatte jeg, “ Mormon døde ikke for mine synder. Han utgjøt ikke sitt blod for meg eller led i Getsemane eller døde på korset. Mormon er ikke min Gud. Jesus Kristus er min Gud og min Frelser. Han er min Forløser. Og det er hans navn jeg ønsker å være kjent ved på den siste dag, og det er hans navn jeg ønsker å være kjent ved i dag.”

Jeg følte visshet om at Ånden støttet meg i dette korte vitnesbyrdet til mitt nye bekjentskap. Etter noen få sekunders stillhet sa han: “Du er altså kristen?”

“Ja, jeg er en kristen,” svarte jeg, “og medlem av Kristi gjenopprettede kirke.”

Å anstrenge meg for å følge profetens instruksjoner virket enkelt, men det viste seg å kreve større innsats enn jeg hadde forventet. Jeg følger ennå ikke fullkomment alt jeg er bedt om å gjøre. Men hver gang forvisser jeg meg nå om at jeg bruker Kirkens fulle navn.

Jeg er takknemlig for Ånden som jeg føler når jeg får mulighet til å vitne for andre om min Frelser og mitt medlemskap i hans kirke. Og nå har jeg en kjempefin måte jeg naturlig kan vitne om ham og hans gjenopprettede kirke når som helst jeg blir spurt om å være “mormon”.