Den vedvarende gjenopprettelsen
Gjenopprettelsen begynte i Den hellige lund for 200 år siden, og fortsetter i dag – og du og jeg kan være en del av den.
The Desires of My Heart (First Vision) [Mitt hjertes ønsker (det første syn)], av Walter Rane
Dette er en fantastisk og spennende tid å leve på jorden. Vi har velsignelsen av å kunne delta i store begivenheter som foregår i evangelieutdelingen i tidenes fylde, som forberedelse til Herrens annet komme.1 Vi får ikke bare se disse storartede begivenhetene utspille seg, men også delta i dem.2
Vi snakker noen ganger om evangeliets gjengivelse som om den skjedde i én omgang. For 200 år siden innledet Det første syn prosessen, men gjenopprettelsen sluttet naturligvis ikke der. Herrens verk gjennom Joseph Smith og hans omgangsfeller fortsatte med å oversette Mormons bok, gjengi prestedømmet, organisere Kirken, sende ut misjonærer, bygge templer, organisere Hjelpeforeningen og så videre. Disse begivenhetene i gjenopprettelsen begynte i 1820 og fortsatte gjennom hele Joseph Smiths liv.
Så fantastiske ting som Gud enn åpenbarte gjennom Joseph Smith, ble ikke gjenopprettelsen fullført i Josephs levetid. Gjennom profeter etter ham har vi mottatt slike ting som en vedvarende utvikling av tempelarbeidet, mer hellig skrift, oversettelsen av Skriftene til mange språk, at evangeliet har blitt bragt ut til hele verden, organiseringen av Søndagsskolen, Unge kvinner, Primær og prestedømsquorumer, i tillegg til en rekke justeringer i Kirkens organisasjon og fremgangsmåte.
“Vi er vitner til en gjenopprettelsesprosess,” har president Russell M. Nelson sagt. “Hvis du tror Kirken er fullstendig gjenopprettet, ser du bare begynnelsen. Det vil komme mye mer … Vent til neste år. Og så neste år. Ta vitaminpillene dine. Få nok søvn. Det kommer til å bli spennende.”3
I overensstemmelse med president Nelsons erklæring om at gjenopprettelsen fortsetter, har vi sett mange betydelige justeringer i Kirken siden han ble dens president. Blant dem er omorganiseringen av prestedømmets quorumer, at omsorgstjeneste har erstattet hjemmelærere og besøkende lærerinner, og at vi har fått en hjemme-sentrert, kirke-støttet måte å studere evangeliet på.4 Flere justeringer har skjedd siden den gang, og flere vil komme.
Et eksempel i Vest-Afrika
Mitt vitnesbyrd om gjenopprettelsens vedvarende natur ble påvirket av de fem årene jeg virket i presidentskapet for området Afrika vest. Siden jeg var ung mann har jeg hatt et vitnesbyrd om evangeliet. Men da jeg bodde i Afrika, var jeg sammen med noen av de første vestafrikanerne som tok imot evangeliet. Jeg så også at Kirken spredte seg raskt over hele kontinentet, med hundrevis av menigheter og staver som ble dannet, og templer og møtehus som var overfylt av trofaste medlemmer, og gode kvinner og menn som av hele sitt hjerte tok til seg det gjengitte evangelium. Rett foran øynene mine så jeg oppfyllelsen av Joseph Smiths profeti om at Kirken “skal fylle verden”.5
To slike trofaste medlemmer, James Ewudzie og Frederick Antwi, hjalp meg en dag i Accra Ghana tempel. Flere år før siste dagers hellige misjonærer kom til Ghana, hadde James tilhørt en gruppe på cirka 1000 personer som brukte Mormons bok og annet av Kirkens materiale på sine gudstjenester. De ba om den dagen da Kirken skulle komme til Ghana. Han sluttet seg til andre unge menn som reiste rundt i Ghana og underviste i evangeliet slik det fantes i vårt materiell. Da misjonærene kom i 1978, ble han døpt den første dagen siste dagers hellige dåpshandlinger ble utført i Ghana.
Fred Antwi, et pionermedlem av Kirken i Ghana
Tidlig i Freds tid som medlem deltok han i begravelsen til en slektning som var stammehøvding. Der fant han ut at familiens plan var å gjøre ham til den nye høvdingen. Han visste at en slik stilling ville få ham til å gjøre ting som var i strid med hans tro på evangeliet, og han skyndte seg bort etter begravelsen og vendte ryggen til en stilling som ville ha gitt ham prominens og velstand.
Så snart Accra tempel var innviet, reiste både Jakob og Fred over fire timer én vei hver uke slik at de kunne være tempelarbeidere. Når jeg utførte ordinanser sammen med dem, ble jeg overveldet av en følelse av historien som omga meg. Da jeg forsto Kirkens historie i Afrika som de to var en del av, følte jeg at det var som å ha John Taylor eller Wilford Woodruff eller andre tidlige medlemmer av Kirken med meg til å utføre disse ordinansene.
Det jeg så, opplevde og følte i Vest-Afrika var å være en del av det Herren fortalte Enok ville skje: “Og rettferdighet vil jeg sende ned fra himmelen, og sannhet vil jeg bringe frem fra jorden for å bære vitnesbyrd om min Enbårne … og jeg vil la rettferdighet og sannhet fare frem over jorden likesom en flom for å samle mine utvalgte fra jordens fire hjørner” (Moses 7:62).
Jeg så rettferdighet og sannhet feie over det afrikanske kontinent og de utvalgte bli samlet fra den delen av verden. Mitt vitnesbyrd om gjenopprettelsen ble styrket fordi jeg så denne viktige delen av gjenopprettelsen utspille seg foran øynene mine.
Jeg så også noe annet om den vedvarende gjenopprettelsen: en levende tro og åndelig energi blant de afrikanske medlemmene. Jeg har hørt eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum si: “Kirtland [der siste dager hellige bodde på 1830-tallet] er ikke bare i Ohio. Det er også i Afrika.” Mange slutter seg til Kirken i Afrika basert på deres mektige personlige åndelige opplevelser. De nye medlemmene tilfører åndelig energi og et behov for å lære mer om evangeliet. For dem fortsetter gjenopprettelsen i personlig forstand. Etter hvert som de lærer mer om Kirken, fortsetter evangeliets sannheter å utfolde seg for deres blikk. Det samme gjelder oss alle når vi fortsetter å utvide vår kunnskap om evangeliet.
Tre måter å bidra til den vedvarende gjenopprettelsen på
Gud har gitt oss den storartede muligheten til å spille viktige roller i dette arbeidet. Herren sa at Kirkens “[legeme] trenger ethvert lem” (Lære og pakter 84:110). Alle medlemmer av Kirken har velsignelsen av å delta i denne vedvarende gjenopprettelsen. Hvordan gjør vi det?
Én måte å delta på er å inngå og holde hellige pakter. Ordinanser, herunder tempelets ordinanser, har ingen hensikt med mindre man faktisk inngår og deretter holder paktene som er forbundet med disse ordinansene. Søster Bonnie Parkin, tidligere Hjelpeforeningens generalpresident, har sagt: “Å inngå pakter er uttrykk for et villig hjerte, å holde pakter er uttrykk for et trofast hjerte.”6
Ved å inngå og holde pakter forbereder vi oss ikke bare til evig liv, men vi hjelper også til med å forberede og styrke det Herren kaller “min pakts folk” (Lære og pakter 42:36). Vi inngår pakter med Gud og blir en del av hans paktsfolk ved dåp, bekreftelse, nadverden, Det melkisedekske prestedømme og tempelordinanser.
En annen måte å delta i den vedvarende gjenopprettelsen på er ved å utføre de kall og oppgaver vi mottar. Det er slik Kirken går fremover. Entusiastiske lærere underviser barn, ungdom og voksne i evangeliet. Omsorgssøstre og -brødre tar seg av de enkelte medlemmer av Kirken. Presidentskaper og biskopsråd gir veiledning til staver, distrikter, menigheter, grener, quorumer, organisasjoner, klasser og grupper. Ungdomsledere tar seg av unge kvinner og unge menn. Sekretærer nedtegner viktig informasjon som så blir nedtegnet i himmelen, og en rekke andre utfører viktige roller for å forberede mennesker for evig liv og Frelserens annet komme.
Ungdom står i kø for å komme inn i Accra Ghana tempel
En tredje måte å delta i gjenopprettelsen på er å hjelpe til med å samle Israel. Helt siden gjenopprettelsens tidligste tid har dette vært en viktig del av verket. Slik president Nelson har undervist, har vi anledning og plikt til å hjelpe til med innsamlingen som foregår på begge sider av sløret. I sin avslutningstale på sin første generalkonferanse som Kirkens president sa president Nelson konsist: “Vårt budskap til verden er enkelt og oppriktig: Vi oppfordrer alle Guds barn på begge sider av sløret til å komme til sin Frelser, motta det hellige tempels velsignelser, nyte varig glede og kvalifisere seg til evig liv.”7
Å samle Israel på denne siden av sløret innebærer misjonærarbeid. Alle som kan reise på heltidsmisjon, skulle overveie denne muligheten nøye. Jeg regner det som en stor velsignelse at jeg var i stand til å reise på misjon til Italia på et tidspunkt da Kirken var svært ung der. Våre grener møttes i leide lokaler, og vi håpet at det en dag ville finnes staver og menigheter der. Jeg så tapre pionerer komme inn i Kirken og legge grunnlaget for Israels innsamling i dette storartede landet.
En av disse var Agnese Galdiolo. Vi følte alle Ånden sterkt da hun ble undervist i misjonærleksjonene. Men selv om hun følte denne Ånden, visste hun at familien ville ha sterke motforestillinger mot at hun ble døpt. Men til slutt, fylt med Ånden, sa hun ja til å bli døpt. Hun ombestemte seg imidlertid samme morgen som hennes planlagte dåp. Hun kom tidlig til det leide lokalet der hun skulle bli døpt, for å fortelle oss at hun ikke kunne gjøre det på grunn av press fra familien.
Før hun dro, gikk hun med på å snakke med oss i noen minutter. Vi gikk til et klasserom hvor vi foreslo at vi skulle be sammen. Etter at vi hadde knelt, ba vi henne om å holde bønnen. Etter bønnen reiste hun seg mens tårene rant og sa: “Greit, jeg vil bli døpt.” Noen minutter senere ble hun det. Det neste året giftet hun seg med Sebastiano Caruso, og de oppdro fire barn som alle reiste på misjon og har fortsatt å utføre tjeneste i Kirken siden.
Eldste og søster Curtis sammen med noen medlemmer av familien Caruso
Agnese og Sebastiano reiste også på misjon, med Sebastiano som misjonspresident. Da jeg utførte en annen misjon i Italia, 25 år etter den første, kunne jeg se hva familien Caruso og andre pionerer hadde gjort for å utvide Guds rike der. Misjonærene mine og jeg arbeidet for å bygge opp Kirken, og drømte om at et tempel en dag kunne bli bygget i Italia. Forestill deg min glede over at vi nå har Roma Italia tempel.
Det er få gleder som kan sammenlignes med misjonærglede. For en fantastisk velsignelse det er å være født på et tidspunkt da vi med glede kan delta i den vedvarende gjenopprettelsen ved å hjelpe til med å samle Israel!
Misjonærglede føles naturligvis ikke bare av heltidsmisjonærer. Hver enkelt av oss kan bidra til at våre søstre og brødre blir omvendt eller reaktivisert ved å arbeide hånd i hånd med heltidsmisjonærene. Vi har anledning til å samle Israel ved å invitere andre til å komme og se og ved å omgås og bli venner med dem som blir undervist.
Det er ved tempelarbeid og slektshistorie at vi hjelper til med å samle Israel på den andre siden av sløret. I mange år har det vært vårt hellige ansvar å gjøre dette arbeidet. Før Joseph Smiths død utførte de hellige dåp for de døde, og noen få mottok sine begavelser og beseglinger. Da Nauvoo tempel var fullført, begynte det for alvor å bli utført begavelser for de levende. Begavelser og beseglinger for forfedre begynte også i templer i Utah.
Eliza R. Snow, en sentral deltager i denne gjenopprettelsesprosessen, forsto hvor viktig denne delen av gjenopprettelsen er. Hun tilbragte mye tid i Endowment House og bisto med ordinanser der.8 Under et Hjelpeforenings-besøk i 1869 underviste hun søstrene sine: “Jeg har reflektert over det store arbeidet vi har å utføre, som er å hjelpe til med å frelse både levende og døde. Vi ønsker å være … egnede ledsagere til gudene og de hellige.9
Og tilgjengeligheten av tempelets ordinanser har naturligvis økt dramatisk i forbindelse med byggingen av mange templer over hele verden, med flere på vei.
Med de verktøyene vi nå har til rådighet, kan tempelarbeid og slektshistorie være en regelmessig del av vår deltagelse i den vedvarende gjenopprettelsen. Jeg har vært interessert og engasjert i slektshistorisk arbeid i mange år, men Internett-verktøy har virkelig styrket min evne til å ta med meg slektsnavn til tempelet. Jeg har hellige minner om å sitte ved et bord i vår leilighet i Ghana og finne navn på mine europeiske forfedre som min hustru og jeg kunne ta med til Accra Ghana tempel. Denne gledelige anledningen har fulgt oss til andre steder vi har blitt sendt.
Gjennom profeten Joseph Smith innledet Gud prosessen med å “gjenopprette alt det som er sagt om de siste dager ved alle de hellige profeters munn siden verdens begynnelse” (Lære og pakter 27:6). Denne gjenopprettelsen har fortsatt frem til i dag, med alt Gud “nå åpenbarer”, og han vil “fortsatt … åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike” (Trosartiklene 1:9). Jeg er dypt takknemlig for at vi får delta i denne vedvarende gjenopprettelsen.