Jeg utvikler tro ett skritt av gangen
Det tar tid å få et vitnesbyrd. Ofte trengs det små opplevelser som legges sammen.
Et av de avgjørende øyeblikkene i mitt liv skjedde da jeg var 10 år gammel, da jeg i to uker lærte den katolske lære ved Loreto romersk-katolske misjon, ca. 32 km fra mitt landlige hjem i Silobela i Zimbabwe. Jeg har lært å kjenne og elske Frelseren Jesus Kristus og å se opp til Herren gjennom disse tidlige lærdommene og tilskyndelsene.
I det katolske kapellet så jeg bilder med scener fra Frelserens liv på veggen: scener som Jesu Kristi fødsel, hans undervisning i tempelet, hans bønn i Getsemane, da han bar korset til Golgata og ble korsfestet, og hans oppstandelse. Det gjorde meg virkelig trist å se naglene og tornene. Da jeg kom til maleriet av korsfestelsen, hadde jeg tårer i øynene. Hver gang gråt jeg og sa: “Han gikk virkelig gjennom mye, bare for meg.”
Under konfirmasjonsseremonien så en av prestene meg inn i øynene og sa: “Du er verdens lys” (se Matteus 5:14). Så, idet han pekte på et brennende stearinlys, siterte han Frelserens ord: “La deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Matteus 5:16).
Etter hvert som jeg lærte mer om Jesus, begynte jeg å ønske å være til tjeneste for andre. Vi måtte for eksempel hente vannet vårt 8 km unna landsbyen vår. Ofte bar kvinner i landsbyen, også mor, en 20-liters kanne fylt med vann på hodet. Etter min opplevelse i det katolske seminaret, dyttet jeg ofte en 200-liters beholder med vann for å hjelpe mor, og jeg hjalp også to andre enker som var naboene våre. Jeg husket den gode følelsen jeg fikk hver gang jeg hjalp andre.
Disse erfaringene bidro til å utvikle min tro på vår himmelske Fader og Jesus Kristus, og indirekte forberedte de meg til å ta imot Jesu Kristi evangelium da jeg var 22 år gammel.
Jeg fikk Mormons bok
Jeg vokste opp i en tid da landet mitt var i endring. Den hvite minoriteten som ble ledet av Ian Smith, erklærte uavhengighet fra Storbritannia i 1965. Dette førte til FN-sanksjoner og utløste mange år med borgerkrig som varte frem til 1980, da Zimbabwe fikk sin uavhengighet. Da jeg var ferdig med utdannelsen, flyttet jeg til en by for å arbeide, og gikk ikke i noen kirke på mange år.
En dag lekte jeg med sønnene til sjefen min. De var ni og syv år gamle. De sa: “Du vet vel at far er grenspresident i kirken vår?” De forklarte hva en grenspresident er, og uten å tenke meg om sa jeg: “Faren deres vil ikke komme til himmelen.” Jeg innså at jeg hadde gjort en stor tabbe, og jeg prøvde fortvilet å komme på noe jeg kunne si til dem for å få dem til å glemme kommentaren min. På slutten av dagen, da de så faren sin, løp de til ham og gjentok det jeg hadde sagt. Jeg trodde jeg ville miste jobben.
Sjefen min hadde tidligere vist meg en jakke fra da han hadde vært i militæret, som viste at han hadde drept. Det var derfor jeg sa det jeg sa. Han spurte meg svært rolig hvorfor jeg sa det. Jeg svarte: “Sjef, husker du at du fortalte meg at du hadde drept i krigen? I Bibelen står det: ‘Du skal ikke slå i hjel.’”
Han spurte hvilken kirke jeg gikk i. Jeg sa at jeg hadde pleid å gå i den katolske kirke, men ikke hadde gått på syv år. Han fortalte om kriger og fiendtligheter i Det gamle testamente, og så ga han meg en Mormons bok. Jeg ble så glad for at jeg ikke mistet jobben.
Han ga meg Mormons bok i 1981, men jeg hverken leste den eller så mye som åpnet den på to år. En søndag kjedet jeg meg da vennene mine var bortreist, så jeg tok boken og gikk til en jernbanestasjon i nærheten og leste. Da jeg leste den dagen, kunne jeg føle motivasjonen til å gjøre godt, men det som virkelig rørte meg senere i min lesning, var 3 Nephi 11. Jeg leste om de overlevende nephittene som hadde kommet gjennom krig og uro, og så viste Frelseren Jesus Kristus seg for dem.
Landet mitt hadde vært gjennom vår egen krig i 15 år. Noen av dem jeg hadde vokst opp sammen med i landsbyen min, hadde gått i krig og ikke kommet hjem. Andre ble forkrøplet for livet.
Så da jeg leste om nephittene, følte jeg at Frelseren Jesus Kristus rakte ut en hånd til meg da han sa: “Stå opp og kom frem til meg, så dere kan … føle naglegapene i mine hender og i mine føtter, så dere kan vite at jeg er Israels Gud og hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder” (3 Nephi 11:14).
Det føltes som om han strakte seg ut til meg personlig og inviterte meg til å komme til ham. Det slo meg at jeg kunne klare dette. Det forandret alt.
Jeg fikk mitt vitnesbyrd
Det tok flere måneder å manne meg opp til å gå i kirken. Jeg visste hvor kirken var, men det var ingen misjonærer i den lille grenen vår. I februar 1984 gikk jeg inn i møtehuset i Kwekwe. Jeg hadde lyst til å gå ut igjen. Jeg var ikke sikker på om jeg passet inn, og satte meg bakerst, klar til løpe. Etter åpningen bar grenspresidenten, Mike Allen, sitt vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus og Mormons bok. Jeg følte meg på bølgelengde. Nestemann bar også sitt vitnesbyrd om Frelseren og Mormons bok, og det samme gjorde den tredje. Jeg var euforisk. Jeg var ikke modig nok til å gå opp på talerstolen, så jeg sto der jeg var og sa: “Jeg elsker Jesus. Jeg leser Mormons bok.” Og så satte jeg meg. Dette var starten på mitt vitnesbyrd.
Disse vitnesbyrdene var Herrens måte å strekke seg ut til meg på fordi det hjalp meg å føle at jeg passet inn der. Jeg følte at dette var mine brødre og søstre. De neste dagene ba jeg for dem og om å bli akseptert. Jeg møtte medlemmer der som var så vennlige, og som hjalp meg.
Det skjedde mye den dagen da jeg kom inn i møtehuset. Jeg lurer på hva som ville ha skjedd hvis ikke disse medlemmene hadde båret sitt vitnesbyrd. Du vet aldri om det er noen som strever. Når du reiser deg og sier hva du føler, kan det være nøyaktig det noen trenger å høre.
Bær vitnesbyrd ofte. Når du gjør det, styrker du deg selv og andre rundt deg. Stå for det du vet. Når du følger rådene fra Mormons bok, vil du komme nærmere Frelseren.
Kom nærmere Frelseren
Den tiden jeg tilbragte ved Loreto romersk-katolske misjon, fikk meg inn på veien til å bli en disippel av Frelseren Jesus Kristus. Siden den gang har jeg lært at det å være en disippel er en prosess, og vi må fortsette å gå fremover uavhengig av våre svakheter og begrensninger. Når vi tar imot oppfordringen: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Matteus 5:48), vil vi utvikle oss i retning av evig liv “linje på linje og bud på bud” (se Lære og pakter 98:12).
Vi vet at veien ikke alltid vil være lett, og vi vil oppleve vanskeligheter og hjertesorg underveis, men å se opp til Herren er den eneste måten å finne fred i vårt liv på.
Frelseren Jesu Kristi forsoning betyr alt for meg. Jeg vet at Frelseren strekker seg ut til oss. Vi trenger å se opp, følge ham og strekke oss ut for å løfte andre når han strekker seg ut og løfter oss.
Jeg har lært at det å være en disippel er en prosess, og vi må fortsette å gå fremover.
Illustrasjoner: Greg Newbold