“Ser dere hva litt tro kan gjøre?”

Godfrey J. Ellis

Washington i USA

Illustrasjon © Gary Alphonso, i2iart.com

For en tid tilbake tok min kone og jeg våre to yngste sønner med til Frankrike for å reise rundt i områdene hvor jeg hadde virket som heltidsmisjonær. Vi besøkte grener av Kirken jeg hadde virket i, og frydet oss sammen med medlemmer jeg hadde undervist. Vi besøkte også historiske steder.

Ett slikt sted var ruinene av Château de Châlucet. Dette massive middelalderslottet ble angrepet og så godt som totalskadet for mange hundre år siden. Vegetasjonen hadde vokst rundt ruinene, og stien for å komme dit var smal og bratt. Vi hadde en vanskelig stigning, men det var verdt innsatsen da vi kom frem.

Guttene elsket å klatre ned i det som en gang var fangehullet, og høyt opp på det lille som var igjen av slottsmurene. Slottet vekket deres fantasi, akkurat slik det hadde vekket min 24 år tidligere.

Mens vi var der, brygget det opp til uvær i det fjerne. Det beveget seg raskt mot oss. Mørke skyer og lyn fylte himmelen, etterfulgt av voldsomme tordenskrall.

Vi skyndte oss ned igjen langs stien og løp mot bilen mens uværet raste mot oss. Snart ble vi gjennomvåte i det voldsomme regnet, og stien ble til gjørme. Vi var bekymret for å miste fotfestet og falle nedover den bratte og steinete stien.

Vi fikk øye på litt ly blant trærne langs stien. Vi krøp sammen under lyet og lurte på hvor lenge vi ville måtte vente før vi kunne komme oss ned igjen.

“La oss holde en bønn,” sa vår yngste sønn.

Han ba om å få holde den, og ba om at regnet måtte stoppe slik at vi kunne komme oss trygt ned fra åsen igjen. Han så på oss og sa: “Nå trenger vi bare nok tro.”

Jeg forklarte at bønner ikke alltid fungerer slik.

“Jo,” sa han, “det vil stoppe om 10 minutter!”

Etter ca. 10 minutter stoppet regnet.

“Greit, da går vi!” sa han.

“Hvis vi går nå, vil det begynne å regne igjen, og vi vil sitte i saksen,” sa en eldre sønn.

“Nei da!” svarte vår yngste. Kom, så går vi!”

Vi kom oss ned langs de tørrere delene av stien og dyttet til side busker og grener mens vi gikk. Da vi kom til bilen, takket vi Gud i bønn. Snart begynte det å regne igjen.

“Ser dere hva litt tro kan gjøre?” sa sønnen vår ydmykt.

Han ga oss alle en stor lærdom den dagen.