Noen vil være borte neste år
På julaften tenkte jeg på hvor høyt jeg elsket familien vår. Da fikk jeg en klar tilskyndelse.
Illustrasjon: Kendra Binney
Det var julaften. Vi hadde nettopp fått nye pyjamaser, en tradisjon i familien. Barna spilte julemusikk, og alle danset rundt. Ingen var gretne. Alle var glade, smilte og hadde det gøy. Ettersom jeg visste at jeg ventet et nytt barn, tenkte jeg på hvor høyt jeg elsket familien og hvor glad jeg var for å ha nok et barn på vei.
Da fikk jeg en klar tilskyndelse. Ånden hvisket til meg at et av våre familiemedlemmer ikke ville være blant oss neste år.
Senere den kvelden, da min mann Tim og jeg la gaver under treet, fortalte han meg at han tidligere den kvelden hadde følt et inntrykk om at et av våre familiemedlemmer ikke ville være sammen med oss neste julaften. Jeg fortalte Tim at jeg hadde fått det samme inntrykket.
Før vi dro for å besøke familiemedlemmer i en annen delstat etter jul, snakket Tim med barna om sikkerhet på reisen. Vi var bekymret over tanken på å miste et familiemedlem på turen, men vi følte oss forsikret om at alt ville gå bra. Vi reiste, hadde et flott besøk hos familiemedlemmene og kom trygt hjem.
Snart var det på tide med min regelmessige graviditetskontroll. Legen ga oss triste nyheter. En ultralyd bekreftet at barnet hadde dødd to uker før kontrollen.
Da Tim og jeg kjørte hjem, sønderknuste, innså vi at to uker tidligere hadde vært julaften. Vi vet ikke nøyaktig når ånden kommer inn i kroppen, men Tim og jeg føler at barnet vårt fikk være sammen med familien, om ikke annet så bare en kort stund, den julaftenen da alle danset rundt og var lykkelige. Vi følte så mye glede, og vi føler at barnet var en del av det. Da han forlot oss, tror vi han ble det medlemmet av familien som ikke kom til å være blant oss neste julaften. Jeg tror at vi en dag skal få se barnet vårt igjen. Jeg er takknemlig for den fred som det gir meg.