Bønnens kraft i fengsel
Jeg vil alltid huske denne julaftenen.
Illustrasjon: Phil Art
Jeg sonet fire og et halvt år i fengsel for eiendomssvindel. De fleste kvinnene der var stille og respektfulle. Så flyttet ti kvinner inn i cellen overfor min.
De satt oppe sent om kvelden og lo og hørte på høy musikk. De brydde seg tilsynelatende ikke om hvordan deres adferd påvirket andre. Romvenninnene mine ba meg snakke med dem, men slike samtaler går vanligvis ikke bra i fengsel. Jeg ba isteden til Gud om at disse kvinnene måtte forandre sin adferd og at freden måtte gjenopprettes, men det ble bare verre.
Mens jeg ba en kveld, innså jeg at jeg ikke hadde gjort noe for å bli kjent med naboene mine. Jeg gikk til cellen deres dagen etter og snakket med dem. De viste meg bilder av familien og sine nærmeste. De ba om unnskyldning for at de var for høylytte. Fra da av vinket de og virket glade når de så meg.
Noen uker før jul inviterte de meg til å spise julemiddag sammen med dem. Vi planla også å utveksle åndelige erfaringer vi hadde hatt. På julaften samlet vi oss og hengte opp noen papirdekorasjoner. Vi hadde ikke noe juletre, men vi følte alle en fredelig ånd. Etter vår enkle middag med tunfisk og potetgull utvekslet vi erfaringer. Vi hadde alle forskjellig religiøs bakgrunn, og hver av våre historier var unik, men våre hjerter ble forbundet og Ånden var tilstede.
April fortalte oss at moren hadde dødd av en overdose da hun var 14. April bodde på gaten og fikk et barn hun adopterte bort da hun var 15. Hun strevde med sin egen narkotikaavhengighet, begynte å selge narkotika og ble til slutt satt i fengsel.
“En dag funderte jeg på hvorfor jeg i det hele tatt var i live,” sa April. “Det ville ikke hatt noen betydning for noen om jeg døde. Ingen visste at jeg var i fengsel. Ingen ville merke at jeg var borte.” Hun ba så og spurte Gud om han visste hvem hun var.
Uken etter ga en rådgiver i fengselet henne et brev fra jenta hun hadde adoptert bort.
“Gud må våke over deg,” sa rådgiveren.
“Jeg skriver til datteren min nå, og hun har besøkt meg en gang,” sa April. “Jeg vet ikke mye om religion, men jeg vet at Gud bryr seg om meg fordi han besvarte min bønn.”
Etter at April fortalte sin historie, satt vi alle stille med tårer i øynene.
I løpet av min tid i fengselet utøste jeg mitt hjerte i bønn og ba vår Fader i himmelen våke over og beskytte min familie. Men da jeg ba for mine naboer i fengselet, begynte jeg å se deres guddommelige potensial og følte mer fullstendig vår Frelsers kjærlighet og barmhjertighet.
Den julaftenen i fengsel var nydelig.