En velsignelse ved jule-tradisjoner
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Det var ikke noe spesielt med å tilbringe julen i et nytt hjem, men én prestedømsvelsignelse forandret alt.
Illustrasjon: Tracy Walker
Jeg var 14 år gammel da jeg opplevde min første jul uten snø. Familien hadde nettopp flyttet fra Utahs fjell til Texas. For meg føltes Texas for flatt og varmt. Det var vanskelig å komme i julestemning når jeg ikke hadde noen venner på min nye skole, og spesielt når det ikke var snø på bakken. Det føltes som om jeg ikke passet inn noe sted, så jeg følte meg ofte ensom og lei meg.
Til tross for mitt tungsinn var julen bare en uke unna, og jeg stolte på at familiens juletradisjoner ville gi meg oppmuntring. De morsomme aktivitetene familien hadde gjort sammen de siste årene, gjorde meg alltid så glad. Tradisjoner var en stor del av julefeiringen vår, så jeg trodde ikke jeg hadde noe å bekymre meg for. Det var en grunn til at de ble kalt tradisjoner, så jeg visste at de måtte følges.
Gi julestemningen næring
Dagene som ledet opp til jul, gikk sakte. Vi hadde ennå ikke gjort noe som familie for å feire, så jeg følte meg ganske nedslått. Da julaften endelig kom, ventet jeg hele dagen på at noe skulle skje – hva som helst som ville vise meg at våre kjære familietradisjoner fremdeles kunne bevares i vårt nye hjem. Jeg kunne sikkert ha ansporet til disse tradisjonene selv, men jeg hadde ikke lyst til det. Jeg så liksom etter et tegn som kunne vise meg at det fortsatt fantes noe sånt som julestemning.
Det begynte å bli kveld, og jeg ble stadig mer opprørt. Jeg fikk tårer i øynene da familien kom sammen for å holde kveldsbønn. Hele hjemmet mitt føltes kaldt og tomt, selv om vi alle bodde der. Plutselig brøt far stillheten med ett spørsmål.
“Er det noen som ønsker å motta en prestedømsvelsignelse?”
Hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg hadde vært så opptatt av om vi skulle sette opp julelys eller bake julekaker eller ikke, at jeg hadde glemt en svært spesiell tradisjon vi hadde hver julaften – at vi alle fikk en prestedømsvelsignelse. Det hadde alltid gitt meg fred å motta en velsignelse fra min far, men ikke alle i familien likte å motta en. Noen ganger sa søsknene mine og mor at de ikke følte at de trengte en. Jeg ønsket ikke å få opp håpet igjen hvis alle andre ville avslå det.
Men denne gangen var det annerledes. Mor reiste seg og satte seg på stolen far hadde hentet til oss.
“Jeg vil gjerne ha en,” sa hun lavmælt.
Vi ble alle veldig overrasket, men far nølte ikke engang. Han la hendene på mors hode og begynte å snakke. Jeg kunne føle hvor oppmerksom far var på mors følelser og personlige vanskeligheter. Han uttalte trøst og fred til henne i denne tiden med forandring.
Jeg fikk plutselig en brennende følelse i brystet – nesten som om noen hadde tent en fyrstikk inni meg. Jeg visste at jeg følte Den hellige ånd, selv om den brennende følelsen i brystet ikke var slik jeg alltid hadde følt Ånden før. Det var som om vår himmelske Fader talte direkte til meg, og det var ikke engang min prestedømsvelsignelse!
Da far lavmælt sa “amen” og jeg åpnet mine tårefylte øyne, så jeg at hele familien gråt. Vi hadde alle hørt Ånden tale til oss på en gripende og kjærlig måte om at alt ville ordne seg. Mor og far klemte hverandre, og jeg følte at regnskyen som hadde hengt over hodet mitt så lenge, endelig hadde gitt etter for solskinn.
Vi mottok alle velsignelser, også jeg. I min velsignelse forsikret Herren meg om at han alltid er oppmerksom på meg og vil at jeg skal være lykkelig. Det ga meg en følelse av fred og varme som jeg ikke hadde hatt siden jeg flyttet til Texas.
Prestedømskraft er virkelig
Vi fulgte kanskje ikke alle tradisjonene det året, men vi har alltid husket hvordan det føltes å se Guds kraft strømme gjennom fars prestedømsvelsignelse. Jeg vil alltid huske hvordan det forandret min tristhet til fred og glede. Jeg fikk også en verdifull lærdom om prestedømmets kraft. Når alt rundt deg synes å gå feil vei, kan en prestedømsvelsignelse minne deg om Herrens årvåkne og kjærlige nærvær i ditt liv.