Bare digitalt: Eksempler på tro
En gave i form av vitnesbyrd og kjærlighet
Jeg fryktet at bror Bravenecs musikalske vitnesbyrd var over, men da så jeg ham sakte komme til orgelet.
Foto: Carter Hydrick
“Når vi i nadverden tar del”,1 begynte vi å synge. Jeg skulle ønske vi sang litt fortere, men jeg fokuserte på ordinansen.
En fred kom over meg og roet min sjel. Orgelets tone og takt passet perfekt til å forberede oss til nadverden.
Jeg så med takknemlighet på organisten vår mens han ærbødig svaiet med musikken. Jeg tenkte tilbake på vårt første møte åtte år tidligere. Noen måneder før vi møttes, hadde en skogbrann ødelagt Ed Bravenecs hjem, sammen med mesteparten av familiens eiendeler. Da misjonærene og jeg snakket om evangeliet i hans nye hjem, fortalte bror Bravenec at han spilte orgel.
“Jeg spiller for å uttrykke mitt vitnesbyrd og min kjærlighet til Gud”, sa han. Så snakket vi om hvorvidt han kunne spille for menigheten om han skulle bli medlem av Kirken.
Jeg så på fingertuppene hans. Et par av dem hadde blitt amputert. Jeg ble inspirert av hans tro, men jeg lurte på hans evne til å spille.
“Jeg vet at Kirken vil være takknemlig for at du deler dine talenter”, sa jeg.
Bror Bravenec var fornøyd med svaret mitt, og vi fortsatte å nyte en god leksjon og begynnelsen på et godt vennskap. Han ble snart døpt og ble menighetens organist slik han hadde ønsket.
I årene etter at han ble døpt, har jeg sett at helseutfordringene hans førte til at en av tærne hans ble amputert. Ikke lenge etter ble søster Bravenec, som kom tilbake til aktivitet i Kirken da hennes mann ble medlem, diagnostisert med kreft i stadium 4. Så mistet bror Bravenec enda en tå.
Vi savnet ham i noen uker mens han tok seg av sin hustru og strevde seg gjennom sin egen ildprøve. Men snart kom han tilbake til kirken, og bar sitt vitnesbyrd ved orgelets vakre toner.
I 2019 fikk bror Bravenec vite at han ville miste et av beina. Jeg ble lei meg på hans vegne, da jeg trodde at hans år ved orgelet var over. Men noen uker etter operasjonen haltet bror Bravenec inn i kirken på sin nye benprotese.
Ved hjelp av stokker for å holde balansen, beveget han seg langsomt til orgelet. Der satte han seg på orgelkrakken, fjernet benprotesen og begynte å spille preludiet. Noen minutter senere spilte han åpningssalmen. Så var det på tide med nadverden.
“Gir Jesus lindring til vår sjel” sang vi – med perfekt tone og takt.