Historier fra Hellige, bind 3

Den første brasilianske grenspresidenten i São Paulo

two men standing in front of a group of people with their hands raised

Ikke lenge etter at Claudio og Mary dos Santos ble døpt i São Paulo i Brasil, spurte misjonspresident William Seegmiller Claudio om han ville bli eldste. Claudio ble overrasket, men han svarte ja. Etter bare å ha gått i kirken i noen måneder, var han ikke helt sikker på hva det ville si å være eldste. Han visste at alle misjonærene ble kalt “eldste”, og de var bemerkelsesverdige unge menn som viet sitt liv til Gud. Hvis det var det han mente med å være eldste, var det det han ønsket å være.¹

Søndag morgen, like før Søndagsskolen, ordinerte president Seegmiller ham til en eldstes embede i Det melkisedekske prestedømme. Da han var ferdig, sa han: “Nå skal vi forberede nadverden og forberede oss til Søndagsskolen.”

Claudio ble litt forvirret. Alt skjedde så fort, og han visste ikke helt hva han gjorde. Men han fulgte presidentens instruksjoner og utførte sitt første prestedømsansvar.

Den kvelden, under grenens nadverdsmøte, rekrutterte president Seegmiller igjen Claudios hjelp, denne gangen for å tolke for ham mens han talte til de hellige på engelsk. Claudio holdt fortsatt på med å lære engelsk og hadde aldri tolket før, men han gikk med på å prøve.².

På begynnelsen av møtet ba president Seegmiller de hellige oppholde Claudios ordinasjon. Til Claudios overraskelse forsto han president Seegmiller tydelig, og han formidlet lett ordene på portugisisk.

Så fortalte president Seegmiller forsamlingen at han for ett år siden hadde skrevet brev til Det første presidentskap og fortalt dem at det ikke var nok portugisiskspråklige prestedømsbærere i Brasil til å støtte grenene. Han skammet seg nå over at han hadde skrevet brevet. Menn som Claudio hadde bevist at han tok feil. “Nå”, forsikret han dem, “må jeg skrive et nytt brev til Det første presidentskap.”

President Seegmiller fortsatte: “I dag ble bror Claudio ordinert til eldste. Vil dere oppholde ham som den første brasilianske grenspresidenten i São Paulo?”

Claudio tolket ordene, men han ble lamslått. Han tenkte på sin manglende erfaring. “Hvilken kunnskap har jeg?” undret han. Han kjente historien om Joseph Smith, men han hadde aldri lest Mormons bok. Det eneste han hadde å tilby, var entusiasme for det gjengitte evangelium, og kanskje var det alt Herren trengte av ham.

Han så ut over forsamlingen og så dem rekke opp hånden til støtte for hans kall. Han følte seg beæret. Kanskje han ikke visste så mye, men han var villig til å arbeide.³

Claudios ansvarsoppgaver begynte umiddelbart. Han ledet søndagens møter og velsignet nadverden. En misjonær hadde lært Claudio å lese noter, og han utviklet snart et repertoar på rundt 20 salmer på orgelet slik at han kunne akkompagnere de hellige i São Paulo. Til å begynne med hadde han bare én rådgiver som kunne hjelpe ham, men de to mennene gjorde sitt beste for å sjonglere arbeid og familieansvar idet de betjente hellige spredt over hele den enorme byen.

Til tross for sin manglende erfaring, stolte Claudio på at Gud hadde en hensikt med å kalle ham til å lede grenen. “Hvis det er den sanne kirke, hvis det er en Gud som bestemmer, måtte han velge noen”, sa han til seg selv. “Han måtte velge en med entusiasme som kunne motta myndighet og utføre arbeidet.”⁴