Unge voksne
Bli følelsesmessig robust
Artikkelforfatteren bor i Sevilla i Spania.
Jeg hadde aldri opplevd angst før jeg kom hjem fra misjon, så jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg videre.
Foto: illustrasjonsfoto
Livet gikk etter planen.
Jeg var snart ferdig med misjonen. I løpet av de foregående 18 månedene hadde mitt vitnesbyrd blitt styrket, og min forståelse av frelsesplanen hadde vokst. Jeg hadde aldri følt meg nærmere min Frelser og min himmelske Fader. Livet virket bare lykksalig.
Selvfølgelig opplevde familien og jeg også prøvelser, men i det store og hele gledet jeg meg og hadde mange planer for det som skulle skje videre. Men så kom jeg hjem. Og sjokket var ganske brutalt. Jeg slet med å tilpasse meg hverdagen igjen. Jeg var hele tiden opptatt av at valgene jeg tok var riktige, og å være fullkommen i min lydighet. Jeg la så stort press på meg selv for å holde meg på det høye åndelige nivået jeg hadde gjennom hele misjonen, fordi jeg fryktet at hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg oppleve åndelig tilbakegang.
Etter hvert som jeg la stadig større press på meg selv, begynte jeg å oppleve angst og panikkanfall. De kom oftere og oftere, og til slutt følte jeg at jeg druknet.
Dessverre skjulte jeg følelsene mine for familie og venner. Jeg visste at angst og depresjon ikke var noe å skamme seg over, men jeg følte meg så ute av kontroll og i villrede at jeg ikke engang visste hvordan jeg skulle uttrykke det jeg opplevde for å søke hjelp.
Heldigvis er Herren alltid der for å veilede oss når vi vender oss til ham. Etter litt overveielse og bønn følte jeg meg tilskyndet til å åpne meg for min bror og hans hustru. De hjalp meg å forstå at jeg ikke var så “gal” som jeg trodde, og at følelsesmessige prøvelser kan komme til hvem som helst.
Søster Reyna I. Aburto, annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, vitnet om denne sannheten: “Mine kjære venner, det kan skje med hvem som helst av oss ‒ særlig når vi som tror på planen for lykke, legger unødvendige byrder på oss selv fordi vi tror at vi må være fullkomne nå. Slike tanker kan være overveldende. Å oppnå fullkommenhet er en prosess som vil finne sted gjennom hele vårt jordiske liv og videre ‒ og bare ved Jesu Kristi nåde.”1
Et inspirert kurs
Da jeg ba vår himmelske Fader om veiledning, innså jeg at jeg trengte å gi de ressursene han har gitt oss, en sjanse, og jeg trengte å lære og forandre meg til det bedre. Jeg fikk heldigvis anledning til å delta på Kirkens kurs for å bli følelsesmessig robust. Det virket som om anledningen kom akkurat på det rette tidspunktet, og jeg tror ikke det var tilfeldig.
I kurshåndboken defineres følelsesmessig robusthet slik:
-
“Evnen til å tilpasse seg følelsesmessige utfordringer med mot og tro med Jesus Kristus i sentrum.
-
Å hjelpe deg selv og andre så godt du kan.
-
Å søke ytterligere hjelp når det er behov for det.”2
Følelsesmessig robusthet er med andre ord noe vi alle trenger.
For meg er dette inspirerte kurset et tydelig tegn på at vår himmelske Fader er klar over hvilke prøvelser vi opplever som medlemmer av Jesu Kristi Kirke i dag. Han ønsker å hjelpe oss å komme videre på stien tilbake til ham. Å se de mange vakre sidene ved dette kurset hjalp meg å forstå hvor dypt vår himmelske Fader kjenner hver enkelt av oss og våre individuelle behov, og jeg følte straks fred da jeg begynte å studere. Kurset lærer oss tydelige og kraftfulle evige sannheter som kan anvendes på vårt liv når vi skal håndtere psykiske helseproblemer, enten det gjelder oss selv eller noen vi er glad i.
En av læresetningene som traff meg, finnes i kapittel 9, “Gi styrke til andre”. Dette kapittelet var det som til slutt hjalp meg å søke mer hjelp. Det lærer oss prinsippet å tjene hverandre. Jeg lærte hvor viktig det var å tjene andre ved å bekrefte deres følelser og meninger og nå ut med empati og forståelse. Jeg innså også at jeg måtte stole på at andre ville hjelpe meg i mine vanskeligheter.
Da jeg var i stand til å omsette disse tankene i handling og åpne meg for familie og venner om mine psykiske helseproblemer, ble jeg overrasket over at de var så medfølende og fordomsfrie. De ga meg veldig mye støtte.
Jeg tror angsten ville ha blitt enda verre om jeg ikke hadde snakket med mine nærmeste om utfordringene mine. Denne opplevelsen hjalp meg også å nå ut og snakke med andre om deres bekymringer og problemer.
Vi kan møte fremtiden med håp
Jeg synes det er rart at da jeg kom hjem fra misjon, var jeg så bekymret for å miste den “åndelige forankringen” jeg hadde fått i løpet av misjonen, for nå innser jeg at det å komme hjem bare var begynnelsen på et nytt kapittel hvor jeg kunne finne nye måter å styrke min tro på.
Mitt personlige forhold til vår himmelske Fader og Jesus Kristus har vokst og blitt så mye dypere siden jeg kom hjem, spesielt på grunn av prinsippene jeg lærte på dette kurset i følelsesmessig robusthet, og ved å stole på vår himmelske Faders og Frelserens hjelp. De føles mye mer virkelige og tilstedeværende i hverdagen.
Jeg har lært og akseptert at vi som Guds barn stadig forandrer oss, lærer og utvikler oss. Men selv om livet vårt forandrer seg, er vår himmelske Fader uforanderlig. Han forventet ikke at jeg skulle være fullkommen på misjonen, og det forventer han heller ikke nå. Han er ganske enkelt glad i meg og vil at jeg skal fortsette å strekke meg mot ham og gjøre mitt beste på min reise tilbake til ham.
Selv om jeg tok dette kurset i følelsesmessig robusthet, betyr det ikke at jeg ikke lenger har angst eller panikkanfall eller øyeblikk hvor jeg føler meg overveldet av frykt for fremtiden. Det gjør jeg fortsatt noen ganger. Men nå gjenkjenner jeg disse mønstrene og har fått verktøy som hjelper meg å håndtere dem på en sunnere måte og forbedrer kvaliteten på mitt daglige liv.
Når alt kommer til alt, lærte dette kurset meg å takle situasjoner hvor jeg opplever angst og utfordringer. Det lærte meg å ha tålmodighet og medlidenhet med meg selv og mine ufullkommenheter. Og jeg lærte å forstå hvordan Gud ser meg og ikke bli skremt av det ukjente i fremtiden.
Ved både profesjonell og himmelsk hjelp har jeg innsett at vi har de nødvendige verktøyene til å vite hvordan vi skal “handle … og ikke bli påvirket” (2 Nephi 2:26) av våre følelser idet vi fortsetter å bevege oss mot Kristus.