Bare digitalt: Historier fra Saints, bind 3
De første søstermisjonærene
Det følgende er et utdrag fra bind 3 av Saints: The Story of the Church of Jesus Christ in the Latter Days [Hellige: Den historiske skildringen om Jesu Kristi Kirke i de siste dager], som ble utgitt våren 2022.
Da skipet hennes dampet inn i havnen i Liverpool i England, oppdaget 21 år gamle Inez Knight sin eldre bror William på kaien, ventende i en folkemengde med misjonærer. Det var den 22. april 1898. Inez og hennes ledsager, Jennie Brimhall, kom til Den britiske misjon da de første enslige kvinnene ble beskikket som “kvinnelige misjonærer” for Kirken. I likhet med Will og de andre eldstene skulle de forkynne på gatemøter og gå fra dør til dør og spre Jesu Kristi gjengitte evangelium.1
De foregående tiårene hadde Louisa Pratt, Susa Gates og andre gifte kvinner vært på vellykkede misjoner sammen med sine ektemenn, men uten offisielle misjonskall. Ledere i Hjelpeforeningen og Unge damers gjensidige utdannelsesforening [Young Ladies’ Mutual Improvement Association (YLMIA), nå kjent som Unge kvinner], hadde dessuten vært gode ambassadører for Kirken på arenaer som verdensutstillingen i 1893. Og mange unge, ugifte kvinner hadde fått erfaring med å undervise og lede på YLMIA-møter, og forberedt dem til å forkynne Guds ord.2
Etter gjenforeningen med Will, gikk Inez sammen med ham og Jennie til misjonens hovedkvarter, en fire etasjers bygning de hellige hadde brukt siden 1850-tallet. Der møtte de president McMurrin. “Jeg vil at hver enkelt av dere skal forstå at dere er blitt kalt hit av Herren,” sa han. Mens han snakket, følte Inez for første gang det store ansvaret som hvilte på skuldrene hennes.3
Dagen etter ledsaget hun og Jennie president McMurrin og andre misjonærer til Oldham, en industriby øst for Liverpool. Om kvelden dannet de en sirkel på et travelt gatehjørne, holdt en bønn og sang salmer helt til en stor folkemengde samlet seg rundt dem. President McMurrin bekjentgjorde at et spesielt møte ville bli avholdt dagen etter, og han innbød alle til å komme og høre forkynnelse fra “ekte, levende mormonkvinner”.
Da han sa dette, begynte Inez å føle seg uvel. Hun var nervøs for å tale til en stor folkemengde. Likevel, mens hun sto der blant misjonærene med sine fine hatter og sorte dresser, hadde hun aldri vært stoltere over å være en siste dagers hellig.4
Neste kveld skalv Inez mens hun ventet på sin tur til å tale. Etter å ha hørt forferdelige løgner om siste dagers hellige kvinner, var folk nysgjerrige på henne og de andre kvinnene som talte på møtet. Sarah Noall og Caroline Smith, hustruen og svigerinnen til en av misjonærene, talte først til forsamlingen. Inez talte så, til tross for sin frykt, og overrasket seg selv over hvor godt hun gjorde det.
Inez og Jennie fikk snart i oppdrag å arbeide i Cheltenham. De gikk fra dør til dør og vitnet ofte på gatemøter. De tok også imot invitasjoner til å møte mennesker i deres hjem. Lytterne behandlet dem vanligvis godt, selv om enkelte av og til gjorde narr av dem eller anklaget dem for å lyve.
Inez og Jennie håpet å få se flere kvinner reise på misjon. “Vi føler at Herren velsigner oss i våre forsøk på å redusere fordommer og spre sannheten. Vi stoler på at mange av Sions verdige unge kvinnene vil få lov til å nyte det samme privilegium som vi nå har, for vi føler at de kan gjøre mye godt,” rapporterte de til misjonslederne.5