Bare digitalt
Det jeg har lært om omvendelse
Artikkelforfatteren bor i Arizona i USA.
Ingen mindre erstatning kan sammenlignes med gleden ved å komme nærmere Gud.
Mesteparten av livet har jeg strevd med omvendelse. Jeg visste at det var viktig og at jeg burde gjøre det, men jeg forsto det ikke fullt ut. Og fordi det var noe jeg ikke var så flink med, følte jeg meg alltid motløs når noen understreket i en tale hvor viktig det var.
Det kom til et punkt hvor jeg til og med mislikte å høre ordet omvendelse fordi det minnet meg på noe jeg ikke gjorde. Det virket som om jeg var på etterskudd, og jo lenger dette problemet fortsatte, desto mer på etterskudd ble jeg.
Så hørte jeg følgende uttalelse på generalkonferansen fra daværende Unge menns generalpresident Stephen W. Owen, og jeg begynte å tenke annerledes: “Gleden ved omvendelse er noe mer enn gleden ved å leve et anstendig liv. Det er gleden ved tilgivelse, av å bli ren igjen og av å komme nærmere Gud. Når man har opplevd denne gleden, vil, ingen mindre erstatning være tilfredsstillende.”1
En annen generalkonferansetale vekket et ytterligere ønske i meg om å gjøre det bedre. President Russell M. Nelson sa: “Enten du trofast vandrer på paktens sti, har falt eller gått bort fra paktens sti, eller ikke engang kan se stien fra der du befinner deg nå, ber jeg deg om å omvende deg. Opplev den styrkende kraften i daglig omvendelse – av å gjøre litt bedre og bli litt bedre for hver dag.”2
Etter hvert som jeg gjorde mitt beste for å følge dette rådet, fant jeg svar på bekymringer og fikk en bedre forståelse av omvendelsens velsignelser. Likevel lurte jeg på hva jeg fremdeles ikke forsto om omvendelse som gjorde det så vanskelig.
En vanskelighet for meg var at jeg ikke kunne huske alle syndene jeg hadde begått på en gitt dag. Jeg var sikker på at det var noen jeg hadde glemt. Hvordan kunne jeg omvende meg fra alle mine synder hvis jeg ikke kunne huske dem alle?
Dette spørsmålet hadde plaget meg siden jeg var nydøpt åtteåring. Jeg visste at jeg måtte omvende meg, men hvilken åtteåring holder oversikt over enhver synd han begår, slik at han kan omvende seg fra dem? Jeg husker at jeg en gang knelte i bønn og sa: “Himmelske Fader, jeg omvender meg fra alle mine synder!” Jeg tvilte på at det var tilstrekkelig å gjøre det på denne måten, men jeg visste egentlig ikke hva annet jeg skulle gjøre.
Jeg fant senere et svar i Mormons bok. Alma 38:14 underviser: “Si ikke: O Gud, jeg takker deg for at vi er bedre enn våre brødre, men si heller: O Herre, tilgi min uverdighet … Ja, erkjenn alltid din uverdighet for Gud.”
Å erkjenne vår uverdighet for Gud hjelper oss å være ydmyke, noe som er avgjørende for omvendelse. I tillegg kan vi be vår himmelske Fader om å hjelpe oss å se de ting i vårt liv som vi trenger å omvende oss fra, forandre eller forbedre. Han vet hva vi må forandre for å bli ham mer lik, og han vil tilskynde vårt sinn og hjerte hvis vi ber med et oppriktig ønske om å forandre oss og omvende oss.
Den andre vanskeligheten jeg hadde med omvendelse, var at jeg ikke fullt ut forsto begrepet om å forsake våre synder. I Lære og pakter 58:43 står det: “Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem.”
Jeg trodde at å avså fra våre synder betydde å love at vi aldri skulle begå dem igjen. Betydde dette at hvis jeg gjorde dem igjen, avsto jeg egentlig ikke fra dem i første omgang? Og når jeg knelte i bønn for å bekjenne og avstå fra mine synder, førte min bevissthet om mine egne svakheter – det faktum at jeg kunne gjenta synden igjen – at jeg egentlig ikke avsto fra mine synder? Men jeg lærte at å avstå fra mine synder er mer enn bare å være lei seg for dem. Hvis det å være lei meg er alt jeg gjør, har jeg sannsynligvis ikke avstått fra dem.
Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum delte denne innsikten: “Den kristne forfatteren C. S. Lewis skrev om behovet og metoden for forandring. Han sa at omvendelse involverer ‘å bli satt tilbake på rett vei. En feilaktig summert sum kan rettes opp,’ sa han, ‘men bare ved å gå tilbake til du finner feilen og arbeider på nytt fra det punktet, aldri ved å fortsette.’ Å endre vår oppførsel og vende tilbake til den ‘rette vei’ er en del av omvendelsen, men bare en del. Virkelig omvendelse innbefatter også å vende vårt hjerte og vår vilje til Gud, og en forsakelse av synd. Som forklart i Esekiel, er omvendelse å ‘vende om fra … synd, og gjøre rett og rettferdighet … gi[r] pant tilbake, følge[r] livets bud, så han ikke gjør urett’ [Esekiel 33:14–15].”3
Da jeg ba om hjelp med omvendelse, uttrykte jeg til vår himmelske Fader at jeg virkelig ønsket å forandre meg og var villig til å forandre meg. Jeg visste at Herren ville hjelpe meg. Og han hjalp meg virkelig å forandre meg.
Til å begynne med var ikke forandringen permanent, og jeg måtte prøve igjen. Men innsatsen vi gjør, er viktig for Herren. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum underviste: “Med den gave som Jesu Kristi forsoning er, og himmelens styrke til å hjelpe oss, kan vi forbedre oss, og det fine med evangeliet er at vi får poeng for å prøve, selv om vi ikke alltid lykkes.”4
Siden jeg har fått denne forståelsen av omvendelse, har jeg følt meg tryggere på min evne til å følge dette rådet som ble gitt av president Nelson: “Ingenting er mer frigjørende, mer foredlende eller mer avgjørende for vår individuelle fremgang enn et regelmessig, daglig fokus på omvendelse. Omvendelse er ikke en hendelse, det er en prosess. Det er nøkkelen til lykke og fred i sinnet. Når den kombineres med tro, åpner omvendelse vår tilgang til kraften i Jesu Kristi forsoning.”5
Da jeg bestemte meg for å omvende meg bedre, hadde jeg ingen anelse om at den ville ha en så vidtrekkende og varig innflytelse på livet mitt. Velsignelsene som har kommet, er virkelige. Jeg forsto at følelsen av motløshet jeg hadde, var fra min sjels fiende, som ikke ønsket at jeg skulle omvende meg. Jeg forsto også at jeg ikke var så langt på etterskudd fordi jeg ikke omvendte meg, men at jeg noen ganger ganske enkelt mistet velsignelsene jeg kunne ha mottatt hvis jeg hadde lagt ned større innsats for å gjøre de tingene jeg kunne gjøre.
Når jeg har fortsatt å gjøre mitt beste for å omvende meg hver dag, har jeg følt Guds kjærlighet og veiledning på måter jeg knapt kunne ha forestilt meg før. Jeg føler meg ikke lenger tynget av synd. Jeg har innsett det privilegium og den velsignelse som omvendelse virkelig er. Jeg forstår nå hva bror Owen sa: “Når man har opplevd [gleden ved omvendelse], vil ingen mindre erstatning være tilfredsstillende.”