“Velg Herren og hans profet”, Liahona, juni 2022.
Velg Herren og hans profet
Profeter har ingen større oppgave enn å lede Guds barn til Frelseren Jesus Kristus.
Det er et avgjørende øyeblikk i Det gamle testamente som, i likhet med mange øyeblikk i denne opptegnelsen, alltid har fått meg til å stoppe opp. Det fant sted etter ledelsen av den uforlignelige Moses og hans hengivne unge etterfølger Josva.
Til tross for mirakler på alle kanter og guddommelig inngripen i deres søken etter å gjenvinne sine fedres landområder, ble Israels barn irettesatt for å omfavne hedenske skikker som var vanlige for dem som hadde bodd i disse landene.
“Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba’alene.
De forlot Herren, sine fedres Gud, han som hadde ført dem ut av landet Egypt. Og de fulgte andre guder, de gudene som folkene omkring dem hadde. Israels barn tilbad dem og vakte Herrens vrede” (Dommerne 2:11–12).
Selv i sin vrede viste Jehova medlidenhet ved å oppreise “dommere, og de frelste dem fra røvernes hånd” (Dommerne 2:16). Den største av alle disse dommerne var Samuel. Han ble kalt av Herren da han var bare et barn, og vokste så godt inn i dommergjerningen at han ble oppholdt av hele Israel for “å være profet for Herren” (1 Samuel 3:20).
Israel var, tilsynelatende, igjen i Guds nåde, vendte tilbake til og oppholdt igjen det fullstendig profetiske lederskapet de ikke hadde kjent – og ikke hadde ønsket – siden Josva døde. Og hvilken innflytelse denne tilbakevendingen til profetisk lederskap hadde på deres medgang.
Under profet-dommeren Samuels ledelse sendte Jehova et “et sterkt tordenvær” over Israels fiender (1 Samuel 7:10). Historisk sett, så lenge Israel fulgte Jehovas råd gjennom hans profeter, fulgte triumf og fremgang.
Men til slutt – og denne delen forundrer meg – ble Israel trett av Samuels dommergjerning. De betraktet ham og hans lederskap som foreldet og gammeldags. Til og med Israels eldste sa til ham: “Nå er du blitt gammel” (1 Samuel 8:5). Og i deres sinn var tanken på en dommer gammeldags, selv om han også var en profet. Det var på tide å forkaste kirkelig anakronisme og anvende verdens mer moderne handlemåter. Det var på tide å få en konge.
“Så sett nå en konge over oss til å styre oss, slik som alle folkene har!” ropte de (1 Samuel 8:5), med den lærdom at vi skulle være forsiktige med hva vi ønsker oss, for vi vil sannsynligvis få det. Da Samuel ba angående denne anmodningen, sa Jehova til ham: “Det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem” (1 Samuel 8:7).
Som nevnt ovenfor var naturligvis ikke dette første gang Israel hadde vist forakt for Jehova og hans profeter.
“Slik har de gjort helt fra den dag da jeg førte dem opp fra Egypt og til den dag i dag. De forlot meg og tjente andre guder. Og nå gjør de slik mot deg også,” sa Herren til Samuel (1 Samuel 8:8). Så, i en direkte demonstrasjon av rettferdighet, ba Herren ham: “Lyd nå deres ord” (1 Samuel 8:9), men at han skulle advare folket mot urettferdige kongers veier.
Samuel Blessing Saul, English School (19th Century), Look and Learn / Bridgeman Images
Etter å ha adlydt forutsa Samuel maktmisbruk og trusler mot familie og eiendom. Da han informerte Israel om at deres ønske var oppfylt, advarte han gjennom profeti:
“Da skal dere en dag rope til Herren på grunn av den kongen som dere har valgt dere. Men den dagen skal Herren ikke svare dere.
Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss.
Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger” (1 Samuel 8:18–20).
Den smertefulle ironien her er at de allerede hadde en konge som gikk foran dem og kjempet deres kamper. Han var Jehova, alles konge, men de ville ikke lenger at Jehova skulle regjere over dem. De ville ikke lenger at han skulle utkjempe deres kamper. Og i samsvar med temaet for så mange historieleksjoner, kom smertefulle konsekvenser da det var for sent å unngå dem. Folket beklaget senere: “For vi har lagt den misgjerning til alle våre andre synder at vi har krevd en konge” (1 Samuel 12:19).
Verdens tiltrekningskraft
Som medlemmer av dette samme Israels hus i videre forstand, har vi blitt befalt ikke å være akkurat som andre mennesker, ikke å være akkurat som verden. Men i likhet med Guds folk på Samuels tid, står vi overfor den sterke tiltrekningen til å være som andre, de som overvinnes av verdslig popularitet i adferd eller tro.
“For de sanne troende,” sa eldste Neal A. Maxwell (1926–2004) i De tolv apostlers quorum, “har verdens tiltrekningskraft – innbefattet dens gleder, makt, smiger, penger og fortrinn – alltid vært der. Nå er mye av det en gang så nyttige beskyttelsesapparatet bøyd eller knust. Dessuten blir verdens nedbrytende elementer nå markedsført gjennom overbevisende teknologi og fremmet gjennom intens mediepåvirkning som vil kunne nå nesten hvert hjem og hver minste avkrok.”1
Og hva er noen av disse “verdens nedbrytende elementer”? Se deg rundt. Kjendisdyrking, materialisme, egeninteresse og noen elementer av mote – i søt, god gammeldags hedonisme – truer vår åndelige følsomhet hver gang vi slår på TV-en, gjennomfører et nettsøk eller går ut av inngangsdøren.
Vi har blitt kalt til å ta avstand fra ugudelighet (se Alma 5:57) og til å være åndelig surdeig til verden uten å bli åndelig gjennomsyret av verden.
“Når menneskene sier til oss: ‘Dere er ikke som oss’, svarer vi: ‘Vi vet det, vi ønsker ikke å være det,’” sa president John Taylor (1808–87). “Vi ønsker å være som Herren, vi ønsker å sikre hans velvilje og anerkjennelse og leve under hans smil og anerkjenne, slik oldtidens Israel gjorde ved en bestemt anledning, at: ‘Herren er vår Gud, vår dommer og vår konge, og han skal regjere over oss.’”2
Ved åpenbaring befaler Herren oss å “legge til side de ting som er av denne verden, og søke etter de ting som tilhører en bedre verden” (Lære og pakter 25:10). Vi har hjelp med denne oppgaven. For selv om vi lever i en forvirret, kranglevoren og urolig verden, trenger vi ikke å “leve uten Gud i verden” (Mosiah 27:31).
Veien til sikkerhet
Med den apostoliske tjenestegjernings kappe erklærer vi for verden at Jesu Kristi gjenopprettede kirke ledes ved profeti, seerskap og åpenbaring.
Etter å ha virket i De tolv apostlers quorum i nesten tre tiår, kan jeg vitne om at de kloke menn som leder Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har en forståelse av moralske og sosiale problemer som overgår enhver tenketank eller ekspertgruppe på jorden. Vårt liv, våre reiser og bredden i vår bakgrunn gir oss et syn på verden som få andre opplever.
Når vi forener denne kollektive erfaringen med vår apostoliske tjenestegjernings kappe, erklærer vi for verden at Jesu Kristi gjenopprettede kirke ledes ved profeti, seerskap og åpenbaring. Lyset som kommer fra denne guddommelige rettledningen, vil lede vår tids Israel gjennom de åndelige og fysiske farene i en formørket verden.
“Hver gang jeg har valgt å vente med å følge inspirerte råd eller ment at jeg var et unntak, har jeg blitt klar over at jeg har utsatt meg for fare,” sa president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap. “Hver gang jeg har lyttet til profeters råd, følt dem bekreftet i bønn og deretter fulgt dem, har jeg sett at jeg har beveget meg mot sikkerhet.”3
Profeter har ingen større oppgave enn å lede Guds barn til Frelseren Jesus Kristus, som vil, slik han gjorde for de villige og lydige i oldtiden, bringe dem til det lovede land. Men å utsette lydighet mot profetiske råd eller forkaste dem er å sette vårt liv i fare.
Tiden for folket til å omvende seg kom før Noah hamret sin første spiker inn i det som skulle bli arken. Tiden for Israels barn til å huske sin pakt med Jehova kom før Moses steg ned fra Sinai-fjellet og knuste steintavlene. Tiden da Samuels samtidige forkastet tanken på en konge kom før Samuel advarte dem mot deres ukloke krav.
I vår tid har Herren sagt om sin salvede:
“Derfor skal dere, kirken, gi akt på alle de ord og befalinger som han skal gi dere etter hvert som han mottar dem og vandrer i all hellighet for meg,
for hans ord skal dere motta som om de kom fra min egen munn, i all tålmodighet og tro” (Lære og pakter 21:4–5).
En profet for vår tid
Som en del av en tjenestereise til åtte land, hilser president Nelson og eldste Holland, sammen med sine hustruer, på hellige i Hong Kong i Kina, 21. april 2018.
Foto: Pitipat WongPraSert
I likhet med Samuel er dagens profeter, seere og åpenbarere menn med visdom, hvorav mye bare kan oppnås med alder. President Russell Marion Nelson er 97 år. Når vi ser hans inspirerte lederskap, er det ingen tvil om at vi har en profet i Israel. Overvei noen få eksempler på hans kjærlige råd og rettledning:
-
President Nelson har oppfordret oss “til å øke [vår] åndelige kapasitet til å motta åpenbaring”, og advarte og sa at “det ikke [vil] være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”4
-
Han har ledet Kirken i implementeringen av “en nyere, helligere tilnærming til det å ta vare på og betjene andre”.5
-
Han har ledet oss gjennom en pandemi og hjulpet oss å tilpasse oss “en hjemme-sentrert kirke, støttet av det som finner sted i våre bygninger i grener, menigheter og staver”.6
-
Han har fokusert vår søndagstilbedelse på nadverden og vår søndagsadferd på å holde sabbatsdagen hellig.7
-
Han har akselerert tempelarbeidet og bekjentgjort oppføringen av mer enn 80 nye templer i de siste dager.
-
Han har bedt oss om “å gjenopprette det riktige navnet på Herrens kirke,” og lovet at “han hvis kirke dette er, [vil] utøse sin kraft og sine velsignelser over de siste dagers hellige i større grad enn vi noensinne har sett.”8
-
Han har bedt oss innstendig om å “[oppleve] den styrkende kraften i daglig omvendelse – av å gjøre litt bedre og bli litt bedre for hver dag.”9
-
Han har oppfordret de hellige til å “høre Ham”, som er “mønsteret for suksess, lykke og glede i dette livet”.10
-
Han har gitt en erklæring til verden ved 200-årsjubileet, og innbyr alle til å vite “at himlene er åpne” og “at Gud gjør sin vilje kjent for sine elskede sønner og døtre.”11
-
Han har oppfordret de hellige til å “omfavne fremtiden med tro” på Herren Jesus Kristus, som “låser opp for Guds kraft i vårt liv.”12
President Nelson har erklært: “Profeter ser fremover. De ser de opprivende farene motstanderen har lagt eller fortsatt vil legge i vår vei. Profeter forutser også de store muligheter og privilegier som venter dem som lytter i den hensikt å adlyde.”13
Jeg vitner om at president Nelson ble forutordinert til å bli “en vaktmann i tårnet” (2 Kongebok 9:17) for vår tid:
Vi synger med entusiasme den rungende salmen “Israel, Israel, Gud deg kaller.”15 Måtte vi som siste dagers hellige besvare dette kallet slik gutten Samuel gjorde på veien til å tjene i sin modenhet som Guds profet: “Tal, Herre, din tjener hører” (1 Samuel 3:9; se også vers 10).