Når vi står overfor våre Goliater

Og hvordan kan vi hjelpe andre å gjøre det samme

Bilde

to venninner iført munnbind snakker sammen

Før covid-19-pandemien, sa president Russell M. Nelson: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”¹

Barbara hadde bodd i en ny menighet i bare noen måneder da pandemien begynte. I likhet med så mange oppdaget hun at planene hennes ble snudd på hodet. Hun trodde at det ville bli en fantastisk opplevelse å møte nye venner, men i stedet ble det en kamp. I en tid med isolasjon måtte mønstrene for omsorgstjenesten endres. Hun fikk ikke mange anledninger til å bli kjent med medlemmene i sin nye menighet. Hun spurte seg selv: “Hvordan kan jeg besøke, yte tjeneste, hjelpe og vise kjærlighet til søstrene når det ikke er mulig å besøke noen? Selv det å sende en tekstmelding er vanskelig når søstrene ikke gjenkjenner navnet eller nummeret mitt fordi jeg er ny.”

Hun syntes det ble enda viktigere å be og lytte etter tilskyndelser i slike omstendigheter. Noen ganger følte hun seg tilskyndet til ganske enkelt å levere en hilsen. Andre ganger sendte hun en tekstmelding for å takke en søster for hennes bønn på nadverdsmøtet eller for å uttrykke takknemlighet for vitnesbyrdet til en annen søsters ektemann. Et sosialt distansert besøk fra tid til annen på noens veranda hjalp henne å dekke behovet for å se og snakke med noen personlig. En tilskyndelse fikk henne til å tenke på en trøstende, deilig bolle med gresskarsuppe, så hun leverte oppskriften og et gresskar.

Det var ikke slik hun hadde håpet at ting ville gå da hun flyttet inn. Isolasjonen forsinket henne i prosessen med å bli bedre kjent med søstrene sine. Men da hun fulgte president Nelsons råd om å øke sin åndelige kapasitet til å motta åpenbaring, overvant hun utfordringer, ble en bedre omsorgssøster og dannet noen nære vennskap.

Konfrontert med kjemper

Verden kan være forvirrende og fylt med feilinformasjon og motstridende meninger. Men Gud har gitt oss profeter til å veilede oss. Vi kan hjelpe andre å ha tro til å følge Herren og hans profeter til tross for folkeopinionen, for uansett utfordringer “[råder Herren] for krigen” (1 Samuel 17:47).

Da han vendte seg mot Goliat, la David til side hjelmen, rustningen og sverdet og bevæpnet seg i stedet med fem glatte steiner og en slynge. David var tilsynelatende ubeskyttet og sårbar, men klarte å beseire kjempen med bare slyngen og sin tro på Gud. (Se 1 Samuel 17:38–50.)

Vi føler oss kanskje uforberedt på å møte våre utfordringer uten alle svarene vi ønsker å ha. Men hvis vi har tro til å gå videre med de få glatte steinene vi har, vil det være nok til at Herren kan utføre sitt verk.

Prinsipper å overveie

Når vi hjelper andre, må vi forstå at det kan være mange måter å tilnærme seg et problem på. Vårt mål er å hjelpe dem å utvikle sin egen åndelige selvhjulpenhet ved å finne sine egne løsninger med Herrens hjelp.

Overvei hvordan du kan hjelpe ved å bygge opp deres tro og tillit til Herrens profet og til personlig åpenbaring.

Dette kan innbefatte å fortelle om dine egne erfaringer med å finne veiledning og trøst ved å følge profeten og søke guddommelig rettledning.

Du kan også henvise dem til hvor de kan lære hva profeter har sagt om lignende omstendigheter.

Hva kan vi gjøre?

Ha mot til å bære vitnesbyrd om at det er fred og trygghet i å følge Herrens veiledning som gis gjennom profeter og personlig åpenbaring.