“Næret av nonner”, Liahona, juni 2022.
Sagt av siste dagers hellige
Næret av nonner
Vi lurte på hva de katolske nonnene ville si når vi ba dem om hjelp.
Min ledsager og jeg gledet oss til å åpne et nytt område for misjonærarbeid i en liten by i Guatemalas vestre høyland. Kort tid etter vår ankomst begynte imidlertid ledere og medlemmer av lokale kirker å spre ville historier om oss. Som følge av dette begynte folk å frykte oss.
Eldste Todd Hinkins og jeg var imidlertid optimistiske, spesielt etter at tre familier ville være med på et åpent hus om Kirken. For å presentere evangeliet for dem, planla vi å vise dem korte filmer om gjenopprettelsen.
Da vi prøvde filmfremviseren før møtet, eksploderte imidlertid lyspæren i fremviseren. Overspenning hadde tilsynelatende skadet spenningsomformeren vår. Den kunne ikke lenger omforme 220 volts elektrisitet til de 110 voltene vi trengte til fremviseren vår.
“Hva nå?” klaget ledsageren min og jeg.
Bror Chavez, det eneste medlemmet av Kirken som bodde i byen, fortalte oss at han trodde nonnene i byen hadde en spenningsomformer. Så mens bror Chavez kjørte til Quetzaltenango i nærheten for å skaffe en ny lyspære, holdt vi en bønn og gikk til det lokale klosteret.
Vi banket på, presenterte oss og forklarte dilemmaet vårt og lurte på hva søstrene ville si. Uten å nøle ga de oss sin omformer og ønsket oss vel. Bror Chavez kom snart tilbake, og vi holdt møtet vårt.
For å takke nonnene laget eldste Hinkins og jeg småkaker til dem. Kort tid etter at vi hadde levert småkakene, overrasket nonnene oss ved å invitere oss på middag.
Vi takket ja.
Noen dager senere satte eldste Hinkins og jeg oss ned for å spise middag ved et vakkert bord omgitt av syv nonner. Fem var fra Canada, én var fra USA, og én var fra Guatemala City.
Under middagen fortalte vi dem om den gjenopprettede kirken og vårt arbeid som heltidsmisjonærer. Så ga vi dem en Mormons bok og bar vårt vitnesbyrd om den. De takket oss og roste oss for vår innsats for å bringe folk til Kristus.
Så beskrev de noen av nonnenes forskjellige “ordener”. De fortalte oss om sitt arbeid og tilpasninger til å bo i høylandet.
Med nye øyne så jeg på nonnene som åndsfrender med felles mål, ønsker og utfordringer. De tjente andre, ofret for sin tro og viet sitt liv til Gud.
Og middagen vår? Det var det beste måltidet jeg spiste det året – delt av våre venner, søstre fra den katolske kirke.