Sagt av siste dagers hellige
Å bli glad i seg selv er en reise
Jeg vokste opp med 10 søsken, og kjærlige foreldre som virkelig prøvde å gjøre alt riktig, og som ønsket at vi skulle ha en fantastisk barndom. Likevel ble jeg psykisk syk. Jeg er bare 20, men har vært gjennom det meste. Fra å streve med angst gjennom barndommen, perioder med depresjon tidlig i tenårene, og på toppen av det hele, en spiseforstyrrelse gjennom flere år.
Under oppveksten følte jeg mye usikkerhet rundt min egen kropp. Jeg strevde med sammenligninger, og kommentarer jeg fikk fra andre ganske tidlig, og utover i tenårene. Etter hvert tok jeg noen grep og endret livsstil. Jeg elsket å se resultatene og ble overfokusert på alle detaljer rundt kosthold og daglig trening. Det som begynte som et forsøk på å gå litt ned i vekt og få bedre selvtillit, tok helt overhånd til det nesten ikke var noe igjen av meg – verken fysisk eller mentalt.
Jeg tror at bare de som faktisk har opplevd psykisk sykdom virkelig kan forstå de som gjør det. Du har ingen kontroll over det som skjer i hodet ditt. Alle disse stemmene som forteller deg at du ikke er god nok, ikke verd å kjempe for, eller fortjener et godt liv. Alt jeg hadde i hodet sirklet rundt mitt eget selvbilde, min verdi som et menneske, kroppen min, og hvem jeg egentlig var “ment” å være som en datter. Jeg hatet det, men jeg klarte ikke å stoppe. Jeg hadde ikke kontroll. Jeg forsto ikke hva som skjedde. Spiseforstyrrelser er virkelig ikke glamorøse. De truer deg på livet, de truer hele hensikten med livet, og alt som Gud har planlagt for deg.
Spiseforstyrrelser varierer fra person til person. Jeg strevde med anoreksi og kroppsdysmorfi. Spiseforstyrrelsen fratok meg alt. Enten tenkte jeg på mat, eller så tenkte jeg på trening. Jeg hadde dårlig samvittighet tjuefire timer i døgnet. Enten fordi jeg hadde spist “for mye”, ikke trent “hardt nok”, eller at jeg skuffet menneskene jeg var glad i.
Mens jeg strevde mentalt, opplevde jeg også selvmordstanker og selvskading. Hadde du sagt til meg for to år siden at jeg fortsatt kom til å være i live i dag, ville jeg nok ikke trodd deg. Jeg følte meg så fortapt sint, forvirret og ute av kontroll at jeg ikke brydde meg om jeg levde eller ikke. Stemmene i hodet fortalte meg at jeg ikke var god nok, at ingen var glad i meg, og overbeviste meg om at livet ikke var verdt å leve. Det gikk så langt at jeg bare ville dø. Men innerst inne var jeg redd. Redd for konsekvensene. Jeg ville jo egentlig ikke dø, jeg ville bare at smerten skulle ta slutt. Etter å ha havnet på akuttmottaket to ganger, visste jeg at jeg var nødt til å endre handlingsmønster for å redde meg selv. Og tro meg; helbredelsesprosessen var vanskelig og fylt av usikkerhet, frykt, tårer og forvirring – men det var så verdt det.
Noen av dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har kommet meg ut på min planlagte misjon enda. Siden jeg sommeren 2021 fortsatt jobbet for å bli frisk, ble det bestemt at jeg ikke fikk reise riktig enda. Jeg ble bedt om å vente et år til, og prøve igjen. Nå som jeg faktisk har vært frisk i et helt år, venter jeg fortsatt på endelig tillatelse. Jeg ble frustrert, forvirret og lei meg. Hvorfor skjedde dette med meg? Hadde jeg ikke vært gjennom nok? Lenge var jeg sint og forvirret over at Herren ville gi meg denne prøvelsen. Men når jeg ser tilbake, så innser jeg at utfordringene var Guds måte å hjelpe meg til å bli den sterke kvinnen jeg er i dag.
Jeg har alltid trodd at alt skjer av en grunn. Mange ganger forstår du ikke hvorfor ting skjer, men det kan være Guds måte å styrke troen din på og lære deg å stole på hans timeplan. Jeg vet min himmelske Fader kjenner meg og er glad i meg, og Han visste at jeg trengte dette året for å bli helbredet og vokse på egenhånd. For å bli den kvinnen som den yngre versjonen av meg alltid drømte om å bli: selvstendig, utadvendt, energisk og trygg.
Ja, jeg bor nå i en litt større kropp. Men livet mitt er også mye større, og det er smilet mitt og gleden min også. Jeg elsker at kroppen min er større faktisk. Jeg elsker at jeg ser sterk og sunn ut. Jeg elsker at jeg endelig er i ferd med å finne meg selv, og oppdage hva jeg virkelig brenner for og ønsker for fremtiden. Å bli glad i seg selv er en reise. Hadde ikke Gud gitt meg dette ekstra året slik Han gjorde, ville jeg ikke møtt så mange fantastiske mennesker, utviklet så mange vennskap på tvers av landegrenser, og laget minner med folk jeg er blitt så glad i. Dette året har hjulpet meg å se livet mitt i et annet perspektiv, og å være takknemlig for den jeg er og for alt jeg har.
Jeg deler ikke dette for at noen skal synes synd på meg. Jeg er sterk nok til å kjempe mine egne kamper. Men, jeg har følt et sterkt ønske om å dele min historie, kanskje for å spre kunnskap om mental helse, og hjelpe andre som strever. Men først og fremst så jeg kan tilgi meg selv og bevege meg fremover.