Sagt av siste dagers hellige
Et inkluderende språk og en inkluderende væremåte
Mitt navn er Suzanne Greenfield. Jeg er født og oppvokst i Norge, men har bodd 12 år i utlandet. For ett år siden kom jeg hjem til Norge etter ha bodd 3 år i Juneau, Alaska. Jeg har vært medlem av Kirken hele mitt liv. Jeg står her i dag fordi jeg har blitt bedt av biskopsrådet om å holde en tale for dere. Biskopsrådet, er de tre mennene som sitter her bak meg. Det er de som leder menigheten her i Skien. Biskopen, han høye i midten kan vel sammenlignes med presten i Skien kirke. De to andre er rådgiverne hans. Det er de som leder søndagsmøtene. I motsetning til for eksempel statskirken, holder ikke biskopen vår en preken hver søndag. Han og rådgiverne gir medlemmene i oppdrag å dele tanker i forhold til et tema eller flere temaer som fokuserer på Jesus og som skal være trosbyggende for de som lytter. Det er derfor jeg står her oppe i dag. Jeg har blitt spurt om jeg kan holde en tale for dere.
Nå tenker kanskje noen av dere at det er litt rart at jeg står her og presenterer meg selv og forklarer hvem disse mennene bak meg er siden 95% av dere vet dette allerede, men i de siste årene har jeg begynt å skjønne noe jeg ikke skjønte før. Jeg kommer tilbake til det.
Min første mann, Einar Holm, ble medlem av Kirken da han var 24 år gammel. En søndag før vi ble kjærester og bare noen dager før han skulle bli døpt, satt han ved siden av meg på et søndagsmøte i kirken. En ung jente hadde blitt bedt om å si en bønn for å begynne møtet. Etter at hun hadde sagt Amen, lente han seg over til meg og sa med engasjement i stemmen: Jeg skal revolusjonere denne kirken. “Lykke til med det” tenkte jeg, men spurte hva han mente. Og da forklarte han meg at måten vi ba på var så merkelig, vi mumlet, snakket lavt og brukte alltid samme tonefallet og sa de samme tingene. Han syns ikke det var riktig måte å gjøre det på. Egentlig ble jeg litt fornærmet eller jeg tok det litt personlig, for dette var jo også måten jeg ba på, så jeg sa at det ikke var noe galt med det og i mitt stille sinn tenkte jeg vel at han kom til å lære snart.
Siden vi senere giftet oss, så skjønner dere sikkert at jeg ikke holdt dette mot ham så veldig lenge. Einar var virkelig et friskt pust, for å si det mildt. Når han ba, var det med høy og tydelig stemme og uten snev av “mormoner tonefall”. Mange av dere som er her inne husker ham godt og vet at han holdt aldri tilbake om det var noe han ikke var enig i, han elsket å sjokkere og var ivrig med på en diskusjon. Hver gang han skulle holde tale, kjente jeg at jeg satt på nåler, fordi jeg ante ikke hva han kunne finne på å si. Det kunne være, i mine øyne, totalt upassende, eller kanskje ikke uvesentlig. En gang var det faste- og vitnesbyrdsmøte. Før jeg går videre, la meg først forklare hva det er.
I Skriftene leser vi ofte om mennesker som fastet og ba for å vise spesiell hengivenhet til Gud. Vi tror at det er et bud at vi skal faste og be ofte. Så for å hjelpe oss å holde det budet har man bestemt at i Jesu Kristi Kirke skal man holde av første søndag i måneden til et faste- og vitnesbyrdsmøte. Man blir oppfordret til å avstå fra mat og drikke og komme til kirken med et søkende og åpent hjerte. I stedet for å ha taler den søndagen, er det åpent for de som ønsker det å komme opp og dele sine vitnesbyrd, eller overbevisning/tro på Jesus og hans læresetninger.
Vel, en søndag sto min mann, Einar, opp og sa noe sånt som: “Ja, jeg hadde helt glemt at det var fastesøndag i dag jeg. Jeg kom bare på det nå som biskopen sa det.” Jeg trodde jeg skulle forgå av flauhet. Det høres kanskje ikke så ille ut, men mitt gamle jeg ble så flau fordi nå visste jo alle at jeg også hadde glemt at det var faste og jeg syns det var veldig pinlig.
Til mitt forsvar, var jeg veldig ung og det var mye om livet jeg ennå ikke forsto. Jeg innrømmer at selv om jeg var den som hadde vært medlem hele livet, lærte kanskje Einar meg mer om hva Jesu Kristi Evangelium virkelig handlet om, enn jeg ham. Det har tatt meg mange år å forstå det, selv mange år etter at han døde i en tragisk ulykke i Skienselva i 2005. Det Einar så, var at kirken ikke var et sted å vise hvor flink man var. Men et sted hvor vi sammen lærte av hverandre og bygget hverandre opp med svakheter og feil og alt. Det er jo ganske åpenbart, men ingen liker vel å innrømme at vi har feil og svakheter. Og jeg har nok forsøkt hardt å leve opp til å være så perfekt som mulig. Jeg skjønner nå at kanskje jeg har bommet og ikke fokusert på det som er aller viktigst. Å elske Herren min Gud av hele mitt hjerte og å elske min neste som meg selv.
Noen ganger så tenker jeg at jeg er som fariseerne på Jesu tid. Lukas 5:29-32:
Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: “Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?” Men Jesus svarte dem: “Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.”
Tenk, de gikk glipp av å sitte til bords med Frelseren fordi de ikke kjente ham igjen, og forsto ikke at Han var den de ventet på. De så ikke forbi feilene til de Han var sammen med og trodde de var bedre.
Jeg ønsker ikke å være som fariseerne, jeg ønsker å spise sammen med Jesus og alle som han har til bords ̶ for sannheten er at ingen er uten feil. Det bringer meg til begynnelsen av talen min, om hva jeg har skjønt. Hvis jeg ønsker å være som Jesus og inkludere alle som kommer til kirken så må jeg slutte å tenke på verden som vi (vi som er medlemmer av Kirken) og dem (de som ikke er det), og jeg må slutte å holde taler for “oss”.
Så derfor står jeg her i dag og presenterer meg selv og forklarer hvem disse mennene bak meg er fordi jeg vil at alle skal ha de samme forutsetningene for å forstå hva jeg snakker om. Jeg skulle ønske vi var mange flere her, men kanskje JEG gjør at mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg forbereder taler som passer til dere som jeg kjenner og som allerede er døpt medlemmer av Kirken. Men tenk om kirken var et sted hvor mennesker følte at de bare kunne stikke innom for å høre og bli oppløftet av Guds ord. Er det det i dag?
Forestill dere at dere er i kirken for første gang og hører noen på talerstolen si noe slik som dette:
“Jeg er så takknemlig for generalkonferansen, spesielt talen til søster Bingham hvor hun minnet oss på hvor viktig det er å implementere det inspirerte Kom følg meg-programmet i våre hjemmeaftener og Primær-leksjoner. Det vil hjelpe barna våre å forstå prestedømmets kraft, og hvor viktig det er å inngå pakter med Gud så vi en gang kan komme til Det celestiale rike.”
Jeg har selvsagt funnet på denne setningen selv, og ingen har faktisk sagt det, men lignende setninger kunne ha blitt sagt og blir sagt. Om du har vært medlem i flere år så vet du kanskje hva alle disse ordene betyr. Men om dette er den første gangen du er her vil ikke mye i den setningen gi mening. Og noen ganger tror jeg at jeg gjør det veldig vanskelig for Den hellige ånd å vitne om sannhet til mennesker som ikke aner hva jeg snakker om.
En god venn av meg og en venn av misjonærene i Juneau i Alaska, var en gang i kirken hvor en av talerne snakket om hvordan vi kunne forberede oss til generalkonferansen. Etter møtet inviterte jeg ham på middag hos oss og spurte om han visste hva generalkonferansen var for noe. Nei, det visste han ikke, han ante faktisk ikke hva taleren hadde snakket om, og hun snakket i nesten 20 minutter.
Jeg forklarte ham da at to ganger i året blir det holdt en spesiell konferanse for Kirken over hele verden. For Jesu Kristi Kirke er en verdensomspennende kirke. Der taler levende profeter som leder kirken i dag, Guds ord. Konferansen blir overført og kan ses hjemme på nettet, eller man kan se overføringen i kirkebygget.
Den dagen lovet jeg meg selv å tenke nøye gjennom hva jeg skulle si neste gang jeg fikk muligheten til å holde en tale. Da den neste anledningen bød seg, inviterte jeg flere venner som ikke pleide å komme til kirken. Jeg måtte anstrenge meg veldig fordi det er så mange ord og uttrykk som vi bruker helt uten å tenke på at det krever lang fartstid i Kirken for å forstå dem.
Jeg har veldig langt igjen å gå, men jeg føler at jeg har kommet et stykke fra den dagen jeg satt på nåler fordi jeg var redd for at min mann kom til å utlevere flere av mine feil fra talerstolen. Jeg er først og fremst mye mildere mot meg selv og forhåpentligvis også mot andre mennesker og jeg forstår mye bedre at kirken er et sted for alle.
Da jeg kom tilbake til Norge, var jeg usikker på om jeg skulle komme tilbake til Skien, eller om jeg skulle finne meg et sted hvor Kirken var større, med flere medlemmer og kanskje flere barn i min datter, Lunas alder. Etter flere runder med meg selv, fikk jeg dette spørsmålet i tankene. Hvorfor går du egentlig til kirken?
Svaret kom fort. Jeg går til kirken så jeg kan ta del i nadverden.
Nattverd, eller “nadverd” som vi av en eller annen grunn kaller det på norsk i vår kirke, er en hellig handling, et religiøst rituale eller rite. Nattverden innbyr dem som tar av den, å huske Jesus, Hans liv, Hans offer, Hans død og oppstandelse.
Brødet som brytes, minner oss om Hans legeme og Hans fysiske lidelse.
Vannet minner oss om hvordan Han ga sitt blod i intens åndelig lidelse og angst, som begynte i Getsemanehagen og endte på korset.
Nattverden er også en påminnelse om at gjennom Hans barmhjertighet og nåde vil alle mennesker bli oppreist og få muligheten til å ha evig liv og leve sammen med Gud.
For de som er blitt døpt og bekreftet som medlemmer av denne kirken, minner nattverden dem ikke bare om Jesus Kristus, men det minner dem også om de løfter de ga Gud da de ble døpt. Nemlig at de ville holde Hans bud, alltid huske Ham og ta Hans navn på seg.
Det minner dem også om Hans evige løfte til dem; nemlig, at Hans Ånd alltid vil være med dem. Den hellige ånd, et medlem av Guddommen som vil veilede dem, vitne om sannheten, gi dem mer kunnskap og hjelpe dem til å bli hellige gjennom troen på Jesus Kristus.
I mange kristne kirker utføres nattverdsseremonien bare noen få ganger i året. Noen spør hvorfor det er nødvendig å ta nattverd så ofte som vi gjør. Jeg forestiller meg at noen til og med kan se det som overforbruk av noe så spesielt, og gjøre det vanlig og mindre hellig. Mange ganger tror jeg vel også at nattverden ikke er så spesiell for meg som den kunne vært. Men hvor glemske vi mennesker er! Hvor ofte gjør jeg ikke de samme feilene om og om igjen, og glemmer hva jeg har lovet? Herren vet dette, og Han vet hvor mye VI trenger Ham, hvor mye JEG trenger Ham. Så Han gir oss muligheten OFTE.
Det er derfor jeg kommer til kirken. Og det har vist seg at medlemmene her er ganske så fantastiske også. Så det har vært en win win for meg.
Jeg alene kommer nok aldri til å revolusjonere Kirken. Men jeg alene kan gjøre noe for å være mer inkluderende. Jeg er så glad for den troen jeg har på at Jesus Kristus døde og oppsto igjen, og for at jeg har erfart hans dype kjærlighet for meg personlig og at jeg kan være medlem av Hans kirke. Kirken hjelper meg å komme nærmere Ham. Jeg drømmer om at mange mange flere i Skien, både nye og gamle som vi ikke har sett på lenge, skal føle at de kan høre til her og at vi trenger dem og at vi har noe å lære av dem. Jeg skulle ønske jeg hadde vært flinkere til å fortelle Einar hvor mye han lærte meg om å være en sann kristen, istedenfor at jeg hele tiden ville at han skulle passe A4-malen og være som alle andre medlemmer. Men det er jo derfor vi er her, så vi kan vokse og utvikle oss. Gjøre feil og lære av dem. Og ved hjelp av vår tro på Jesus så kan vi lære hva det måtte være. Er ikke det fantastisk?
Jeg elsker Jesus og hans eksempel. Og jeg håper at jeg kan bli enda flinkere på å fokusere på det som virkelig betyr noe. Å elske Gud av hele mitt hjerte og å elske min neste som meg selv.