Lydighet – «Når Herren befaler, gjør det»

«Lev i streng lydighet mot Guds bud og vandre i ydmykhet for ham.»

Fra Joseph Smiths liv

Fra desember 1827 til august 1830 bodde Joseph og Emma Smith i Harmony, Pennsylvania, men profeten reiste jevnlig til New York for å ta hånd om Kirkens anliggender. I september 1830 flyttet Joseph og Emma til Fayette, New York, for å slutte seg til de hellige som bodde i det vestre New York. I desember samme år mottok profeten en åpenbaring som skulle kreve store ofre av Kirkens medlemmer i New York. De skulle forlate sine hjem, gårder og forretninger og samle seg i Kirtland, Ohio (se L&p 37). Der skulle de slutte seg til konvertittene som bodde i dette området, for å bygge opp Kirken og, slik Herren lovet, «bli begavet med kraft fra det høye» (L&p 38:32). Joseph og Emma Smith var blant de første til å adlyde Herrens befaling da de forlot New York i slutten av januar 1831. De reiste over 40 mil til Kirtland med slede, midt på en spesielt streng vinter, mens Emma var gravid med tvillinger.

Newel K. Whitney fra Kirtland var en av de første som ønsket profeten velkommen, slik det beskrives av hans barnebarn Orson F. Whitney: «Rundt 1. februar 1831 kjørte en slede med fire personer gjennom Kirtlands gater og stanset til slutt ved døren til Gilbert og Whitneys merkantilforretning… En av mennene, en ung og kraftig skikkelse, reiste seg, sprang opp trappen og inn i butikken, hvor han møtte den yngre medeieren.

“Newel K. Whitney, du er mannen!” utbrøt han og strakte frem hånden på en hjertelig måte, som til en gammel og nær bekjent.

“Jeg er redd jeg ikke har den ære,” svarte kjøpmannen, idet han mekanisk tok den fremrakte hånden, med et halvt smil og et halvt forfjamset uttrykk. “Jeg kan ikke tiltale deg ved navn, slik du har tiltalt meg.”

“Jeg er Joseph, profeten,” sa den fremmede smilende. “Du har bedt for å få meg hit, hva ønsker du av meg?”

Whitney, som ble forbauset, men ikke mindre glad, førte, så snart forfjamselsen avtok, følget … over gaten til sitt hjem på hjørnet og presenterte dem for sin hustru [Elizabeth Ann]. Hun ble like overrasket og henrykt. Joseph sa om denne episoden: “Vi ble godt mottatt og ønsket velkommen inn i hjemmet til bror N. K. Whitney. Jeg og min hustru bodde hos bror Whitneys familie i flere uker og ble møtt med all den vennlighet og oppmerksomhet som kunne forventes.” [Se History of the Church, 1:145-46.]»¹

Orson F. Whitney erklærte: «Ved hvilken kraft gjenkjente denne bemerkelsesverdige mannen, Joseph Smith, en som han aldri før hadde sett i kjødet? Hvorfor kjente ikke Newel K. Whitney ham igjen? Det var fordi Joseph Smith var en seer, en utvalgt seer. Han hadde faktisk sett Newel K. Whitney på sine knær, hundrevis av kilometer unna, mens han ba om at han måtte komme til Kirtland. Fantastisk, men sant!»²

Innen mai hadde nesten 200 hellige til fra New York reist til Kirtland – noen med slede eller vogn, men mesteparten med lekter på Erie-kanalen og deretter med dampbåt eller skonnert over Erie-innsjøen. I forbindelse med denne flyttingen til Kirtland, som med andre utfordrende omstendigheter, ledet Joseph Smith de hellige i å følge Guds befalinger, uansett hvor vanskelig oppgaven var.

Fire år senere, midt under presset forbundet med å lede den voksende Kirken i Kirtland, uttrykte profeten den overbevisningen som kjennetegnet hans liv: «Jeg har aldri hatt noen travlere måned enn november. Men fordi mitt liv har vært fylt av aktivitet og stadige anstrengelser, har jeg gjort dette til min regel: Når Herren befaler, gjør det.»³

Joseph Smiths læresetninger

Når vi søker Guds vilje og gjør alt han befaler oss å gjøre, vil himmelens velsignelser hvile over oss.

«For å bli frelst må vi ikke bare gjøre enkelte ting, men alt som Gud har befalt. Menneskene kan forkynne og praktisere alt bortsett fra det som Gud befaler oss å gjøre, og til sist vil de bli fordømt. Vi kan betale tiende av mynte og rute og alle slags hagevekster, og fremdeles ikke være lydige mot Guds bud [se Lukas 11:42]. Min hensikt er å adlyde og dessuten lære andre å være lydige mot Gud i alt han ber oss om å gjøre. Det spiller ingen rolle om prinsippet er populært eller upopulært, jeg vil alltid forfekte et sant prinsipp, selv om jeg blir stående helt alene.»⁴

«Som en kirke og som et folk påligger det oss å være kloke, forsøke å kjenne og deretter være villige til å gjøre Guds vilje; for “salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!” sier Skriftene. “Våk hver tid og stund,” sier vår Frelser, “og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.” [Se Lukas 11:28; 21:36.] Hvis Enok, Abraham, Moses, Israels barn og alle Guds barn ble frelst ved å holde Guds bud, da vil vi, om vi blir frelst i det hele tatt, bli frelst etter det samme prinsipp. På samme måte som Gud ledet Abraham, Isak og Jakob som familier og Israels barn som nasjon, må også vi som en kirke bli veiledet av ham hvis vi vil ha fremgang, bli bevart og styrket. Vi kan ikke sette vår lit til andre enn Gud, motta visdom fra andre enn ham, og bare han kan beskytte og bevare oss åndelig og timelig, for ellers vil vi falle.

Tidligere er vi blitt refset ved Guds hånd fordi vi ikke var lydige mot hans bud, til tross for at vi aldri brøt noen av menneskets lover eller overtrådte noen av menneskenes forskrifter – men vi har likevel hatt en lettsindig omgang med hans bud, vi har vendt oss bort fra hans ordinanser, Herren har tuktet oss hardt, og vi har følt hans arm og har innrømmet at det var til beste for oss. La oss være kloke i den tid som kommer og alltid huske at “lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer”. [1. Samuelsbok 15:22.]»⁵

«Når vi blir instruert, må vi adlyde denne røsten og etterleve lovene i Guds rike, slik at himmelens velsignelser kan komme over oss. Alle må handle i forening, ellers kan ingenting gjøres, og de skulle handle i henhold til det fordums prestedømme. Derfor skulle de hellige være et utvalgt folk adskilt fra all verdens ondskap – utsøkt, dydig og hellig. Herren [vil] gjøre Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til et rike av prester og et hellig folk, en utvalgt ætt, [se 2. Mosebok 19:6; 1. Peter 2:9] slik som på Enoks tid, som hadde alle de gaver som er beskrevet for Kirken i Paulus’ brev og i hans lære til menighetene på hans tid.»⁶

«Et menneske kan tro at Jesus Kristus er Guds Sønn og være lykkelig i denne troen, men likevel ikke adlyde hans befalinger og til sist bli nedstyrtet på grunn av ulydighet mot Herrens rettferdige krav.»⁷

«Vær dydige og rene, vær rettskafne og sannferdige menn og hold Guds bud, så vil dere bedre bli i stand til å forstå forskjellen mellom riktig og galt – mellom det som er av Gud og det som er av mennesker – og den sti dere vandrer på, vil være som de rettferdiges, som blir klarere og klarere til det er høylys dag [se Ordspråkene 4:18].»⁸

Wilford Woodruff fortalte følgende mens han var medlem av De tolvs quorum: «President Joseph … leste lignelsen om vintreet og dets grener [se Johannes 15:1-8] og forklarte den og sa: “Hvis vi holder Guds bud, skulle vi frembringe frukt og være Guds venner og vite hva vår Herre har gjort.”»⁹

Gud gir lover som vil forberede oss for celestial hvile om vi adlyder dem.

«Gud vil ikke gi en befaling som ikke i seg selv er utformet for å bedre omstendighetene for ethvert menneske, uansett hvilke omstendigheter det befinner seg i, uansett hvilket rike eller land det befinner seg i.»¹⁰

«Himmelens lov ble gitt til mennesket, og som sådan garanterer den alle som er lydige mot den, en belønning som overgår all jordisk vurdering, selv om den ikke lover at den troende i enhver tidsalder skulle være forskånet for de trengsler og vanskeligheter som oppstår på forskjellige hold som følge av handlinger begått av ugudelige mennesker på jorden. Men selv midt i alt dette er det et løfte betinget av det faktum at dette er himmelens lov, som overgår menneskets lov like mye som evig liv overgår det timelige, og de velsignelsene som Gud er i stand til å gi, er større enn dem som kan gis av mennesker. Hvis derfor menneskets lov er bindende for mennesket når den er godtatt, hvor mye mer må så ikke himmelens lov være det! Og på samme måte som himmelens lov er mer fullkommen enn menneskets lov, så mye større må også belønningen for å adlyde den være… Guds lov gir løfte om det liv som er evig, ja, til og med om en arv ved Guds egen høyre hånd, trygghet mot alle den ondes krefter…

… Gud har utpekt en tid eller avsatt en periode i sitt eget skjød når han vil bringe alle sine undersåtter som har vært lydige mot hans røst og holdt hans bud, inn til sin celestiale hvile. Denne hvile er så fullkommen og herlig at mennesket trenger å forberede seg før det i henhold til dette rikes lover kan komme inn i det og glede seg over dets velsignelser. I henhold til dette faktum har Gud gitt bestemte lover til den menneskelige familie, som hvis de etterleves, er tilstrekkelige til å forberede dem til å arve denne hvile. Vi konkluderer derfor med at dette var hensikten med at Gud ga sine lover til oss… Alle bud som er gitt i Herrens lov, gir et sikkert løfte om belønning til alle som er lydige, ut fra det faktum at de virkelig er løfter fra en Skapning som ikke kan lyve, en som i fullt monn er i stand til å oppfylle hver eneste tøddel av sitt ord.»¹¹

Joseph Smith forkynte følgende i april 1843, senere nedtegnet i Lære og pakter 130:20-21: «Det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt som alle velsignelser er betinget av – og når vi mottar en velsignelse fra Gud, er det ved lydighet mot den lov den er betinget av.»¹²

«Alle velsignelser som er innstiftet for mennesket i rådet i himmelen, gis på betingelse av lydighet mot den lov de er knyttet til.»¹³

De som er trofaste til enden, vil motta en rettferdighetens krans.

«Lev i streng lydighet mot Guds bud og vandre i ydmykhet for ham, og han vil opphøye deg i sin egen beleilige tid.»¹⁴

«Hvor forsiktige menneskene burde være med hva de gjør i de siste dager, om de ikke skal bli avskåret fra sine forventninger, og de som tror de står, skal falle, fordi de ikke holder Herrens bud. Dere som gjør Herrens vilje og holder hans bud, har imidlertid grunn til å fylles med usigelig glede, for slike skal bli opphøyet og bli løftet opp i triumf over alle denne verdens riker.»¹⁵

«I det 22. kapittel av Matteus’ beretning om Messias ser vi at himmelens rike er sammenlignet med en konge som gjorde i stand bryllup for sin sønn [se Matteus 22:2-14]. At denne sønnen var Messias vil ingen bestride ettersom det er himmelens rike lignelsen forteller om. Videre er det tydelig i Johannes’ åpenbaring at de hellige, eller de som finnes å være trofaste i Herren, er de som vil bli funnet verdige til å ta sete ved bryllupsmåltidet. Johannes forteller at lyden han hørte i himmelen, var som av “en stor skare” eller “som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: …Gud Herren, Den allmektige, regjerer som konge. La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger” [Johannes’ åpenbaring 19:6-8].

At det bare er de som holder Herrens bud og hans lover til enden, som får sitte til bords ved denne strålende bryllupsfesten, fremgår tydelig av følgende sitat fra Paulus’ siste brev til Timoteus, som han skrev like før sin død, og hvor han sier: “Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men også alle som elsker å se ham.” [2. Timoteus 4:7-8, KJv.] Ingen som tror på denne beretningen, vil et øyeblikk tvile på det Paulus her sier, og som han selv visste ble sagt like før han skulle forlate denne verden. Selv om han en gang, ifølge eget utsagn, forfulgte Guds kirke og ødela den, arbeidet han uavbrutt for å spre det glade budskap etter at han var kommet til troen, og som en trofast soldat gjør når han blir bedt om å gi sitt liv for den sak han har gått inn for, ofret han sitt liv i forvissningen om evighetens krone – som han selv sier.

Hvis vi følger denne apostelen fra han ble omvendt og til han døde, vil vi finne et godt eksempel på en som arbeidet flittig og tålmodig med å forkynne Kristi evangelium. Selv om han ble spottet, pisket og stenet, fortsatte han mer glødende enn noensinne å forkynne Frelserens ord så snart han unnslapp sine forfølgere. Og det er noe alle vet at han ikke kom til troen for å oppnå heder i dette liv og heller ikke for verdslig vinnings skyld. Hva var det så som gjorde at han fant seg i alle disse plagene? Jo, for at han – som han selv sa – kunne få denne rettferdighetens krans fra Guds hånd. Ingen vil sannsynligvis bestride at Paulus var trofast til enden. Ingen vil hevde at han ikke holdt fast ved troen, at han ikke stred den gode strid og at han ikke forkynte og forsøkte å overbevise andre helt til siste stund. Og hva var det han skulle få? En rettferdighetens krans…

Tenk et øyeblikk nærmere over, brødre, og spør dere selv om dere vil anse dere verdige til å sitte sammen med Paulus og hans likemenn ved bryllupsfesten hvis dere ikke har vært trofaste. Kan dere vente å motta en slik belønning hvis dere ikke har stridt den gode strid og bevart troen? Har dere da et løfte om å motta rettferdighetens krans fra Herrens hånd, sammen med Den førstefødtes kirke? Av dette forstår vi at når Paulus satte sitt håp til Kristus, var det fordi han hadde bevart troen, fordi han elsket å se ham, og fordi han av Kristus selv hadde fått løfte om å motta rettferdighetens krans…

… Menneskene i fordums tid, selv om de ble forfulgt og hjemsøkt av mennesker, fikk løfter fra Gud som veide så tungt og var av en slik herlighet at våre hjerter ofte fylles med takknemlighet over at vi overhodet har adgang til å betrakte dem når vi tenker nærmere over at det for ham ikke finnes noen persons anseelse og at han blant ethvert folkeslag tar imot den som frykter Gud og gjør rettferdighet [se Apostlenes gjerninger 10:34-35]…

Vi kan trekke den konklusjon at det skal komme en dag da alle vil bli dømt etter sine gjerninger og bli belønnet i henhold til disse; at de som har bevart troen, vil bli belønnet med rettfer dighetens krans, bli kledd i hvite klær, få adgang til bryllupsfesten, bli fri fra enhver trengsel og vil få regjere med Kristus på jorden, hvor de i henhold til det fordums løfte vil nyte av det nye vintreets frukt i det strålende rike sammen med ham. Vi ser iallfall at slike løfter ble gitt til de hellige i fordums tid. Selv om vi ikke kan påberope oss disse løftene som ble gitt til dem i fordums tid, for de er ikke vår eiendom bare fordi de ble gitt til de hellige i fordums tid, kan vi likevel – hvis vi er Den aller høyestes barn, er kalt med det samme kall som de ble kalt med, har inngått den samme pakt som de inngikk og er trofaste mot vitnesbyrdet om vår Herre slik de var – tre frem for Faderen i Kristi navn slik de trådte frem for ham og motta de samme løftene selv.

Når vi mottar disse løftene, hvis vi noensinne vil motta dem, vil det ikke skje fordi Peter, Johannes og de andre apostlene … vandret i frykt for Gud og hadde kraft og tro til å seire og motta dem, men det vil skje fordi vi selv har tro og trer frem for Gud i hans Sønns Jesu Kristi navn slik de gjorde, og når disse løftene blir gitt, vil det være løfter direkte til oss, ellers vil de ikke gjøre oss noe godt. De vil bli formidlet til vår egen gagn, være vår eiendom (gjennom Guds gave) og være noe vi har gjort oss fortjent til gjennom vår flid når det gjelder å holde hans bud og vandre rettskaffent for ham.»¹⁶

«Vi ville minnet dere, brødre, om utmattelsen, prøvelsene, vanskelighetene og forfølgelsen som de hellige i fordums tid utholdt kun i den hensikt å overbevise menneskene om hvor fortreffelig og riktig troen på Kristus var, om det etter vår mening var nødvendig eller på noen måte ville stimulere dere til å arbeide i Herrens vingård med større flid. Men vi har grunn til å tro (hvis dere gjør de hellige skrifter til en tilstrekkelig del av deres studier) at deres utholdenhet er kjent for dere alle, samt deres villighet til å ofre øyeblikkets heder og fornøyelser som denne verden kan gi, for å kunne få en forvissning om livets krans fra vår Herres hånd. Deres utmerkede eksempel i arbeidet, som viser oss deres iver for den sak de kjempet for, benytter dere daglig som deres mønster. Og ikke bare disse helliges eksempler, men vår Herres bud håper vi dere til enhver tid har i deres hjerte, og at de lærer dere ikke bare hans vilje i forbindelse med å forkynne hans evangelium, men om hans saktmodighet og fullkomne adferd for alle, selv under voldsom forfølgelse og mishandling som ble påført ham av en ond og utro slekt.

Husk, brødre, at han har kalt dere til hellighet, og må vi si at dette innebærer å være som ham i renhet? Hvor kloke, hvor hellige, hvor kyske og hvor fullkomne dere dermed skulle være i hans åsyn. Husk også at Hans øyne alltid hviler på dere. I lys av disse kjensgjerningene kan dere ikke unngå å forstå at uten en streng overholdelse av alle hans guddommelige krav, vil dere, i det minste, bli veid og bli funnet for lette, og i så fall, må dere innrømme, vil deres lodd være å finne blant de ulønnsomme tjenerne. Vi ber dere derfor, brødre, om å forbedre alt som dere er forvaltere av, så dere ikke må miste deres belønning.»¹⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Les det siste avsnittet på s. 159 mens du fokuserer på den regelen Joseph Smith hadde for sitt liv. Tenk på spesifikke befalinger du nylig har fått gjennom den levende profetens ord eller tilskyndelser fra Den hellige ånd. Hvordan har du blitt velsignet når du har adlydt disse befalingene uten å nøle?
Gjennomgå første avsnitt på s. 160. Hvorfor må vi noen ganger «stå alene» for å «forfekte et sant prinsipp»? På hvilke måter er vi ikke alene i slike stunder? (Du finner noen eksempler på s. 160-62.) Hvordan kan vi hjelpe barn og ungdom å holde seg trofaste mot evangeliets prinsipper, selv når det er upopulært å gjøre det?
Studer avsnittet som begynner på s. 162. Av hvilke grunner gir Gud oss bud og befalinger? Hvorfor skulle vi adlyde hans bud og befalinger?
Gjennomgå Joseph Smiths lære om Matteus 22:2-14 og 2. Timoteus 4:7-8 (s. 163-67). Grunn på hvordan det ville føles å få komme inn på bryllupsfesten. Hva slags mennesker må vi være for å være verdige til å komme inn? Hva tror du det vil si å kjempe den gode strid og bevare troen? Tenk på noen du kjenner som har kjempet den gode strid og bevart troen. Hva kan du lære av vedkommende?
Profeten Joseph oppfordret oss til å huske at Herren har «kalt [oss] til hellighet» (s. 167). Hva vil det si å bli kalt til hellighet? Hvordan kan det at vi husker på dette «kallet», påvirke oss til det bedre? påvirke våre familiemedlemmer og venner til det bedre?

Aktuelle skriftsteder: 2. Mosebok 20:1-17; Johannes 7:17; 1. Nephi 3:7; L&p 58:26-29; Abraham 3:25