Joseph Smiths liv og virke

«Joseph Smith, Herrens profet og seer, har gjort mer, bortsett fra Jesus selv, for menneskenes frelse i denne verden enn noe annet menneske som noensinne har levet i den» (L&p 135:3). Denne forbløffende erklæringen beskriver en mann som ble kalt av Gud da han var 14 år gammel og bare ble 38 år. Mellom Joseph Smiths fødsel i Vermont i desember 1805 og hans tragiske bortgang i Illinois i juni 1844, skjedde fantastiske ting. Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, viste seg for ham, noe som lærte ham mer om Guds natur enn det som hadde vært kjent i århundrer. Oldtidsprofeter og -apostler overdro hellig prestedømskraft til Joseph, noe som gjorde ham til et nytt, bemyndiget vitne om Gud i denne siste evangelieutdeling. En makeløs utgytelse av kunnskap og læresetninger ble åpenbart gjennom profeten, innbefattet Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle. Gjennom ham ble Herrens sanne kirke igjen organisert på jorden.

I dag videreføres arbeidet som ble påbegynt av Joseph Smith, over hele verden. President Wilford Woodruff vitnet og sa følgende om profeten Joseph Smith: «Han var en Guds profet, og han la grunnvollen til det største verk og den største evangelieutdeling som noensinne er blitt opprettet her på jorden.»¹

Herkomst og barndom

Joseph Smith var amerikaner i sjette generasjon, for hans forfedre hadde emigrert fra England til Amerika på 1600-tallet. Profetens forfedre hadde de typiske kjennetegnene som ofte forbindes med de første generasjonene av amerikanere. De trodde at Gud ga dem veiledning og omsorg, de hadde god arbeidsmoral, og de arbeidet flittig for sine familier og sitt land.

Joseph Smiths foreldre, Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith, giftet seg i 1796 i Tunbridge, Vermont. De var hardtarbeidende og gudfryktige, og tok fatt på sitt ekteskap under gunstige økonomiske omstendigheter. Dessverre mistet Joseph Smith sr. sitt første gårdsbruk og opplevde en rekke økonomiske tilbakeslag i de påfølgende årene. Familien Smith ble tvunget til å flytte flere ganger, ettersom deres far prøvde å tjene til livets opphold ved å dyrke de skogkledde åsene i New England, påta seg jobber på andre gårder, drive en landhandel eller undervise i skolen.

Joseph Smith jr. ble født 23. desember 1805 i Sharon, Vermont, som barn nummer fem av elleve. Han ble oppkalt etter sin far. Barna i familien Smith var, i den rekkefølgen de ble født: en ikke navngitt sønn (som døde kort tid etter fødselen), Alvin, Hyrum, Sophronia, Joseph, Samuel, Ephraim (som levde i mindre enn to uker), William, Katharine, Don Carlos og Lucy.²

Tegn på profetens ualminnelige karakter gjorde seg tidlig gjeldende i hans liv. Familien Smith bodde i West Lebanon, New Hampshire, da en dødelig tyfoidfeberepidemi rammet mange i lokalsamfunnet, heriblant alle Smith-barna. Mens de andre barna frisknet til uten komplikasjoner, pådro Joseph seg en alvorlig infeksjon i venstre ben. Han var da ca. syv år gammel. Dr. Nathan Smith fra Dartmouth Medical School i Hanover, New Hampshire, gikk med på å utføre en ny kirurgisk prosedyre for å prøve å redde guttens ben. Mens dr. Smith og hans kolleger forberedte operasjonen, ba Joseph sin mor om å forlate rommet for at hun skulle slippe å se ham lide. Da han nektet å drikke brennevin for å dempe smerten og kun fikk lindring av farens trygge armer, måtte Joseph tappert holde ut mens kirurgen boret inn i og meislet bort deler av benet. Inngrepet var vellykket, selv om Joseph gikk med krykker i flere år og hadde en tendens til å halte resten av livet.

I 1816, etter flere år med sviktende avlinger, flyttet Joseph Smith sr. med familien fra Norwich, Vermont, til Palmyra, New York, i håp om å finne bedre kår. «På grunn av trange kår,» mintes profeten senere, «måtte vi arbeide hardt for å forsørge en stor familie … , og ettersom det var nødvendig at alle som kunne, bidro til å forsørge familien, mistet vi muligheten til å få en utdannelse. Det er nok å si at jeg kun ble undervist i lesing, skriving og matematikkens grunnregler.»³

Det første syn

Joseph Smith skrev følgende om sin opplæring i barneårene: «Jeg ble født … av gode foreldre som gjorde enhver anstrengelse for å undervise meg i den kristne tro.»⁴ Men, i likhet med mange andre kristne, var Josephs foreldre klar over at noen av prinsippene i evangeliet som Jesus og hans apostler forkynte, manglet i datidens kirker. I Palmyra-området i 1820 var det flere forskjellige kristne trossamfunn som prøvde å vinne konvertitter. Josephs mor, to av hans brødre og hans eldre søster sluttet seg til den lokale presbyterianske kirken, mens Joseph, hans far og hans bror Alvin var avventende. Selv om han bare var en gutt, var Joseph svært opptatt av sin egen stilling overfor Gud og av forvirringen blant de forskjellige trossamfunnene.

Mens han studerte Skriftene, gjorde et skriftsted i Jakobs brev spesielt inntrykk på den 14 år gamle Joseph: «Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den» (Jakobs brev 1:5). Inspirert av dette løftet fra Herren, gikk Joseph ut i skogen nær sitt hjem for å be en vårdag i 1820. Han knelte ned og oppsendte sitt hjertes ønsker til Gud. Umiddelbart ble han grepet av mørkets krefter, som fullstendig overmannet ham og fikk ham til å frykte at han skulle bli ødelagt. Men som svar på hans inderlige bønn ble himlene åpnet, og han ble befridd fra sin usynlige fiende. I en lysstøtte skarpere enn solen så han to personer stående over seg i luften. En av dem talte, kalte gutten ved navn og sa: «Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» (Joseph Smith – Historie 1:17).

I denne enestående tilkjennegivelsen viste Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, seg personlig for den unge Joseph. Joseph samtalte med Frelseren, som ba ham om ikke å slutte seg til noen av de daværende kirkesamfunnene, for «de var alle på avveie» og «alle deres trosbekjennelser var en vederstyggelighet i hans øyne, … de forfekter en lære som er menneskebud og har et skinn av gudsfrykt, men de fornekter Guds kraft» (Joseph Smith – Historie 1:19). Joseph ble også lovet «at evangeliets fylde skulle gjøres kjent på et senere tidspunkt for [ham]»⁵. Etter mange hundre år med åndelig mørke hadde Herrens ord og det faktum at Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, virkelig lever, blitt åpenbart for verden gjennom dette ungdommelige og rene kar.

Moronis besøk

Tre år gikk, og i denne perioden ble Joseph Smiths erklæring om at han hadde sett Gud, gjenstand for hån og spott i lokalsamfunnet. Den unge profeten, som nå var 17 år gammel, undret seg over hva han hadde i vente. Om kvelden 21. september 1823 ba han oppriktig om veiledning og om tilgivelse for sine ungdommelige «synder og tåpeligheter» (Joseph Smith – Historie 1:29). Som svar på hans bønn ble hans loftsrom fylt med lys, og et himmelsk sendebud som het Moroni, viste seg for ham. «[Han] sa at han var en Guds engel,» mintes Joseph, «sendt for å overbringe den glade nyheten om at den pakten Gud inngikk med oldtidens Israel, snart skulle bli oppfylt, at det forberedende arbeid før Messias’ annet komme snarlig skulle settes i gang. Tiden var inne til at evangeliet i sin fylde skulle forkynnes med kraft til alle nasjoner, for at et folk kunne være beredt til tusenårsriket. Jeg fikk vite at jeg var utvalgt til å være et redskap i Guds hender til å oppfylle noen av hans hensikter i denne strålende evangelieutdeling.»⁶

Moroni fortalte også Joseph at en samling av oldtidsskrifter, gravert på gullplater av oldtidsprofeter, lå nedgravd i en høyde i nærheten. Denne hellige opptegnelsen skildret et folk som Gud hadde ført fra Jerusalem til den vestlige halvkule 600 år før Jesu fødsel. Moroni var den siste profeten blant dette folket, og han hadde gravd ned opptegnelsen som Gud hadde lovet å bringe frem i de siste dager. Joseph Smith skulle oversette dette hellige verket til engelsk.

De neste fire årene skulle Joseph møte Moroni på høyden 22. september hvert år for å motta ytterligere kunnskap og instruksjoner. Han ville trenge disse årene med forberedelse og personlig lutring for å kunne oversette den gamle opptegnelsen. Han måtte bli i stand til å utføre den oppgave det var å frembringe et verk hvis hensikt var å overbevise «jøde og hedning om at Jesus er Kristus, den evige Gud, som åpenbarer seg for alle nasjoner» (Mormons boks tittelside).

Guds rike etableres på jorden

Oversettelsen av Mormons bok begynner

Mens han ventet på å motta gullplatene, hjalp Joseph Smith til med å dekke familiens timelige behov. I 1825 reiste han til Harmony, Pennsylvania, for å arbeide for Josiah Stowell. Der bodde han hos familien til Isaac og Elizabeth Hale og møtte deres datter Emma, en høy, mørkhåret skolelærer. 18. januar 1827 giftet Joseph og Emma seg i South Bainbridge, New York. Selv om deres ekteskap ble satt på prøve på grunn av barn som døde, økonomiske vanskeligheter og Josephs hyppige fravær fra hjemmet i forbindelse med hans plikter, elsket alltid Joseph og Emma hverandre høyt.

22. september 1827, fire år etter at han så platene for første gang, ble Joseph endelig betrodd dem. Men så snart platene var i hans besittelse, gjorde en lokal mobb gjentatte ganger store anstrengelser for å stjele dem. For å unngå denne forfølgelsen vendte Joseph og Emma i desember 1827 tilbake til Harmony, hvor Emmas foreldre bodde. Så snart de hadde funnet seg til rette der, begynte Joseph arbeidet med å oversette platene.

Tidlig i 1828 fikk Martin Harris, en velstående gårdbruker fra Palmyra, et vitnesbyrd om Herrens verk i de siste dager, og reiste til Harmony for å hjelpe Joseph med oversettelsen. I juni samme år hadde Josephs arbeid med oversettelsen resultert i 116 manuskriptsider. Martin ba gjentatte ganger profeten om tillatelse til å ta med seg manuskriptet hjem til Palmyra for å vise det til visse familiemedlemmer. Profeten adspurte Herren og fikk nei til svar, men han spurte Herren to ganger til, og til slutt fikk Martin lov til å ta med seg manuskriptet. Mens manuskriptet var i Palmyra, ble det borte og kom aldri til rette igjen. Herren tok urim og tummim og platene fra profeten en periode, noe som gjorde ham ydmyk og angerfull. I en åpenbaring fra Herren fikk Joseph vite at han alltid måtte frykte Gud mer enn mennesker (se L&p 3). Selv om han bare var 22 år gammel, bar hans liv deretter preg av at han viet seg fullstendig til å følge alle Herrens befalinger.

5. april 1829 kom Oliver Cowdery, en skolelærer som var et år yngre enn Joseph, til Josephs hjem i Harmony. Som svar på bønn hadde han fått et vitnesbyrd om sannheten av profetens arbeid. To dager senere begynte oversettelsesarbeidet igjen, ved at Joseph dikterte og Oliver skrev.

Gjengivelsen av Guds prestedømme

Mens Joseph og Oliver arbeidet med oversettelsen av Mormons bok, leste de beretningen om Frelserens besøk hos nephittene i oldtiden. På grunn av det som sto der, bestemte de seg for å søke veiledning fra Herren om dåp. 15. mai gikk de til bredden av Susquehanna-elven, nær Josephs hjem i Harmony, for å be. Til deres forbløffelse kom et himmelsk sendebud og presenterte seg som døperen Johannes. Han overdro til dem Det aronske prestedømme og ba dem om å døpe og ordinere hverandre. Senere, som døperen Johannes lovet, kom også de fordums apostler Peter, Jakob og Johannes til Joseph og Oliver og overdro til dem Det melkisedekske prestedømme og ordinerte dem til apostler.

Før disse besøkene hadde Joseph og Oliver hatt kunnskap og tro. Men etter at de himmelske sendebudene kom, hadde de også myndighet – makt og myndighet fra Guds prestedømme til å etablere hans kirke og forrette frelsende ordinanser.

Mormons bok utgis og Kirken organiseres

I løpet av april og mai 1829 forstyrret forfølgelsene i økende grad profetens oversettelsesarbeid i hans hjem i Harmony. Som et resultat av dette flyttet Joseph og Oliver midlertidig til bykommunen Fayette, New York, for å fullføre oversettelsen i hjemmet til Peter Whitmer sr. Oversettelsen var ferdig i juni, mindre enn tre måneder etter at Oliver begynte å virke som profetens skriver. Innen august hadde Joseph inngått kontrakt med forleggeren Egbert B. Grandin i Palmyra om å trykke boken. Martin Harris pantsatte gården sin til Grandin som sikkerhet for at trykkekostnadene ble betalt, og han solgte senere 60 hektar av gården for å betale gjelden. Mormons bok kunne kjøpes av allmennheten i Grandins bokhandel fra og med 26. mars 1830.

6. april 1830, bare elleve dager etter at Mormons bok ble avertert for salg, kom en gruppe på rundt 60 mennesker sammen i Peter Whitmer seniors tømmerhus i Fayette, New York. Der organiserte Joseph Smith formelt Kirken, som senere ved åpenbaring ble kalt Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (se L&p 115:4). Det var en gledens dag, med stor utgytelse av Ånden. Nadverden ble forrettet, troende ble døpt, Den hellige ånds gave ble meddelt, og menn ble ordinert til prestedømmet. I en åpenbaring som ble mottatt under møtet, utpekte Herren Joseph Smith til Kirkens leder: «En seer, en oversetter, en profet, en Jesu Kristi apostel, en eldste i kirken ved Gud Faderens vilje og din Herres Jesu Kristi nåde» (L&p 21:1). Jesu Kristi Kirke var igjen etablert på jorden.

Kirtland, Ohio – Kirken vokser

Etter hvert som Kirkens medlemmer begeistret delte den sannheten de hadde funnet med andre, vokste den spede Kirken raskt. Snart ble det opprettet grener i byene Fayette, Manchester og Colesville i New York. I september 1830, kort tid etter at Joseph og Emma Smith flyttet fra Harmony, Pennsylvania, til Fayette, åpenbarte Herren til profeten at misjonærer skulle «reise til lamanittene» som bodde langs Missouris vestlige grense (L&p 28:8). Misjonærene reiste i denne forbindelse gjennom Kirtlandområdet i Ohio, hvor de møtte en religiøs gruppe som søkte sannheten og døpte rundt 130 av dem, heriblant Sidney Rigdon, som senere ble medlem av Det første presidentskap. Gruppen av hellige i Kirtland vokste til flere hundre etter hvert som medlemmene delte evangeliet med menneskene rundt seg.

Etter hvert som Kirken vokste i New York, vokste også motstanden mot Kirken. I desember 1830 mottok profeten en åpenbaring hvor Kirkens medlemmer ble bedt om å «[reise] til Ohio» (L&p 37:1), mer enn 40 mil unna. I de kommende månedene solgte det store flertallet av de hellige i New York sine eiendommer, ofte med stort tap, og gjorde de nødvendige ofrene for å kunne samles i Kirtland, Ohio. Joseph og Emma Smith var blant de første som dro til Ohio, og ankom Kirtland ca. 1. februar 1831.

To samlingssteder for de hellige

I juni 1831, mens Kirken opplevde stor vekst i Kirtland, befalte Herren profeten og andre av Kirkens ledere å reise til Missouri. Der skulle Han åpenbare for dem «deres alles arveland » (se L&p 52:3-5, 42-43). I løpet av juni og juli 1831 reiste profeten og andre de nesten 150 milene fra Kirtland til Jackson County, Missouri, som lå i den vestlige utkanten av det amerikanske nybyggerområdet. Kort tid etter at han kom frem, mottok profeten en åpenbaring hvor Herren sa at «Missouris land … [er] det landområde jeg har utvalgt og innviet til de helliges innsamling. Derfor er dette det lovede land, og det sted hvor byen Sion skal ligge… Det sted som nå kalles Independence, er stedets sentrum, og tempeltomten ligger på et jordstykke mot vest» (L&p 57:1-3).

Som oppfyllelse av profetier som ble uttalt av oldtidsprofeter i Bibelen, begynte den 25 år gamle Joseph Smith å legge grunnvollen for byen Sion i Amerika. I august 1831 presiderte han over innvielsen av landområdet som et samlingssted og innviet en tempeltomt. Kort tid senere returnerte profeten til Ohio, hvor han oppfordret noen av de trofaste til å samles i Missouri. Hundrevis av hellige utholdt strabasene som en reise som denne, langs den amerikanske koloniseringsgrensen på 1800-tallet, innebar, og kjempet seg frem til sitt nye hjem i Missouri.

Fra 1831 til 1838 bodde Kirkens medlemmer både i Ohio og i Missouri. Profeten, medlemmene av De tolvs quorum og mange av Kirkens medlemmer bodde i Kirtland, mens andre medlemmer av Kirken samlet seg i Missouri og ble ledet av sine prestedømsledere der, under ledelse av profeten. Kirkens ledere kommuniserte pr. brev, og reiste ofte mellom Kirtland og Missouri.

Fortsatt åpenbaring

Mens han bodde i Kirtland-området, mottok profeten mange åpenbaringer fra Herren angående evangeliets gjengivelse i de siste dager. I november 1831 bestemte Kirkens ledere seg for å publisere mange av åpenbaringene i en samling som skulle bli kjent som Budenes bok. Boken skulle trykkes i Independence, Missouri. Men i juli 1833 ødela mobber trykkpressen og mange av de trykte arkene. Med unntak av noen få eksemplarer av boken som ble reddet, ble aldri Budenes bok tilgjengelig for Kirkens medlemmer. I 1835 ble åpenbaringene som var tiltenkt Budenes bok, så vel som mange andre åpenbaringer, utgitt i Kirtland som Lære og pakter.

Mens han bodde i Kirtland-området, fortsatte også profeten arbeidet med Joseph Smiths oversettelse av Bibelen, et arbeid han hadde påbegynt i 1830 etter befaling fra Herren. Mange klare og verdifulle ting hadde gått tapt fra Bibelen gjennom århundrene, og profeten ble veiledet av Ånden til å gjøre rettelser i teksten i kong Jakobs versjon av Bibelen og gjengi informasjon som var gått tapt. Dette arbeidet førte til gjengivelsen av viktige sannheter i evangeliet, blant annet mange åpenbaringer som nå finnes i Lære og pakter. Selv om profeten hadde til hensikt å utgi sin revisjon av Bibelen, hindret presserende saker, ikke minst forfølgelse, ham i å utgi den i sin helhet mens han levde.

Som en del av hans inspirerte revisjon av Bibelen mottok Joseph Smith åpenbaringen som nå er Mose bok og en inspirert oversettelse av Matteus 24, som nå kalles Joseph Smith – Matteus. I 1835 begynte profeten å oversette Abrahams bok fra noen gamle egyptiske papyrusruller som Kirken hadde kjøpt. Alle disse oversettelsene ble senere deler av Den kostelige perle.

Blant åpenbaringene profeten mottok i Kirtland var de som fastsatte hvordan Kirken skulle ledes. Under ledelse av Herren organiserte Joseph Smith Det første presidentskap i 1832.⁷ Han organiserte De tolv apostlers quorum og et quorum av De sytti i 1835. En stav ble organisert i Kirtland i 1834. I denne perioden etablerte han også quorumer i Det aronske og Det melkisedekske prestedømme for å dekke behovene til lokale medlemmer av Kirken.

Det første templet i denne evangelieutdelingen

Som en av de viktigste delene av gjenopprettelsen åpenbarte Herren for Joseph Smith behovet for hellige templer. I desember 1832 befalte Herren de hellige å begynne å bygge et tempel i Kirtland, Ohio. Selv om mange av Kirkens medlemmer manglet det mest grunnleggende når det gjaldt bolig, arbeid og mat, reagerte de med begeistring på Herrens befaling. Profeten arbeidet ved deres side.

27. mars 1836 innviet Joseph Smith templet under en utgytelse av Ånden lik den som fant sted på pinsedagen. En uke senere, 3. april 1836, fant noen av de viktigste hendelsene i religionshistorien sted. Herren Jesus Kristus kom til Joseph Smith og Oliver Cowdery i templet og erklærte: «Jeg har godtatt dette hus, og mitt navn skal være her, og jeg vil åpenbare meg for mitt folk i barmhjertighet i dette hus» (L&p 110:7). Tre sendebud fra evangelieutdelinger på gammeltestamentlig tid – Moses, Elias og Elijah – kom også. De gjenga prestedømmets nøkler og myndighet som lenge ikke hadde vært å finne på jorden. Profeten Joseph Smith hadde nå myndighet til å samle inn Israel fra jordens fire hjørner og besegle familier for tid og all evighet. (Se L&p 110:11-16.) Denne gjengivelsen av prestedømsnøkler fulgte Herrens mønster ved at profeten mottok «linje på linje, bud på bud, litt her og litt der» (L&p 128:21) helt til Jesu Kristi evangeliums fylde var gjengitt til jorden.

Det evige evangelium forkynnes

Gjennom hele profetens virke befalte Herren ham å sende ut misjonærer for å «[forkynne] evangeliet til enhver skapning» (L&p 68:8). Profeten selv følte byrden av denne befalingen og forlot hjem og familie mange ganger for å forkynne evangeliet. I Kirkens første tid ble misjonærene kalt til å forkynne i forskjellige deler av USA og Canada.

Så, sommeren 1837, ble profeten inspirert til å sende eldster til England. Profeten ba Heber C. Kimball, et medlem av De tolv apostlers quorum, om å lede en liten gruppe misjonærer i dette viktige oppdraget. Eldste Kimball etterlot seg sin familie i dyp fattigdom og reiste med tro på at Herren ville lede ham. Innen et år hadde ca. 2000 sluttet seg til Kirken i England. Joseph Smith sendte senere flere medlemmer av De tolv til Storbritannia, hvor de virket fra 1839 til 1841, og denne misjonen var også usedvanlig vellykket. Innen 1841 hadde mer enn 6000 tatt imot evangeliet. Mange av disse emigrerte til Amerika og fornyet og styrket Kirken i en svært vanskelig periode.

De hellige forlater Kirtland

De hellige i Kirtland hadde måttet tåle forfølgelse nesten fra det øyeblikk de kom dit, men motstanden vokste i 1837 og 1838. «Når det gjelder Guds rike,» sa profeten, «oppretter djevelen alltid sitt rike samtidig for å gjøre motstand mot Gud»⁸. Profeten måtte tåle hovedtyngden av fiendtligheten, både fra fiender utenfor Kirken og fra apostater som hadde vendt seg mot ham. Han ble urettmessig anklaget for mange forbrytelser, plaget i retten i en rekke ubegrunnede straffesaker og sivile søksmål, og tvunget til å gjemme seg for dem som var ute etter å ta hans liv. Men han sto trofast og tapper midt i nesten konstant trøbbel og motstand.

Til slutt ble imidlertid forfølgelsen i Kirtland-området uutholdelig. I januar 1838 ble profeten og hans familie tvunget til å forlate Kirtland og søke tilflukt i Far West, Missouri. Innen utgangen av året hadde de fleste av de hellige i Kirtland fulgt etter ham og forlatt sine hjem og sitt kjære tempel.

De hellige i Missouri

Utdrivelsen fra Jackson County og Sions leirs marsj

Mens de hellige i Kirtland strevde for å styrke Kirken i sitt område, gjorde mange andre medlemmer av Kirken det samme i Jackson County, Missouri. Siste-dagers-hellige begynte å bosette seg i området sommeren 1831. To år senere var det ca. 1200 medlemmer, eller omtrent en tredjedel av befolkningen der.

Det at det kom så mange hellige, gjorde de gamle nybyggerne i området urolige. Innbyggerne i Missouri fryktet at de skulle tape den politiske kontrollen til nykommerne, som for det meste var fra det nordlige USA og ikke støttet slaveriet i syd. De var også mistenksomme overfor læresetninger som var unike for de siste-dagers-hellige – som at de trodde på Mormons bok, ny åpenbaring og innsamlingen til Sion – og de mislikte at de sistedagers- hellige hovedsakelig handlet seg imellom. Mobber og den lokale militsen begynte snart å plage de hellige, og i november 1833 drev de dem ut av Jackson County. Mesteparten av de hellige flyktet nordover, over Missouri-elven og inn i Clay County, Missouri.

Joseph Smith var alvorlig bekymret for de hellige i Missouri. I august 1833 skrev han fra Kirtland til Kirkens ledere i Missouri: «Brødre, hvis jeg hadde vært hos dere, ville jeg tatt aktivt del i deres lidelser, og selv om det er naturlig å søke å unngå lidelser, ville jeg ikke ha sviktet dere, om jeg så måtte dø, så hjelpe meg Gud. Vær ved godt mot, for vår forløsning nærmer seg. O Gud, frels mine brødre i Sion.»⁹

I februar 1834 mottok Joseph Smith en åpenbaring om at han skulle lede en ekspedisjon fra Kirtland til Missouri for å bistå de lidende hellige og hjelpe dem å få tilbake sine eiendommer i Jackson County (se L&p 103). Ifølge Herrens befaling organiserte profeten en gruppe som ble kalt Sions leir, som skulle marsjere til Missouri. I mai og juni 1834 reiste gruppen, som til slutt besto av over 200 medlemmer, vestover gjennom Ohio, Indiana, Illinois og Missouri. De møtte mange vanskeligheter, blant annet et kolerautbrudd. 22. juni 1834, idet ekspedisjonen nærmet seg Jackson County, mottok profeten en åpenbaring om å oppløse leiren. Herren lovet imidlertid at Sion ville bli forløst i hans egen beleilige tid. (Se L&p 105:9-14.) Etter å ha organisert en stav i Clay County med David Whitmer som president, vendte profeten hjem til Ohio.

Selv om Sions leir ikke fikk tilbake de helliges eiendom, ga den uvurderlig opplæring for fremtidige ledere av Kirken, for deltakerne lærte prinsipper for rettferdig lederskap av profetens eksempel og undervisning. I et møte med medlemmene av Sions leir og andre medlemmer av Kirken i Kirtland 14. februar 1835, organiserte profeten De tolv apostlers quorum. To uker senere organiserte han et quorum av De sytti. Ni av medlemmene av De tolvs quorum og alle medlemmene av De syttis quorum hadde tatt del i Sions leir.

Bosetting i det nordlige Missouri

Et stort antall medlemmer fortsatte å bo i Clay County, Missouri, frem til 1836, da innbyggerne der sa at de ikke lenger kunne gi dem tilflukt. De hellige begynte derfor å flytte inn i det nordlige Missouri, hvor mesteparten av dem bosatte seg i Caldwell County, som myndighetene organiserte for de hjemløse siste-dagers-hellige. I 1838 sluttet en stor gruppe hellige som hadde blitt tvunget til å forlate Kirtland, seg til dem. I mars samme år ankom profeten og hans familie Far West, den blomstrende bosettingen av siste-dagers-hellige i Caldwell County, og etablerte Kirkens hovedkvarter der. I april befalte Herren Joseph Smith å bygge et tempel i Far West (se L&p 115:7-16).

Dessverre ble freden kortvarig for de hellige i det nordlige Missouri. Høsten 1838 begynte igjen mobber og militsstyrker å plage og angripe siste-dagers-hellige. Da Kirkens medlemmer slo tilbake og forsvarte seg, ble Joseph Smith og andre av Kirkens ledere arrestert og anklaget for forræderi. I november ble de fengslet i Independence og deretter i Richmond, Missouri, og 1. desember ble de ført til fengselet i Liberty, Missouri. Den vinteren led profeten og hans venner under umenneskelige forhold. De ble sperret inne i fengselets fangehull – en mørk, kald og uhygienisk kjeller – og de fikk så dårlig mat at de ikke klarte å spise før sulten tvang dem til det. Profeten beskrev sin og de helliges tilstand som «en prøve på tro på linje med Abrahams»¹⁰.

Mens profeten satt i fengsel, ble tusener av siste-dagers-hellige, også profetens egen familie, tvunget til å forlate sine hjem i Missouri i løpet av vinteren og våren 1838-39. 7. mars 1839 skrev Emma til Joseph fra Quincy, Illinois: «Bare Gud kjenner mine tanker og følelser da jeg forlot vårt hus og hjem og nesten alt vi eide unntatt våre små barn, og tok fatt på reisen ut av delstaten Missouri, mens du var innesperret i det ensomme fengselet.»¹¹ Under ledelse av Brigham Young og andre av Kirkens ledere ble de hellige ledet østover til Illinois.

Årene i Nauvoo

Sitt folks avholdte leder

I april 1839 ble profeten og de som var med ham i fengselet, overført fra Liberty fengsel til Gallatin, Missouri. Under nok en overføring fra Gallatin til Columbia, Missouri, lot vaktene dem unnslippe sin urettmessige frihetsberøvelse. De klarte å komme seg til Quincy, Illinois, hvor mesteparten av Kirkens medlemmer var samlet etter å ha flyktet fra Missouri. Snart, under profetens ledelse, begynte de fleste av de hellige å bosette seg 8 mil lenger nord, i Commerce, Illinois, en landsby ved en sving i Mississippielven. Joseph omdøpte byen til Nauvoo, og i de følgende årene strømmet medlemmer og nye konvertitter til Nauvoo fra USA, Canada og Storbritannia, noe som gjorde den til et av de tettest befolkede områdene i Illinois.

Joseph og Emma bosatte seg nær elven i et lite tømmerhus, som også fungerte som profetens kontor den første tiden i Nauvoo. Han tjente til livets opphold som gårdbruker, og senere drev han en landhandel. Men siden Kirken og hans samfunnsplikter la beslag på mye av hans tid, fant profeten det ofte vanskelig å dekke sin families timelige behov. I oktober 1841 ble hans personlige eiendeler ramset opp som «gamle Charley, (en hest) som ble gitt ham i Kirtland, to hjorter han hadde som kjæledyr, to gamle og fire unge kalkuner, den gamle kua som ble gitt ham av en bror i Missouri, gamle Major (en hund) … og noen få møbler.»¹²

I slutten av august 1843 flyttet profeten og hans familie over gaten til et nybygget, toetasjes hus kalt Mansion House. Joseph og Emma hadde nå fire levende barn. De hadde begravd seks av sine kjære barn i årenes løp, og ytterligere et barn ble født etter Josephs død. De elleve barna i Joseph og Emma Smiths familie var: Alvin, født 1828, som døde kort tid etter fødselen; tvillingene Thadeus og Louisa, født i 1831, som døde kort tid etter fødselen; adoptivtvillingene Joseph og Julia, som John og Julia Murdock fikk i 1831 og som ble adoptert av Joseph og Emma etter at søster Murdock døde i barsel (11 måneder gamle Joseph døde i 1832);¹³ Joseph III, født i 1832; Frederick, født i 1836; Alexander, født i 1838; Don Carlos, født i 1840, som døde 14 måneder gammel; en sønn født i 1842, som døde samme dag som han ble født; og David, født i 1844, nesten fem måneder etter at faren led martyrdøden.

Gjennom hele sitt virke elsket profeten å være sammen med de hellige. Om byen Nauvoo og dens innbyggere sa han: «Dette er det peneste sted og det beste folk under himmelen.»¹⁴ Til gjengjeld elsket de hellige ham og følte at han var deres venn, og de kalte ham ofte «bror Joseph». En konvertitt sa: «Han hadde en egen utstråling som tiltrakk seg alle som ble kjent med ham.»¹⁵ «Han utgir seg ikke for å være uten feil og mangler,» skrev en av Nauvoos innbyggere. «Han er en mann en ikke kan unngå å like… Han er ikke oppblåst på grunn av sin storhet, slik mange tror, men er tvert imot vennlig mot ethvert anstendig menneske.»¹⁶ William Clayton, en engelsk konvertitt, skrev hjem fra Nauvoo om profeten og sa: «Jeg skulle virkelig ønske jeg var som ham.»¹⁷

Profeten holdt mange taler i Nauvoo, og Kirkens medlemmer elsket å høre på ham, for han forkynte evangeliets åpenbarte sannheter med kraft. Angus M. Cannon mintes: «Jeg hørte ham aldri tale uten at jeg ble fullstendig fascinert, og det fikk hele min sjel til å prise Herren.»¹⁸ Brigham Young erklærte: «Jeg lot aldri noen anledning gå fra meg til å være sammen med profeten Joseph og høre ham tale offentlig eller privat, slik at jeg kunne hente forståelse fra det han sa, slik at jeg kunne tilegne meg det og bringe det frem når det var behov for det… Slike stunder [var] mer dyrebare for meg enn all verdens rikdom.»¹⁹

Joseph Smiths lederskap omfattet mer enn hans religiøse ansvarsoppgaver. I Nauvoo engasjerte profeten seg i samfunnsspørsmål, lovgivning, næringsliv, utdannelse og militærtjeneste. Han ville at byen Nauvoo skulle tilby sine borgere alle fordelene og mulighetene i forbindelse med den kulturelle og samfunnsmessige fremgang. I stor grad fordi han var skuffet over at delstatlige og føderale embedsmenn ikke sørget for oppreisning for de rettighetene og eiendommene som ble frastjålet de hellige i Missouri, kunngjorde Joseph Smith i januar 1844 at han stilte som kandidat i USAs presidentvalg. Selv om de fleste var klar over at han hadde små muligheter til å bli valgt, rettet hans kandidatur det offentlige søkelyset mot de omfattende overtrampene mot de helliges lovfestede rettigheter. Alle mennesker, erklærte profeten en gang, «har den samme rett til fruktene av vår nasjonale frihets store tre».²⁰

Helliget Herren – et tempel bygges til Gud i Nauvoo

Da de hellige ble tvunget til å forlate Kirtland, måtte de forlate templet som de hadde arbeidet så hardt for å bygge. Men nok en gang skulle de få et hellig tempel i sin midte, for Herren befalte dem å bygge et tempel i Nauvoo. Arbeidet begynte høsten 1840, og hjørnestenene ble lagt 6. april 1841 i en seremoni som profeten presiderte over. Byggingen av Nauvoo tempel var et av de største byggeprosjektene i det som da var det vestlige Amerika. Byggingen av templet fordret enorme ofre av de hellige, for med den jevne strømmen av immigranter til den voksende byen, var de fleste av Kirkens medlemmer fattige.

Profeten begynte å forkynne læren om dåp for de døde så tidlig som 15. august 1840. Ettersom templet var på et tidlig byggestadium, utførte de hellige i begynnelsen dåp for de døde i lokale elver og bekker. I januar 1841 åpenbarte Herren at denne praksisen bare kunne fortsette frem til det kunne utføres dåp i templet (se L&p 124:29-31). I løpet av sommeren og høsten 1841 bygget de hellige en midlertidig døpefont i tre i den nylig utgravde kjelleren i templet. Dåp for de døde ble første gang utført i denne fonten 21. november 1841.

I 1841 ble de første beseglingene av ektepar utført, og i 1843 dikterte profeten åpenbaringen som beskriver ekteskapspaktens evige natur (se L&p 132). Læresetningene i denne åpenbaringen hadde vært kjent av profeten siden 1831.²¹ Etter befaling fra Gud forkynte han også læren om flergifte.

Ettersom templet ikke ville bli ferdig på en god stund, valgte Joseph Smith å gjennomføre tempelbegavelsen utenfor dets hellige vegger. 4. mai 1842, i et rom ovenpå i hans røde teglstensbutikk i Nauvoo, forrettet profeten de første begavelsene for en liten gruppe brødre, heriblant Brigham Young. Profeten levde ikke lenge nok til å se Nauvoo tempel fullført. Flere tusen hellige mottok imidlertid i 1845 og 1846 sin tempelbegavelse av Brigham Young og andre som hadde mottatt disse velsignelsene av profeten.

Joseph Smiths tjenestegjerning nærmer seg slutten

Selv om de hellige i begynnelsen kunne nyte relativ fred i Nauvoo, hang forfølgelsens skyer i stadig større grad over profeten, og han følte at hans jordiske tjenestegjerning nærmet seg slutten. I et minneverdig møte i mars 1844 påla profeten De tolv å lede Kirken etter hans bortgang, og forklarte at de nå hadde alle nøkler og all myndighet som trengtes for å kunne gjøre dette. Wilford Woodruff, et medlem av De tolvs quorum på den tiden, erklærte senere: «Jeg bærer vitnesbyrd om at profeten Joseph Smith tidlig om våren 1844, i Nauvoo, kalte apostlene sammen og ga dem Kirkens og Guds rikes ordinanser. Og alle de nøkler og krefter som Gud hadde skjenket ham, beseglet han på våre hoder, og han fortalte oss at vi måtte rette skuldrene og påta oss ansvaret for dette rike, ellers ville vi bli fordømt… Hans ansikt var så klart som rav, og han var omsluttet av en kraft som jeg aldri før hadde sett i noe menneske i kjødet.»²² Etter profetens død skulle ansvaret for Kirken og Guds rike på jorden hvile på De tolv apostlers quorum.

I juni 1844 ble profeten siktet for å ha oppviglet til opptøyer. Selv om han ble frikjent for denne siktelsen i Nauvoo, insisterte guvernøren i Illinois, Thomas Ford, på at Joseph skulle stilles for retten for den samme siktelsen i Carthage, Illinois, hovedsetet i Hancock County. Da profeten og hans bror Hyrum kom til Carthage, ble de løslatt mot kausjon for den opprinnelige siktelsen, men de ble deretter siktet for forræderi mot delstaten Illinois og fengslet i det lokale fengselet.

I løpet av den varme og trykkende ettermiddagen 27. juni 1844 stormet en mobb med svertede ansikter fengselet og myrdet Joseph og Hyrum Smith. Ca. tre timer senere sendte Willard Richards og John Taylor, som hadde vært i fengselet sammen med martyrene, en nedslående melding til Nauvoo: «Carthage fengsel, kl. 20.05, 27. juni 1844. Joseph og Hyrum er døde… Gjerningen ble utført på et øyeblikk.»²³ I en alder av 38 år hadde profeten Joseph Smith beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod. Nå som hans arbeid i jordelivet var fullført, og Kirken og Guds rike var etablert på jorden for siste gang, falt Joseph Smith for attentatmennenes kuler. Om profeten Joseph Smith vitnet Herren selv: «Jeg kalte på [Joseph Smith] ved mine engler – mine hjelpende tjenere – og ved min egen røst fra himlene for å frembringe mitt verk, hvis grunnvoll han la og var trofast, og jeg tok ham til meg. Mange har undret seg over hans død, men det var nødvendig at han beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod, så han kunne bli hedret og de ugudelige bli fordømt» (L&p 136:37-39).

Joseph Smith, den store profet, seer og åpenbarer i de siste dager, var en tapper og lydig tjener av Den Høyeste. President Brigham Young vitnet og sa: «Jeg tror ikke det finnes et menneske på jorden som kjente ham bedre enn jeg gjorde, og jeg er frimodig nok til å påstå at, med unntak av Jesus Kristus, verken lever eller har noe bedre menneske levd på denne jorden. Jeg er hans vitne.»²⁴