Kapittel 31: «Gud skal være med deg evindelig og alltid» – Profeten i Liberty fengsel

Kapittel 31

«Gud skal være med deg evindelig og alltid» – Profeten i Liberty fengsel

«I hans allmektige navn er vi fast bestemt på å holde ut i trengsler inntil enden i likhet med gode soldater.»

Fra Joseph Smiths liv

1. desember 1838 ble profeten Joseph Smith, hans bror Hyrum og andre brødre ført fra Richmond, Missouri, hvor de hadde vært innesperret i et tømmerhus, til fengslet i Liberty, Missouri. Der skulle de bli værende i over fire måneder i påvente av rettssaken om falske anklager i forbindelse med de helliges forfølgelse i Missouri. Imens ble Kirkens medlemmer drevet bort fra sine hjem i Missouri av sine forfølgere, noe som medførte enorme lidelser. De helliges prøvelser var en kilde til stor bekymring for profeten og hans følgesvenner under deres lange fengselsopphold.

Liberty fengsel var delt i et øvre rom og en 18 kvadratmeter stor fangekjeller, hvor fangene ble holdt. Profeten beskrev deres situasjon: «Vi holdes under streng bevoktning, natt og dag, i et fengsel med doble vegger og dører, berøvet vår trosfrihet. Maten er knapp, ensformig og harsk. Vi har ikke mulighet til å lage vår egen mat, vi er tvunget til å sove på gulvet med halm uten nok tepper til å holde oss varme, og når vi har et bål, må vi leve med nesten konstant røyk. Dommerne har fra tid til annen i alvor sagt at de vet vi er uskyldige og burde frigis, men de våger ikke å bruke loven på våre vegne av frykt for mobben.»¹

Rommet var ikke høyt nok til at mennene kunne stå oppreist, og Alexander McRae, en av fangene, sa maten var «svært harsk og så motbydelig at vi ikke klarte å spise den før sulten tvang oss til det»².

Mercy Fielding Thompson, et medlem av Kirken som besøkte brødrene i fengslet, skrev senere: «Jeg er ikke i stand til å beskrive mine følelser da vakten lot oss komme inn i fengslet og låste døren bak oss. Vi kunne ikke unngå en følelse av skrekk og gru da det gikk opp for oss at vi var innelåst i den mørke og uhyggelige hulen, kun verdig de verste forbrytere, men der så vi Joseph, profeten – mannen Gud hadde utvalgt i tidenes fyldes husholdning til å inneha nøklene til Hans rike på jorden, med makt til å binde og til å løse ifølge Guds rettledning – innesperret i et frastøtende fengsel kun fordi han hevdet å være inspirert av Gud til å etablere hans kirke blant menneskene.»³

I løpet av profetens fengselsopphold var hans hustru, Emma, kun i stand til å besøke ham tre ganger. Deres eneste kommunikasjon ellers foregikk pr. brev. 4. april 1839 skrev profeten: «Kjære hengivne hustru. Det er torsdag kveld, og jeg setter meg i det solen går ned, idet vi kikker gjennom gitrene i dette ensomme fengslet, for å skrive til deg og fortelle deg om min situasjon. Det er vel nå fem måneder og seks dager jeg har vært under en vakts oppsikt dag og natt, innesperret bak murene, gitrene og de skingrende jerndørene i et ensomt, mørkt og skittent fengsel. Det er med følelser bare Gud kjenner at jeg skriver dette brevet. De tanker man gjør seg under disse omstendighetene, kan hverken penn, tunge eller engler beskrive for et menneske som aldri har opplevd det samme… Vi stoler på Jehovas arm og ingen annens for vår utfrielse.»⁴

Fra Liberty fengsel skrev også profeten brev til de hellige, hvor han uttrykte sin kjærlighet til dem og sin tro på at Gud alltid vil støtte dem som setter sin lit til ham. Mesteparten av følgende materiale er hentet fra et brev til Kirkens medlemmer, datert 20. mars 1839, som inneholder profetens rettledning til de hellige, hans bønner til Gud og Guds svar på hans bønner. Deler av dette brevet ble senere kapittel 121, 122 og 123 i Lære og pakter.

Joseph Smiths læresetninger

Ingen lidelse kan skille oss fra Guds kjærlighet og fellesskapet med hverandre.

«Deres ydmyke tjener Joseph Smith jr., fengslet for den Herre Jesu Kristi sak og for de helliges, pågrepet og holdt i forvaring ved pøbelveldets makt under det utslettende regime til hans eksellense, guvernør Lilburn W. Boggs, og som er sammen med sine medfanger og kjære brødre Caleb Baldwin, Lyman Wight, Hyrum Smith og Alexander McRae, sender hilsen til dere alle.⁵ Måtte Gud Faderens og vår Herre og Frelser Jesu Kristi nåde være med dere alle og bli hos dere evindelig. Måtte dere vokse i kunnskap ved Guds barmhjertighet. Og måtte dere alltid være besjelet av og beriket med tro og dyd, kunnskap og måtehold, tålmodighet og gudfryktighet, broderlig vennlighet og nestekjærlighet, slik at dere ikke er uvirksomme på noe område og heller ikke ufruktbare [se 2. Peter 1:5-8].

For vi vet at de fleste av dere har godt kjennskap til de overgrep og den egenmektige urettferdighet og grusomhet som vi blir utsatt for, at vi er blitt tatt til fange og på uriktig grunnlag anklaget for enhver tenkelig form for ondskap, er blitt kastet i fengsel bak solide murer og gjenstand for streng bevoktning av vakter som våker ustanselig, dag og natt, like utrettelige som djevelen er når han frister Guds folk og legger snarer for dem.

Derfor, elskede brødre, er vi desto mer rede og villige til å legge beslag på deres fellesskap og kjærlighet. For våre omstendigheter tar sikte på å vekke våre ånder til en hellig påminnelse om alle ting, og slik tror vi det er med dere også, og at intet derfor kan skille oss fra Guds kjærlighet og fellesskap med hverandre [se Romerbrevet 8:39], og at enhver form for ugudelighet og grusomhet som vi blir utsatt for, bare vil føre til at våre hjerter blir bundet enda sterkere sammen og beseglet sammen i kjærlighet.

Vi behøver sikkert ikke fortelle dere at vi holdes i lenker uten grunn, og dere behøver heller ikke fortelle oss at dere er drevet bort fra deres hjem og rammet uten grunn. Vi forstår alle at hvis innbyggerne i delstaten Missouri hadde latt de hellige få være i fred, og hadde ønsket fred like meget som de gjorde, ville det ikke ha vært noe annet enn fred og ro i delstaten frem til denne dag. Vi hadde ikke vært i dette helvete, … hvor vi er nødt til ikke å høre annet enn bespottende eder og være vitne til gudsbespottelse, drukkenskap, hykleri og alle tenkelige former for utskeielser. Og videre ville ropene fra de foreldreløse og enkene ikke ha steget opp til Gud mot dem. Heller ikke ville uskyldig blod ha farget Missouris jord… Det er en lidelsesberetning og en klagesang, ja, en beretning om sorg, som det vil føre for langt å fortelle om, for langt å komme nærmere inn på, som er altfor mye for mennesker…

[Våre forfølgere] utsetter de hellige for dette, mennesker som ikke har gjort dem noe galt, som er uskyldige og dydige, som elsket Herren sin Gud og var villige til å forsake alt for Kristi skyld. Dette er rystende ting å fortelle om, men det er virkelig sant. Forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved [se Matteus 18:7].»⁶

Motgangen varer bare et kort øyeblikk. Hvis vi utholder den godt, skal vi bli opphøyet i Guds nærhet.

«O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested? Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake og ditt øye, ja, ditt rene øye, skue fra de evige himler ned på ditt folks og dine tjeneres urett og ditt øre gjennomtrenges av deres rop?

Ja, O Herre, hvor lenge skal de lide denne urett og lovløse undertrykkelse før ditt hjerte bløtgjøres for dem, og ditt indre røres av medlidenhet med dem?

O Herre, Allmektige Gud, skaper av himmel og jord, vannene og alt som i dem er, som kontrollerer og underlegger deg djevelen og Sheols mørke og mørklagte herredømme – rekk ut din hånd, la ditt øye gjennomtrenge, la din tronhimmel bli løftet opp og ditt skjulested ikke mer være tildekket, la ditt øre vendes til oss, la ditt hjerte bløtgjøres og ditt indre røres av medlidenhet med oss. La din vrede bli opptent mot våre fiender – og i ditt hjertes vrede, hevn med ditt sverd den urett vi har lidd. Kom dine lidende hellige i hu, O vår Gud, og dine tjenere vil fryde seg i ditt navn for evig…

Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk, og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye, og du skal seire over alle dine fiender. »⁷ [Disse avsnittene finnes også i L&p 121:1-8.]

Guds makt er større enn noen ondskap, og evangeliets sannheter vil seire til slutt.

«Jeg vil gjerne fortelle dere, brødre, at uvitenhet, overtro og hykleri, som får innpass der hvor det ikke skulle, ofte står i veien for denne kirkes fremgang i likhet med regnskyllet fra fjellene, som oversvømmer det rene og krystallklare vann med skitt og mudder og uhumskheter, som tilgrumser alt som tidligere var klart, og farer avgårde i en stor malstrøm. Men tiden klarer seg gjennom tidevannet, og til tross for at vi for øyeblikket velter oss i sølevann, vil neste brottsjø, etter hvert som tiden ruller videre, kunne sørge for at kilden blir like klar som krystall og ren som sne, mens skrot, vrakgods og søppel blir liggende igjen og blir fjernet underveis.

Hvor lenge kan rennende vann forbli urent? Hvilken makt kan stanse himlene? Like gjerne kunne mennesket rekke ut sin svake arm for å stanse elven Missouri i dens fastsatte løp eller vende strømmen i motsatt retning, som å forsøke å hindre Den Allmektige i å utøse kunnskap fra himmelen over de siste-dagershelliges hoder. [Dette avsnittet finnes også i L&p 121:33.]

Hva annet er [guvernør Lilburn W.] Boggs og hans morderiske menn enn svaiende piletrær på stranden som fanger opp vrakgodset? Like gjerne kunne vi hevde at vann ikke er vann fordi fjellbekkene er blandet med søle og tilgrumser det krystallklare vann, selv om det senere blir enda renere enn før – eller at ild ikke er ild fordi den lar seg slukke ved å øse vann over den – som å si at vår sak har tapt fordi frafalne, løgnere, prester, tyver og mordere, som alle som én tviholder på sine listige knep og trosbekjennelser fra ondskapens åndehær i himmelrommet og fra djevelens høyborg, har utøst en flodbølge av skitt og mudder og uhumskheter … over våre hoder.

Nei! Måtte Gud forby det. Helvete kan utøse sitt raseri som rennende lava fra Vesuv eller Etna eller fra de mest skrekkinngy-tende vulkaner, men likevel skal “mormonismen” bestå. Vann, ild, sannhet og Gud er alt sammen realiteter. “Mormonismen” er sannheten. Gud er dens opphavsmann. Han er vårt skjold. Det er ved ham vi blir født, og det var ved hans røst vi ble kalt til en utdeling av hans evangelium i begynnelsen av tidenes fylde. Det var ved ham vi mottok Mormons bok, og det er på grunn av ham at vi lever i dag. Ved ham skal vi fortsette å leve hvis det blir til vår herlighet, og i hans allmektige navn er vi fast bestemt på å holde ut i trengsler inntil enden i likhet med gode soldater.

… Når dere har lest dette, vil dere ha forstått, og hvis dere ikke forstår det, vil dere kanskje forstå det senere, at murer og lenker, dører og knirkende hengsler, samt vettskremte vakter og fangevoktere … i bunn og grunn tar sikte på å få et ærlig menneskes sjel til å føle seg sterkere enn helvetes krefter…

Vi er deres brødre og lidelsesfeller og Jesu Kristi fanger for evangeliets skyld og for det håp om herlighet som lever i oss.»⁸

Frelseren forstår all vår lidelse, og han vil være med oss for evig og alltid.

Herren trøstet profeten med følgende ord: «Jordens ender skal spørre etter ditt navn, og dårer skal spotte deg, og helvete skal rase mot deg, mens de rene av hjertet og de vise og de edle og de dydige stadig skal søke råd og myndighet og velsignelser fra din hånd. Og ditt folk skal aldri vende seg mot deg ved forræderes vitneprov. Og selv om deres innflytelse skal bringe deg i vanskeligheter og bak lås og slå, skal du holdes i ære, og om ganske kort tid skal din røst på grunn av din rettferdighet være mer fryktinngytende blant dine fiender enn en rasende løve, og din Gud skal stå ved din side evindelig og alltid.

Om du må gjennomgå trengsler, om du er i fare blant falske brødre, om du er i fare blant røvere, om du er i fare på land eller hav, om du anklages og utsettes for alle slags falske beskyldninger, om dine fiender overfaller deg, om de river deg bort fra din far og mor og brødre og søstre, og om dine fiender med løftet sverd river deg bort fra din hustrus skjød og bort fra dine barn, og din eldste sønn som bare er seks år gammel, klynger seg til deg og sier: Min far, min far, hvorfor kan du ikke bli hos oss? O, min far, hva kommer disse menn til å gjøre med deg? Og om han så ved sverdet blir skjøvet bort fra deg og du blir kastet i fengsel og dine fiender flokker seg rundt deg som ulver etter lammets blod, og om du skulle bli kastet i fangehullet eller falle i morderes hender og det felles dødsdom over deg, om du kastes i dypet, om frådende bølger slår imot deg, om heftige stormer blir din fiende, om himlene formørkes og alle elementer går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.

Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?

Derfor, hold stø kurs, og prestedømmet skal forbli hos deg, for deres grenser er trukket opp, dem kan de ikke krysse. Dine dager er talte, og dine år skal ikke bli avkortet, derfor, frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid.»⁹ [Disse avsnittene finnes også i L&p 122:1-9.]

Den stille, lave røsten hvisker trøst til vår sjel når vi er i sorgens og nødens dyp.

Kort tid etter at profeten hadde fått lov til å unnslippe sine fangevoktere i Missouri, sa han følgende om sine følelser under fengselsoppholdet: «Mens jeg var i mine fienders hender, må jeg si at selv om jeg var alvorlig bekymret for min familie og mine venner, som ble så umenneskelig behandlet og mishandlet, … var jeg for min egen del fullstendig rolig og underkastet meg min himmelske Faders vilje. Jeg visste at jeg og de hellige var uskyldige, og at vi ikke hadde gjort noe for å fortjene en slik behandling fra våre undertrykkere. Derfor kunne jeg også se hen til den Gud som har alle menneskers liv i sine hender, og som ofte hadde reddet meg fra dødens porter, for utfrielse. Og selv om enhver utvei syntes å være fullstendig sperret og døden stirret meg i ansiktet og min ødeleggelse var bestemt, iallfall hva menneskene angikk, følte jeg fra første stund av en forvissning om at jeg, mine brødre og våre familier skulle bli utfridd.

Ja, den stille, lave røsten, som så ofte har hvisket trøst til min sjel, i sorgens og nødens dyp, ba meg være ved godt mot og lovet meg utfrielse, og dette var til stor trøst for meg. Og selv om hedningene larmet og folk innbilte seg det som fåfengt er, var likevel hærskarenes Herre, Jakobs Gud, min tilflukt, og da jeg ropte til ham på nødens dag, utfridde han meg [se Salmene 46:8; 50:15]. Derfor vil jeg av hele min sjel og all min styrke velsigne og prise Hans hellige navn. For selv om jeg “på alle vis [var] … trengt, [var jeg] ikke stengt, [rådvill], men ikke [rådløs], forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.” [Se 2. Korinterbrev 4:8-9.]»¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå beskrivelsen av fengslet i Liberty, Missouri (s. 353-55). Tenk på profetens omstendigheter da han skrev disse ordene mens du studerer og drøfter dette kapitlet. Gjennomgå annet avsnitt på s. 359. Hvordan er beretningen om profeten i Liberty fengsel et eksempel på denne sannheten?
Studer det tredje avsnittet på s. 356. Hvordan kan vanskelige omstendigheter noen ganger «vekke våre ånder til en hellig påminnelse»? På hvilke måter kan prøvelser og forfølgelse «føre til at våre hjerter blir bundet» til familiemedlemmer og venner? Hvilke erfaringer har du hatt i forbindelse med disse sannhetene?
Joseph Smith erklærte at ingenting kunne skille ham og hans brødre fra Guds kjærlighet (s. 356). Hvilke tanker eller følelser får du når du grunner på denne uttalelsen? På hvilke måter kan vi bli adskilt fra Guds kjærlighet? Hva er noen ting vi må gjøre for å bli i Guds kjærlighet?
Les det første avsnittet på s. 358. Hva kan vi gjøre for å motta den fred Herren tilbyr oss? Hvordan kan Herrens løfte om at Joseph Smiths motgang og lidelser «kun [skulle] vare et øyeblikk », hjelpe deg?
Gjennomgå Joseph Smiths forsikringer til de hellige om at Kirkens fiender ikke kunne gjøre noe for å hindre Guds kraft (s. 358-59). Hvorfor glemmer vi av og til denne sannheten? Hva kan vi gjøre for å huske den?
Studer Herrens ord til profeten på s. 359-61. Hvordan kan vårt liv forandre seg hvis vi husker at våre prøvelser kan gi oss erfaring og være til vårt gode? Hva betyr det for deg å vite at Frelseren har underkastet seg alle ting? Hva tror du det vil si å «holde stø kurs»?
Les siste del av kapitlet (s. 361). Tenk på et tilfelle da Den hellige ånd trøstet deg i en vanskelig tid. Har du hatt noen slike opplevelser som det ville være på sin plass å fortelle om?

Aktuelle skriftsteder: Filipperne 3:8-9; Mosiah 23:21-24; Alma 7:11; 36:3