Lev sammen med andre i fred og harmoni

«Vi ønsker å leve i fred med alle mennesker.»

Fra Joseph Smiths liv

Ett av ønskene til de tidlige siste-dagers-hellige var ganske enkelt å få lov til å etterleve sin religion i fred. Men samme hvor de flyttet, var det ingen fred å få. I 1833, bare to år etter innvielsen av et innsamlingssted i Missouri, tvang mobbene de hellige til å forlate Jackson County, Missouri (se s. 277). Kirkens medlemmer fant midlertidig tilflukt i Clay County, Missouri, og i 1836 begynte de å flytte til det nordlige Missouri. De fleste av dem slo seg ned i Caldwell County, et nytt county som ble organisert av delstatens lovgivende forsamling for de hellige. Far West, som var countyets hovedsete, ble snart en blomstrende bosetting av siste-dagers-hellige.

Profeten Joseph Smith hadde fortsatt å bo i Kirtland, Ohio, men i januar 1838 ble han tvunget til å dra, i frykt for sitt liv. Sammen med familien reiste han de 1500 kilometerne til Far West, hvor han sluttet seg til de hellige som bodde der. Senere i 1838 solgte eller forlot de fleste hellige i Kirtland sine hjem og fulgte etter profeten til Missouri. For å kunne ta imot Kirkens medlemmer som strømmet til området, utpekte profeten områder nær Far West hvor de hellige kunne slå seg ned. I juli 1838 ble hjørnestenene lagt ned for et tempel i Far West, og dette ga de hellige håp om at de kunne etablere en permanent bosetting hvor de kunne nyte fred og fremgang. Dessverre oppsto det snart spenninger i likhet med dem de opplevde i Jackson County mellom dem og de lokale nybyggerne, og høsten 1838 begynte igjen mobber og militser å plage og angripe de siste-dagers-hellige.

En dag var profeten på besøk hos sine foreldre i Far West, da en gruppe væpnede militssoldater kom inn og kunngjorde at de hadde kommet for å drepe ham for en påstått forbrytelse. Lucy Mack Smith, profetens mor, beskrev hans talent for å slutte fred:

«[Joseph] så på dem med et meget gemyttlig smil, gikk dem i møte og håndhilste på dem alle på en slik måte at de ble overbevist om at han hverken var en kriminell eller en unnvikende hykler. De stanset opp og stirret som om de hadde sett et gjenferd.

Joseph satte seg ned, snakket med dem og forklarte de såkalte “mormonenes” standpunkt og følelser, hva de hadde gjort og hvilken behandling de hadde fått av sine fiender siden Kirken ble organisert. Han fortalte dem at skadefryd og nedsettende omtale hadde forfulgt dem helt siden de kom til Missouri, men at de var et folk som så langt han kjente til, aldri hadde brutt loven. Men om de hadde det, var de beredt til å møte i retten…

Deretter reiste han seg og sa: “Mor, jeg tror jeg går hjem. Emma venter på meg.” Da sprang to av mennene opp og sa: “Du må ikke gå alene, for det er ikke trygt. Vi skal gå sammen med deg og beskytte deg.” Joseph takket dem, og de gikk sammen med ham.

Mens de var borte, sto resten av offiserene ved døren, og jeg overhørte følgende samtale dem imellom:

Første offiser: “Følte du noe rart da Smith tok deg i hånden? Jeg har aldri følt noe lignende.”

Andre offiser: “Jeg følte at jeg ikke kunne røre meg. Jeg ville ikke ha skadet et hår på den mannens hode for alt i verden.”

Tredje offiser: “Dette er siste gang jeg drar ut for drepe Joe Smith eller noen mormon.” …

Mennene som fulgte min sønn, lovet å oppløse militsen de ledet og dra hjem, og de sa at hvis han skulle få bruk for dem, ville de komme tilbake og følge ham hvor som helst.»¹

Ved å si sannheten på en vennlig, men likefrem måte, overvant Joseph Smith fordommer og fiendtlighet og sluttet fred med mange av dem som hadde vært hans fiender.

Joseph Smiths læresetninger

Ved å strebe etter å være fredsstiftere kan vi leve i større harmoni og kjærlighet med andre.

«Jesus sa: “Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.” [Matteus 5:9.] Hvis derfor nasjonen, en delstat, et lokalsamfunn eller en familie burde være takknemlig for noe, så er det fred.

Fred, himmelens skjønne barn! – fred som lys fra den samme store forelder, tilfredsstiller, oppildner og gleder rettferdige og urettferdige, og det er selve kjernen for lykke på jorden og lykksalighet i himmelen.

Den som ikke strever av all sin styrke og sitt sinn, med hele sin innflytelse hjemme og ute – og påvirker andre til å gjøre det samme – å søke fred og opprettholde den til gagn og bekvemmelighet for seg selv, og til ære for sin stat, nasjon og sitt land, har intet krav på menneskers barmhjertighet, og skulle heller ikke være berettiget til en kvinnes vennskap eller myndighetenes beskyttelse.

Han er målerlarven som gnager på sine egne organer, og gribben som spiser sin egen kropp. For sine egne utsikter og sin egen fremgang i livet er han en [ødelegger] av sin egen glede.

Et samfunn av slike personer er ikke langt unna helvete på jord, og skulle unngås som uverdig de fries smil eller de tapres ros.

Men fredsstifteren, hør ham! For hans munns ord og hans læresetninger faller som regn og dugg. De er som den milde skodde for urtene og som den lette regnskur for gresset.

Begeistring, dyd, kjærlighet, tilfredshet, filantropi, vennlighet, medlidenhet, menneskelighet og vennskap gir livet lykksalighet. Og menneskene, som er nest etter englene når de utøver sine evner, privilegier og sin kunnskap ifølge Jesu Kristi åpenbaringers orden, regler og forskrifter, lever sammen i enhet, og den søte duft som drives av gledens og tilfredsstillelsens pust som følge av deres rettferdige samkvem, er som den rike parfyme av den innviede olje som ble helt på Arons hode, eller som den frodige vellukt som stiger fra de arabiske krydderes åker. Ja, mer er fredsstifterens røst –

Den er som sfærenes musikk –
Den trollbinder vår sjel og demper vår frykt,
den gjør verden til Paradis,
og mennesker til kosteligere perler.»2

«Elskede brødre, gå videre i broderlig kjærlighet, vandre i saktmodighet, våk og be så dere ikke blir overvunnet. Streb etter det som tjener til fred, som vår elskede bror Paulus sa, slik at dere kan være vår himmelske Faders barn [se Romerne 14:19].»³

«Medmenneskelighet mot alle, fornuft og dannelse til å styrke dyden og det gode mot det onde er … utmerkede virkemidler til å kurere flere samfunnsproblemer enn våpenmakt eller til og med meningsutveksling som ikke mildnes av vennskap… Vårt motto er derfor fred med alle! Hvis vi gleder oss over Guds kjærlighet, la oss prøve å gi en grunn til denne gleden, som hele verden ikke kan benekte eller motstå.»⁴

«Vi ønsker å leve i fred med alle mennesker.»⁵

Vi kan oppnå fred ved å respektere hverandre og avstå fra å finne feil.

«Vi [håper at] våre brødre vil ta hensyn til hverandres følelser, vandre i kjærlighet og hedre hverandre mer enn seg selv, slik Herren forlanger.»⁶

«Det menneske som ønsker å gjøre godt, skulle vi berømme på grunn av dets dyder og ikke snakke om dets feil bak dets rygg.»⁷

«I den verden vi lever i, er det imidlertid naturlig for menneskene å være egoistiske, ærgjerrige og streve for å overgå hverandre, men likevel finnes det dem som er villige til å bygge opp både andre og seg selv.»⁸

«Måtte De tolv og de hellige også være villige til å bekjenne alle sine synder og ikke holde noe tilbake, og måtte [de] være ydmyke og ikke hovmodige. Vær på vakt mot stolthet, forsøk ikke å overgå hverandre, men opptre til beste for hverandre, be for hverandre, hedre vår bror, omtal hans navn på hederlig vis, og baksnakk ikke eller søk å nedbryte vår bror.»⁹

«Hvis dere vil fjerne fra deres midte all ond tale, baksnakking og ugenerøse tanker og følelser, må dere ydmyke dere og rendyrke ethvert dydens og kjærlighetens prinsipp. Da vil Jehovas velsignelser hvile på dere, og dere vil oppleve gode og strålende dager. Fred vil finnes innenfor deres porter og fremgang innenfor deres grenser.»¹⁰

Vi kan fremme harmoni i våre lokalsamfunn ved å respektere alle menneskers frihet til å tro i henhold til sin egen samvittighet.

11. trosartikkel: «Vi fordrer rett til å dyrke Den Allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker.»¹¹

«Vi betrakter det som et rettferdig prinsipp, og det er et prinsipp hvis kraft vi tror alle mennesker burde ta opp til grundig overveielse, nemlig at alle mennesker er skapt likeverdige, og at alle har rett til å tenke selvstendig i alle spørsmål som angår samvittigheten. Derfor er vi, selv om vi hadde makt til det, ikke tilbøyelige til å frata noe menneske tankens uavhengighet som himmelen så nådig har gitt menneskehetens familie som en av sine mest utsøkte gaver.»¹²

«Jeg har de mest tolerante synspunkter og stor nestekjærlighet overfor alle sekter, trosretninger og kirkesamfunn. Trosfrihet er noe jeg holder ytterst hellig og kjært, og jeg forakter intet menneske for å mene noe annet enn meg.»¹³

«De hellige kan bære vitnesbyrd om hvorvidt jeg er villig til å sette mitt liv til for mine brødre. Hvis jeg har vist at jeg har vært villig til å dø for en “mormon”, da er jeg frimodig nok til å si for himmelen at jeg er like rede til å dø for å forsvare de rettigheter en presbyterianer, en baptist eller et godt menneske fra et hvilket som helst trossamfunn har. For det samme prinsipp som tramper på de siste-dagers-helliges rettigheter, tramper også på katolikkenes og på rettighetene til andre trossamfunn som måtte være upopulære og for svake til å forsvare seg.

Det er kjærlighet til friheten som inspirerer min sjel – borgerlig og religiøs frihet for hele menneskeheten. Kjærlighet til friheten ble nedlagt i min sjel av mine bestefedre mens jeg satt på deres knær…

Hvis jeg mener at menneskeheten tar feil, skal jeg så kjøre dem i senk? Nei. Jeg vil løfte dem opp og også gjøre det på deres egen måte, hvis jeg ikke kan overbevise dem om at min måte er bedre; og jeg vil ikke forsøke å tvinge noe menneske til å tro slik jeg gjør – bare ved resonnementets styrke – for sannheten vil selv finne veien frem.»¹⁴

«Vi skulle alltid være klar over slike fordommer som av og til gis en så merkelig fremstilling og er så tiltalende for menneskenaturen, og som rammer våre venner, naboer og brødre av verden som stiller seg avvisende til oss i meninger og trosspørsmål. Vår religion er mellom oss og vår Gud. Deres religion er mellom dem og deres Gud.»¹⁵

«Når vi ser gode egenskaper i andre, skulle vi alltid anerkjenne dem, uansett hva deres forståelse måtte være når det gjelder trosbekjennelser og læresetninger, for alle mennesker er eller skulle være frie, med uavhendelige rettigheter og naturlovenes og selvoppholdelsens høye og edle kvalifikasjoner til å tenke, handle og uttale seg etter eget ønske, mens de viser tilbørlig respekt overfor alle andre skapningers rettigheter og privilegier, og ikke krenker noen. Dette er en lære jeg tror på og praktiserer av hele mitt hjerte.»¹⁶

«Alle mennesker har krav på sin handlefrihet, for slik har Gud foreskrevet det. Han har gitt menneskene handlefrihet og gitt dem evnen til å velge godt eller ondt, til å søke etter det som er godt ved å følge hellighetens kurs i dette liv, hvilket gir fred i sinnet og glede i Den hellige ånd her og en fylde av glede og lykke ved hans høyre hånd heretter, eller til å følge en ond kurs, fortsette i synd og opprør mot Gud, og derved bringe fordømmelse over sin sjel i denne verden og evig tap i neste verden. Ettersom himmelens Gud har latt disse tingene være opp til hver enkelt, ønsker vi ikke å frarøve dem dette. Vi ønsker bare å utføre vår oppgave som trofaste vektere, i tråd med Herrens ord til profeten Esekiel (Esekiel kap. 33, vers 2, 3, 4, 5), og la andre gjøre som de selv synes best.»¹⁷

«Et av de fremste prinsipper i mitt liv, et prinsipp jeg har pleiet helt fra barndommen av, og som jeg lærte av min far, er å la alle ha trosfrihet… Jeg føler det slik at jeg alltid er rede til å dø for å beskytte de svake og undertrykte i deres rettferdige rettigheter.»¹⁸

«Bland dere ikke bort i noe menneskes religion, for alle regjeringer burde tillate at ethvert menneske kan etterleve sin religion uten å bli antastet. Intet menneske har myndighet til å ta liv som følge av meningsforskjeller innenfor religion, noe alle lover og styresmakter burde tolerere og beskytte, rett eller galt.»¹⁹

«Vi vil … fremme fred og vennskap med alle, passe våre egne saker og lykkes med glans, respektert fordi vi, ved å respektere andre, respekterer oss selv.»²⁰

«Selv om jeg aldri ønsker å tvinge min lære på noen, gleder det meg å se fordommer gi tapt for sannhet, og menneskenes tradisjoner oppløst av Jesu Kristi evangeliums rene prinsipper.»²¹

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå beretningen om da Joseph Smith snakket med medlemmer av militsen (s. 336). Hvorfor tror du profeten var i stand til å forholde seg rolig i denne situasjonen? Overvei andre eksempler du har sett på mennesker som har beholdt roen i vanskelige situasjoner. Hva var resultatet av disse menneskenes handlinger?
Gjennomgå s. 337-38 på jakt etter ord og uttrykk profeten brukte til å beskrive fred og fredsstiftere. Hvilke egenskaper kan hjelpe oss å være fredsstiftere i våre hjem og våre lokalsamfunn?
Les det andre avsnittet på s. 339. Hvordan føler du deg når du ser etter feil i andre? Hvordan føler du deg når du ser etter gode egenskaper i andre? Hvordan tror du andre mennesker føler seg når du tar deg tid til å anerkjenne deres gode egenskaper?
Les det tredje avsnittet på s. 339. På hvilke måter kan vi bygge hverandre opp? Hva har andre gjort for å bygge deg opp? På hvilke måter fører slike handlinger til fred?
Gjennomgå s. 339-41 på jakt etter profetens læresetninger om hvordan vi skulle behandle andre som har religiøse trosoppfatninger som er forskjellige fra våre egne. Hvordan kan vi respektere andres rett til å «tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker»?
Les det siste avsnittet på s. 341. Hvordan kan vi dele det gjengitte evangelium med andre samtidig som vi viser respekt for deres trosoppfatninger?

Aktuelle skriftsteder: Efeserne 4:31-32; Mosiah 4:9-16; 4. Nephi 1:15-16; L&p 134:2-4, 7

Joseph with militiamen — Da en gruppe væpnede militssoldater kom for å arrestere Joseph Smith i Far West, Missouri, «så [han] på dem med et meget gemyttlig smil, gikk dem i møte og håndhilste på dem alle.»

Sermon on the Mount — I bergprekenenen sa Frelseren: «Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.»