Stå urokkelig gjennom livets stormer

«Stå fast, dere Guds hellige, hold ut ennå en stund, så vil livets stormer være over, og dere vil bli belønnet av den Gud hvis tjenere dere er.»

Fra Joseph Smiths liv

Natt til 24. mars 1832 hadde Joseph Smith vært lenge våken for å ta seg av sin 11 måneder gamle sønn, Joseph, som var syk med meslinger. Familien Smith bodde da i hjemmet til John Johnson i Hiram, Ohio. Profeten hadde så vidt sovnet på en uttrekksseng da en mobb på tolv eller flere menn som hadde drukket whisky, brøt seg inn i huset. Profeten beskrev senere det som hendte denne forferdelige natten:

«Mobben sprengte opp døren og omringet sengen på et øyeblikk, og … før jeg visste ordet av det, var jeg på vei ut av døren i hendene på en rasende mobb. Jeg kjempet fortvilet for å komme meg løs da jeg ble tvunget ut, men klarte bare å få løs ett ben, som jeg sparket til én av dem med, så han falt i trappen. Men jeg ble straks overmannet igjen, og de sverget … at de ville drepe meg om jeg ikke roet meg, noe jeg da gjorde…

De grep meg så hardt om halsen at jeg besvimte. Da jeg kom til meg selv, der de slepte meg avgårde, så jeg eldste Rigdon som lå utstrakt på bakken ca. 150 meter fra huset. De hadde dratt ham etter hælene dit han lå. Jeg trodde han var død. Jeg begynte å bønnfalle dem og sa: “Jeg håper dere vil vise barmhjertighet og spare mitt liv.” Til dette svarte de: “ … Be din Gud om hjelp, vi viser ingen barmhjertighet.” »

Etter litt diskusjon besluttet mobben «å ikke drepe meg», fortalte profeten, «men å slå og klore meg opp, rive av meg skjorten og buksen og la meg ligge der naken… De løp tilbake og hentet en bøtte med tjære, da en av dem bannet og sa: “La oss tjære igjen munnen hans,” og de prøve å tvinge en øse med tjære ned i munnen min. Jeg vred hodet unna, slik at de ikke fikk gjort det, og de ropte: “… Hold opp hodet ditt så vi kan gi deg litt tjære.” Så prøvde de å tvinge en beholder inn i munnen min, og knuste den mot tennene mine. Alle klærne mine var revet av, unntatt skjortekragen, og én mann kastet seg over meg og klorte meg med neglene som en rasende katt…

Deretter forlot de meg, og jeg forsøkte å reise meg, men falt igjen. Jeg fjernet tjæren fra leppene slik at jeg lettere kunne puste, og etter en stund begynte jeg å komme meg. Jeg reiste meg og fikk se to lys. Jeg stavret i retning av ett av dem og oppdaget at det var far Johnsons hus. Da jeg kom til døren … fikk tjæren det til å se ut som om jeg var dekket av blod, og da min hustru så meg, trodde hun at jeg var blitt revet i filler, og besvimte…

Mine venner satt oppe resten av natten med meg og fjernet tjæren og vasket meg. Da morgenen kom, kunne jeg ta på meg mine klær igjen.»

Selv etter denne ildprøven sto profeten fast i å utføre sine ansvarsoppgaver for Herren. Neste dag var det sabbat. «Folk kom til søndagens møter som vanlig,» skrev profeten, «og blant dem var også mobben… Full av arr og ille tilredt som jeg var, forkynte jeg for forsamlingen som vanlig, og om ettermiddagen samme dag døpte jeg tre personer.»¹ Joseph og Emmas sønn, Joseph, døde fem dager etter mobbens angrep som et resultat av at han ble utsatt for den kalde natteluften mens han var syk med meslinger.

Wilford Woodruff, Kirkens fjerde president, sa: «Herren fortalte Joseph at han ville prøve ham for å se om han ville være trofast mot sin pakt eller ikke, endog til døden. Han prøvet ham virkelig, og selv om [Joseph] hadde hele verden å kjempe mot og falske venners forræderi å stå imot, selv om hele hans liv var fullt av vanskeligheter, engstelse og bekymringer, var han likevel tross alle sine lidelser, fengselsopphold, mobbing og dårlig behandling alltid trofast mot sin Gud.»²

Joseph Smiths læresetninger

De som følger Jesus Kristus, vil bli prøvd og vil måtte vise sin trofasthet til Gud.

«Det finnes ingen sikkerhet, unntatt i Jehovas arm. Ingen andre kan utfri oss, og han vil ikke utfri oss med mindre vi viser oss trofaste til ham i de alvorligste vanskeligheter. For den som vil få sine kjortler tvettet i Lammets blod, må komme ut av stor trengsel [se Johannes’ åpenbaring 7:13-14], ja, den største av alle trengsler.»³

«Alle menneskers lodd er i en rettferdig Guds hender, og han vil aldri behandle noen urettferdig. Ett er sikkert, og det er at alle som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus, skal bli forfulgt [se 2. Timoteus 3:12], og før deres kjortler blir tvettet hvite i Lammets blod, kan de ifølge Johannes åpenbareren forvente å oppleve stor trengsel [se Johannes’ åpenbaring 7:13-14]»⁴

«Menneskene må lide for å komme opp på Sions berg og bli opphøyet over himlene.»⁵

Mens han led voldsomt under sitt fangenskap i Liberty fengsel vinteren 1838-39, skrev Joseph Smith til Kirkens medlemmer: «Og nå, elskede brødre, forteller vi dere at all den stund Gud har sagt at han vil ha et prøvet folk, og at han vil lutre dem som gull [se Malaki 3:3], tror vi at han denne gang har valgt sin egen smeltedigel, hvor vi er blitt prøvet, og vi tror at hvis vi kommer oss gjennom den noenlunde trygt og har bevart troen, da vil dette være et tegn for denne generasjon som er mer enn tilstrekkelig til at de blir stående uten unnskyldning. Vi tror også at vår tro vil bli satt på prøve i likhet med hva Abrahams ble, og at menneskene i fordums tid ikke vil ha det å skryte av overfor oss på dommens dag at de ble pålagt å gjennomgå større trengsler, og at vi kan bringe vektskålen i balanse overfor dem.»⁶

«Prøvelser vil kun gi oss den kunnskapen som er nødvendig for å forstå hvordan de i fordums tid tenkte. For min del tror jeg aldri at jeg kunne ha følt det slik jeg gjør nå om jeg ikke hadde lidd all den urett jeg har lidd. Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud [se Romerne 8:28].»⁷

John Taylor, Kirkens tredje president, sa: «Ved en anledning da profeten Joseph talte til De tolv, hørte jeg ham si: “Dere vil få alle slags prøvelser. Og det er like nødvendig for dere å bli prøvet som det var for Abraham og andre Guds menn, og (sa han) Gud vil prøve dere, han vil gripe fatt i dere og prøve dere til det ytterste, og hvis dere ikke utholder det, vil dere ikke være skikket til en arv i Guds celestiale rike.” … Joseph Smith fikk aldri mange måneder med fred etter at han mottok sannheten, og til slutt ble han myrdet i Carthage fengsel.»⁸

Gud vil styrke og velsigne dem som setter sin lit til ham når de blir prøvet.

«Evangeliets kraft vil gjøre oss i stand til å stå og tåle med tålmodighet de store plagene som kommer over oss fra alle kanter… Jo større forfølgelsen er, jo større blir Guds gaver over hans kirke. Ja, alle ting skal samvirke til gode for dem som er villige til å nedlegge sitt liv for Kristi skyld.»⁹

«Mitt eneste håp og min eneste trygghet ligger i den Gud som ga meg liv, som har all makt, som nå står foran meg, og mitt hjerte er alltid blottet for hans åsyn. Han er min trøster, og han svikter meg aldri.»¹⁰

«Jeg vet hvem jeg stoler på. Jeg står på fjellet, og flommen kan ikke, nei, den skal ikke, felle meg.»¹¹

Etter at profeten ble løslatt fra sitt fangenskap i Liberty fengsel, sa han følgende om det han hadde opplevd: «Takk Gud for at vi er fri. Og selv om noen av våre kjære brødre har måttet besegle sitt vitnesbyrd med sitt blod og har lidd martyrdøden for sannhetens sak –

Kort, men bitter var deres smerte,

Evig er deres glede.

La oss ikke sørge som “de som ikke har håp” [se 1. Tessalonikerbrev 4:13]. Tiden nærmer seg raskt da vi skal få se dem igjen og glede oss sammen, uten å være redde for ugudelige menn. Ja, de som har sovet i Kristus, skal han ta med seg når han skal komme for å bli herliggjort med sine hellige og beundret av alle dem som tror, men ta hevn over sine fiender og alle dem som ikke adlyder evangeliet.

Da skal enkenes og de farløses hjerter bli trøstet, og hver tåre skal tørkes bort fra deres ansikter. De prøvelsene de har måttet gjennomgå, skal tjene dem til det gode og forberede dem for samkvem med dem som har kommet ut av stor trengsel og har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. [Se Romerne 8:28; Johannes’ åpenbaring 7:13-14, 17.]»¹²

Profeten skrev følgende i et brev til de hellige 1. september 1842, som senere ble tatt med i Lære og pakter 127:2: «Og med hensyn til de farer som jeg er kalt til å gjennomgå, forekommer de meg å være ganske små ettersom det å være utsatt for menneskenes misunnelse og vrede har vært min lodd hele mitt liv… Jeg [er] vant til å svømme på dypt vann. Alt dette er blitt en vane for meg, og i likhet med Paulus har jeg lyst til å juble i trengsler, for til denne dag har mine fedres Gud befridd meg fra dem alle og vil befri meg heretter, for se og gi akt, jeg skal seire over alle mine fiender, for Gud Herren har sagt det.»¹³

De trofaste knurrer ikke over sine plager, men er takknemlige for Guds godhet.

5. desember 1833 skrev profeten til Kirkens ledere som presiderte over de hellige som ble forfulgt i Missouri: «Husk at dere ikke knurrer over den måten Gud behandler sine skapninger på. Dere har ennå ikke blitt ført inn i så store prøvelser som de fordums profeter og apostler ble. Tenk på Daniel, på de tre hebreerbarna [Sadrak, Mesak og Abed-Nego], på Jeremia, Paulus og Stefanus og mange andre, altfor mange til å nevnes her, som ble stenet, kuttet opp, fristet, drept med sverdet, og [som] vandret omkring i saue- og geiteskinn, som var berøvet for alt, plaget og hjemsøkt. Verden var dem ikke verdig. De vandret omkring i ørkener og fjell, de skjulte seg i grotter og jordhuler, men allikevel fikk de et godt ry på grunn av tro, [se Hebreerbrevet 11:37-39] og midt i alle sine hjemsøkelser frydet de seg over at de ble aktet verdige til å bli forfulgt for Kristi skyld.

Vi vet ikke hva vi vil bli bedt om å gjennomgå før Sion blir befridd og opprettet, og derfor er det meget nødvendig at vi holder oss nær til Gud og alltid er absolutt lydige mot alle hans bud, så vi kan ha ren samvittighet for Gud og mennesker…

Vi setter vår lit til Gud, og vi er fast bestemt på – med hans nåde og hjelp – å forfekte vår sak og holde trofast ut til enden, slik at vi kan bli kronet med den celestiale herlighets krone og inngå til den hvile som er beredt for Guds barn.»¹⁴

Fem dager senere skrev profeten til Kirkens ledere og medlemmer i Missouri: «La oss være takknemlige for at det er så bra med oss som det er, at vi ennå er i live og at Gud kanskje har et stort gode i vente for oss i denne generasjon, og ennå vil la oss forherlige hans navn. Jeg er takknemlig for at ikke flere har fornektet troen, og jeg ber til Gud i Jesu navn om at dere alle må bevare troen inntil enden.»¹⁵

I profetens dagbokoppføring for 1. januar 1836 står det: «På begynnelsen av dette nye året er mitt hjerte fylt med takknemlighet til Gud for at han har bevart mitt liv og min families liv, mens atter et år har gått. Vi har blitt styrket og oppholdt midt blant en ugudelig og fordervet generasjon, selv om vi har vært utsatt for alle de lidelser, fristelser og all den elendighet som hører med til menneskets liv. For dette føler jeg at jeg vil ydmyke meg i støv og aske, for å si det slik, for Herren.»¹⁶

Etter å ha kommet seg etter en sykdom i juni 1837, sa profeten: «Dette er ett av de mange tilfellene hvor jeg plutselig har blitt ført fra en tilstand av god helse til gravens rand, og like plutselig har blitt frisk igjen. For dette svulmer mitt hjerte av takknemlighet til min himmelske Fader, og jeg føler at jeg igjen vil vie meg selv og hele min styrke til hans tjeneste.»¹⁷

Tillit til Guds makt, visdom og kjærlighet vil hjelpe oss å unngå motløshet i prøvelsens time.

«Alle vanskeligheter som kan tenkes å komme i vår vei, må overvinnes. Selv om sjelen prøves, hjertet svikter og hendene henger slapt ned, må vi ikke følge våre fotspor tilbake. Det må finnes en sterk karakter.»¹⁸

«Med tillit til Guds makt, visdom og kjærlighet har de hellige vært i stand til å gå fremad gjennom de vanskeligste omstendigheter, og ofte, når det for mennesker tilsynelatende bare var døden som sto for døren og ødeleggelsen [syntes] uunngåelig, har Guds makt blitt tilkjennegitt, hans herlighet åpenbart og utfrielse iverksatt. De hellige har, i likhet med Israels barn som kom ut av Egypt og gjennom Rødehavet, sunget en lovsang til hans hellige navn.»¹⁹

«Jeg vet at skyen vil revne, og Satans rike vil bli lagt i ruiner med alle hans onde planer, og at de hellige vil komme frem som gull etter å ha blitt prøvet syv ganger i ilden og fullkommengjort gjennom lidelser og fristelser, og at himmelens og jordens velsignelser vil bli mangfoldiggjort på deres hoder. Måtte Gud gi dette for Kristi skyld.»²⁰

«Stå fast, Guds hellige, hold ut ennå en stund, så vil livets stormer være over, og dere vil bli belønnet av den Gud hvis tjenere dere er, og som på behørig vis vil vise sin takknemlighet for alt deres strev og alle trengsler for Kristi og evangeliets skyld. Deres navn vil gå videre til etterslekten som Guds hellige.»²¹

George A. Smith, som var rådgiver for president Brigham Young, mottok følgende rettledning fra profeten Joseph Smith i en tid med store vanskeligheter: «Han sa at jeg aldri skulle miste motet, uansett hvilke vanskeligheter jeg opplevde. Om jeg skulle synke ned i den dypeste avgrunn i Nova Scotia med Rocky Mountains over meg, burde jeg ikke tape motet, men stå på, utøve tro og være ved godt mot, så skulle jeg komme seirende ut på toppen.»²²

Bare noen få dager før profeten led martyrdøden, på en tid da han og de hellige visste at hans liv var i fare, tok Joseph hånden til Abraham C. Hodge og sa: «Nå, bror Hodge, får det komme det som vil, men fornekt ikke troen, så vil alt bli vel.»²³

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå beretningen på s. 225-26. Hvorfor tror du profeten Joseph Smith var i stand til å utholde de prøvelsene han opplevde? Hva tenker eller føler du når du ser ham for deg der han sto, «full av arr og ille tilredt som [han] var» og talte til en forsamling?
Les første avsnitt på s. 228. Hvordan tror du lidelse er med på å forberede oss til opphøyelse? (Du finner noen eksempler på s. 228-29.) Hva har du lært av dine prøvelser?
Tre ganger i dette kapitlet forsikrer Joseph Smith oss om at «de prøvelsene [vi] har måttet gjennomgå, skal tjene [oss] til det gode» (s. 230; se også s. 229). Har du sett sannheten i denne uttalelsen?
Les det tredje og fjerde hele avsnittet på s. 228. Hvilke erfaringer har du hvor Herren har trøstet deg i møte med prøvelser? Hva betyr det for deg å «stå på fjellet»?
Joseph Smith rådet de hellige til ikke å knurre, eller klage, over Guds handlemåte med oss (s. 229-30). På hvilke måter kan knurring påvirke oss? Hvordan bør vi reagere på prøvelser? (Du finner noen eksempler på s. 229-33.)
Hva vil det si å ha «sterk karakter» i møte med vanskeligheter? (s. 230).
Les profetens råd til George A. Smith (s. 232). Hvordan kan dette rådet hjelpe deg i møte med prøvelser?

Aktuelle skriftsteder: Salmene 55:23; Johannes 16:33; Alma 36:3; Helaman 5:12; L&p 58:2-4; 90:24; 122:5-9

Joseph being tarred and feathered — I Hiram, Ohio, natt til 24. mars 1832, ble Joseph Smith slept ut fra sitt hjem av en rasende mobb og dekket med tjære og fjær.

family in hospital — «Vi setter vår lit til Gud, og vi er fast bestemt på – med hans nåde og hjelp – å forfekte vår sak og holde trofast ut til enden.»