De dødes forløsning

«Den store Jehova … kjenner situasjonen både til de levende og de døde, og har i rikelig grad sørget for deres forløsning.»

Fra Joseph Smiths liv

Tidlig i profeten Joseph Smiths virke hendte det noe som skulle bidra til å forberede ham til tiden da læren om de dødes forløsning skulle åpenbares. I november 1823 ble plutselig Alvin Smith, det eldste barnet til Lucy Mack Smith og Joseph Smith sr., alvorlig syk og lå for døden. Alvin var 25 år gammel, en sterk og dyktig ung mann hvis harde arbeid i stor grad bidro til familiens økonomiske stabilitet. Hans mor beskrev ham som «en ungdom med bemerkelsesverdig godhet og gemytt», hvis «edelhet og generøsitet » velsignet menneskene rundt ham «hver time av hans liv»¹.

Idet han visste at han lå for døden, kalte Alvin til seg sine brødre og søstre og talte til hver av dem. Til Joseph, som var nesten 18 år gammel og ennå ikke hadde mottatt gullplatene, sa Alvin: «Jeg vil at du skal være en god gutt og gjøre alt som ligger i din makt for å få opptegnelsene. Vær trofast i å motta instruksjoner og holde alle bud som blir gitt deg. Din bror Alvin må nå forlate deg, men husk det eksemplet han har vært for deg, og vær et godt eksempel for de barna som er yngre enn deg.»²

Da Alvin døde, ba familien en presbyteriansk prest i Palmyra, New York, om å forrette i begravelsen. Ettersom Alvin ikke hadde vært medlem av prestens forsamling, påsto han i sin tale at Alvin ikke kunne bli frelst. William Smith, Josephs yngre bror, mintes: «[Presten] … antydet svært sterkt at [Alvin] hadde havnet i helvete, for Alvin var ikke medlem av hans kirke, men han var en god gutt, og min far likte det ikke.»³

I januar 1836, mange år etter Alvins død, fikk Joseph Smith et syn om det celestiale rike, hvor han så at Alvin, så vel som hans mor og far, en dag ville arve dette riket. Joseph «undret [seg] over hvordan han hadde fått en arv i dette rike all den stund han hadde forlatt dette liv før Herren løftet sin hånd for å samle Israel for annen gang og ikke var blitt døpt til syndenes forlatelse» (L&p 137:6). Herrens røst kom så til Joseph og erklærte:

«Alle som er døde uten kunnskap om dette evangelium og som ville ha godtatt det hvis de hadde fått anledning til å bli på jorden, skal bli arvinger til Guds celestiale rike. Også alle som heretter kommer til å dø uten kunnskap om det, som ville ha godtatt det av hele sitt hjerte, skal bli arvinger til dette rike, for jeg, Herren, vil dømme alle mennesker etter deres gjerninger – etter deres hjerters ønsker» (L&p 137:7-9).

15. august 1840 talte profeten Joseph Smith i en begravelse i Nauvoo, hvor han for første gang forkynte læren om frelse for de døde offentlig. Ifølge Simon Baker, som var tilstede, begynte profeten med å vitne om at «Jesu Kristi evangelium kom med et godt budskap om stor glede». Han leste mesteparten av1. Korinterbrev 15 og forklarte at «apostelen talte til et folk som forsto læren om dåp for de døde, for den ble praktisert blant dem». Deretter erklærte han at «menneskene nå kunne handle på vegne av sine venner som hadde forlatt dette liv, og at frelsesplanen var utarbeidet for å frelse alle som var villige til å rette seg etter kravene i Guds lov»⁴.

En måned etter begravelsestalen besøkte profeten sin far, som var svært syk og lå for døden. Profeten drøftet med sin far læren om dåp for de døde, og far Smiths tanker gikk til hans kjære sønn Alvin. Far Smith ba om at arbeidet måtte bli utført for Alvin «øyeblikkelig». Bare noen minutter før han døde, sa han at han så Alvin.⁵ På slutten av 1840 frydet familien Smith seg da Hyrum mottok dåpens ordinans på vegne av sine bror Alvin.

Joseph Smiths læresetninger

Gud elsker alle sine barn og vil dømme alle i forhold til den lov de har mottatt.

«Den generasjon vi lever i, og som angivelig skal være så klok og intelligent, har en meget sparsom forståelse av Guds store planer med hensyn til menneskehetens frelse. Mange og motstridende er menneskenes meninger om frelsesplanen, Den allmektiges krav, de nødvendige forberedelser til himmelen, den tilstand de ånder befinner seg i som er gått bort, samt den lykke eller elendighet som er en følge av at man praktiserer rettferdighet og ugudelighet i henhold til alle de mange oppfatninger av dyd og last…

… Mens en del av menneskeheten nådeløst dømmer og fordømmer den annen, betrakter universets store Fader hele den menneskelige familie med faderlig omsorg og med en fars blikk. Han ser dem som sitt avkom og uten de følelser og påvirkninger menneskenes barn har tilegnet seg, “for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.” [Matteus 5:45.] Han holder dommens tømmer i sine hender. Han er en klok lovgiver og vil dømme alle mennesker, ikke i henhold til menneskenes snevre og smålige oppfatninger, men “etter de gjerninger som er gjort i legemet, enten de er gode eller onde”, og uten hensyn til om disse gjerningene er begått i England, Amerika, Spania, Tyrkia eller India. Han vil dømme dem “ikke i henhold til det de ikke har, men i overensstemmelse med det de har”. De som har levet uten lov, vil bli dømt uten lov, og de som har en lov, vil bli dømt etter denne loven. Vi behøver ikke å tvile på den store Jehovas visdom og intelligens, for han vil fordele dom og barmhjertighet til alle nasjoner i henhold til det de fortjener, deres muligheter til å tilegne seg intelligens, etter de lover de styres ved, de hjelpemidler de hadde til å skaffe seg korrekte opplysninger, og i henhold til hans uransakelige planer med hensyn til den menneskelige familie. Når Guds planer blir åpenbart og fremtidens forheng trekkes til side, da vil alle til sist måtte erkjenne at han som er hele jordens dommer, har gjort det som er riktig [se 1. Mosebok 18:25].»⁶

«Gud dømmer menneskene i forhold til hvordan de bruker det lys han gir dem.»⁷

«Menneskene vil bli stilt til ansvar for det de har og ikke for det de ikke har… Alt det lys og all den intelligens som gis dem av deres gavmilde Skaper, enten det er mye eller lite, ved det samme vil de i rettferdighet bli dømt, og … det vil bli krevd av dem at de er lydige mot og forbedrer det, og kun det som er gitt, for mennesket skal ikke leve av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.»⁸

Frelseren Jesus Kristus tilbyr både levende og døde muligheten til tilgivelse og utfrielse.

«Den situasjon de kristne nasjoner vil befinne seg i etter døden, er et emne som har mobilisert all den visdom og alle de talenter som filosofer og teologer har kunnet frembringe, og den gjengse oppfatning synes å være den at menneskets bestemmelse blir fastsatt én gang for alle ved døden, og at det da blir enten lykkelig eller ulykkelig i all evighet, at hvis et menneske dør uten kunnskap om Gud, må det bli evig fordømt uten at straffen blir avdempet, smertene lindret og uten det fjerneste håp om å bli befridd, mens endeløse tidsaldre ruller videre. Men uansett hvor ortodoks dette prinsippet måtte være, skal vi se at det er i strid med det som er nedtegnet i Den hellige skrift, for vår Frelser sier at hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt, men bespottelse mot Den hellige ånd skal ikke bli tilgitt hverken i denne verden eller den kommende, og dette viser klart at det finnes synder som kan tilgis i den kommende verden, selv om synden som består i bespottelse [mot Den hellige ånd] ikke kan bli tilgitt [se Matteus 12:31-32; Markus 3:28-29].

Peter uttaler seg også og sier om Frelseren at “han [gikk] bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager” (1. Peter 3:19, 20). Her har vi altså en beretning om at Frelseren forkynte for åndene i varetekt, til ånder som hadde vært i varetekt fra Noahs dager, og hva var det han forkynte for dem? At de skulle bli der? Avgjort ikke! La ham selv forklare dette: “Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri.” (Lukas 4:18.) Jesaja sier at det er for å “føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet”. (Jesaja 42:7.) Ut fra dette er det helt tydelig at han ikke bare gikk for å forkynne for dem, men også for å befri dem og bringe dem ut av fengslet…

Den store Jehova forutså alt som skulle skje med hensyn til frelsesplanen før jorden ble til, ja, endog før “alle morgenstjerner jublet av glede” [Job 38:7]; og fortiden, nåtiden og fremtiden var og er ved ham et evig “nå”. Han kjente til Adams fall, de misgjerninger som ble begått av [dem som levde før vannflommen} og hvor dypt den menneskelige familie ville synke ned i synd. Han kjente deres svakhet og styrke, deres makt og herlighet, deres frafall, forbrytelser, deres rettferdighet og ugudelighet. Han kjente til menneskets fall og menneskets forløsning. Han kjente frelsesplanen og henviste til den. Han var fortrolig med situasjonen i alle nasjoner og med deres bestemmelse. Han fastla alt i henhold til sin egen viljes råd. Han kjenner situasjonen både til de levende og de døde, og har i rikelig grad sørget for deres forløsning i henhold til de forskjellige omstendigheter de befinner seg i, og i henhold til Guds rikes lover, hva enten det er i denne eller i den kommende verden.»⁹

Gud er fullkomment rettferdig og barmhjertig mot alle mennesker, levende og døde.

«Den oppfatning enkelte mennesker har dannet seg om Guds rettferdighet, dom og barmhjertighet, er for tåpelig til at et intelligent menneske kan ta hensyn til det. For eksempel mener vanligvis mange av våre ortodokse forkynnere at hvis et menneske ikke er det de kaller for “omvendt”, må vedkommende, hvis han dør i en slik tilstand, forbli i helvete evindelig og alltid uten noe håp. Et uendelig antall år må han tilbringe i pine, og dette blir det aldri, aldri, aldri noen slutt på. Likevel skyldes en slik evig ulykksalighet ofte rene tilfeldigheter. Den indirekte foranledning til hans fordømmelse, eller årsaken til at han ikke blir frelst, kan være en skolisse som ryker, at kappen til de som forretter, revner, eller det kan være det spesielle stedet vedkommende er bosatt på.

La meg nevne et eksempel som ikke er noe særegent: To menn, som begge har vært like ugudelige og har forsømt sin religion, blir begge syke samtidig, men den ene av dem er så heldig at han får besøk av en from mann og blir omvendt noen minutter før han dør. Den andre sender bud etter tre forskjellige fromme menn, en skredder, en skomaker og en blikkenslager. Blikkenslageren må lodde et håndtak på en kanne, skredderen må reparere et knapphull i en frakk som han trenger i en fart, og skomakeren må lappe en støvel. Ingen av dem kan dra avgårde med en gang, mannen dør og går til helvete. Den ene av disse blir opphøyet i Abrahams skjød, sitter ned i Guds nærhet og kan glede seg over evig og uavbrutt lykke, mens den andre, som var like god som ham, synker ned i evig fordømmelse, ugjenkallelig ulykksalighet og håpløs fortvilelse fordi en mann hadde en støvel han måtte reparere, et knapphull han måtte sy i en frakk eller et håndtak han måtte lodde på en kasserolle.

Jehovas planer er ikke så urettferdige, det som er sagt i Den hellige skrift, er ikke så illusorisk, og frelsesplanen for den menneskelige familie er heller ikke så blottet for sunn fornuft. En slik fremgangsmåte ville gjøre Gud meget oppbragt, englene ville skamfullt skjule sine hoder, og ethvert dydig og intelligent menneske ville gremme seg.

Hvis menneskenes lover lønner enhver etter fortjeneste, og straffer alle lovovertredere i overensstemmelse med de forskjellige forbrytelser som er begått, da vil Herren visselig ikke være mer grusom enn menneskene, for han er en klok lovgiver, hans lover er mer fordomsfrie, hans bestemmelser mer rettferdige og hans avgjørelser mer fullkomne enn menneskenes. All den stund menneskene dømmer sine medmennesker etter loven og straffer dem i henhold til den straff loven foreskriver, så dømmer også himmelens Gud i henhold til “de gjerninger som er gjort i det dødelige legeme”. [Se Alma 5:15.] Det er meningsløst å si at hedningene vil bli fordømt fordi de ikke trodde på evangeliet, og det er like tåpelig å si at alle jøder som ikke tror på Jesus, vil bli fordømt. “Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?” [se Romerne 10:14-15]. Følgelig kan hverken jøde eller hedning være straffskyldig for at de forkastet de forskjellige sekters motstridende meninger, og heller ikke for at de forkastet alle andre vitnesbyrd enn det som er sendt av Gud, for på samme måte som forkynneren ikke kan forkynne uten at han blir utsendt, kan heller ikke den som hører, tro uten at han hører en forkynner som er “utsendt”. Han kan heller ikke bli fordømt fordi han ikke har hørt, og fordi han har vært uten lov, vil han også måtte dømmes uten lov.»¹⁰

Det er vår plikt og vårt privilegium å bli døpt og bekreftet for dem som er døde uten evangeliet.

«Når vi taler om evangeliets velsignelser og konsekvensene av ulydighet mot de krav som stilles, blir vi ofte spurt hvordan det er gått med våre fedre. Vil de alle bli fordømt for ikke å ha vært lydige mot evangeliet, et evangelium de aldri har hørt om? Avgjort ikke. Men de vil ha det samme privilegium som oss gjennom Det evige prestedømme, som ikke bare administreres på jorden, men også i himmelen og gjennom den store Jehovas kloke evangelieutdelinger. Følgelig vil de menneskene Jesaja henviste til [se Jesaja 24:21-22], bli besøkt av prestedømmet og komme ut av sitt fengsel etter samme prinsipp som de som var gjenstridige i Noahs dager, da de ble besøkt av vår Frelser [som var i besittelse av Det evige melkisedekske prestedømme], og han forkynte evangeliet for dem mens de befant seg i varetekt. For at de kunne oppfylle alle Guds krav, ble levende venner døpt for sine avdøde venner og oppfylte slik Guds krav som sier: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.” [Johannes 3:5.] De ble selvfølgelig døpt, ikke for seg selv, men for sine døde… Når Paulus uttaler seg om denne lære, sier han: “De som lar seg døpe for de døde - hvorfor gjør de det? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?” (1. Kor. 15:29)…

Etter hvert som Guds store hensikter raskt nærmer seg sin avslutning, og det profetene har talt om, blir oppfylt, Guds rike er opprettet på jorden og tingenes orden fra fordums tid er gjenopprettet, har Herren åpenbart for oss denne plikt og dette privilegium, og vi er blitt befalt å la oss døpe for våre døde for slik å oppfylle det Obadja sier når han taler om herligheten i de siste dager: “Redningsmenn skal dra opp på Sions berg og dømme Esaus berg. Og riket hører Herren til.” [Se Obadja 1:21.] Når vi ser nærmere på disse tingene, stemmer det med sannheten i Den hellige skrift, rettferdiggjør Guds handlemåte overfor mennesket, plasserer den menneskelige familie på like fot, og det harmonerer med hvert eneste prinsipp innenfor rettskaffenhet, rettferdighet og sannhet. Vi vil avslutte med Peters ord: “For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje.” “For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden.” [1. Peter 4:3, 6.]»¹¹

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. vii-xii for ytterligere hjelp.

Gjennomgå s. 397-99, og legg merke til hvordan læren om frelse for de døde påvirket Joseph Smith og hans familie. Hvilken virkning har denne læren hatt på deg og din familie?
Gjennomgå profeten Josephs læresetninger om Gud Faderen og Jesus Kristus på s. 399-402. På hvilke måter påvirker disse læresetningene dine tanker og følelser om vår Fader i himmelen og Frelseren? Hvordan står disse læresetningene i forhold til frelse for de døde?
Les profetens læresetninger på s. 399-400 og 402-03. Hvordan dømmer Gud sine barn?
Joseph Smith sa at dåp for de døde er «en plikt og et privilegium » (s. 402). På hvilke måter er dette arbeidet en plikt? Hvilke erfaringer har du hatt hvor du har følt at det er et privilegium? Hva kan du gjøre for å fremme Herrens verk for de døde? Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å delta i dette arbeidet?
Hvordan viser læren om frelse for de døde Guds rettferdighet? Hvordan viser den hans barmhjertighet? Hvordan vil du forklare denne læren for en av en annen tro etter å ha lest dette kapitlet?

Aktuelle skriftsteder: Jesaja 49:8-9; 61:1-3; Johannes 5:25; L&p 138:11-37

Provo Temple — «Nå, som Guds rike er opprettet på jorden og tingenes orden fra fordums tid er gjenopprettet, har Herren åpenbart for oss denne plikt og dette privilegium, og vi er blitt befalt å la oss døpe for våre døde.»

Savior with righteous spirits — I åndeverdenen organiserte Frelseren de rettferdige åndene «og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke» (L&p 138:30).