Kapittel 15

Vi skulle være et ærbødig folk

Ærbødighet er mer enn bare oppførsel, det er en dyd som skulle være en del av vår livsførsel.

Fra Spencer W. Kimballs liv

I 1955 innviet president David O. McKay det første tempel i Europa, Bern Sveits tempel. Eldste Spencer W. Kimball, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, skulle tale under ettermiddagssesjonen den første dagen av innvielsen. Han tilbragte en time alene i templet den dagen «og forberedte sitt sinn og hjerte til ettermiddagen, rolig, stille, respektfullt og ærbødig».¹ I talen sa han: «Da jeg våknet i morges og begynte å komme til bevissthet etter nattens søvn, så jeg at dagen begynte å gry, og min første tanke gjaldt det hellige tempel som skulle innvies samme dag. Jeg tenkte: “Ikke noe mat i dag. Sko må pusses, klær presses, og jeg må ha et rent sinn.” Underveis til Zollikofen ønsket jeg ikke å si noe, og da jeg kom inn i dette rommet og satt ved siden av [president McKay] og alt han sa ble sagt med stille hvisken, visste jeg at jeg hadde følt noe av det samme som ham. “Helliget Herren, helliget passer for Herrens hellige.”»²

President Kimball viste ikke ærbødighet bare ved anledninger som tempelinnvielser. Han talte om ærbødighet som en livsførsel, og han var selv et eksempel på denne læren selv i små hverdagslige aktiviteter. Da han for eksempel en gang besøkte et møtehus, gikk han stille inn på et toalett, kastet papirhåndklær som lå på gulvet og rengjorde vaskeservanten. En lokal leder i Kirken la merke til dette enkle uttrykket for respekt. Inspirert av president Kimballs eksempel lærte han andre å vise større ærbødighet for hellige steder og ting.³

Spencer W. Kimballs læresetninger

Ærbødighet er ikke en forbigående oppførsel vi legger oss til på søndag, men en vedvarende og hengiven holdning overfor Gud

Ærbødighet er blitt definert som «dyp respekt, kjærlighet til og ærefrykt for noe som er hellig». Å beskrive den som hengivenhet for Gud er en annen måte å uttrykke hva ærbødighet betyr.

Mange av våre ledere har gitt uttrykk for at ærbødighet er en av sjelens edleste egenskaper, for den rommer sann tro på Gud og på hans rettferdighet, høy kultur og kjærlighet til de edleste ting i livet…

Som med evangeliets øvrige prinsipper leder ærbødighet til stadig større glede.

Vi må huske at ærbødighet ikke er en dyster, forbigående oppførsel vi legger oss til på søndag. Sann ærbødighet innebærer lykke, så vel som kjærlighet, respekt, takknemlighet og gudsfrykt. Den er en dyd som skulle utgjøre en del av vår livsstil. Faktisk skulle de siste-dagers-hellige være det mest ærbødige folk på hele jorden.⁴

Vi skulle ha ærbødighet for Faderen og Sønnen og for deres hellige navn

Ærbødighet for Faderen og Sønnen er et vesentlig karaktertrekk eller kjennetegn hos dem som oppnår det celestiale rike. I kapittel 76 av Lære og pakter, kjent som «Synet», gitt til Joseph Smith og Sidney Rigdon i februar 1832, finner vi:

«Og således så vi den celestiale herlighet som overgår alt, hvor Gud, ja, Faderen, regjerer på sin trone evindelig og alltid,

og alt bøyer seg for hans trone i ydmyk ærbødighet og gir ham ære evindelig og alltid.

De som bor i hans nærhet, er Den førstefødtes menighet, og de ser som de er sett, og kjenner som de er kjent da de har mottatt hans fylde og hans nåde,

og han gjør dem likestilt i kraft og i makt og i herredømme» (L&p 76:92-95).

En annen åpenbaring i nyere tid ber oss om å vise ærbødighet for selve Guds navn. Vi blir bedt om ikke å krenke Faderens og Sønnens navn og endog unngå å bruke dem for ofte. (L&p 107:2-4.) …

Ærbødighet for Gud og hans navn er en av de viktigste egenskaper vi kan utvikle.⁵

På sykehuset en dag ble jeg trillet ut fra operasjonsstuen av en portør som snublet og tømte ut av seg en rekke stygge eder som også inneholdt Frelserens navn. Selv om jeg bare delvis hadde kommet til bevissthet, rykket jeg til og ba innstendig: «Vær så snill, vær så snill! Det er min Herres navn du spotter.»

Det ble dødsens stille et øyeblikk. Så sa han lavt og spakt: «Jeg beklager.» Han hadde et øyeblikk glemt at Herren hadde befalt sitt folk med kraftige ord: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn» (2. Mosebok 20:7)…

På scenen og i telefonen blir følsomme ører og øyne daglig krenket ved at Herren vår Guds navn anvendes på en uberettiget og blasfemisk måte. Vår Forløsers navn benyttes på en forkastelig og syndig måte i klubben, på bondegården, i sosiale kretser, i forretningslivet, i alle samfunnslag. Vi som er tankeløse og uforsiktige, og vi som er ondskapsfulle og opprørske, skulle huske at vi ikke kan misbruke Herrens navn uten å bli straffet for det. Er det ikke å be om å bli straffet til slutt når vi vanhelliger det som er hellig, og til og med benytter Guddommens navn i vår vanlige og uærbødige dagligtale? …

Det er forferdelig av et hvilket som helst menneske å bruke Guddommens navn med manglende respekt. Og dette innbefatter også dem som bruker Herrens navn uten myndighet, og det finnes mange mennesker som hevder å ha mottatt åpenbaringer og myndighet, som ikke har fått dette direkte fra Herren.

Gjennom alle tidsaldre har profetene alltid tatt skarpt til motmæle mot denne alvorlige synden. Profeten Jesaja kalte dem «som sverger ved Herrens navn og priser Israels Gud, men ikke i sannhet og rettskaffenhet» til regnskap og omvendelse (Jesaja 48:1)…

Det må ganske enkelt bli en del av vårt liv som medlemmer av Kirken å uttale Herrens navn med ærbødighet. For eksempel, som gode siste-dagers-hellige røker vi ikke. Vi drikker ikke. Vi bruker ikke te eller kaffe. På samme måte bruker vi heller ikke grovt språk. Vi banner eller sverger ikke. Vi misbruker ikke Herrens navn. Det er ikke vanskelig å bli fullkommen med hensyn til å unngå å banne, for hvis man stenger munnen for alle stygge ord, er man på vei til fullkommenhet på dette området.

Men vårt ansvar slutter ikke der. Det ville bare være å avstå fra å synde. For å vise rettskaffenhet i handling må vi uttale vår Herres navn med ærbødighet og respekt i våre bønner, taler og samtaler…

Jesus gjorde sitt liv fullkomment og ble vår Kristus. En guds dyrebare blod ble utgytt, og han ble vår Frelser. Han ga sitt fullkomne liv, og han ble vår Forløser. Hans forsoning for oss gjorde det mulig for oss å vende tilbake til vår himmelske Fader, og se hvor tankeløse og utakknemlige de fleste mottakerne av denne gaven er! Utakknemlighet er en av tidenes store synder.

Store hærskarer bekjenner tro på ham og hans verk, likevel er det relativt få som ærer ham. Millioner av oss kaller oss kristne, men kneler sjelden i takknemlighet for den store gaven han ga oss, nemlig sitt liv.

La oss på nytt gå inn for å ha en ærbødig holdning og gi uttrykk for takknemlighet til vår Herre for hans uforlignelige offer. La oss huske budet han ga oss i vår tid: «Derfor, la alle mennesker vokte seg for hvordan de tar mitt navn i sin munn» (L&p 63:61).⁶

Templer, møtehus og hjem skulle være ærbødige steder

På enda et annet ytterst viktig område har Herren i nyere åpenbaring befalt oss å vise passende ærbødighet for hans hellige hus. I den viktige åpenbaringen som ble gitt Joseph Smith som er kjent som innvielsesbønnen for Kirtland tempel, ble det gitt et direktiv om at dette templet, i likhet med alle andre hellige templer som oppføres for Herren, skulle være et sted der Han vises ærbødighet. (Se L&p 109:13, 16.-21.)

I helt bokstavelig forstand gjelder det som sies om Kirkens hellige templer, ethvert «Herrens hus», enten det er et møtehus eller et hvilket som helst sted der de hellige tilber Gud, eller faktisk ethvert siste-dagers-hellig hjem.⁷

For siste-dagers-hellige er ikke kirkesalen et lukket område eller en celle i en katedral, ikke et sted med altere av gull og kostbare stener. Det er et sted uten praktutfoldelse og stas, uten statuer og stort sett uten bilder. Den er enkelt dekorert, stilren og lys og innbyr til tilbedelse. Det er et sted der man kan sitte komfortabelt, i sant fellesskap, hvor undervisning finner sted, kor synger, medlemmer ber og taler, og der alle mottar kunnskap og inspirasjon – og der gammel og ung mottar nadverden. Her dannes vaner for tanker og handlinger som blir en del av livet, og her blir troen født, vekket til liv igjen og helliggjort.

Kirkesalen er ikke viet til fariseisk fromhet med alvorlige ansikter, stive formaliteter eller kald og ufruktbar stillhet. Likevel skulle det alltid finnes ærbødighet for hellige steder, hellige formål og himmelske personer der.⁸

Er vi et ærbødig folk? Viser våre handlinger hjemme og i kirken ærbødighet for vår Skaper?

Noen ganger undres vi. Vi er tilstede på nadverdsmøter og konferanser der barn vandrer fritt om i midtgangene. Under møtene ser vi voksne som snakker med sidemannen, noen halvsover, og ungdom samles i foajéen. Vi ser familier som kommer for sent og støyende inntar sine plasser, og grupper som fører høylytt samtale i kirkesalen etter møtet.

Vi tenker på undersøkere, venner og på dem som har svake vitnesbyrd som skal styrkes. Er våre møter de kraftfulle misjonærredskaper de kan være, der Herrens ånd råder og trenger inn i hjerter? Eller må vi først stenge ute mange unødvendige forstyrrelser for å føle Ånden?⁹

En stor personlighet er ærbødig. Han vil vise respekt i et gudshus selv om han skulle være den eneste der. Det var ingen forsamling tilstede da Herren befalte Moses: «Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» [2. Mosebok 3:5]. De presiderende embedsmenn skulle planlegge så omhyggelig at det ikke skulle høres eller ses noen hvisking på forhøyningen. Foreldre skulle lære opp sine barn og rette på dem og sitte sammen med dem (unntatt der det er tilsyn med klasser og grupper). Dørvakter skulle stille anvise plass med et minimum av forstyrrelse. Deltakerne skulle komme tidlig, hilse vennlig og dempet på andre, gå langsomt, finne plass foran i salen og sitte stille og tankefullt. Alle skulle delta så fullt ut som mulig – synge med forsamlingen, be sammen med den som ber, ta del i nadverden med takknemlig hjerte og fornye pakter som de tidligere har inngått. Det gis anledning til å følge takknemlig med i leksjoner det undervises i, talene som holdes og vitnesbyrdene som blir båret, og ikke bedømme dem på grunnlag av veltalenhet, men oppriktighet. Her får vi anledning til å drikke fra kildens utspring, for den mest ydmyke lærer eller taler vil bidra med tanker som kan videreutvikles. Når vi går stille gjennom døren til kirkesalen, kan vi forlate all kritikk, alle bekymringer og saker ute – alle planer som angår yrke, politikk, samfunn og fritid – og rolig hengi oss til overveielse og gudsdyrkelse. Vi kan ta del i den åndelige atmosfæren. Vi kan hengi oss til å lære, omvende oss, tilgi, bære vitnesbyrd, verdsette og elske evangeliet.¹⁰

Ærbødighet begynner i hjemmet

Hvor begynner så ærbødighet, og hvordan kan vi utvikle den?

Som med enhver annen gudlignende dyd er det i hjemmet ærbødighet begynner.

La meg understreke hvor viktig det er å lære barn å be. Det er ved personlige bønner og familiebønner de små lærer å bøye sitt hode, folde hendene og lukke øynene når vi henvender oss til vår Fader i himmelen. Den adferd som blir lært hjemme, er avgjørende for adferden på Kirkens møter. Et barn som har lært å be hjemme, forstår snart at det må være rolig og sitte stille under bønn på Kirkens møter.

På samme måte vil barna når vi har hjemmeaften, lære at det finnes spesielle stunder, ikke bare i kirken, men også hjemme, da vi lærer om vår himmelske Fader og da alle må vise seg fra sin beste side.

Musikk er til spesiell glede for barn. Salmer som ofte synges i kirken, kan også bli velkjente hjemme. Små barn vil ha spesiell nytte av det hvis foreldrene hjelper dem å lære enkle salmer hjemme. På denne måten vil barna se ivrig frem til å synge på nadverdsmøtet og andre møter.

Foreldrene skulle selvfølgelig være tilstede på søndagens møter sammen med sine barn.

Far og mor skulle samarbeide for å forvisse seg om at forberedelsen til møter blir en hyggelig opplevelse for familien. Å samle barna i siste øyeblikk, kle på dem og skynde seg til møtet er ødeleggende for ærbødigheten.

Når familier legger seg til denne vanen, kommer de ofte for sent til kirken, det faller krasse ord som sårer, og barna blir oppskaket og rastløse under gudstjenesten. Hvor meget mer ærbødig er ikke den familien som forbereder seg til møtene i god tid, som kommer til kirken i god tid før møtet begynner, og som sitter sammen og lytter til preludiet og stenger ute verdslige bekymringer.

Foreldre med små barn har ofte problemer med å hjelpe sine små å verdsette møter og hindre dem i å forstyrre. Utholdenhet, fasthet og forberedelse hjemme er nødvendig for å lykkes. Hvis de er i villrede om hvordan de skal behandle barna i kirken, kan unge foreldre søke råd hos mer erfarne par i menigheten.

Ofte stimler Kirkens medlemmer sammen i kirkesalen både før og etter møtene for å hilse på hverandre. Noe som kan synes som uærbødighet, skyldes noe så harmløst som at vi er et vennlig folkeferd, og at sabbaten er et beleilig tidspunkt til å snakke med hverandre, skape fellesskapsfølelse og treffe nye mennesker. Foreldrene skulle være et godt eksempel for sine barn ved å henlegge samtalene til foajeen eller andre steder utenfor møtesalen før eller etter møtene. Etter et møte kan foreldrene bidra til å bringe møtets ånd inn i hjemmet ved å drøfte en tanke, et musikknummer eller en annen positiv side ved møtet med sine barn hjemme.¹¹

Vårt eksempel på ærbødighet kan ha stor innflytelse på andre

Vi har drøftet hvor viktig ærbødighet er og undersøkt noe av dens betydning. Vi har også kommet med noen forslag til hvordan vi kan fremme ærbødighet hjemme og i kirken. Men virkelig forbedring av folkets handlinger vil finne sted når lokale ledere og familier sammen anstrenger seg for å overvinne sine spesielle problemer i forbindelse med ærbødighet. Vi ser for oss at det i hele Kirken vil gjøres en innsats for å få større ærbødighet…

Sann ærbødighet er en svært viktig egenskap, men den forsvinner hurtig i verden etter hvert som det ondes krefter får større innflytelse. Vi kan ikke helt fatte hvilken kraft til det gode vi kan være hvis de millioner som tilhører Kristi sanne kirke, vil være forbilder på ærbødig oppførsel. Vi kan ikke forestille oss hvor mange flere vi kunne påvirke. Kanskje enda viktigere – vi kan ikke forutse den store åndelige påvirkning vi kan ha på vår egen familie hvis vi blir det ærbødige folk vi vet vi skulle være.¹²

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Les eksemplene på ærbødighet på side 157. Hva forteller disse to historiene oss om hva som menes med å være ærbødig? Hvilke eksempler på ærbødighet har du lagt merke til? Hva har du lært av disse erfaringene?
Les de fire første avsnittene på side 159, og se etter hva president Kimball sier ærbødighet er og hva ærbødighet ikke er. Hvorfor skulle de siste-dagers-hellige være «det mest ærbødige folk på hele jorden»?
Hvordan synes du vi skulle reagere når vi hører noen misbruke Herrens navn? Hva lærer du av president Kimballs eksempel? (Se side 160). Hva kan vi gjøre for å hedre Herrens navn?
Les side 161-64 og se etter ærbødige handlinger og holdninger og uærbødige handlinger og holdninger. Hvordan kan slike handlinger og holdninger påvirke oss personlig? Hvordan kan de påvirke vår familie og andre? Overvei hva du og din familie kan gjøre for å være ærbødig i kirken.
Hva tror du foreldre kan gjøre hjemme for å hjelpe sine barn å ønske å være ærbødige på nadverdsmøtet? På andre møter og aktiviteter i Kirken? (Se eksempler på side 164-65.)
Studer de to siste avsnittene i kapitlet (side 166). Hvordan kan vi påvirke vår familie hvis vi blir mer ærbødige? Samfunnet?

Aktuelle skriftsteder: 1. Kongebok 6:1, 7; Matteus 21:12-14; Alma 37:14-16; L&p 63:61-62, 64