Kapittel 9

Vi skal tilgi andre av hele vårt hjerte

Herren befaler oss å tilgi andre så vi kan bli tilgitt våre egne synder og bli velsignet med fred og glede.

Fra Spencer W. Kimballs liv

Når president Spencer W. Kimball underviste om å søke tilgivelse, la han også vekt på det nødvendige prinsipp å tilgi andre. Idet han innstendig oppfordret alle til å prøve å tilegne seg en tilgivende holdning, fortalte han følgende hendelse:

«Jeg kjempet med et problem i [en liten menighet] østpå hvor to fremstående menn som var folkets ledere, hadde kjørt seg fast i en lang og uforsonlig strid. En eller annen misforståelse dem imellom hadde drevet dem langt fra hverandre, og de var bitre fiender. Etter hvert som dagene, ukene og månedene gikk, ble kløften stadig større. De to stridende parters familier begynte å ta saken opp, og til slutt var nesten alle i wardet engasjert. Ryktene gikk, uoverensstemmelsene ble samtaleemne, og sladderen ble til ildtunger helt til det vesle samfunnet var dypt splittet i to leirer. Jeg ble sendt dit for å rydde opp i saken… Jeg kom til dette fortvilede sted ved sekstiden søndag kveld, og øyeblikkelig sammenkalte jeg et møte med de største kamphanene.

Du verden som vi kjempet, og som jeg bønnfalt dem, advarte og henstilte! Men ikke noe syntes å kunne bevege dem. Begge var så sikre på at de hadde rett at de ikke var til å rokke.

Timene gikk. Vi hadde forlengst passert midnatt, hele stedet syntes å være innhyllet i fortvilelse, og det var fremdeles en irritabel og amper tone. Den hårdnakkede motstand var urokkelig, men da var det at det skjedde. Helt vilkårlig åpnet jeg Lære og pakter igjen, og der sto det å lese. I de senere år hadde jeg lest dette mange ganger uten at det hadde hatt noen spesiell betydning da. Men i kveld var det svaret jeg trengte. Det var en appell, en bønn og en trussel som syntes å komme direkte fra Herren. Jeg leste [kapittel 64] fra det 7. vers og utover, men de stridende parter firte ikke en tomme før jeg kom til vers 9. Da så jeg at de krympet seg, ble forbauset og virket forundret. Kunne dette være riktig? Herren sa til oss – og sier til oss alle: “Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre.”

Dette var en forpliktelse. De hadde hørt det før, og de hadde sagt det gjentatte ganger i Herrens bønn. Men nå: “… for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren…”

Innerst inne sa de kanskje til seg selv: “Vel, jeg skal tilgi hvis han omvender seg og ber om tilgivelse, men han må ta det første skritt.” Men så ble de tilsynelatende rammet med full tyngde av siste setning: “For på ham hviler en større synd.”

Hva? Betyr det at jeg må tilgi selv om min motstander er avmålt, likegyldig og gemen? Det er ingen tvil om det.

En vanlig feiltolkning er at den som har forbrutt seg, må be om unnskyldning og ydmyke seg i støvet før tilgivelse kan kreves. Selvfølgelig må den som har forvoldt skaden, rette den opp fullt og helt, men med hensyn til den som har vært skadelidende, må han tilgi skadevolderen uansett hvilken innstilling den annen part har. Av og til blir menneskene tilfredse ved å se at motparten på sine knær bøyer seg nesegrus i støvet, men det er ikke slik evangeliet skal forstås.

De to menn var sjokkert, rettet seg opp, hørte etter, tenkte seg om en stund og begynte så å fire. Sammen med alle de andre skriftstedene som var blitt lest, førte dette sitatet til at de knelte ned. Da klokken var blitt to, tok to bitre fiender hverandre i hånden, mens de smilte og tilga og også ba om tilgivelse. To menn som omfavnet hverandre, dette var en gripende stund. Gamle klagemål ble tilgitt og glemt, og fiender ble atter venner. Senere ble aldri uoverensstemmelsene nevnt med et ord mer. Skjelettene ble begravet, skapet med tørre ben ble låst, nøkkelen ble kastet og freden ble gjenopprettet.⁹

Gjennom hele sin virksomhet formante president Kimball Kirkens medlemmer å tilgi: «Hvis det finnes misforståelser, så rydd opp i dem, tilgi og glem, la ikke gamle klagemål endre deres sjel og påvirke den og ødelegge deres kjærlighet og liv. Sett deres hus i orden. Elsk hverandre og elsk deres neste, deres venner, folk som bor i nærheten, slik Herren gir dere denne evne.»²

Spencer W. Kimballs læresetninger

Vi må tilgi for å bli tilgitt

Ettersom tilgivelse er et ufravikelig krav for å oppnå evig liv, tenker mennesket naturlig nok som så: Hvordan kan jeg best sikre meg en slik tilgivelse? En av de mange grunnleggende faktorer peker seg umiddelbart ut som ufravikelig, nemlig at man for å bli tilgitt, selv må tilgi.³

«For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere.

Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt» (Matteus 6:14-15).

Er dette vanskelig? Naturligvis. Herren har aldri lovet at veien skulle være lett, at evangeliet skal være enkelt eller at normer og retningslinjer skal være lave. Prisen er høy, men de goder som oppnås, er verdt alt de måtte koste. Herren vendte selv det annet kinn til, og uten å protestere tillot han at han ble mishandlet og slått, og han tålte enhver nedverdigelse uten å si et eneste ord til fordømmelse. Og det spørsmål han stiller oss alle, lyder: «Derfor, hva slags menn burde dere være?» Og han besvarer det selv og sier: «Likesom jeg er» (3. Nephi 27:27).⁴

Vi må tilgi andre fullstendig og av hele vårt hjerte

Befalingen om å tilgi og den fordømmelse som vil ramme dem som unnlater å gjøre det, kunne ikke formuleres klarere enn i følgende åpenbaring i nyere tid til profeten Joseph Smith:

«Mine disipler i fordums tid forsøkte å finne feil hos hverandre og tilga ikke hverandre av hjertet, og på grunn av dette onde ble de tuktet og strengt refset.

Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre, for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd.

Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker» (L&p 64:8-10) …

Dette er en lærepenge for oss som lever i dag. Mange mennesker som lar seg forsone med andre, sier at de tilgir, men de fortsetter å bære nag, fortsetter å mistenke den annen part og viser fortsatt ingen tro på den annens oppriktighet. Dette er synd, for når forsoningen er kommet i stand og man krever at omvendelse finner sted, skulle hver enkelt tilgi og glemme, den skade som er blitt forvoldt den enkeltes gode navn og rykte, skulle øyeblikkelig bygges opp igjen, og tidligere fordragelighet skulle gjenopprettes.

Disiplene i fordums tid sa tydeligvis at de tilga, og foretok de nødvendige tilpasninger på overflaten, men «tilga ikke hverandre av hjertet». Dette hadde intet med tilgivelse å gjøre, men bærer tydelig preg av hykleri, bedrag og utflukter. Som det indirekte sies i den mønsterbønn Kristus har gitt oss, må man tilgi i sitt hjerte og rense sitt sinn [se Matteus 6:12, se også vers 14-15]. Tilgivelse vil si å glemme. En kvinne hadde «vært igjennom» en forsoning i en gren. Hun hadde gjort noe konkret og hadde uttalt seg på en måte som pekte i retning av tilgivelse. Men med glød i blikket føyde hun til: «Jeg skal tilgi henne, men jeg har en hukommelse som en elefant, og jeg kommer aldri til å glemme det.» Hennes angivelige innstilling var verdiløs og ugyldig. Hun var fremdeles bitter. Hennes vennskapelige bemerkninger kunne sammenlignes med et edderkoppnett, og den fordragelighet som ble bygget opp igjen, var laget av halm. Selv fortsatte hun å lide uten å få fred i sinnet, men det som verre var, hun var fortsatt «fordømt for Herren», og hun hadde begått en større synd enn vedkommende som hun hevdet hadde skadet henne.

Lite ante denne gjenstridige kvinnen at hun ikke hadde tilgitt i det hele tatt, og at hun bare hadde foretatt de innledende skritt. Hun stanget hodet mot veggen og kom ikke av flekken. I det skriftsted som er sitert ovenfor, lodder uttrykket av hjertet meget dypt. Det må foregå en lutring av følelser og tanker og bitterhet. Ord alene er til ingen nytte.

«For se, hvis et menneske som er ondt, gir en gave, gjør han det motvillig. Derfor blir det regnet som om han hadde holdt gaven tilbake, derfor blir han regnet som ond for Gud» (Moroni 7:8).

Henry Ward Beecher uttrykker denne tanken slik: «Når jeg sier at jeg kan tilgi, men ikke kan glemme, sier jeg bare på en annen måte at jeg ikke kan tilgi.»

La meg få tilføye at med mindre et menneske tilgir sin bror av hele sitt hjerte de overtredelser som er begått, er han ikke skikket til å ta del i nadverden.⁵

Vi skulle overlate dommen til Herren

For å gjøre det som er riktig, må vi tilgi, og vi må gjøre det uansett om vår motstander omvender seg eller ikke, hvor oppriktig forvandlingen er, og uansett om vedkommende ber om vår tilgivelse eller ikke. Vi må følge det eksempel og den rettesnor som Mesteren ga da han sa: «… Dere burde si i deres hjerter: La Gud dømme mellom meg og deg og lønne deg etter dine gjerninger» (L&p 64:11). Menneskene er imidlertid ofte uvillige til å overlate det til Herren, fordi de kanskje frykter at Herren vil være altfor barmhjertig og mindre streng enn det som ville passe i et slikt tilfelle.⁶

Det er ikke nok at enkelte mennesker hverken kan eller vil tilgi og glemme andres overtredelser, men de går til den motsatte ytterlighet og driver klappjakt på en angivelig overtreder. Det er mange som har skrevet brev, og jeg har mottatt mange telefonoppringninger fra mennesker som er fast bestemt på å ta rettferdigheten i sin egen hånd for å påse at overtrederen blir straffet. «Det mennesket skulle bli utelukket,» sa en kvinne, «og jeg kommer ikke til å gi meg før vedkommende er blitt tatt hånd om.» En annen sa: «Jeg kan ikke slå meg til ro så lenge vedkommende er medlem av Kirken.» Og enda en annen sa: «Jeg kommer ikke til å sette mine ben i møtehuset så lenge vedkommende slipper inn der. Jeg vil at hans medlemsskap skal prøves for Kirkens domstol.» En mann reiste til og med mange ganger til Salt Lake City og skrev flere lange brev for å protestere mot biskopen og stavspresidenten som ikke foretok raske disiplinære forføyninger mot en person som han påsto brøt Kirkens lover.

Til dem som tar loven i sine egne hender, leser vi igjen hva Herren positivt har sagt: «… på ham hviler en større synd» (L&p 64:9). Åpenbaringen går videre og sier: «Og dere burde si i deres hjerter: La Gud dømme mellom meg og deg og lønne deg etter dine gjerninger» (L&p 64:11). Når kjente overtredelser er blitt behørig innrapportert til de embedsmenn som saken sorterer under, kan vedkommende legge saken på hyllen og overlate ansvaret til Kirkens embedsmenn. Hvis disse embedsmenn tolererer at synd foregår i deres rekker, hviler det et kolossalt ansvar på dem, og de vil bli holdt ansvarlige.⁷

Herren vil dømme oss med det samme mål som vi selv benytter. Hvis vi er strenge, bør vi ikke vente oss annet enn strenghet. Hvis vi er barmhjertige mot dem som skader oss, vil han også betrakte våre feil med barmhjertighet. Hvis vi ikke tilgir, vil vi måtte velte oss i våre egne synder.

Selv om Skriften klart og tydelig sier at mennesket skal måles med det samme mål som det måler sine medmennesker med, er det ikke opp til legmenn å dømme selv der hvor det er berettiget. En slik oppgave sorterer under de respektive myndigheter i kirke og stat. Til syvende og sist er det Herren som vil dømme…

Herren kan dømme menneskene både ut fra det de tenker, og det de sier og gjør, for han kjenner til og med det de tenker i sitt hjerte, hvilket menneskene ikke gjør. Vi hører hva menneskene sier, vi ser hva de gjør, men fordi vi ikke er i stand til å avgjøre hva de tenker eller har til hensikt å gjøre, dømmer vi ofte feilaktig når vi forsøker å finne ut hvilken mening og hvilke motiver som ligger bak deres handlinger, og gjør dem til gjenstand for vår egen fortolkning.⁸

Selv om det kan synes vanskelig, kan vi tilgi

I forbindelse med tilgivelsens ånd stilte en god bror meg en gang følgende spørsmål: «Ja, det er jo det vi burde gjøre, men hvordan gjør man det? Krever ikke dette et overmenneske?»

«Jo,» sa jeg, «men vi er blitt bedt om å være overmennesker, for Herren sa: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Matteus 5:48). Vi har gudespiren i oss, og Herren krever at vi skal være fullkomne.»

Til det sa han: «Ja, Kristus tilga dem som forbrøt seg mot ham, men han var noe mer enn et menneske.»

Og til det svarte jeg: «Men det er mange mennesker som har greid å gjennomføre denne guddommelige handling.»

Tilsynelatende er det mange mennesker som, i likhet med denne gode bror, heller til den behagelige oppfatning at tilgivelsens ånd … mer eller mindre er forbeholdt personer i Skriften eller en fantasiverden, og at man ikke kan vente noe slikt av folk flest. Men dette er ikke tilfelle.⁹

Jeg kjente en ung mor som mistet sin mann. Familien hadde levd i fattige kår, og forsikringspolisen lød bare på 2000 dollar, men den kom som en gave fra himmelen. Så snart det var konstatert at mannen var død, ble sjekken utstedt av forsikringsselskapet. Den unge enken kom til at hun skulle spare beløpet for påkommende tilfeller, og følgelig satte hun pengene i banken. Men det var også andre som kjente til dette sparebeløpet, og en av hennes slektninger overtalte henne til å låne ham de 2000 dollarne til høy rente.

Årene gikk, og hun mottok hverken avdrag eller renter. Hun la merke til at låntakeren gikk lange omveier for ikke å treffe henne og kom med unnvikende løfter da hun spurte ham om pengene. Nå trengte hun pengene, men de kunne ikke skaffes.

«Du verden som jeg hater ham!» fortalte hun meg med en stemme som var en blanding av gift og bitterhet, og de mørke øynene hennes lynte. Tenke seg til at en sunn og frisk mann kunne bedra en ung enke som hadde en familie å forsørge! «Jeg avskyr ham,» gjentok hun om og om igjen. Så fortalte jeg henne [en] historie om en mann som tilga sin fars morder. Hun hørte nøye etter. Jeg så at historien gjorde inntrykk på henne. Da jeg var ferdig, hadde hun tårer i øynene, og hun hvisket: «Mange takk. Mange, mange takk. Ja, jeg må nok også tilgi min fiende. Jeg skal nå rense mitt hjerte for bitterhet. Jeg venter aldri å få pengene tilbake, men jeg overlater ham som har forbrutt seg mot meg, i Herrens hender.»

Noen uker senere oppsøkte hun meg igjen og fortalte at de mellomliggende uker hadde vært den lykkeligste tid i hennes liv. En ny fred hadde kommet over henne, og hun greide å be for mannen og tilgi ham, selv om hun aldri fikk tilbake en eneste krone.¹⁰

Når vi tilgir andre, befrir vi oss for hat og bitterhet

Hvorfor ber Herren deg elske din fiende og gjengjelde ondt med godt? For at du kan ha nytte av det. En person som du hater, blir ikke stort skadet av at du hater ham, spesielt ikke hvis han er langt borte og ikke kommer i kontakt med deg, men hatet og bitterheten forgifter ditt hjerte som ikke vil tilgi…

Kanskje Peter hadde truffet folk som stadig krenket ham, og han spurte:

«Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham …?»

Og Herren svarte:

«Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» (Matteus 18:21-22.) …

Når de har omvendt seg og ber om tilgivelse på sine knær, kan de fleste av oss tilgi, men Herren har krevet at vi skal tilgi selv om de ikke omvender seg eller ber oss om tilgivelse…

Så vi må ha klart for oss at vi fremdeles må tilgi uten å få gjengjeld eller hevn, for Herren vil gjøre det som er nødvendig for oss… Bitterhet skader den som huser den. Den forherder, bryter ned og forderver.¹¹

Det skjer ofte at krenkelser finner sted uten at den som har forårsaket krenkelsen, er klar over det. Noe vedkommende har sagt eller gjort er blitt feiltolket eller misforstått. Den som er blitt krenket, bevarer krenkelsen i minnet og legger til andre ting som gir næring til ilden og rettferdiggjør hans konklusjoner. Kanskje dette er en av grunnene til at Herren krever at den fornærmede part skulle ta det første skritt for å gjenopprette fred.

«Og hvis din bror eller søster synder mot deg, skal du ta det opp med ham eller henne alene, og hvis han eller hun tilstår, skal du la deg forsone» (L&p 42:88) …

Retter vi oss etter denne befalingen, eller furter vi i vår bitterhet og venter at den som har krenket oss, skal få vite om det og komme til oss som en ydmyk og angrende synder?¹²

Vi blir kanskje sinte på våre foreldre, en lærer eller biskopen og forårsaker at vi blir forkrøplet til navnløs anonymitet ved å krympe og skrumpe inn under bitterhetens og hatets gift. Mens den som blir hatet, fortsetter med sine vanlige gjøremål uten å ane hvordan den som hater lider, narrer sistnevnte seg selv…

Å oppgi aktivitet i Kirken bare for å ergre sine ledere eller for å gi uttrykk for sårede følelser er å narre seg selv.¹³

Midt iblant alle de skurrende lyder som hat, bitterhet og hevn så ofte frembringer i dag, virker tilgivelsens myke toner som helbredende balsam som ikke minst har innvirkning på den som tilgir.¹⁴

Når vi tilgir andre, blir vi velsignet med glede og fred

Inspirert av den Herre Jesus Kristus har Paulus forklart hvordan vi skal løse de problemer i livet som krever forståelse og tilgivelse. «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus» (Efeserbrevet 4:32). Hvis det var mulig å bringe en slik vennlig og fintfølende ånd inn i alle hjem, hvor alle tilgir hverandre, da ville den egoisme, mistro og bitterhet som ødelegger så mange hjem og familier, forsvinne, og menneskene ville leve sammen i fred.¹⁵

Den mirakuløse ingrediens som sikrer harmoni og kjærlighet i hjemmet og i [menigheten], heter tilgivelse. Uten den vil striden bestå. Uten forståelse og tilgivelse vil det oppstå uenighet, i neste omgang mangel på harmoni, som igjen skaper manglende lojalitet i hjemmet samt i grener og [menigheter]. På den annen side er tilgivelse på bølgelengde med evangeliets ånd og med Kristi ånd. Dette er den ånd vi alle må være i besittelse av hvis vi ønsker å få tilgivelse for våre egne synder og stå plettfrie for Gud.¹⁶

Ofte hender det at stoltheten stiller seg hindrende i veien og blir en anstøtssten. Vi må alle stille oss selv følgende spørsmål: «Hva er viktigst, stoltheten eller freden?»

Altfor ofte hender det at et menneske som har gjort mange strålende ting i livet og ytet en ypperlig innsats, lar stoltheten stille seg hindrende i veien slik at han mister de rike belønninger han ellers ville ha vært berettiget til. Vi skulle alltid kle oss i sekk og aske, tilgi av hele vårt hjerte og med en angergiven ånd, idet vi alltid – i likhet med tolleren [se Lukas 18:9-14] – er villige til å vise en ekte ydmykhet og be Herren om å hjelpe oss med å tilgi.¹⁷

Så lenge jordelivet varer, lever og arbeider vi sammen med ufullkomne mennesker, og det vil forekomme misforståelser og krenkelser, og sarte følelser vil bli såret. De aller beste hensikter blir ofte misforstått. Det er gledelig å se at mange i sjelens storhet har korrigert sine tanker, svelget sin stolthet og tilgitt det de mente var personlige krenkelser. Utallige andre som har vandret på kritiske, ensomme, tornefulle stier i håpløs elendighet, har til slutt akseptert å bli korrigert, har innrømmet feil, renset sitt hjerte for bitterhet og har igjen funnet fred, den ettertraktelsesverdige freden som er så påfallende i sitt fravær. Og frustrasjonen i forbindelse med kritikk, bitterhet og den adskillelse som følger, har veket plassen for varme og lys og fred.¹⁸

Det lar seg gjøre! Mennesket kan seire over seg selv og kan overvinne seg selv. Mennesket kan tilgi alle som har forbrutt seg mot dem, og de kan gå videre og få fred i dette liv og evig liv siden hen.¹⁹

Hvis vi vil søke etter fred, ta initiativ til å bilegge en trette – hvis vi kan tilgi og glemme av hele vårt hjerte – hvis vi kan rense vår egen sjel for synd, beskyldninger, bitterhet og skyldfølelse før vi kaster sten på andre – hvis vi tilgir alle faktiske eller innbilte fornærmelser før vi ber om tilgivelse for våre egne synder – hvis vi betaler vår egen gjeld, stor eller liten, før vi presser våre skyldnere – hvis vi klarer å fjerne de blindende bjelkene fra våre egne øyne før vi forstørrer splintene i andres øyne – for en skjønn dag det ville blitt! Skilsmisse ville blitt redusert til et minimum, domstolene ville blitt befridd for håpløse rutinesaker, familielivet ville blitt himmelsk, oppbyggingen av riket ville foregått i stadig større tempo, og den fred som overgår all forstand [se Filipperbrevet 4:7], ville gitt oss alle en glede og lykke som knapt har kommet inn «i noe menneskes hjerte». [Se 1. Korinterbrev 2:9.]²⁰

Måtte Herren velsigne oss alle så vi alltid kan ha omvendelsens og tilgivelsens sanne ånd i vårt hjerte, inntil vi har fullkommengjort oss selv og ser frem til opphøyelsens herligheter som venter de mest trofaste.²¹

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Les gjennom historien på side 91-93. Hvorfor er det noen ganger så vanskelig å tilgi hverandre? Hva betyr ordene «for på ham hviler en større synd» (L&p 64:9) for deg?
Les Matteus 6:14-15, som president Kimball siterer på side 94. Hvorfor tror du vi må tilgi andre for å motta Herrens tilgivelse?
Hvilke holdninger og handlinger viser at vi tilgir andre fullstendig og av hele vårt hjerte? (Se side 94-96.) Hvorfor må man tilgi «i sitt hjerte»?
Les gjennom avsnittet som begynner på side 96. Hvilke læresetninger i evangeliet kan hjelpe oss å være villige til å overlate dommen til Herren?
Når du leser historien om den unge moren på side 98-99, må du se etter hva som til å begynne med hindret henne i å tilgi og hva som til slutt gjorde henne i stand til å tilgi. Hvordan kan vi overvinne hindringene som forstyrrer våre ønsker og anstrengelser for å tilgi andre?
Hva blir noen konsekvenser hvis vi nekter å tilgi? (Se side 99-100.) Hvilke velsignelser har du mottatt når du har tilgitt en annen? Overvei hvordan du kan anvende tilgivelsens ånd i din omgang med andre.

Aktuelle skriftsteder: Matteus 5:43-48; Lukas 6:36-38; Kolosserbrevet 3:12-15; L&p 82:23