Spencer W. Kimballs liv og virke
En høstkveld tidlig på 1900-tallet kom Orville Allen hjem til Andrew Kimball for å levere noen gresskar. Da de to mennene lesset av gresskarene, hørte de Andrews sønn Spencer synge mens han melket kuene i fjøset. Bror Allen bemerket til Andrew: «Gutten din må være glad.» Andrew svarte: «Ja, han er alltid glad. Han er en ordentlig og lydig gutt og gjør alltid det jeg ber ham om. Jeg har viet ham til Herren og hans tjeneste. Han kommer til å bli en fremtredende mann i Kirken.»1
Gjennom mange år med forberedelse ble Spencer en fremtredende mann. Herren «forberedte ikke bare en forretningsmann eller en offentlig leder, en taler, en dikter, en musiker eller en lærer – selv om han kom til å bli alt dette. Han forberedte en far, en patriark i en familie, en apostel og profet og en president for sin kirke.»2
Arv
Spencer W. Kimballs familie hadde dype røtter i den gjenopprettede kirke. Hans bestefedre på begge sider var fremtredende i Kirkens tidligste historie. Heber C. Kimball ble kalt til De tolv apostlers quorum da det ble organisert i 1835. Senere var han førsterådgiver for president Brigham Young i to tiår og var en trofast Herrens tjener gjennom hele sin tjenestegjerning. Edwin D. Woolley, Spencers bestefar på morens side, var en tidligere kveker fra Pennsylvania som tok imot evangeliet på Joseph Smiths tid. Han var en respektert biskop i Saltsjødalen. Periodevis var han også bestyrer for Brigham Youngs private forretningsvirksomhet. Biskop Woolleys omtanke for de trengende og hans urokkelige hengivenhet overfor evangeliet var varige tradisjoner for hans etterkommere.
Spencers bestemor Ann Alice Gheen Kimball var «en trofast kvinne, … sjenert i sosial sammenheng, høy og med et åpent ansikt, og hun hadde medlidenhet med de svake og syke».3 Andrew Kimball var hennes tredje sønn. Spencers andre bestemor, Mary Ann Olpin Woolley, var fra England og ble mor til elleve barn. Det sjette fikk navnet Olive.
Andrew Kimball giftet seg med Olive Woolley 2. februar 1882 i Salt Lake City, hvor de bosatte seg. Omkring tre år senere ble Andrew kalt på misjon til indianerterritoriet, som lå i våre dagers delstat Oklahoma. Etter at han hadde virket i to og et halvt år som heltidsmisjonær, ble han så kalt til å presidere over misjonen. Men det nye kallet gjorde det mulig for ham å bo hjemme, så de neste 10 årene bodde han i Utah med sin familie mens han ledet misjonen gjennom brev og turer til området.
Andrews 12 års tjeneste i misjonen i indianerterritoriet ble snart fulgt av et nytt kall, noe som denne gangen innebar at han måtte slå seg ned i Gila Valley i det sydlige Arizona. Der skulle han presidere som stavspresident over de siste-dagers-hellige bosetningene i regionen, som ble organisert som St. Joseph stav. I 1898 pakket Andrew og Olive og deres seks barn (innbefattet tre år gamle Spencer) sitt husgeråd og reiste ca. 960 kilometer sydover fra Salt Lake City.
Ungdom
Spencer W. Kimball ble født 28. mars 1895, som det sjette av Andrew og Olive Kimballs elleve barn.
Han mintes Arizonas landskap fra ungdomstiden og skrev: «Det var egentlig et ufruktbart land, men i hendene på målbevisste arbeidere ble det fruktbart.»4 Videre mintes han: «Vi bodde på en liten gård på sydsiden av Thatcher i Arizona. Huset vårt lå på hjørnet med åpne jorder i syd og øst. Bak huset var brønnen, pumpen, vindmøllen, en stor tretank til vannet vårt, redskapsbygningen, og litt lenger bak lå en stor vedstabel. Deretter kom grisehus, kveginnhegninger, høystakker og kornmagasin.»5
Spencer fikk tidlig viktig undervisning i evangeliet av sine foreldre. «Jeg husker at jeg som liten gutt,» sa han, «gikk sammen med mor til biskopens hus langs en støvete vei. På den tiden hendte det ofte at vi betalte tiende av våre avlinger og produkter fra husdyr. Mens vi gikk der på veien, sa jeg: “Hvorfor gir vi disse eggene til biskopen?” Hun svarte: “Fordi det er tiende-egg og biskopen tar imot vår himmelske Faders tiende.” Mor fortalte meg deretter hva som skjedde hver kveld når eggene ble sanket. Det første egget ble lagt i en liten kurv, og de neste ni i en stor kurv.»6
Andrew Kimballs eksempel på hengiven tjeneste øvet stor innflytelse på Spencer, som senere sa: «Mine første inntrykk av hva en stavspresident gjør, fikk jeg ved å betrakte min egen far… Jeg tror far betjente sitt folk slik at han oppfylte en velsignelse han fikk av president Joseph F. Smith, som lovet at folk i Gila Valley skulle “søke til ham som barna søker til en av sine foreldre”. Selv om jeg er sikker på at jeg den gang ikke fullt ut verdsatte hans eksempel, var den norm han satte, verdig en hvilken som helst stavspresident.»7
Familien Kimball levde beskjedent. «Vi visste ikke at vi var fattige,» mintes Spencer. «Vi mente vi hadde det ganske bra.»8 Klærne var hjemmelaget og arvet etter andre. Måltidene inneholdt det grunnleggende og besto av kjøtt og produkter fra deres egen eiendom.
Spencer hjalp til på gården. «Jeg pleide å pumpe vannet for hånd for å vanne hagen,» mintes han, «og jeg lærte også å melke kuene, beskjære frukttrærne, reparere gjerder og alt annet som skulle gjøres. Jeg hadde to eldre brødre som jeg var overbevist om tok alle de lette jobbene og lot meg få alt det vanskelige. Men jeg klager ikke, for det gjorde meg sterk.»9 Da Spencer var 9 år gammel, begynte han å lære utenat trosartiklene, de ti bud og de fleste salmene i Kirkens salmebok mens han melket kuene og vannet hestene hver dag.
Da Spencer var 11 år, døde hans mor. Det var en av de store prøvelsene i hans tidlige år. Han undret hvordan familien skulle klare seg. «Men jeg fant ut da,» sa han, «det jeg har funnet ut mange ganger siden, at man kan utholde omtrent alt.»10 Med tiden giftet Andrew Kimball seg igjen, og Josephine Cluff ble Spencers stemor. «Josie,» som venner kalte henne, kunne ikke fullt ut overta plassen etter Olive i Spencers liv, men hennes dyktighet og tålmodighet ga familien Kimball stabilitet.
I sin ungdom lærte Spencer ikke bare grunnleggende, hardt arbeid i et barskt landskap, men han tilegnet seg også flere ferdigheter som beredte ham til større tjeneste senere i livet. Han lærte å synge og dirigere og ble utnevnt til korsanger i staven da han var 15. Selv om han selv sa at han hadde «korte og tykke» fingre, øvet han flittig og lærte seg å lese noter og spille piano. Han øvet til han klarte å spille salmene og kunne delta i et lite orkester. Mange år senere alternerte han med eldste Harold B. Lee som akkompagnatør på de ukentlige møtene for De tolv apostlers quorum.
Spencer begynte på skolen litt senere enn de fleste, som det forklares i følgende beretning: «Spencers mor mente at barna ikke var skolemodne nok før de var syv år, så da Spencer begynte, lå han et år etter de andre barna… Klokken tolv pleide han å løpe de tre kvartalene hjem for å pumpe vann til dyrene, fôre grisene og spise lunsj. En dag sa hans mor: “Hva gjør du hjemme i friminuttet? Klokken er ikke tolv ennå.” I panikk løp han tilbake til skolen og oppdaget at klassekameratene allerede var inne igjen etter det korte friminuttet. Alle lo – unntatt læreren, som benytt anledningen til å fortelle klassen at Spencer lå foran alle de andre elevene i annen klasse og ville bli oppflyttet og gå sammen med barna på sin egen alder.»12
Da han var ferdig med grunnskolen, begynte Spencer på Gila Academy, som Kirken eide. Der fikk han hele tiden gode karakterer, deltok i sport og var tillitsmann.
Spencer fikk også mer erfaring i Kirken og hadde nesten hundre prosent fremmøte. Å utføre prestedømsoppdrag hadde høy prioritet, noe følgende beretning illustrerer: «Som en del av sine oppgaver pleide diakonene å klargjøre hest og vogn hver måned før fastedagen og kjøre fra hus til hus for å samle inn offergaver til de fattige i Kirken. Etterpå dro de til biskopen med det de hadde samlet – hermetisk frukt, mel, squash, honning og av og til en halvdollar eller så i mynter. Andrew var så ivrig etter å lære gutten sin hans plikt at ikke noe fikk komme i veien for Spencers innsamling den dagen. Kimballs hest og vogn var aldri for opptatt til å brukes i arbeidet til diakonenes quorum. Hvis den andre gutten som skulle dra rundt sammen med ham, ikke innfant seg, dro Spencer alene ut og fikk arbeidet gjort.»13
I tillegg til oppgavene hjemme, på skolen og i Kirken arbeidet Spencer også som sekretær for sin far. Andrew skrev mange brev, gjennomsnittlig seks om dagen. Han dikterte dem for Spencer, som så skrev brevene på maskin.
Disse erfaringene tidlig i Spencers liv lærte ham verdien av arbeid, en lærdom han anvendte og forkynte gjennom hele livet. Da han var i syttiårs-alderen mange år senere og var apostel, hendte det at han følte seg fysisk utmattet noen dager. Han skrev om en slik dag: «Jeg følte meg elendig da jeg startet og lurte på om jeg kunne komme meg gjennom dagen, men … jeg ble så oppslukt av arbeidet og glemte meg selv, og det var en god dag.»14
Misjonærtjeneste
I 1914 tok Spencer avgangseksamen fra Gila Academy og tenkte å begynne ved University of Arizona til høsten. Men under avslutningshøytideligheten kunngjorde Andrew Kimball at Spencer skulle kalles på misjon.
Som forberedelse til misjonen begynte Spencer å arbeide i Globe i Arizona på et meieri. Dette var første gang han bodde utenfor de siste-dagers-helliges bosetninger i Gila Valley. Han fant ut at han kunne venne seg til å være sammen med mennesker som ikke hadde helt de samme normer som ham, uten at han gikk på akkord med sine egne. Han oppnådde sine medarbeideres respekt. På slutten av sommeren arrangerte hans sigarrøkende sjef, som ikke var medlem av Kirken, et avskjedsselskap for Spencer og overrakte ham et gullur med inngravering.
Fra oktober 1914 til desember 1916 var Spencer på heltidsmisjon i USAs midtre delstater med hovedkvarter i Independence i Missouri. Dette var det samme område hvor hans far, hans stemor og en av hans eldre brødre hadde virket.
Eldste Kimballs heltidstjeneste på misjonsmarken var en vekstperiode. Han hadde fysiske utfordringer. Hans misjonspresident ga eldstene beskjed om å be om mat og husly der de proselytterte. Derfor tilbragte eldste Kimball mang en urolig natt i små skur på bondelandet i Missouri og delte seng med fluer eller veggedyr mens myggen surret rundt ham. Han var ofte sulten, og når han ble tilbudt mat, spiste han hva som helst som ble satt foran ham.
Å gå fra dør til dør var hardt arbeid og ga begrensede resultater. Det fortelles om en uvanlig metode som eldste Kimball benyttet en gang:
«Mens de gikk fra hus til hus i St. Louis, la han merke til et piano gjennom den delvis åpne døren, og han sa til kvinnen som skulle til å stenge døren rett for ansiktet hans: “Du har et pent piano.”
“Vi har nettopp kjøpt det,” sa kvinnen nølende.
“Det er et Kimball-piano, ikke sant? Det er mitt navn også. Jeg kan spille en sang på det for deg. Du vil kanskje like den.”
Overrasket svarte hun: “Fint, kom inn.”
Spencer satte seg på pianokrakken og spilte og sang “O, min Fader”.
Så vidt Spencer visste, ble hun aldri medlem av Kirken, men det var ikke fordi han ikke hadde prøvd.»15
Spencers misjon underbygget det oppveksten hans i Arizona allerede hadde etablert: tro på Herren, hardt arbeid, hengivenhet, tjeneste i det stille og offer.
Ekteskap og familie
Sommeren 1917, omkring syv måneder etter at Spencer W. Kimball var kommet hjem fra misjonen, la han merke til en kunngjøring i lokalavisen. Camilla Eyring, som hadde flyttet til Gila Valley i 1912 sammen med sin familie, skulle undervise i husholdningsfag ved Gila Academy. Mens Spencer leste og leste om igjen artikkelen, bestemte han seg for at han skulle gifte seg med Camilla Eyring en dag. Ved en «tilfeldighet» traff han henne da hun ventet på bussen i nærheten av skolen, og han innledet en samtale. Han satte seg ved siden av henne på bussen, der de fortsatte å prate, og han fikk tillatelse til å besøke henne.
Camillas mor likte den unge Spencer W. Kimball svært godt. Hun ba ham til middag hver gang han kom for å snakke med Camilla. Og bror Eyring, som var svært streng når det gjaldt datterens beilere, hadde ingen innvendinger. Etter 31 dager var Spencer blitt fast «inventar» hos familien Eyring. Paret besluttet å gifte seg, men planene ble påvirket av 1. verdenskrig som pågikk. Spencer var forpliktet til å oppholde seg i Thatcher i Arizona i påvente av at han eventuelt ville bli innkalt til hæren, så de ville ikke være i stand til å ta den lange turen til et tempel i Utah. De giftet seg borgerlig 16. november 1917, men gledet seg til en tempelbesegling så snart som mulig. Målet ble nådd i juni i Salt Lake tempel.
Spencer og Camilla fikk fire barn – tre sønner og en datter (Spencer LeVan, Andrew Eyring, Edward Lawrence og Olive Beth). Som foreldre sørget de for omgivelser der deres barn ikke bare følte seg elsket og støttet, men også betrodd å ta personlige avgjørelser. En av deres sønner mintes senere:
«Når barna opptrådte på skolen, i Kirken eller et annet sted, var mine foreldre alltid tilstede, selv om de måtte ofre noe. De viste alltid interesse for oss og at de var stolte av oss.
Vi følte at vi var knyttet sammen i familien, ikke at våre foreldre eide oss. Til syvende og sist hadde vi selv ansvar for det vi gjorde. Våre foreldre oppmuntret og veiledet oss, men de befalte ikke.»
Den samme sønnen fortsatte med å si om sin far:
«Jeg vet ikke om noen annen som er mer storsinnet enn min far. Han er vennlig og hensynsfull, det er nesten for meget av det gode. Barn har lett for å tenke på sine foreldre som mektige autoritetspersoner som ikke har vanlige behov. Men jeg vet hvor høyt min far verdsetter en oppriktig kompliment eller et takkens ord. Og ikke noe uttrykk for verdsettelse eller hengivenhet teller så meget som når de kommer fra hans egen familie.
Jeg vet at det ikke er noe som gir ham mer tilfredsstillelse – nest etter å føle at Herren bifaller hans innsats – enn å se at hans egen familie følger ham når det gjelder å prøve å leve rettskaffent.
Hvis jeg kunne velge hvem jeg vil dømmes av på den siste dag, finnes det ikke noe menneske jeg heller ville velge enn min far.»16
Yrkesliv, kall i Kirken og tjeneste i samfunnet
Med Camilla ved sin side og ansvaret for en familie foran seg begynte Spencer sitt yrkesliv som bankfunksjonær. Etter som årene gikk, gikk han fra bankvirksomhet til livsforsikring og eiendomsutvikling. Den økonomiske omveltningen under den store depresjonen (1929-39) skapte store problemer for Spencers virksomhet, men familien klarte å takle motgangen.
Spencers far døde i 1924 etter å ha vært stavspresident i nesten tre tiår. Da president Heber J. Grant, Kirkens syvende president, deretter reorganiserte stavspresidentskapet, ble den 29 år gamle Spencer kalt til annenrådgiver.
I tillegg til familieliv, yrkesliv og tjeneste i Kirken bidro Spencer aktivt i samfunnet. Han hjalp til med å etablere den første lokale radiostasjon. Han var aktiv som medlem av Rotary-klubben, en veldedig organisasjon, og ble til sist distriktssjef.
I 1938 ble St. Joseph stav delt, og Spencer ble kalt til president for den nye Mount Graham stav. Da han var redd for at noen som han skulle presidere over, kunne huse vonde følelser mot ham, snakket Spencer og Camilla med alle som kunne ha slike følelser, for å «rydde opp i situasjonen».17
I september 1941, mens han var stavspresident, ble det en stor oversvømmelse i området. Vedvarende regn gjorde at vannstanden i Gila River steg til den rant nedover gatene i noen av bosetningene. Hus og gårder ble skylt bort av vannmassene. Innbyggerne, som for det meste var medlemmer av Kirken, trengte desperat hjelp. Da Spencer hørte om ødeleggelsene, fylte han bilen sin med mat fra Kirkens lagre og satte kurs for byene som var rammet. Han ordnet med at skittent tøy ble vasket. Han hjalp bønder å få tak i korn til dyrene. Snart kom en lastebil full av mat og klær. Innen en uke lettet situasjonen for dem som hadde lidd mest på grunn av flommen. Kirkens medlemmer viste uforbeholden generøsitet. Spencer ledet vurderingen av behov og distribueringen av ressurser. I alt dette sto han i nær kontakt med eldste Harold B. Lee i De tolv apostlers quorum, som blant annet hadde ansvar for velferdsprogrammet.
Apostel
Den 8. juli 1942 ringte president J. Reuben Clark jr. i Det første presidentskap til Spencer hjemme. Han sa at Spencer var kalt til å fylle en av de to ledige plassene i De tolv apostlers quorum. Spencer svarte: «Å, bror Clark! Ikke jeg? Du mener ikke meg? Det må være feil. Jeg har helt sikkert ikke hørt riktig… Det synes så umulig. Jeg er så svak og ubetydelig og begrenset og udyktig.»18 Spencer forsikret president Clark om at det bare kunne være ett svar på et kall fra Herren, men hans villighet til å tjene overgikk ikke umiddelbart den utilstrekkelighet og uverdighet han følte.
Disse følelsene ble sterkere i dagene som fulgte, da Spencer fikk lite eller ingen søvn. Mens han var i Boulder i Colorado for å besøke sønnen, tok han en spasertur opp i åsene tidlig en morgen. Idet han kom høyere og høyere, tenkte han over hvor stort en apostels embede var. Han ble plaget av tanken på at han kanskje ikke ville holde mål, at hans kall kunne ha vært en feiltakelse. I denne sinnstilstand nærmet han seg fjelltoppen han klatret opp til. Der sank han ned i bønn og dype tanker. «Som jeg ba!» mintes han. «Som jeg led! Som jeg gråt! Som jeg kjempet!» Mens han pintes, fikk han en drøm om sin bestefar Heber C. Kimball og «det store verk han hadde utrettet». Bevisstheten om det beroliget Spencers hjerte. «Ro og fred kom over meg, tvil og spørsmål ble overvunnet. Det var som en stor byrde var blitt løftet bort. Jeg satt i ro og stillhet og så utover den vakre dalen, og jeg takket Herren for at mine bønner var blitt besvart med tilfredshet og forsikring.»19 Den 7. oktober 1943, i en alder av 48 år, ble Spencer W. Kimball ordinert til apostel.
Eldste Kimballs tjeneste i De tolvs quorum strakte seg over tre tiår. I den tiden hadde han en utstrakt reisevirksomhet der han styrket medlemmene og bidro til rikets vekst. Etter et spesielt oppdrag fra president George Albert Smith fattet eldste Kimball stor interesse for etterkommerne etter profeten Lehi i Mormons bok – de innfødte i Nord-, Mellom- og Syd-Amerika. Velformulert talte han deres sak både i Kirkens seniorquorumer og blant medlemmene generelt. Han talte imot alle rasefordommer og all undertrykkelse av de fattige.
I sine taler kunne eldste Kimball være både poetisk og likefrem. Han tok ofte for seg sensitive emner av praktisk betydning for Kirkens vanlige medlemmer. I tillegg til tallrike taler forfattet han boken Tilgivelsens mirakel. Denne boken var et resultat av eldste Kimballs lange erfaring som apostel, da han hadde rettledet personer som hadde gitt etter for alvorlig overtredelse. I boken skisserer han Herrens forventninger til oss, våre guddommelige muligheter og veien vi må følge for å omvende oss og få forsikring om fullstendig guddommelig tilgivelse. Eldste Kimball bar vitnesbyrd for leseren om at Herren var barmhjertig og ville tilgi dem som oppriktig omvender seg.
Helseproblemer
I årenes løp opplevde Spencer W. Kimball forskjellige skader og sykdommer. To betydelige helseproblemer hadde stor innvirkning på hans år som apostel. Den første sykdommen etterlot seg et varig mén på eldste Kimball som man tydelig merket når han talte. Sent i 1956 merket han at stemmen ble hes. Diagnosen lød på kreft i halsen. Ved en operasjon i juli 1957 ble ett stemmebånd og noe av et annet fjernet. Etterpå hvilte han stemmen for at den skulle bli helbredet så godt som mulig. Gjennom søvnløse netter undret eldste Kimball om han noen gang kom til å snakke igjen.
Seks måneder etter operasjonen erklærte legene at eldste Kimballs hals var helbredet. Eldste Boyd K. Packer i De tolv apostlers quorum fortalte hvordan eldste Kimball brukte humor for å introdusere tilhørerne for sin nye stemme:
«Så kom den store prøven. Kunne han snakke? Kunne han forkynne?
Han reiste hjem [til Arizona] for å holde sin jomfrutale… Der, under en konferanse i St. Joseph stav, … sto han ved talerstolen.
“Jeg har kommet tilbake hit,” sa han, “for å være blant mitt eget folk. I denne dalen har jeg presidert som stavspresident.” Kanskje tenkte han at dersom han ikke greide det, ville han være blant dem som elsket ham høyest og som ville forstå.
Kjærligheten var tilstede i rikt monn. Nervøsiteten i dette dramatiske øyeblikket ble brutt da han fortsatte: “Jeg må fortelle dere hva som har hendt meg. Jeg dro østover, og mens jeg var der, falt jeg blant mennesker som skjærer over halsen på en…” Etterpå spilte det ingen rolle hva han sa. Eldste Kimball var tilbake!»20
Hans nye stemme var svak, dyp og litt skurrende. Med eldste Packers ord var den «en rolig, overbevisende, mild, oppøvet og tiltalende stemme – en stemme som er elsket av siste-dagers-hellige».21
Eldste Kimball hadde også alvorlige hjerteproblemer. Etter at han var blitt apostel, hadde han en rekke hjerteanfall. I 1972, da han var fungerende president for De tolvs quorum, gjennomgikk han en risikofylt operasjon. Dr. Russell M. Nelson var president Kimballs hjertekirurg på den tiden. Senere, som medlem av De tolv apostlers quorum, fortalte eldste Nelson hva som hadde skjedd under operasjonen: «Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg hadde da hans hjerte igjen begynte å banke med kraft og styrke. I det øyeblikket kunngjorde Ånden for meg at denne spesielle pasienten skulle leve og bli Guds profet på jorden.»22
Kirkens president
Om natten 26. desember 1973 døde president Harold B. Lee, Kirkens 11. president, plutselig. I overensstemmelse med Kirkens orden for apostolisk rekkefølge ble Spencer W. Kimball, som seniormedlem av De tolvs quorum, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges president den 30. desember 1973.
Dette kom som en overraskelse på Kirkens medlemmer – og spesielt på president Kimball. Han var blitt ordinert til apostel to og et halvt år etter Harold B. Lee. Siden president Kimball var fire år eldre enn president Lee og så ut til å ha dårligere helse, hadde president Kimball slett ikke ventet at han skulle leve lenge nok til å bli president Lees etterfølger. Han fortalte senere: «Jeg følte meg absolutt sikker på at jeg kom til lå dø som president for De tolv, når tiden var inne… Jeg sa under president Lees begravelse at ingen hadde bedt mer innstendig enn søster Kimball og jeg om at han måtte bli frisk da han var syk, og at han måtte vedbli å være frisk.»23
President Kimball ble oppholdt av Kirkens medlemmer under generalkonferansen i april 1974. Han hadde ikke traktet etter denne stillingen, men Herren hadde valgt ham som sin profet, seer og åpenbarer og til å lede hans kirke og rike på jorden.
I forbindelse med denne aprilkonferansen holdt president Kimball en tale om misjonærarbeid på et møte for ledere i Kirken. Eldste William Grant Bangerter, som senere ble medlem av De syttis presidentskap, var regionalrepresentant da og var tilstede på møtet. Han mintes senere hvilken virkning president Kimballs ord hadde:
«Vi forsto at president Kimball åpnet åndelige vinduer og kalte på oss for at vi sammen med ham skulle studere inngående evighetens planer. Det var som om han trakk til side forhenget som tildekket Den allmektiges hensikt, og inviterte oss til sammen med ham å se evangeliets fremtid og visjonen av dets ministerium.
Jeg tviler på at noen av dem som var tilstede den dagen, noensinne vil glemme den stunden. Jeg har knapt lest president Kimballs tale siden, men innholdet av det han sa, gjorde et slikt levende inntrykk på meg at jeg kunne gjenfortelle det meste av det fra hukommelsen nå i dette øyeblikk.
Herrens ånd var over president Kimball, og den utgikk fra ham til oss som en som virkelig var tilstede, noe som på samme tid både beveget og sjokkerte oss. Han åpenbarte for våre øyne en strålende visjon.»24
President Kimballs tale ved den anledningen var et uttrykk for et sentralt emne i hans tid som Kirkens president:
«Mine brødre, jeg undres om vi gjør alt vi kan. Er vi tilfreds med den måte vi underviser hele verden på? Vi har nå forkynt evangeliet i 144 år. Er vi beredt til å forlenge våre steg? Til å utvide vårt virkefelt? …
Jeg lar meg ikke forlede, brødre, til å tro at dette kan gjøres uten anstrengelse, eller at det kan gjøres over natten, men jeg tror virkelig at vi kan gå fremover og ekspandere mye hurtigere enn vi gjør nå…
… Jeg tror at hvis vi alle er av ett sinn og ett hjerte og én hensikt, så kan vi gå fremover og forandre den oppfatning som synes å være at “Vi gjør det ganske godt. La oss ikke «få båten til å gynge».”»25
Slik begynte et bemerkelsesverdig tiår med vekst og forandring. Selv om det var misjonærarbeidet det ble lagt vekt på til å begynne med, ble det snart klart for Kirkens medlemmer at president Kimball ikke var interessert i stillstand på noe område for rettferdig streben.
Misjonærarbeid
President Kimball forsøkte å åpne nasjoners dører for forkynnelse av evangeliet. Splittelsen under den såkalte «kalde krig» mellom demokratiske og kommunistiske regimer hindret misjonærarbeid i mange land i Europa og Asia. Dessuten begrenset Kirkens retningslinjer med hensyn til ordinasjon til prestedømmet innsatsen i Afrika, deler av Syd-Amerika og Karibia. President Kimball så etter enhver mulighet for Kirken til å utvide sin geografiske rekkevidde.
Samtidig understreket han at større muligheter til å undervise nasjonene avhang av villigheten til Kirkens medlemmer til å benytte seg av disse mulighetene. De unge mennene som var verdige og fullt ut forberedt, skulle ikke betrakte misjonærtjeneste som en mulighet, men som en guddommelig plikt og anledning. Denne forpliktelsen påhvilte unge menn uansett hvor de bodde. Unge kvinner kunne også reise på misjon, men de var ikke under samme forpliktelse som de unge mennene. Dessuten ble eldre ektepar oppfordret til å slutte seg til misjonærstyrken. Da Spencer W. Kimball begynte sitt virke som Kirkens president, var det 17 000 heltidsmisjonærer rundt om i verden. Da han døde ca. 12 år senere, var antallet øket til nesten 30 000. Den forsterkede misjonærinnsatsen førte til store resultater. Kirkens medlemstall steg fra 3,3 millioner til nesten 6 millioner.
Da president Kimball talte til en gruppe unge medlemmer i 1975, sa han: «Vet dere hva Herren har gjort for dere unge menn? Dere er kjekke unge gutter. Dere ser sterke, sunne og lykkelige ut. Hvem ga dere helse? Hvem ga dere øyne? Hvem ga dere ører? Hvem ga dere stemme? Har dere noen gang tenkt over det? Noen må ha gitt dere disse kostelige tingene.»
Deretter beskrev han halsoperasjonen han hadde gjennomgått, og at han etterpå bare hadde litt av stemmen i behold. Han fortsatte: «La meg spørre dere: Hvor mange ville være villige til å gi avkall på stemmen? Har dere kjøpt den eller byttet den til dere? Har noen gitt dere den? Har Herren gitt dere en stemme så dere kan uttrykke dere? Hvorfor reiser dere så ikke ut i verden og forkynner den største historie i verden og forteller folk at sannheten er gjengitt, at Herren har fortsatt å sende profeter fra Adam til vår tid, og at dere selv har det hellige prestedømme, og at dere vil foredle det hele livet? Fortell verden dette! Den trenger det!
Jeg spør igjen: Hvem har gitt dere stemme? Hvorfor? Bare for at dere skal kunne synge eller prate eller ha det morsomt med andre? Eller ga han dere denne stemmen for at dere skulle kunne forkynne evangeliet? …
Jeg tror det er best at vi reiser ut på misjonsmarken, ikke sant? – enhver gutt som er verdig.»26
Tempelarbeid
Som Kirkens president førte Spencer W. Kimball tilsyn med et betydelig antall templer som ble oppført. Da han begynte sitt virke, var 15 templer i drift. Da han døde 12 år senere, var tallet økt til 36, mer enn det dobbelte. President Gordon B. Hinckley, annenrådgiver i Det første presidentskap, vitnet: «Dette store fremstøt i tempelbyggingen ble innledet av president Kimball etter åpenbaring fra Herren.»27
President Kimball sa om tempelarbeid: «Tiden vil komme og er ikke langt unna da alle templer på jorden vil være i drift natt og dag… Det vil være en hær av arbeidere som holder på natt og dag, nesten til utmattelse, fordi arbeidet er så viktig og et så stort antall personer sover i evigheten og ønsker inderlig, eller trenger, velsignelsene de kan motta.»28
Kirkens ledelse
I løpet av 1975 og 1976 iverksatte president Kimball en reorganisering og utvidelse av Kirkens ledelse for å holde tritt med Kirkens vekst. Som et ledd i generalautoritetenes nye organisering og ansvarsoppgaver ble De syttis første quorum rekonstruert, og i oktober 1976 besto det av 39 brødre. «Ved denne rekonstruksjon,» forklarte president Kimball, «har Kirkens tre ledende quorumer som er definert ved åpenbaring – Det første presidentskap, De tolvs quorum og De syttis første quorum – fått den plass de skal ha ifølge åpenbaring fra Herren. En effektiv behandling av dagens tunge arbeidsbyrde vil med dette bli mulig, og vi vil kunne legge tingene til rette for den stigende ekspansjon og stadig økende arbeidsbyrde, idet vi ser hen til den dag da Herren skal vende tilbake for å overta den direkte ledelse av sin kirke og sitt rike.»29 Denne åpenbaringen fra Herren til hans profet har siden ført til andre endringer i Kirkens ledelse når «arbeidet i vingården» (L&p 107:96) har gjort det nødvendig.
Skriftene
I 1976 bestemte president Kimball at to åpenbaringer, én til profeten Joseph Smith og én til president Joseph F. Smith, skulle tilføyes standardverkene (se L&p 137 og 138). Under president Kimballs ledelse ble en siste-dagers-hellig utgave av Kong Jakobs bibel utgitt i 1979, og en ny utgave av trippelkombinasjonen (Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle) ble utgitt i 1981. Eldste Boyd K. Packer sa om disse utgavene av standardverkene: «I historisk perspektiv vil dette en gang i fremtiden bli sett på som det viktigste bidrag i president Spencer W. Kimballs administrasjon.»30
I president Kimballs presidenttid ble også Skriftene grunnlag for Kirkens Søndagsskole-pensum.
Forenkling
Etter hvert som Kirken vokste og virkefeltet ble utvidet, innså president Kimball og andre av Kirkens ledere at det var behov for å forenkle Kirkens forskjellige programmer, slik at det mest grunnleggende var lett tilgjengelig for medlemmene i de nyeste grenene så vel som i menigheter som hadde vært etablert i lang tid. President Kimball sa:
«Den oppgave Kirken har for sine medlemmer, er å stille de prinsipper, programmer og det prestedømme til disposisjon som gjør det mulig for dem å forberede seg til opphøyelse. Den suksess vi oppnår som enkeltmennesker og som kirke, vil i høy grad bero på hvor trofast vi konsentrerer oss om å etterleve evangeliet i hjemmet. Bare i den grad vi klart ser det ansvar hver enkelt har og den rolle familiene og hjemmet spiller, vil vi få en riktig forståelse av at prestedømsquorumer og hjelpeorganisasjoner, ja, endog menigheter og staver, først og fremst eksisterer for å hjelpe medlemmene å etterleve evangeliet i hjemmet. Da forstår vi at mennesker er viktigere enn programmer, og at Kirkens programmer alltid skulle støtte opp om og aldri svekke familieaktiviteter hvor evangeliet står i sentrum…
Det klare budskap for ethvert program i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene skulle være en forpliktelse til å etterleve evangeliet i hjemmet, og om nødvendig skjære ned på noen av de valgfrie aktiviteter som kan hindre oss i å rette det riktige søkelys mot familien og hjemmet.»31
En viktig endring som fant sted i president Kimballs presidenttid, var innføringen av tre timers-møteplan på søndager. Denne kombinerte de ulike møter på ukedager og søndager i en enkel og mer praktisk samling av møter på søndagen. Innføringen av denne konsoliderte møteplanen i 1980 reduserte i stor grad bruk av tid og penger for Kirkens medlemmer til å kunne delta fullt ut i Herrens program.
Åpenbaring om prestedømmet
En av de betydeligste endringer som fant sted i Spencer W. Kimballs presidenttid, var åpenbaringen om prestedømmet (se Offisiell erklæring 2 i Lære og pakter).
Den 1. juni 1978 kom president Kimball og andre medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum sammen i et rom ovenpå i Salt Lake tempel. President Gordon B. Hinckley, som var tilstede ved denne anledningen som medlem av De tolv apostlers quorum, fortalte senere:
«Mange av Brødrene hadde i en periode på flere år overveiet spørsmålet om å utvide prestedømmets velsignelser til også å gjelde de svarte. Det hadde gjentatte ganger blitt bragt på bane av Kirkens presidenter. President Spencer W. Kimball var blitt spesielt opptatt av dette.
Over en lang periode hadde han bedt angående dette alvorlige og vanskelige spørsmål. Han hadde tilbragt mange timer alene i dette rommet ovenpå i templet i bønn og meditasjon.
Ved denne anledningen tok han spørsmålet opp med Brødrene – sine rådgivere og apostlene. Etter denne drøftelsen forente vi oss i bønn under de helligste forhold. President Kimball selv ba høyt… Guds ånd var tilstede. Og ved Den hellige ånds kraft mottok denne profeten forsikring om at det han ba om, var riktig, at tiden var inne, og at prestedømmets strålende velsignelser nå skulle tilbys alle verdige menn uavhengig av slektslinje.
Ved Den hellige ånds kraft kjente hver enkelt i denne kretsen det samme.
Det var en rolig og himmelsk anledning…
Ingen av oss som var tilstede ved denne anledningen, ble noen gang den samme igjen etter dette. Heller ikke har Kirken vært helt den samme.»32
Åpenbaringen ble kunngjort i et brev datert 8. juni 1978 til alle embedsmenn i prestedømmet på general- og lokalplan i Kirken: «Enhver trofast og verdig mann i Kirken kan motta det hellige prestedømme, med kraft til å utøve dets guddommelige myndighet og sammen med sine kjære få del i alle velsignelser som strømmer derfra, herunder også templets velsignelser» (L&p, Offisiell erklæring 2).
President Hinckley mintes: «Brevet ble offentliggjort for Kirken og verden. Jeg trenger ikke fortelle dere om den gripende virkning det hadde både innen Kirken og utenfor. Mange gråt takknemlighetens tårer, ikke bare de som tidligere var blitt nektet prestedømmet og som var de som umiddelbart nøt godt av denne kunngjøringen, men også menn og kvinner i Kirken over hele verden som hadde følt det samme som oss i denne saken.»33
Omkring tre måneder senere omtalte president Kimball åpenbaringen og sa: «En av Brødrene sa i går at en av de største endringer og velsignelser som vi noensinne har opplevd, nå har funnet sted… Bortsett fra noen få som alltid ønsker å finne feil, har verdens folk mottatt denne endringen med takknemlighet… Så vi er svært, svært glade for dette, spesielt på grunn av dem som tidligere ikke fikk nyte godt av disse velsignelsene.»34
Kjærlighet til mennesker og til Herrens arbeid
Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum beskrev president Kimball slik: «Denne mannens tjenestegjerning ble kjennetegnet ved hengivenhet for andre. Hans kjærlige, men gjennomtrengende blikk, hans omfavnelse, hans hellig kyss, hans ømhet – som så mange følte – alt dette skapte en fortjent aura rundt denne mannen, ikke av utilnærmelighet, men av en spesiell varme. Hans kjærlighet var inkluderende, ingen følte noen gang at de ble glemt. Hver enkelt generalautoritet kunne tro at han var president Kimballs yndling, for han var så glad i hver eneste en av oss! Hvordan kunne vi tro noe annet?»35
President Kimball sa til Kirkens medlemmer: «Jeg vil gjerne være kjent som en som elsker sine brødre og søstre.»36 Til gjengjeld elsket de siste-dagers-hellige ham og ga uttrykk for det, noe han var takknemlig for. Han sa: «Til folk som sier at de er glad i meg, sier jeg: “Det er flott, for det er det jeg lever på.” Og jeg mener det bokstavelig.»37
På sin kjærlige, men bestemte måte formante president Kimball de siste-dagers-hellige til å anstrenge seg mer i Herrens tjeneste, til å overvinne selvtilfredshet, synd eller andre problemer som hindret dem i å bevege seg fremover. Han var selv et eksempel på en som gikk fremover i Herrens tjeneste, uansett hvilke hindringer han møtte.
Eldste Robert D. Hales, daværende medlem av De syttis første quorum, sa om president Kimball: «Han er en handlingens mann, hvilket fremgår tydelig av et enkelt skilt på hans skrivepult hvor det står: “Gjør det.” … Hans eksempel og kjærlighet motiverer dem som følger hans eksempel, til å nå høyere mål og skritte ordentlig ut på veien mot fullkommenhet.»38
I en tale president Kimball holdt under generalkonferansen i oktober 1979, fortalte han historien om Kaleb i Det gamle testamente. Da Kaleb møtte utfordringer da han skulle gå inn i det lovede land, sa han: «Gi meg nå denne fjellbygden» (Josva 14:12). President Kimball henviste til disse ordene og sa:
«Slik føler jeg for arbeidet akkurat nå. Det er store utfordringer foran oss, kjempestore muligheter. Jeg er glad for disse spennende mulighetene og vil si ydmykt til Herren: “Gi meg nå denne fjellbygden”, gi meg disse utfordringene.
Ydmykt gir jeg dette løfte til Herren og til dere, mine kjære brødre og søstre, medarbeidere i Kristi hellige sak: Jeg vil gå fremover med tro på Israels Gud. Jeg vet at han vil veilede oss og til slutt lede oss så vi oppnår hans hensikter, og lede oss til vårt lovede land og våre lovede velsignelser…
Oppriktig og inderlig oppfordrer jeg hver enkelt av dere til å gi samme løfte og gjøre den samme anstrengelse – enhver prestedømsleder, enhver kvinne i Israel, enhver ung mann, enhver ung kvinne, enhver gutt og pike.»39
Den 5. november 1985 døde Spencer W. Kimball, etter nesten 12 år som Kirkens president. Ved hans bortgang sa president Kimballs rådgiver, president Gordon B. Hinckley: «Det har vært et stort privilegium og en stor anledning for meg å arbeide ved president Kimballs side og samarbeide med ham i Herrens verk. En gang prøvde jeg å holde ham litt igjen, men han sa: “Gordon, mitt liv er som mine sko – til å slites ut i tjeneste.” Slik levde han. Slik døde han. Han har gått til Ham hvis tjener han var, ja, Herren Jesus Kristus, som han bar vitnesbyrd om.»40